Når man begynner å bli så gammel som meg, så er det jo en kjensgjerning at begravelser kommer oftere, og man finner flere og flere kjente på kirkegården og som bærer med seg mange minner.

Man klarer nok aldri å venne seg til døden, uansett hva tiden i forkant har båret med seg av sykdom og lidelser. Heldigvis så er det ennå mange som liker å pynte og besøke kjente og kjære på kirkegårdene, særlig på Alle helgens dag.

Nå gir ikke dette bildet det rette inntrykket, siden det ikke er snø og ganske så mørkt. Men det er vakkert når det lyser på nesten alle gravene. Det gir en trøst for den sorgen som ligger bak.

Jeg vil gjerne dele dette diktet jeg skrev for mange år siden. Det er ganske personlig men jeg håper noen setter pris på det.

Ord inn i døden.

Jeg ser et skinn av smerte i dine øyne.

Slitne krefter tæres, det begynner å røyne.

Det vonde, det sitter så langt der inne.

Vil det aldr dunste vekk og forsvinne.

Jeg visker et ord i ditt øre, stryker ditt hår.

Var det det du ville høre, etter alle disse år?

Tunge drag slettes, vender seg mot evig hvile.

Det vonde lettes, du trenger ikke tvile.

Så lite, så lite vi mennesker aner og vet!

Om å leve ut vår ærligste kjærlighet.

Leve i tillit mens livet ennå lever.

Livet er sterkt når døden deg krever!

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen. Bildene er fra vår vakre Kirkegård på Rognan, men jeg har prøvd å ikke synliggjøre tekst på graver 🙂