Da var det over – mitt rehabiliteringsopphold på Nordtun.

Er det bare jeg som føler at det alltid er over når det er på det beste?

Sånn føles det akkurat nå.

Det er kanskje et bevis på at oppholdet har vært vellykket.  

Vil du lese alle innleggene om dette oppholdet – klikk HER

Som du vil se fra innleggene, så har det ikke bare vært vandring i lange korridorer.

Selv om det har blitt noen turer i denne.

Til og med gjennom tester på “60 meter kappgang”!

Nei – det har vært sosialt også.  

Som da denne karen kom for å underholde oss. 

Klikker du over her, så får du høre en sang med han. 

Det har vært fine dager, sammen med flotte mennesker.

Selvsagt mest med de som har vært nærmest meg med treningsopplegg.

Men også med mange andre.

Ikke minst “bassenggruppa mi”.

Tenk at fire så totalt forskjellige mennesker kan finne tonen i et basseng!

Det føles litt som å sitte igjen alene på en tom benk!

Maten og servicen i matsalen har vært helt topp.

Skulle man bemerke noe, så måtte det være informasjonen ved ankomst.

Både omvisning og praktisk informasjon.

Det ble litt sånn – “å finne ut av ting etterhvert”.

Jeg ´ønsker alle sammen masse lykke til.

Lykke til også til alle de som venter på rehabilitering.

Jeg kan anbefale Nordtun på det varmeste”

Tusen takk for meg!

 

#nordtun #nordtunhelserehab #rehabilitering #helse #trening #felleskap

Når man har driftige damer med på laget, så skjer det ting på den sosiale fronten!

Det ble bestemt grilling på ettermiddagen.

Og hvor er dette…?

Her på Nordtun selvsagt.

Har du lyst å lese de andre innleggene herfra ?

Da klikker du HER.

Plutselig kjente jeg en umiskjennelig lukt gjennom vinduet mitt.

Det luktet tennvæske og grill os…..  

Når jeg titter ut, så er det full aktivitet å se.

Men det begynte litt tidligere på dagen.

Med fellestur inn på “Engavågens Shoppingsenter”.

Som består av Coop Prix!

Men hva skal man med mer, når det som er, er evig nok!

Jeg var selvsagt med.

Og jeg var i det sprudlende, kreative hjørnet!

Det ser du vel….

For her er min fangst!

Etter en solid runde mellom reoler og kjøledisker!

Grilling ble det!

Mens sola vandret ufortrødent ned mot vest.

Jeg skal skynde meg å si, at kreativiteten i grillveien var betydelig større enn min.

Her duftet det i alt fra lammekoteletter til laks i folie!

Nå tror jeg ikke at pølsene mine følte seg forlegen blant alle godsakene.

De struttet av stolthet.

Særlig når de og agurksalaten fikk selskap av en god sleiv med kokt ris.

Det ser du ikke her!

For da hadde jeg allerede begynt å spise opp motivet!

Selv robotklipperen, snuste seg frem til grillpartyet!

Den begynte å paradere fremfor oss i solskinnet!

Snakk om snik altså!

Nå holdt jeg på å skrive at det var en helt ubeskrivelig vakker kveld.

Og det skrev jeg faktisk.

Men man trenger ikke beskrive noe, når man har bilder som dette.

 

Tusen takk til de kreative og flotte initiativtagere til denne stunden.

Dere er en herlig gjeng!

 

Nyt fine dager der du befinner deg!

Det blir hektisk å blogge hver dag om mitt opphold på Nordtun.

Men det gjør faktisk litt godt å “oppsummere” på denne måten.

Har du lyst å lese noen av de andre innleggene –

så finner du de om du klikker HER

Se hva jeg så når kvelden var nær.

Gjennom mitt vindu der hvor jeg er.

Senga den kalte og kroppen var trøtt.

Da enser jeg dette – nesten helt sprøtt. 

Takker for klemmen, som kjentes som best.

Solstrålers klem, på sin vei ned i vest!

Se hva jeg så, denne morgenstund.

Etter en natt med sin herligste blund.

Det glitrer som sølv på blikkstille fjord.

Så herlig og vakkert det er her i nord!

Jeg sukker og glemmer de regntunge dager.

Tøm sekken for gamle og slitsomme plager!

Tenk om man var et strå eller gress.

Flørte vilt med natur i sitt ess.

Eller den vakreste blomst av de alle.

Være en stjerne til netter ble kalde.

Drømmer kan drømmes i sånne stunder.

Du trenger slett ikke noen grunner.

Nyt hvert snev som naturen gav.

Fra lier og fjell, til fjorder og hav.

Hvert glimt, fra hvert sted er en gave.

Du kjenner en glede som bobler i deg.

Takknemlig du takker, men takk ikke meg.

Takk deg selv, det gjør begge oss glade!  

*******

Veien kan være så bratt og så lang.

Mange må vandre den gang på gang.

Kjempe mot alt som vil hemme.

Livets fortærende virkelighet.

Er som den sleipeste brennmanet.

Nesten umulig å temme.

Ta var på de små tingene og de små opplevelsen.

Det er de som befinner seg mellom livets permer!

Det aller meste kommer inn i en rutine, uansett.

Jeg prøver å ikke være for ensporet i mine blogginnlegg, her fra Nordtun Helserehab.

Uansett så fortsetter jeg min fortelling fra oppholdet.

 Har du ikke fått med deg de andre innleggene, så klikk HER.

 

Et sånt helse rehabiliterings opplegg som dette består jo av mange beskjeder.

Men det hender jo at man stusser litt.

Som når man blir bedt om “å ta mølla mellom beina…”

Og jogge og bruke armene aktivt.

Men nå skal jeg berolige leserne.

Dette er “Pølla”, omkranset av noen små ender.

De små endene, har vi ennå ikke fått noen instruksjoner om.

Jeg er så glad for at jeg var så heldig at jeg fikk bli med i ei basseng gruppe.

Det kjennes i hele skrotten at det gjør godt.

Siden det er klare begrensninger på antallet i hver gruppe,

så er det rift om plassene. 

Vi får en god del instruksjoner om “Pølle øvelser”.

I tillegg står det mange øvelser på veggen.

Det gjelder å være strukturert og utnytte tida best mulig.

Da jeg våknet første morgenen, etter første økta i bassenget –

trodde jeg magen skulle revne.

Da har det skjedd noe positivt.

Selv om det ikke kjentes sånn ut, der og da.

Vi er heldige som har vår bassengøkt sist på dagen!

Da får vi dusjet av oss alle spor etter morgenens trenings økt i treningshallen.

Når vi er bare fire, to menn og to damer, er det god plass til det meste. 

Hele bassenganlegget er nylig renovert.

Det er ikke så voldsomt stort, men stort nok i evigheter.

Så er det delt i tre høydenivåer på langs, med 185 cm på det dypeste.

Her har vi ikke trukket av “dekket” ennå. 

Her må gubben forevige den våte badeshortsen.

Det er forskjellig som fotograferes!

Men nå hadde vi skilt lag i dette øyeblikket.

Jeg og badeshortsen, altså.

Nå brenner det et lys for oppholdet mitt her.

Dagene går fort.

Ennå er det helga og et par dager til.

Takk for følget.

Pølla ble ryddet på plass før vi forlot bassenget.

Sådetså. 

Ja – hva i alle dager er det jeg har funnet på nå ?

Det er akkurat det jeg sitter å funderer på.

Jeg burde egentlig vært pålagt å konferere med en foresatt før jeg tok beslutninger!

Men gjort er gjort… en gang tidlig i vår.

Så her sitter jeg og lurer på hvordan høst og vinter kommer til å bli….

Jeg hadde et lettsindig øyeblikk her i vår.

Da scrollet jeg studietilbud på Nord Universitet.

Og vipps… så hadde jeg sendt inn en søknad!

Jaggu slapp jeg gjennom nåløyet!

Så når skjegget sitter fast i postkassen…

da er det bare å jobbe på for å komme løs!

Nå skal det sies at det er mer lønnsomt å reise på Honnørbillett enn som student!

Dessuten gjelder bare studentrabatt til fylte 30 år.

DET er lenge siden det!

Men det er jo litt artig å ha et digitalt studentbevis. 

Så her sitter jeg.. på rommet på Nordtun Helserehab.

Det er et nettbasert studium, så jeg kunne forsåvidt sittet hvor som helst!

Det er nå her jeg er akkurat nå.

Første arbeidskrav ble lagt ut i går.

Håpet er at jeg ikke stanger hodet i veggen på første oppgave.

Nå ser jeg på dette som en hobby!

Det er verre for de som skal ha en utdannelse de skal leve av!

Jeg skal bare leve med dette – ikke av det!

Det er egentlig her jeg sitter!

I det digitale klasserommet – Canvas.

Skulle du savne meg, så har jeg antagelig gått meg vill der inne!

Ha en vakker helg, der DU befinner deg!

 

Her kommer enda en rapport fra Nordtun HelseRehab.

De andre innleggene herfra finner du HER

Man trenger ikke å være “Den 7nde far i huset” for å vite det!

At det aldri er forsent å begynne å trene!

Jeg er ikke helt fremmed for trening.

Men jeg syns ikke pusten er helt god.

Dessuten har jeg ikke lyst til å bli hengt opp i et horn på veggen riktig ennå!

Jeg er ikke helt sikker på om det er inn- eller utpusten det er noe feil med.

Det blir som med høna og egget.

Hva kommer først ?

Her er trappene definert som et treningsapparat. 

Det står plakater ved hver trappeoppsats.

Men nå skal jeg ikke plage dere med å gå gjennom alle etasjene!

Jeg merker det i alle fall godt, når jeg bruker trappa!

Nå er jeg så heldig at jeg KAN gå i trappene.

Det er det dessverre ikke alle her som kan.

Dessuten er jeg heldig som har rom i 2. etasje.

Det aller meste foregår jo i underetasjen.

Både treningsaktiviteter og matsal.

I går til kaffen fortalte en av “stamgjestene” her at det spøker i andre etasje.

Så nå ble jeg litt mer usikker…! 

Nå blir jeg ikke bare ekspedert ut i trappa her på bruket.

Det er rom for mangt og mye annet her.

“Ro og stillhet” er faktisk mangelvare i de fleste av oss sitt liv.

Bare tenk på det !

Hvor ofte har du det helt stille rundt deg ?

Det var dette som møtte meg når jeg så inn på dette rommet.

Da datt tanken min inn på en sang…

“Snilleste gutten på Sovesal 1”

Klikk gjerne over for å høre på Lillebjørn Nilsen.

Man aner med en gang en egen atmosfære her inne.

Nesten noe andektig. 

Det aner nok de på utsiden også.

Når de ser dette skiltet!

Her er senga mi, når jeg skal Avspennes, og ha Ånden i fokus.

Jeg har eget underlag og egen pute.

Jeg måtte si det når fysioterapeuten min kom med puta:

“Det var det siste jeg hadde trodd jeg skulle få utlevert her!”

Når det er sagt, så ER jeg den eneste “gutten” på denne salen.

Så da må jeg vel være den snilleste også…. ?

Pusting

Linken over gir et lite inntrykk av hva dette handler om

(Du må klikke på den for å se den).

Men det er så mye mer.

Instruktøren, føres oss gjennom en seanse av øvelser for pusten.

Det hele ender opp med full avspenning av hele kroppen. 

Nå er det ikke meninga vi skal sove oss gjennom dette.

Det gir ingen mening.

A hele kroppen setter pris på denne seansen –

DET er det ingen tvil om.

Det føles nesten som man har vært inne i en drøm når man “våkner” opp igjen. … og som det står i utsagnet ovenfor (ukjent opphav)…:

“Never let it be said that to dream is a waste of one´s time” !

 

Jeg begynte i kor i en alder av 63 å

I 10 år har jeg hatt et nært og flott forhold til Saltdal Mannskor.

Det har vært spennende og givende på alle måter.

En æra er over!

Men bare min!

Saltdal Mannskor kommer aldri til å miste den nerven de har.

Både lokalt i bygda, og langt utover bygdas grenser!

Nå har jeg levert fra meg alle noter.

Da jeg begynte i koret, sa jeg følgende:

“Jeg kommer aldri til å bli noen stor sanger.

Men notene skal jeg holde orden på!” 

Det har vært ti fantastiske år.

Med høydepunkter og opplevelser i fleng.

Det største er nok planlegging, forberedelser og gjennomføring av besøket til Sølvguttene.

Det svir litt å si fra meg muligheten til å delta på gjenvisitten i Oslo.

Til våren.

Men det kan godt hende at jeg dukker opp i Kulturkirken Jakob.

Det har vært så mange andre opplevelser også.

Ikke minst å få være med å ta i bruk Slipen til kor arrangementer.

Dette har gjort at Saltdal/Rognan er utrolig godt egnet for arrangementer som dette. Innen en radius av noen få hundre meter,

kan man håndtere et arrangement med flere hundre deltagere.

Da snakker vi både om konsertlokaler, overnatting og bespisning.

Det er umulig å snakke om kor, uten å snakke om kirke.

Saltdal Kirke vil alltid være sentral for Saltdal Mannskor.

Men også Øvre Saltdal Kirke.

Felleskonserter med kor og korps er herlige minner å se tilbake på.

Dette mangfoldet MÅ man ta vare på.

Jeg håper virkelig det tar av med både barnekor og ungdomskor!

Og til deg som føler litt lyst til å begynne i kor – IKKE NØL!

Men det kreves ildsjeler og ressurspersoner!

For oss som har vært og er med i kor, så er øvelser sentralt.

Det er jo der vi er mest.

På sangøvelser og seminar.

Det er der det sosiale fellesskapet skapes.

Det skal ikke legges skjul på at korturer og stevner betyr mye.

Jeg har fått vært med på noen.

Det er mange gode minner fra de turene.

Dette er fra Borge Kirke, og fra et lite kortreff vi var invitert til.

• Det er mange andre sammenhenger det er flott å være med i korbevegelsen. Ikke minst på 17 mai, selv om Mannskoret ikke deltar vært år.
• For ikke å forglemme i jula.
• Særlig det å synge rundt på bygdas Institusjoner. 
• 
• Pandemien rammet mange.
• Kulturlivet fikk sin del av begrensninger.
• Slike opplevelser som dette på øvelsene forsvant brått.
• Eller, det vil si – “de dukket ikke opp”.
• Servering på Zoom eller dynket i Antibac er ikke noe særlig.
• Men kjenner jeg mine sangervenner riktig – så dukker det opp snart.
• kke
• Jeg avslutter med noen bilder fra et par stevner her på stedet.
• ********
• Jeg håper det ikke er lenge til jeg får oppleve det – som tilskuer!
• Med dette lille innlegget takker jeg for meg!
• Jeg ønsker Saltdal Mannskor spesielt – og hele kulturlivet i bygda det aller beste! Lykke til!

 

Nå går helga mot slutten.

Denne karen har tatt det litt med ro i helga.

Men ikke helt dovna vekk.

Tar dere med på en liten tur rundt her, en tur jeg tok i går.

Og en liten tur inn på rommet mitt.

Kanskje på en kaffeskvett om det passer 😀

Mine andre innlegg om Rehab på Nordtun, finner du HER.

Det er vakkert her, som dere ser. 

Først av alt, velkommen innom bloggen min. Jeg burde jo gjøre det hver dag, men er ikke akkurat verdensmester i å ta selfier. Men nå er det gjort – Velkommen.

Før jeg tar dere med på en liten tur, og inviterer dere med på rommet, så må jeg bare ha meg litt frokost. I dag – på søndag, vanket det egg&bacon også. Så de steller godt med oss her. Både i helga og i uka.

Det ble ikke så lange turen, men været var helt grei. Det er en slags blanding av “fjell&fjord” i turløypa her. Selv om det på langt nær er å regne for topptur. Knapt nok en “knaustur”. 

Her ser vi inn mot Helgeland, og aner den herlige skjærgården der. Det er litt småbåt trafikk forbi her, antagelig oppdrettsanlegg ikke langt unna. 

Det finnes turløyper rundt her som fører deg til topps. Men jeg har ikke planer om noen form for toppturer ennå. Som en kar her fortalte, om en som ble spurt om hvorfor han ikke hadde vært på “den og den” fjelltoppen. “Nei”, svarte han, “jeg har ikke hatt noe ærend dit ennå…”. 

Det var ennå tegn på fuktige høstdager her i nord. Skjønt det har slett ikke vært ille vær her siden jeg kom. Sånne dråpebilder er dessuten ganske så populære. 

Det samme kan man si om soppbilder. Se på denne du. Ikke nok med at den har sin egen paraply, den søker ly der den finner det i tillegg. 

Etter denne rundturen, er jeg plutselig tilbake på stien mot Nordtun. Det var ikke all verden, men til en avslappings runde, så var det slett ikke verst. Så tenk!

Da skal jeg holde det jeg lovte! Velkommen inn på rommet mitt. Slå dere ned og lat som dere er hjemme! Nå måtte jeg fikle litt med mobilen for å finne ut av selvutløser greia. Som dere ser,, så fant jeg ut av det! Dette er faktisk første forsøket. 

Her er mitt lille kontor. Jeg har med vannkoker og kan holde bittelitt egen husholdning. Samtidig er bordet veldig greit som pc bord. Her sitter jeg ikke bare og blogger. Jeg har noe annet på gang også. Men DET forteller jeg ikke om nå. Så hold deg unna papirene som ligger der i bak kanten. 

Men nå har jeg ikke tid til å underholde dere lengre. Nå venter middagen på meg. Bordet er dekket og bare maten OG meg som mangler.

Tusen takk for følget.

Det er like hyggelig hver gang du stikker innom. 

Nå kan jeg ikke bare lage bunn seriøse innlegg fra mitt opphold her på Nordtun.

Jeg må få lov til å spe på med litt ironi og hverdags filosofi. 

Ikke sant?

Har du ikke lest de andre innleggene om turen til Nordtun Helserehab –

så kan du klikke HER.

“Slik står det skrevet”.

På en plakat på veggen i fysioavdelinga.  

I dag hadde jeg faktisk tenkt å gå meg en tur.

Egentlig var jeg ikke på jakt etter “et nytt liv”.

Men jeg skjønner tanken.

Det er en ny mulighet i hvert sekund fremfor oss.

Den “stien” som lå fremfor meg så kanskje både grå og kjedelig ut.

Jeg hadde tenkt meg på butikken.

Da var det ikke så lett å velge blant stier.

Det er kanskje da man bør se etter de små lyspunktene. 

Det ble antydet at det var sånn ca 2,5 km dit.

Jeg hadde tenkt å handle litt småtterier.

Som min kjære sier: “Du må jo kose deg litt”.

Før jeg skulle “rette blikket fremover”.

Så fikk jeg en økt inne på dette rommet.

Det var en spesiell opplevelse, som jeg skal fortelle mer om senere.

Jeg skal nemlig innom der hver dag fremover.

Det ga meg et energi kick faktisk.

Kanskje derfor jeg tok på sekk og la lystelig i vei.

Nå skal det sies at bussen streiket denne dagen.

Jeg tror jeg hadde takket nei til transport.

Selv om transportmidlet ser fantastisk ut.

Ikke sant ?

Det er nok mange som har drømt sine store drømmer inni denne!

Jeg skulle jo vende blikket fremover og ikke se meg tilbake.

Men jeg tok for gitt at jeg fikk gløtte litt til siden også.

Ellers hadde jeg ikke fått øye på alt jeg så på turen. 

Det første jeg oppdaget var en treningsavdeling jeg ikke ante fantes.

Og det til og med rett utenfor døra!

Men nå har jeg bare vært på en tur utendørs.

Så jeg får takke meg selv for det.

Jeg fikk en sånn klar fornemmelse at her ute går det lek i treningen!

Kanskje noe å tenke når det står på som mest!

Jeg har ikke vært i svømmebassenget heller.

Den tanken slo meg litt lenger oppi bakken.

Når dette åpenbarte seg.

Jeg MÅ jo få meg en tur i bassenget.

Men jeg tenker jeg står over DETTE!

Det kunne blitt vel mye rør ut av det!

Og det skal vi ikke ha noe av!

Nemlig!

Det ble noen stopp på turen,

Jeg måtte jo ta noen bilder når blikket fanget inn noe.

Det er veldig greit å ha noe å skylde på!

Men det innrømmes at de små stoppene gjorde godt.

Dette motivet fanget blikket mitt, rett og slett.

Studer det litt!

Jeg ser både kjærlighet, liv og død i det. 

Jeg tok ikke sjansen på for mange avstikkere.

Selv om denne grinda så fristende ut.

For det ER ei grind der.

Slik som det kanskje er i livet også ?

Sånne litt usynlige valgmuligheter man overser fordi alt skal gå så fort!

Det er litt fascinerende  med sånne grinder.

De får meg alltid til å lure på hva som er bakenfor….

Plutselig så jeg ganske så moden tyttebær oppe i skråningen.

Det er jo mitt favorittpålegg.

Uten forkleinelse for påleggs tilbudet i matsalen.

Tanken på å plukke litt streifet meg.

Men jeg ante jo ikke hvor langt jeg hadde igjen til butikken.

Så jeg trasket videre, uten å se meg tilbake.

Litt lenger nede i veien får jeg øye på noe gult.

Når jeg kom nærmere så jeg det….

Da kom jeg plutselig på det!

BodøGlimt hadde kamp mot Zalgiris!

Da fikk jeg det plutselig litt travelt.

Såpass travelt, at jeg helt glemte tyttebærene på hjemturen.

Sånn har vel vi alle det, av og til.

At man plutselig oppdager at man glemte en mulighet som bød seg.

Men man får ikke gjort noe med det, med å se seg tilbake.

Heldigvis så møtte jeg ikke så mange hindringer på veien.

Jeg fant ikke så mange snarveier heller.

Selv om denne stien kan se ut som litt av begge deler.

Det er jo sånn i livene våre også.

Det er hindringer som må overvinnes, uten synlige snarveier.

Det er jo umulig å vite om man går glipp av noe.

Uansett hvilken vei som velges.

Nå begynte jeg å føle at veien til butikken var lenger enn jeg trodde.

Men det KAN jo være kondisen som var mindre enn det jeg trodde!

Da kan det være greit å få sånne oppmuntringer som dette!

Ja, ikke “parkeringen” da.

DET hadde jeg ikke planer om, så tenk!

Men å få et smil på veien .

DET gjør underverker.

Det skulle man tenke litt mer på.

Det koster så lite å smile, men du verden hva et smil kan gjøre.

Endelig, der dukket den opp!

Den velsignede Coop`en.

Tenk å få en sånn godfølelse i skrotten, bare over å se en Coop Prix fremfor seg!

Hva om vi hadde vært flinkere til å sette sånne oppnåelige mål i livet.

Sånn at vi oftere kunne oppleve gleden av “å nå frem”!

Kanskje vi er for ambisiøse av og til.

Setter oss mål som vi strever og strever etter å nå.

Da var det bare å få handlet og pakke i sekken.

Det gikk veldig greit.

Nå er det helt sikkert mye ironi og filosofi en ryggsekk kan inneholde.

Men nå skal jeg ikke tøye DEN strikken alt for langt!

Nå måtte jeg få opp farta.

Jeg hadde jo både en kveldsmat og fotballkamp jeg skulle rekke!

Tenk på det du!

På turen hjemover MÅTTE jeg bare se meg bakover!

Jeg tror jaggu det var motbakker begge veier.

Men nå skal jeg ikke beskylde naturen for å drive ap med med meg!

Den gir meg mer glede enn som så!

Bare se på den utsikten som møter meg på denne bakketoppen.

På toppen av bakken nedover mot Nordtun.

For der ER det nedoverbakke.

Innspurten går som en lek.

Turen ble helt perfekt.

Selv om gubben ble svett og en smule øm i leggene.

Men som det sies:

“Det skal gjøre vondt før det gjør godt”.

Dagens fangst.

Den står neppe på innholdslista for et sunt kosthold.

Men det skiter jeg i.

Litt energibombe må man unne seg. 

Og kaffe!

Den smakte fortreffelig etter turen.

Sammen med fotballkampen.

Selv om DEN var minst like kupert som veien jeg hadde gått.

Om ikke ennå mer!

Da runder jeg av denne fortellingen.

Jeg håper du satte pris på den.

Nå kunne jeg ha gjort dette kort og kjapt og skrevet:

“Nå har jeg vært på Coop Prix og handlet brus og godteri”! 

Men det hadde kanskje ikke blitt samme historien.

Selv om det egentlig er det.

Kanskje fordi jeg bare så meg tilbake en eneste gang.

Eller hva tror du ?

**********************

Tusen takk til deg som er innom og ser og leser!

Det setter jeg veldig stor pris på.

Tusen takk!

 

“Det er verst før det begynner”

Det utsagnet kan brukes i mange sammenhenger.

For meg passer det veldig bra i disse dager.

Nå er jeg i full gang med trening, og det føles allerede fantastisk.

Dette blir noe ganske annet enn en times tid på Fysioen eller treningsstudio.

——**—–

OM du har lyst å se begynnelsen på denne historien, så klikker du HER

Her er et lite glimt inn i treningssalen.

Jeg kan garantere at det normalt er full aktivitet der.

Men jeg er forsiktig med å ta bilder av mennesker.

Det aller meste er kjente apparater. 

Her er noen av de første “ingrediensene” jeg har fått.

Nå er det opp til meg å bruke de til det best mulig resultatet.

Oppfølgingen og støtten er tipp topp på alle måter.

Nå lover jeg at jeg ikke skal legge treningsbilder i hopetall fremover.

Det samme gjelder matbilder.

Her kommer bare et eksempel fra min første middag.

Vi er jo fiskespisere på hjemmefronten.

Så dette er perfekt.

Jeg har hatt en “makaroni-fobi” siden jeg var barn.

Ikke prøv å google det…..!!

Men denne melkesuppa gikk ned på høykant.

Hva blir det neste… ??

Jeg fant denne plakaten på en vegg utpå ettermiddagen.

Akkurat da jeg var på tur ut døra i et ganske så fuktig vær.

Jeg har jo hørt at det er flotte turløyper rundt her.

Nå skal jeg ikke røpe hvor mange Tur-regler jeg brøt!

Men ut gikk jeg….

Det er nok ikke på denne tiden den største blomsterprakten finnes.  

Men det glimter til mellom kratt og busker. 

Skodda henger langt ned i fjellene.

Den konkurrerer med regnbygene om å skjule den vakre naturen.

Men klarer det ikke helt.

Som guiden sa den gang vi var på Nordkapp, og ikke så en dritt:

“Det er dette som er normalen.”

Uansett årstid og vær, så er det alltid noe vakkert å finne.

Man trenger jo ikke løpe beina av seg når man er på tur.

Det var ikke derfor jeg smatt ut i regnværet.

Jeg skulle bare gjøre meg litt kjent.

Dessuten ville jeg prøve å finne en firkløver.

Det kunne jo være greit å ha et lykkønske fra naturen med seg….

Soppen er jaggu mer pysete enn meg joooo…

Gjemmer seg så langt inn i buskaset som mulig!

Snakk om altså..

Enda den ikke har sko på!

Jeg begynte så smått å kjenne antydning til et fuktigere klima i joggeskoene mine. 

Se bare her hvordan de holder på….

Plutselig får jeg øye på noe…!

Ser dere det som jeg så… ?

Jeg får ikke formidlet alle flotte detaljer fra denne turløypa.

Men her er et eksempel.

Her er det plakat med bilde over utsikten og navn på toppene.

Under ser dere mitt bilde fra samme sted.

En flott måte å bli litt lokalkjent på.

En rekke steder er det tilrettelagt med benker og bord.

Grillplasser og utsiktsplasser.

Jeg havnet tilslutt på “Verdens ende”.

Da var det slutt på stien, og jeg var søkkeblaut. 

Jaggu fikk jeg flere åpenbaringer på hjemturen.

Det er utrolig hva man ser og finner når ikke nesa peker mot en regntung himmel. 

Jeg er litt mer skeptisk til denne “åpenbaringen”.

Som møtte meg i speilet på rommet.

Men den må jeg bare leve med.

Sånn er det.

Men turen var helt perfekt, uansett hva værgudene prøvde å fortelle meg. 

Og jeg fant…jeg fant!

Både firkløver og femkløver.

Jeg hadde lykken med meg på den måten, i alle fall!

Om de bringer lykke… det får tiden vise. 

Uansett så ser jeg lyst på dagene fremover.

Tusen takk til deg som følger med. 😀