Som man spør får man svar, eller ikke…?

Noen kan spørre mer enn ti vise kan svare på heter det, men det var kanskje før datateknologien og google ble oppfunnet. Men nå er jeg ikke så sikker på det da. Det virker heller som det fører til enda flere spørsmål. Akkurat som med unger. Og jeg som både har egne unger og barnebarn og det første oldebarn, jeg har en viss peiling på at unger kan spørre.

Ja nå er det vel ikke lenge før de lærer engelsk i barnehagen, og men foreløpig kommer jo det meste på norsk. Og det er ikke nok med at de spør, men er man kry av seg selv som fant et smart svar, så kan man være dønn sikre på at det kommer oppfølgings spørsmål som ender med at man til slutt blir svar skyldig.

Man merker jo nysgjerrigheten allerede fra før de har begynt å snakke ordentlig. Og jeg hadde en opplevelse med et av mine barnebarn en varm sommerdag på terrassen utenfor her. Det var så intenst at, jeg kunne sanse å føle det hav av spørsmål som presset på, om bare gutten hadde hatt et større ordforråd….

De store spørsmålene.

En liten gutt, på noe over året, undrende, tenksom og søkende.

Han kommer mot meg, stabbende på utrente føtter, men så bestemt likevel.

Han vet hvor han vil, og stoler på det han er på vei mot.

Der kommer han, målbevisst, men stopper brått!

Et lite insekt fanget plutselig oppmerksomheten.

Han står som en saltstøtte, suger inn synet av det lille krypet!

Et lite kryp som få av oss ser, men ofte plages av.

Han snur seg varsomt, stabber videre, i økende tempo.

Han snubler lett og formelig “klasker” inn mot meg.

Løfter alvorlige og spørrende øyne opp mot meg!

Med ord fattig iver, men så talende, kommer det: “Fa’fa ‘ ,,f’ua??”

Spørsmålet synes enormt mye større enn det svaret jeg finner.

“Jada, vennen, det var flua”.

 

 

Nå er det jo snart konfirmasjonstid, og jeg husker godt da jeg stod der i kirka i hvit kjortel og vente på at det skulle bli min tur. For den gang vandret presten opp og ned mellom konfirmantene og spurte oss ut om det vi skulle ha lært gjennom konfirmasjons tida. Men nå var jo presten vår veldig snill og beskjeden. Om vi bare så i gulvet så gikk det bra. Men det fikk jeg igjen da jeg var 50 års konfirmant for et par år siden, da ville presten spørre ut en av oss, og det ble jo selvsagt meg. Men det var jo en helt annen prest….


Men jeg må si at jeg følte meg ikke som noe orakel, verket på terrassen sammen med barnebarnet eller i kirka. Jeg undres stadig over at man kommer på de gode svarene sånn etterpå at man er blitt spurt.


Men det finnes jo de som er så til de grader dyktig med det de holder på med at de aldri blir svar skyldig. Og det var jo egentlig den historien jeg skulle fortelle…

Professoren og sjåføren.

Det var en professor som hadde forsket og studert og blitt en verdenskjent spesialist innen et fagområde. Ja, han var ettertraktet som foredragsholder over hele verden. Så professoren reiste rundt fra sted til sted.. fra land til land. Og for å gjøre det lettere for seg når de var fremme, så hadde han med seg sin private sjåfør. Så de leide bil på stedet og var uavhengig av andre. Og sjåføren satt i salen og ventet under hvert foredrag. Og etter hvert foredrag så spurte professoren om noen hadde spørsmål,men det skjedde jo aldri.

Mens de spiste middag en dag, så sa sjåføren at nå hadde han hørt det foredraget så mange ganger, at nå var han sikker på at han skulle klare å holde det selv. Professoren syntes det hørtes spennende ut, og sa til sjåføren at det var greit, denne kvelden skulle de bytte roller. Så professoren satte seg bakerst i salen med sjåfør uniformen på seg, og sjåføren holdt et glitrende foredrag uten å snuble en eneste gang.

Og da han var ferdig så spurte han som professoren brukte, om det var noen som hadde spørsmål. Og akkurat den kvelden så reiste en seg i salen, og kom med et omfattende, detaljert og utrolig komplisert spørsmål. “Professoren” ser litt på mannen da han var ferdig å spørre, så sier han: ” Det spørsmålet var så elementært, at det tror jeg at jeg overlater til min sjåfør å svare på. “

Det kom ikke noen flere spørsmål den kvelden 😀


Så utfordringen er antagelig å finne de rette svarene. Men nå har jeg jo lært gjennom et langt liv, at jo mer man spør jo flere svar får man og jo mindre skjønner man. Så av og til så kan det kanskje være lurt å stole på seg selv og bare gjøre som man har lyst til, UTEN å spørre noen.

Det føles i alle fall litt ekstra godt når det går bra 😀 

 

13 kommentarer
    1. Ja, noen ganger blir man svar skyldig. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt : Å. jeg kunne jo ha svart det eller det. “Mor, hvorfor dætt itte vatnet ta jordkloden,,,? ” Det var den ene sønnen min som spurte. Han kunne vel være 7-8 år. Jeg klarte ikke å forklare det på en god måte. “Veit du itte DET du a’ mor, du som er LÆRER!? Nei, vi har ikke svar på alt, støtt……. 😉

    2. Bare vi svarer så godt vi kan og helt ærlig,godtar ungene svaret. Vet du vennen det vet jeg ikke,men vi kan leite opp svaret,det blir godt mottatt. Alltid ærlig uansett hvem som spør, for som du sier,alle kan ikke vite alt.

    3. Så søt historie med barnebarnet og flua…som deg ville jeg også bare svart bekreftende på det han sa..trenger ikke alltid si så mye..
      Husker jeg grua meg enormt til spørsmåla på konfirmasjonen…
      Artig den siste der også…greit å være litt løsningsorientert når man ikke sitter med svara..kreativitet kommer man langt med :))

    4. natheless: Takk skal du ha 🙂 Klart man lærer mye av å spørre, men av og til så får man så mange forskjellige svar at man kan bli mer forvirret enn opplyst 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg