– Mamma, jeg fant en hestesko i dag.

– Neimen så fint vennen, det betyr lykke.

– Nei det er veldig trist mamma.

– Hvorfor mener du det?

– Jo jeg tenker på den hesten som løper rundt i bare sokkelesten.

Nå er jeg jo ikke så sikker på at det var så veldig synd på den hesten. Men gutten hadde tydeligvis vært lykkeligere om hesten hadde hatt skoen og ikke han. Det forteller meg at lykke så langt fra er det samme for alle mennesker. Men i følge historien så har vi mennesker alltid hatt et behov for å symbolisere lykke gjennom ulike ting og gjenstander.

 Jeg er antagelig en sånn passe artig turkamerat om våren og sommeren. Jeg har en utidig uvane til å gå og stirre ned i veikanten å se etter fir- og femkløver. Jeg må antagelig ha et «øye» for akkurat det, for jeg finner mange på en sånn tur, uten å stoppe opp. Bare for å knipe av dem jeg får øye på. Men barnebarna er nå sånn passe fornøyd, når de utbryter: «Farfar, du finner jo bestandig firkløver og ikke vi?» Hvorfor kan ikke sånt egentlig gå i arv? Jeg bare spør. For det er ikke alt barnebarn spør om som er like lett å svare på.

Jeg har ikke tenkt å liste opp alle lykkesymboler, men siden det går mot vår så må jeg ta med Marihøna. Her i nord går vi jo flere måneder uten å se snurten av innsekt. Så vi får jo mer eller mindre fnatt når insektene våkner til liv om våren og sommeren. Det er vel det nærmeste vi kommer sydlandsk temperament når mygga herjer som verst. For ikke å snakke om når veps eller klegg blir skikkelig selskapssyk. Da blir det fart i et ellers labert temperament. Men jeg har til gode å se noen «klaske» til ei Marihøne når den lander på hånden eller i nærheten. Da våkner helt andre følelser til liv.

Men hva i alle dager, «Ull læsta». Hva har nå de med lykke å gjøre egentlig? Nå var jo den lille gutten ulykkelig når hesten sprang rundt i bare «læstann». Men nå kom jeg plutselig på hvor tanken på «læsta» kommer fra. Det ligger et gammelt rim og «gnager» i bakhodet. Nå kan det kanskje tolkes en smule «på kanten» av sarte sjeler. Men jeg må bare ta sjansen på å få det ut likevel, det gir i alle fall meg mer lykke enn det skal ligge der bak i hodet å gnage. Men nå er det på dialekt da, men det håper jeg går bra.

Morrasyn.

 

È ser dette vakre og hærlige syn.

Ikke på film eller dagsrevy’n.

Kvær einaste mårra det åpenbares.

Det è næsten sånn at det må forklares.

Det skjedde jo først førr så længe sida.

Det va jo litt anna på den dær tida.

No har è sett det så mange ganga.

Oversett også, når è va på vranga.

Det betyr ikke nokka kor hænne det skjer.

Uansett årstid og uansett ver.

Det è bærre nokka som ligg der og ulma.

Som aldre sløkkes, mæn heller svulma.

Tænk å få kjenne det dag etter dag.

At gloa den tennes med vælbehag.

Det skjer sekkert andre, også førr præsta!

Når ælsklingen sett dær i nattsærk og læsta!

Nå har jeg ingen tro på at «læsta» skal dukke opp som en gjenganger blant definerte lykkesomboler. Men jeg har tro på at lykken kanskje er nærmere enn man tror, og ikke alltid ser ut som man forventer og innbiller seg.

Men for å være på den sikre siden, så tar vi med oss «læstann» også til sydligere breddegrader. Det har vi bevis på J

Takk for titten J