Årstiders sjarme og farvel…

Vi har en naturperle like ved sentrum her på Rognan, som er fredfylt og vel verd et besøk. Og vi var der på søndag med kaffe og kos.



Vi satt ikke akkurat på “Kjærlighetsbenken” eller “Frierbenken” litt lenger unna, men ganske nærme.

Det var så vakkert og ren balsam for sjela.


Det var ikke fritt at vi tenkte på hvor fort årstidene går, og hvordan vi lengter etter det som er fremfor oss. Da kom jeg på dette litt ironiske diktet jeg skrev for en stund siden.


Naturens herlighet.

Å du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår, ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer igjen og igjen.

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og i fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, der kommer den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur,

Suger til seg hver eneste dråpe. Dagene går.

La oss endelig håpe at regnet snart er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Man hva skjer? Det regner jo bare mer og mer.

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakre bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur, bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei.

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på det som er borte.

Nei la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld.

Om det snart er vår, denne herlige vår.

Som kommer hvert eneste år.


Og mens vi venter og lengter, så gror det mose på stein uten at den klager noe i det hele tatt.


Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen

 

 

12 kommentarer

Siste innlegg