Heldigvis så aner ingen noe som helst om hvordan livet kommer til å bli. Noe kan man påvirke, og noe har man ikke innflytelse på i det hele tatt. Og i forrige innlegget strakk jeg hendene mot himmelen, og selv om vi strekker de mot fuglene så må vi bare ta i mot livets utfordringer.
Min gamle mor fylte 92 år i mars, og jeg har jo nevnt henne i flere blogg innlegg. Hun er full av humor og har en replikk som kan være svært overraskende og slagferdig. Men hun klarer ikke seg selv på noen som helst måte og har vært på hjem noen år..
Nå har jo vi hatt med demens å gjøre før,og har et helt naturlig og flott forhold til det. Og selv våre barnebarn har et helt greit forhold til det. Så her holder hun til..
Og her er rommet hennes.. og møblert med egne møbler. Men det kan vi ta en titt på en annen gang..
Akkurat nå var jeg bare fokusert på en ting på rommet hennes,, nemlig Drømmefangeren..
Og det er ikke tvil om at fantasi, drømmer og virkeligheten flyter i de samme årer når demensen gradvis øker på. Men heldigvis så behandles ikke eldre og demente som denne “damen” som har funnet seg en egen krok på sykehjemmet,,,
Det kan være vanskelig å lese lappen, men det står: “Ikke rør meg, jeg er gammel og skrøpelig nå. La meg være i fred, vær så snill.”
Nei, her får de lov til å bevege seg og delta på de sosiale aktiviteter som er. Og jeg har jo blogget om Bingo, som jeg forresten skal være på i morgen, og er på annen hver torsdag.
Jeg skrev noen ord for et par år siden..i takknemlighet for min kjære gamle mor. Og nå vil jeg dele de med dere..
Du gamle mor.
Du gamle mor, jeg ser som du strever og strir.
Jeg ser dine falmede øyne så gjerne ville.
Ditt blikk former mer enn det ordene gir.
Du prøver å huske, og si, men det blir stille.
Du gamle mor, vi vet hvem du er.
Vi vet hva du var for alle deg nær.
Ennå husker vi stunder og dager.
De glade, de trygge og noen med plager.
Du gamle mor, husken vår gleder og svir.
Nå er det vår tur å være din klippe.
Kanskje vår hjelp er den gleden vi gir.
Som en takk for din omsorg du nå kan slippe.
Det er jo ikke tvil om at tankene går mer og mer tilbake i tiden, når man blir dement.. og da kan det være greit med ting som minner om de dager..
Mon tro hva som befinner seg på sånne sanserom når “pierdcing og tattoo” generasjonen havner på sykehjem. Kanskje sånne fine ting som dette her…
Men jeg skal ikke begi meg hen til spekulasjoner om hvordan pleierne ser ut da, får så ung er jeg ikke at jeg kommer til å oppleve det 🙂
Copyright: Jan E. Håkonsen
Nei, heldigvis aner vi ikke hva livet bringer videre. Godt at din mor har det fint der hun bor nå. Flott dikt med mening hadde du også skrevet. Ha en fin kveld 🙂
natheless: Takk for kommentar 🙂 Ja nå er jo vi så heldige at vi bor nært og er på sykehjemmet annen hver dag. Mine søsken bor jo nesten 150 mil unna
Ha en fin kveld 🙂
Jeg er vernepleier og har tidligere jobbet i demens omsorgen. Der var alle møbler og ting fra gamle dager, nettopp fordi de skulle kunne gjenkjenne seg. Det er flott med sånne avdelinger som er åpne og med aktiviteter. Da kan din mor være med når hun har lyst. Det virker som en god avdeling hun er på 🙂
Innlegget og diktet her berørte meg veldig …for jeg har en bestemor på 95 som fortsatt er ganske klar , men har også begynt å glemme og surre med enkelte ting..og jeg skjønner det plager henne…
Hun har jo alltid vært den som har stilt opp for andre og nå føler hun at hun er til brydderi fordi hun må få folk til å komme å stille tv`n o.l ..eller det er et brev hun har fått som hun ikke skjønner noe av ..osv…Men hun er også kveik enda på mange områder …og klarer det meste selv :))
Åse Helen: Ja det er betryggende når vi vet at hun har det bra, så prøver vi å stille opp så mye som mulig 🙂 Takk for hyggelig kommentar
annebe: Tusen takk for fin kommentar 🙂 Ja det er dessverre ikke alle som bryr seg, av ulike grunner. Vi som kan være der annen hver dag ser jo at det er mange som aldri får besøk. Det gjør litt vondt. Bestemora til kona ble et par måneder fra 100.. så du kan ha din lenge 🙂
Begge mine foreldre har måttet flytte for de ikke klarer seg selv, og de har fått forskjellig tilbud. For min egen del så håper jeg at jeg dør med skoene på og slipper å komme på et slikt sted.
morsmiddag: Takk for kommentar. Det gjør vondt å høre at du opplever det på den måten med dine foreldre. Det er ikke sånn det skal være..ikke i det hele tatt 🙂
Huff, det er trist med demens. Når man endelig er gammel nok til å nyte alderdommen etter et langt og arbeidsomt liv, så skal man bli glemsk, og gå tilbake i tiden. Men jeg synes det er så mye fint nå til dags, hvor man faktisk tenker på de eldre, og lager det til sånn at de skal kunne få en fin alderdom, til tross for sine plager, eller sin demens.
Min mamma er på vei inn i demensens tidsalder. Ikke så ille enda, men hun er bevisst på det selv, og gjør sine forberedelser. Vi vet det pga sykdommen hun har, demens er en del av den.
Høres ut som din mor blir tatt veldig godt vare på, og at dere alle har et avslappet forhold til det hele 🙂
Eva: Takk for en fin kommentar. Det viktige er å ha et naturlig forhold til det og gi en følelse av trygghet 🙂 Det er jo verken farlig eller smittsomt.. 🙂 Ha en fin helg 🙂