NB Det er trygt å klikke på de tre blå linkene i teksten under, for å få mer informasjon NB

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva er det som skjer med folket i dette landet når de blir pensjonister? Det er nå godt over 1.000.000 – EN MILLION – pensjonister i Norge. De aller fleste av de har hatt en tilknytning til en fagforening i sin yrkesaktive tilværelse, og hvorfor det? Nå skal ikke jeg svare for alle, men jeg kan anta det var for å ha en sikkerhet i jobben sin, når det gjelder både lønn og arbeidsforhold. 

Har fagforeninga gjort en så himla god jobb, at når de blir pensjonister – så trenger de slett ikke ikke en slik organisasjon i ryggen? Det er fristende å påstå – at slik er det!

Pensjonistforbundet er DEN organisasjonen som jobber kontinuerlig og målrettet for lønn og leveforhold for pensjonistene. I dag har Pensjonistforbundet knapt 25% av landets pensjonister som sine medlemmer. Og av de, er en vesentlig del kollektivt tilmeldt, gjennom de fagforeninger de tilhørte som yrkesaktive. Det vil si at de IKKE er automatisk medlemmer av de lokale pensjonistforeningene.

PENSJONISTFORBUNDET KREVER ØKT KJØPEKRAFT

Tenk dere den forskjellen det ville vært, når Pensjonistforbundet nå skal gå i dialog med Regjering og Storting, om Pensjonistenes kår – om de hadde hatt 1.000.000 medlemmer i ryggen, og ikke bare 257.000. For en kraft og for en tyngde det ville vært! 

BU TRYGT HJEMME REFORMEN

Nå har denne regjeringa lagt frem “Bu trygt heime” reformen, som avløste forrige regjering sin “Leve Hele Livet” reform. Grovt sett er innholdet det samme. Reformen har som mål å klare å takle den formidable økningen i eldre som kommer de nærmeste årene! Dette kommer til å berøre hver og en av oss eldre, både nasjonalt, regionalt og lokalt! Det trenger INGEN å tvile på!

Skal vi som pensjonister  bare la det skure og gå, og håpe på det beste? Joda, vi kan sitte på sosiale media og spre ut eder og galle over at de eldre bare får det verre og verre. Når man ikke tar det minste lille grep for å engasjere seg – så burde man være såpass grei at man holdt kjeft på sosiale media. Det mener nå jeg!

I dag koster det kr 550,- pr år å være medlem i Pensjonistforbundet, det vil si kr 1,50 pr dag. Medlems godene i en rekke tilbud Pensjonistforbundet har inngått avtale på, overstiger kontingenten, om man bare benytter seg av noen av de. Men DET er ikke det viktigste. Det viktigste er å gjøre Pensjonistforbundet så stort og slagkraftig at gjennomslagskraften øker betraktelig. Pensjonistforbundet trenger de unge pensjonistene, de med fersk kompetanse og masse energi, og de fortrenger ikke de eldste, tvert i mot.

Det er i et mangfold de gode synergier får lov å blomstre!

MELD DEG INN I PENSJONISTFORBUNDET

Bonusen får du lokalt, gjennom hyggelige og sosiale treff med likesinnede. Det er slett ikke alle som trenger å være superaktive, eller påta seg tillitsverv! Det er ditt engasjement gjennom det å være medlem, som er det aller viktigste!

Ta kontakt med din lokale forening og meld deg inn.

Du kommer ikke til å angre på det.

Begrepet “Samhold gir styrke” bør slett ikke dø, selv om man blir pensjonist. Nemlig!

Tekst og bilder: Jan Erling Håkonsen/Dedicat

#pensjonistforbundet #avisanordland #saltenposten

Nå kan det hende at du oppfatter at overskrifta ikke stemmer overens med resten av innlegget. Men sånn er det med oss mennesker, vi oppfatter ikke alltid det samme på samme måten. Det var imidlertid både en koselig og en snill stund, der oppe på Kaleido. Les litt mer om dette stedet HER.

Kaleido finner du i Saltdal Kommune, denne vakre kommunen du kommer til på nordsiden av Polarsirkelen. Det er bare å slakke opp litt når du nærmer deg Røkland, så får du øye på det.

Kaleido er en del av Ribo, som du kanskje har hørt om – når “Helene sjekket inn” der. Jeg har skrevet noen ord om det også, som du kan lese om både  HER og  HER og HER.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mine skriverier har neppe bidratt i utviklingen og lykken, i verken Ribo eller Kaleido, men de har ligget mitt hjerte nær i lang tid. Derfor har det blitt noen innlegg om de over tid. 

Men det var en helt annen “Oppskrift på lykke” jeg skulle skrive om…. 

Bare se hva jeg fant på veggen i kafé delen av Kaleido.

Det er fort gjort å overse sånne små detaljer.

Særlig hvis man er sulten etter å jaktet på noe spennende av alt de har å selge i de herlige lokalene.  

Jeg er en smule engasjert i alt som har med eldre å gjøre.

Det kan helt klart ha noe med min alder å gjøre.

Det ble derfor et lykkelig øyeblikk, da jeg merket totalt fravær av Aldersdiskriminering.

Bare se her hva vi fikk, når vi bestilte “Pølser med Pommes frites”.

Jeg er sikker på at mine oldebarn ville jublet over den samme tallerkenen som jeg fikk!

Fantastisk herlig!

Samtidig som vi kunne nyte maten, så var det ikke fritt for at minner våknet til liv.

Det kan dukke opp mange lykkelige minner gjennom den utsikten vi hadde fra bordet.

Og dette er bare et eksempel av mange.

Men aller mest var det oppskriften på lykke som slo meg.

Kanskje vi skal bli flinkere til å tenke over disse ingrediensene.

Hverdagen slår jo ganske fort mot oss.

Selv etter et par pølser med splitt i endene, og en snill stund på en flott plass.

Kanskje DET var hensikten med hele dette innlegget.

Hva vet jeg – jeg bare skrev det jeg.

Men jeg vet at det å skape aktivitet for eldre, det skaper lykke.

Det har vi i “Samarbeidsgruppa” funnet ut for lenge siden.  

Nå annonserer vi årets siste arrangementet, som finner sted på et annet flott sted i bygda vår.

Et skår i gleden, er at Møteplassen ble rammet av vannskader.

Men vi er snart i gang i midlertidige lokaler.

Dette overskygger ikke gleden over å få denne hyggelige nyheten!

Dette gjør at også året 2024 kan fylles med mange nye og gamle aktiviteter for eldre.

DET må da sies å være en oppskrift på lykke, eller hva?

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Når man har levd et langt liv, ser man oftere og oftere i “bakspeilet”.

I sånne mimrestunder dukker ofte spørsmålet opp, “hvorfor ble det egentlig sånn…”?

(Bildet knipset jeg ulovlig på en vegg i Stamsund).

Det er slett ikke like lett å få svar, uansett hvor høyt man klatrer for å “se lyset”.

Minner farges av år som er levd og alle de inntrykk man utsettes for.

Selv om man leter innerst i hjertet, så vrimler det av mulige svar.

Men hvorfor lete etter svar som kanskje ikke finnes?

Dette visdomsordet fant jeg på veggen i et hotell utenfor Stockholm.

Det gir det svaret vi alle trenger.

Nemlig. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi kan ikke skryte på oss noe storforbruk på solkrem her i NordNorge.

Heldigvis så er ikke jeg av den værsjuke typen.

Men det var svært uventet at varmen skulle komme…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

.… Med Posten!

For det gjorde den! 

Sånn var det på terrassen når jeg så postbilen stoppe i veikanten.

Det var bortimot piggdekk føre på inngangen til Juni.

Da varmet det skikkelig å få dette vakre kortet i posten.

Alle som har litt kjennskap  til Ligaya (Happy Blogg), vet for en flott person hun er.

Ta turen innom bloggen hennes, så får du se.

Innsatsen hennes som aktiver og frivillig innen Eldreomsorgen, står det stor respekt av.

Klikk HER

Tusen takk snille Ligaya og kos deg masse på bloggtreffet i Trondheim.

Dessverre fikk jeg ikke anledning til å delta 🙂

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Selv om jeg selv er en gammel mann, så er det utrolig spennende å høre fortellinger fra andre menneskers liv. Noen har mer på hjertet enn andre, og er særdeles flinke til å formidle opplevelser på en livaktig måte. En sånn person er han Knut. Dersom du fulgte med på programmet “De siste dødsdømte”, på NRK TV, så fikk du både se og høre han.

https://tv.nrk.no/serie/de-siste-doedsdoemte/sesong/1/episode/7/avspiller

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg har lagt til en link til programmet ovenfor, dersom du har lyst til å ta en titt. Men det er ikke bare der han har vært i vinden, denne uforskammet ungdommelige mannen på nærmere 95 år.

Neida – i regi av historielaget i kommunen, så klarte han å fylle kantina på Saltdal Videregående skole til randen. Her ser vi historielagets leder Ulf Bakke introdusere og kommunisere med hovedpersonen. I bakgrunnen ser vi Bengt-Arne Sundsfjord, som håndterte bildevisning og var forsanger i allsangen.

Sangen har vært en grunnstein i livet til Knut. Hvor mange timer han har svinget taktstokken i utallige sammenhenger, er det ingen gitt å si. Ovenfor er et klipp filmet av Carina TK, fra Rognan Damekor sitt 90 års jubileumskonsert, hvor de synger “E du nord”. Jeg syns den passet bra, siden Knut er klar på at han vantrives litt så snart han kommer utenfor kommunegrensa. Knut, som var deres dirigent gjennom mange år, var selvfølgelig hedersgjest. Både Rognan Damekor og Saltdal Mannskor fikk lage fest for Knut da han fylte 90 år. Det kan du lese om du klikker HER.

Men på Historielagets treff på Saltdal Videregående, fikk godeste Knut bare såvidt lov til å komme inn sine mange opplevelser innen sang og musikk. Her var det barndom og ungdomstida, og hans virke som urmaker og optiker som stod i fokus. En fantastisk stund som jeg er kjempeglad for at jeg fikk med meg,

Tusen takk for stunden, Knut, hvor minner ble vekket og tanker skapt, gjennom dine ord og fortellinger. 

Tekst og bilder: Jan Håkonsen/Dedicat

I naturen som kaller til alle slags tider.

På ukjente veier og gjengrodde stier.

Der vil du finne, den fantastiske kvinne.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Som higer og lengter uansett vær.

Hun lokker og frister med bilder og sjarm.

Når bålet det brenner og maten blir varm.

Tenk så fantastisk at vi kan bli med.

På bloggen, i bilder – fra sted til sted.

Takk skal du som vil ha oss så nær.

*****

Har du ikke besøkt bloggen hennes ennå, så er det jaggu på tide.

Du finner den HER.

Her kan du se at jeg ikke prater tøv.

Denne konvolutten kom nemlig i posten her om dagen.

Veldig overraskende, men så kom jeg til å tenke på at frk Utifriluft ville ha oss med på å dele naturbilder.

Og hva var i konvolutten da….  

Selvfølgelig – helt herlig og akkurat så perfekt som det måtte være.

Tusen hjertelig takk!

God Søndag og God Tur på nye stier.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Tenk at man skulle bli Ambassadør på gamle dager.

Ikke nok med det – men i et Ambassadør fellesskap som mangler sidestykke i kompetanse og erfaring.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå har nærmere 200 godt voksne pensjonister fra hele landet, møttes på samme arena.

Bare prøv å forestill deg hva som bobler av livserfaring i denne gjengen.

Dette er nemlig ikke en mimre gjeng, som drømmer seg bort mot de gode gamle dager.

Nå kan det hende at det også skjer, men det er ikke det som står på agendaen.

Det er VELFERDSTEKNOLOGI som er i fokus – i sin videste forstand.

I to dager har vi hatt fokus på å lære og utvikle vår kompetanse og rolle som Teknologiambassadører.

Og slett ikke for vår egen del.

Nei – vi skal bistå på alle mulige måter i de kommuner vi lever og bor i.

Gjennom å framsnakke Velferdsteknologi i sin videste forstand.

Vi har selvsagt et stort utbytte av dette personlig også.

Derfor er vi takknemlig for at Pensjonistforbundet er i førersetet innen dette området.

Ikke minst med to imponerende og inspirerende sjåfører –

Anne-Kari Minsaas og Unni Olimb Norman, som her fronter forsamlingen.

“Velferdsteknologi er mye mer enn du tror – og noe for alle”.

Det er faktisk en innholdsrik sannhet.

Selvsagt var det en rekke stand hvor vi fikk demonstrert “et hav av muligheter”.

Nå skal ikke jeg bevege meg ut på det “havet” nå, for å informere.

Det er jeg brennsikker på hver og en av Teknologi-ambassadørene vil gjøre på sine steder.

Jeg må likevel innrømme det fristet med en “dukkert”, når dette sitte badekaret ble presentert.

Nå klarte jeg å motstå den fristelsen….

…. men tanken om en sånn mulighet i sitt eget hjem om noen år, forsvant ikke helt.

Foreløpig skal imidlertid tankene mine ha en annen fokus.

Som å utvikle dette tilbudet til noe spennende.

Vi er i gang, men det bobler av kreative tanker om veien videre.

Dette kan bli særdeles spennende.  

Lykke til alle Ambassadører og støttespillere. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Egentlig så har jeg aldri hatt “tunnel skrekk”, om det er noe som heter det. Det vet jeg faktisk ikke. Men det jeg vet, er at vi har plenty av de her i nord. Denne her befinner seg på de siste milene inn mot Sulitjelma, et sentralt og viktig Gruveområde, en gang i tiden. Jeg fant en artig og svært innholdsrik side på nettet, om du er litt historisk interessert – så klikke på den og les til du blir blank i øynene! Klikk HER – SVERRES SIDE.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå har vi en sønn som har flyttet dit, så det har blitt noen turer dit. Og i vår/sommer, så har det vært vedlikehold i tunellene dit. Som du finner i infoen på nettsiden jeg linket til over, så ble disse tunellene bygget for jernbane, og transport av malm til utskipningskai på Finneid (nær Fauske). Jeg innrømmer at jeg føler meg liten, når jeg tenker på de som jobbet og bodde her, uten annen forbindelse enn med malm toget, eller til fots over fjellene. Og mange gikk over fjellene for å handle på Coopén på Finneid, i protest mot Gruveselskapet, som undertrykte gruvearbeiderne i mange år.

De var omgitt av fjell på alle kanter og på alle måter!

Naturen er mektig i dette området, med fjell på alle kanter, heftige fosser, elver og bekker. Ikke rart at man føler seg liten og andektig. Tenk for et mot å sette i gang gruvedrift her inne! Men det kan faktisk hende at gruvedriften gjenoppstår! Vi får se hva som skjer, men ikke vet jeg hva som skal lokke dagens ungdom inn i de mørke og kalde fjell for å hente ut rikdommer…. ?

Vet du ?

Jeg klarer meg godt på “utsida”, det er mer en nok for meg. De ruver mektig og imponerende nok rett over biltaket, både utenfor og innenfor tunellene.

Og dessuten er jeg liten nok som jeg er, nemlig.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Min trøtte og støle og slappe kropp.

Roper i vanvidd: “Må jeg stå opp”?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Sola henger såvidt over åsen.

Dyra sover jo ennå på båsen.

Da kjenner jeg duften av himmelske dråper.

Den som DA sover, er verre enn tåper!

Slik skal den være min elskede tår.

Svart som djevelens sorte får.

Så varm at tunga krølles i kjæften.

Mens jeg hopper rundt på strømpelæsten.

Sakte men sikkert den siger på:

“Dagen i dag, som er den du skal få”!

Nå er kaffe så mangt og så mye. 

Stadig kommer det flere og nye. 

De rareste smaker, de svake og sterke.

Til og med formet som vakreste hjerte.  

Hva du enn liker, elsker og nyter.

Den gir ikke smak om du klager og syter!

Nyt din kaffe i yndlings koppen.

Kjenn at den varmer i sjela og kroppen.

Da blir du våken og klar for dagen.

Men alt med måte, forteller magen.

Det er faktisk nettopp i denne stund.

At dagens kulør skal bli lagt til grunn.

Ha en vakker dag hvor du enn er i denne verden!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.

Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.

Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….

Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.

Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.

Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.

Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?

Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det!  Nemlig!

Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!

Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.

Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.

Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista.  Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?

Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annet SOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.

Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.

Det er faktisk noe å tenke på!

Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat