På tur på kjøl og fire hjul….

Det kan være en smule risikabelt å legge ut på en lengre kjøretur på denne tiden av året.

I alle fall i Norge.

Det kan virke som værgudene ligger på lur, bare for å vente på det rette øyeblikket.

Men det har sin sjarm, og er ikke alltid snakk om årstider.

Men heller en salig blanding av en lapskaus med variasjoner.

Vi tok sjansen, på å kjøre tur/retur Rognan – Sandvika.

En på på omtrent 2300 kilometer.

Sånn kunne det vært – over Saltfjellet.

Den dagen vi skulle dra, men det var det ikke.

Veien var stengt, nemlig.

Sånn er det når man har slått rot nord for Polarsirkelen.

Nå husker gamle gubber som meg den tiden da Saltfjellet var stengt HELE vinteren.

Hva spiller det vel da for rolle at halve Norge er isolert en dag eller to sånn innimellom?

Vi har jo Hurtigruta.

Som trofast klapper til kai i Bodø kl. 02:30 på tur sørover.

Den tar med bil også, når det er plass, og det var det heldigvis.

Hele veien til Trondheim. Sånn er det ikke med den nye “Kystruten” – Havila.

De tar bare med biler i Bergen og i Kirkenes.

Noen hadde glemt at det var flo og fjære i Norge.

Da forandrer vannstanden seg nemlig – i forhold til kaia.

Det er litt greit å vite når man skal konstruere båter som skal trafikkere kysten i Norge.

Men man hadde kanskje bestemt seg for å gi blaffen i kystfolkets behov…?

Ikke vet jeg.

 

Etter en kort natt, påskjønt en smule formiddag, møtte vi dagen på Helgelandskysten.

Da inntok vi en herlig lunsj, mens vi passerte Petter Dass sitt rike på den ene siden av båten.

Og de 7 søstre på den andre siden.

Vi savnet ikke stengte veier over Saltfjellet akkurat da.

Vi har hatt mange turer med hurtigruta, både med og uten bil i bagasjen.

Det er en sann fornøyelse hver eneste gang.

Vi ser da passelig fornøyde ut, gjør vi ikke?

Men intet varer evig.

Morgenen etter, klappet vi til kai i Trondheim.

Turen gikk fra kjøl til hjul.

Vi var jo spente, siden dette var første langturen med ny bil.

På tur gjennom Trondheim havnet vi bak denne doningen.

Fullstendig uten lyst til å bytte.

Særlig med tanke på en lang tur i VinterNorge.

Men bilde ble det!

Vi fikk en fantastisk flott tur over vinterkledde Dovre. 

Vi tok oss ikke engang tid til å ta et eneste bilde.

Ikke før vi ankom Dombås, og måtte innta litt næring.

Derfra gikk det strake veien ned Gudbrandsdalen, gjennom Oslo og inn på E18 og til Sandvika.

Jeg tror nok jeg foretrekker skikkelig vinterføre, fremfor det saltslapset vi møtte på.

Men frem kom vi.

Hvilket ærend vi hadde der, kan du lese om du klikker HER.

Turen hjem gikk helt perfekt, selv om været var en smule rufsete.

Men timinga var likevel perfekt.

Vi rundlurte værgudene og sneik oss nordover mellom to heftige væropplevelser.

Bilen innfridde alle sine forventninger, og takk for det. 

Saltfjellet tok i mot oss på sin mest sjarmerende måte.  

Det er i sånne stunder man sukker “Borte bra men hjemme best…”!

Og det VAR noen som satte pris på at vi kom oss hjem igjen.

Snakk om å være molefonken.

Men nå har de reist seg i all sin prakt – igjen.

Mens vi teller på fingrene om det blir en ny tur, allerede i mai….

GOD HELG

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

12 kommentarer

Siste innlegg