Du er aldri beredt…

Det er så uvirkelig når det skjer.

Når du skjønner at alvoret runger.

Når du hjelpeløst bare ser.

Og merker angsten stikke i lunger.

Du kjenner du står ved din egen side.

Paralysert mens pusten din svir

Du hater å se din kjære lide.

Du hater å føle den smerten det gir.


Det er natt og mørkt men heldigvis så har vi en nær og effektiv ambulansetjeneste..


Jeg prøver å feste blikket på noe, ser meg rundt og føler meg veldig hjelpeløs..
Det bærer til Bodø med flinke ambulansefolk, og uten blålys men det går fort…

På akutten, hvorfor har jeg aldri likt meg på sykehus? Det er kanskje ikke rart heller.. Og hva er klokka..


Jeg føler meg tryggere. De er så profesjonelle, alt går så stilt og kontrollert for seg. Jeg kan se meg litt rundt..


Blanding av gammelt og nytt og det investeres,, også med tanke på unger..


Jeg trekker et lettelsens sukk, alt ser bra ut så jeg får beskjed om at jeg kan gå på Sykehushotellet.. lange og stille korridorer..


Men det var jo allerede blitt frokosttid. Jeg håper min kjære får en god frokost før hun kan sove litt.. Men jeg går ikke tilbake for å sjekke..


Enda godt de hadde en ledig seng noen timer på sykehushotellet, det må jeg bare innrømme…


Noen telefoner og sms for å informere om situasjonen, og noen timers søvn, som kommer det et smil og en sms fra min kjære, vi kan dra hjem… En kjapp lunsj på tur for å hente henne…


Vi tar toget hjem. Værgudene gjør oss i alle fall spill levende, det regner og blåser både vannrett og loddrett.


Men det er godt å sitte på toget, holde hender og tenke gode og varme tanker.. og vi er på tur hjem…

 

 

 

27 kommentarer

Siste innlegg