Minner blir aldri gamle..

Nå blåser det litt.

En solvarm bris stryker over kinnet mitt.

Rusker litt i hår og krøller.

Krøller som jeg aldri fikk.

Men det var bølger der jeg gikk.

Små ertne bølger som slo mot glatte steiner.

Det lukter einer der jeg går.

Einerlåg som har vasket mangt et hår.

Men det er lenge sida. Det var før i tida.

Det var mangt som var forskjellig.

Men året er like langt og brisen like villig.

Men det var den gang det.

Da hadde vi skrubbsår på armer og kne.


Men hva fant vi på?

Det var ikke TV og spill sånn som nå.

Vi lekte med alt fra vi kunne gå.

Ingen som pekte på – og sa at det må du gjøre nå.

I fjæra lagde vi flåter og tjuvlånte båter.


Ikke alt barnebarn får høre.

Nei det blir galt, jeg kunne bare prøve.

Da blir farmor streng i blikket.

Og tror at jeg har klikket.


Det blåser litt. Solbrisen rusker i gråe hår, der jeg går.

Det var tider det. Da unger fikk leke der de ville.

Nå er det stille. Både i li og fjære.

Men minnene er der. Så nære og kjære.


 Når man blogger mye om den vakre bygda man bor i, så er det ikke til å unngå at det dukker opp mange minner fra barneår.

Dette skrev jeg i fjor og la ut blogg om, men håper det tåler å bli sett en gang til.

 

18 kommentarer

Siste innlegg