Noen mimretanker på slutten, eller begynnelsen, eller fortsettelsen.
Tenk nå er det snart borte.
Det andre året i pandemiens favn.
Forsvinner som regnvann i sluken.
Men blir det egentlig borte…?
Eller henger det igjen som små minner.
Livet altså…
Henger som dråper av vann på de merkeligste steder.
Vannet blir jo slett ikke borte.
Det blir elver og hav og nye skyer med tunge dråper.
Dråper som vasker natur og alt som er.
Uten vannet blir det ikke fisk i hav eller vekster i jord.
Det skaper liv og røre på så mange måter.
Og mat…
Og minner.
Sosiale minner, minner om de gode stunder.
Nye minner, eller kanskje gamle men nyvaskede minner.
Vannet vasker ikke bare bort, det vasker også frem.
Som kaffen.
Der naturens herlighet møtes i en salig blanding.
Hvor fantastisk høres det ikke ut, og er det?
Tenk for en historie som kan havne i en kopp som denne?
Vannets og kaffebønnens reise.
Kanskje har den vært innom deg før?
Vannet altså…
Som en regndråpe på ditt kinn.
Hvor var du da.. i ditt liv og dine tanker?
Kanskje vi skal tenke på det, her ved årets slutt.
At det egentlig er gjensyn og begynnelser det er snakk om.
Kanskje ikke det en gang….
Bare en fortsettelse på det som var, det som er og det som skal bli.
Hva vet vel jeg…?
En gammel kall som sitter og mimrer i morgenstunden.
Der misunner jeg vannet litt.
Som kommer igjen og igjen.
Eller kanskje ikke……
Godt Nyttår!
PS – Kanskje du har lyst å lese det diktet jeg la ut i går, i så fall er du hjertelig velkommen.
Trykk bare HER
