Øyets makt er eventyrlig.

Øynene kan fortelle historier mer intenst enn noe annet.

Øynene har flere ord en de mest taleføre.

Annonsørinnhold

NÅ: 25% på bestselgende parfyme og deodoranter

Øynene har de viktigste ord for de som ikke er så taleføre –

– og for de som aldri vil fremheve seg selv.

Øyne, som smiler og ler og gråter. 

Øyne som er som pirrende gåter. 

Øyne som blinker som stjernehimmel. 

Øyne som gjør deg så matt og svimmel. 

****”****

Blikket som så deg, du kjente det traff. 

Det var som en gnist fra en fremmed flamme.

Du kjente deg lammet, forvirret og paff.

Det var som et bilde fant plass i sin ramme. 

Øyne som mistet sin livsgnist og glød.

Øyne som gråter og tenker på død.

Øyne som lengter og ber om så lite.

Øyne som bare vil svarene vite.

****”****

Blikket du ser, men kanskje fornekter.

Det streifer fortvilt ifra sør og til nord.

Du kjenner et maktesløst følelses spekter.

Men omtankens blikk, kan gi mer enn du tror.

Tekst Jan E Håkonsen/Dedicat.  Bilder fra Pixabay o.a.

Vi mennesker og Naturen er ikke alltid i takt eller på bølgelengde.

Det har jeg “filosofert” litt over en gang, og børstet støvet av.

Ikke for å “dømme” verken mennesket eller naturen.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Her er vel ingen skyldige eller skyldfrie.

Tenker jeg.

Naturens herlighet.

Å du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår.

Ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer – igjen og igjen.

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og i fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, der kommer den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur –

– suger til seg hver eneste dråpe.

Dagene går, la oss endelig håpe at regnet er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Man hva er det som egentlig skjer?

Det regner jo bare mer og mer.

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakreste bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur – bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei.

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på alt som er borte.

Nei – la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld…

Om det snart er vår, denne herlige vår.

Som kommer hvert eneste år.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Da var jeg kommet frem til siste tema i Frodith sin Høst-lek.

Jeg prøvde meg lenge med samme overskrift, men da protesterte Facebook høylytt.

De to siste innleggene ble regelrett lempet spontant ut.

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Men en gammel kall gir seg ikke så lett, så tenk!

Nå kan det godt hende jeg legger blogge fokuset litt til siden igjen… men vi får se 😀

Ha en vakker helg – du som tar deg tid til å se innom 🙂

Temaene som Frodith utfordret oss på, kan du kan lese om du klikker HER

Du kan lese alle mine bidrag om du klikker på linkene under –

Dag 1 Benker

Dag 2 Trapper

Dag 3 Broer

Dag 4 Husker

Dag 5 Dører 

Livet vårt har sine mange faser.

Det er mangt og mye som skjer, og ofte på samme tid.

Når man ser ut av vinduet, så hender det at tankene går både fremover og bakover.

Til og med at man ser ut, uten egentlig å se på noe som helst.

Det man egentlig “ser på” er egne tanker som svirrer rundt i hodet.

Det er slett ikke alltid at det blikket fanger, stemmer med det hodet oppfatter. 

Av og til så fanger blikket noe som drar deg langt bak i minnenes rekker.

Til og med lenger enn egne minner rekker.

Som da jeg så dette, mitt fødested – en liten hytte i skogen, som var i ferd med å bli jevnet med jorden. Særlig vinduet fanget blikket mitt.

Jeg ble født en iskald januardag.

Min far lå hardt skadd på sykehuset.

Vannet var frosset.

Landet var såvidt begynt å reise seg etter krigen.

Min mor kom fra gode kår i Sverige til et krigsherjet Norge.

Hvilke tanker gjorde mine seg, når de så ut av dette vinduet ? 

Det får jeg aldri svar på, men det bryr ikke tankene seg om.

De har sitt eget “vindu” som de ser minner gjennom, og det er svært fascinerende!

I våre liv, vil det alltid være noen spesielle hendelser som fester seg.

Slik som i vinduet ovenfor.

For nå er den snart her igjen.

Den tiden vi pynter med adventslys i vinduer og andre steder.

Det er jo en tid hvor mange minner skapes.

Kanskje ikke bare de gode, men veldig ofte kjære og vakre minner. 

*****”******

Denne høst leken til Frodith har også skapt minner.

Både nye, og børstet støv av gamle.

Tusen takk kjære Frodith! for at du byr opp til dans på denne måten! 

*******”*******

Tenk å få leke en uke til sammen.

På artige steder i fri fantasi.

Vi benket oss ned på trapper og trammen.

Og delte på broer langs veier og sti.

Barndommens minner våknet i husker.

Som hang i fra stokker og trær og busker.

Mest av alt fikk den åpnet opp dører. 

Jeg åpnet opp min og du åpnet opp din.

Kanskje det åpnet opp blikket og ører.

For i vinduet vårt – fikk vi også se inn.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Nå var man kommet til Dag 5 i Frodith sin høst lek, med tema Dører.

Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Som du ser i innlegget hennes, så er det 6 utfordringer.

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Mine innlegg på de foregående 4, kan du lese om du klikker på linkene under –

Dag 1 – Benker

Dag 2 – Trapper

Dag 3 – Broer

Dag 4 Husker

Livet møter oss mennesker på så svært forskjellige måter. Mange – så alt for mange, møter på stengte dører så alt for ofte. Urettferdighetens sanne ansikt. Du har sikkert kjent på den følelsen, å stå fremfor en stengt dør. Selv om det ikke trenger å være like alvorlig i alle sammenhenger.

Jeg kan fortelle om en slik gang for oss, som hendte i siste adventstid. Vi hadde vært og hentet Juletre, der vi pleide å kjøpe. Det hadde snødd masse den dagen. Da vi kom hjem, fant vi ikke husnøkkel. Vi lette i bil og rundt bil, vi ringte der vi hadde vært. Men der stod vi, utestengt fra vårt eget hus. Da raser det en del tanker gjennom hodene. Vi fikk ordnet det. Kunnskap og hjelpsomhet hos den lokale Jernvarehandel kom til full nytte!

La blikket gli over de to bildene ovenfor. Kjenner du forskjellen i følelsen, fra den stengte døren og den som ønsker deg velkommen? Jeg vet at Frelsesarmeen har et opplegg i Oslo, som heter “Den åpne dør”. Vi hører i nyhetene i dag, om flere og flere som står i matkøer fremfor en åpen dør. Køer som er blitt så lange, at selv den åpne dør – må stenge før køene tar slutt. Det må være vondt for alle, på begge sider av den døra.

De aller fleste deler sine innlegg på Facebook, deriblant jeg. Innlegget mitt i går, ble fjernet fra Facebook – av Facebook, uten at jeg skjønte grunnen. Det var litt som å få “døra slengt i fjeset”. Nå er jeg spent på hva som skjer i kveld? Kanskje det går bra, siden jeg er så sent ute med  dette……

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

En ny dag i bloggverden, motivert av alltid engasjerte Frodith.

Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Som du leser der, så er dette dag 4 og handler om Husker.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Du lese mine øvrige tre svar om du klikker under. 

Dag 1 – Benker

Dag 2 – Trapper

Dag 3 – Broer

Klart jeg husker husker.

Vi lagde de sjøl til og med.

Enkle og primitive, som neppe hadde vært godkjent i dag.

Verken av den ene eller den andre offentlige instans.

Nå var det ingen som kontrollerte heller, og ikke alle husker de heller.

På bildet over går det unna.

I en helt annen “huske-versjon” enn de jeg husker fra mine barneår.

Men så er det noen generasjoner siden.

Her er det barnebarn og oldebarn som utfolder seg.

Til vill jubel, både i og utenfor husken.

Om det nå er det den saken heter…

… som de husker i.

Men selv i denne moderne versjonen, går det an å være stille og ettertenksom.

Det trenger jo ikke være full fart hele tida.

Minner skapes ikke bare gjennom action og baluba.

Mon tro om denne krabaten vil huske denne huske-stunden…

…når han er på min alder.

Når jeg tenker etter, så er det ikke sikkert det finnes husker da.

Kanskje det er noe digitaliserte robotaktige greier.

Takk og pris for at jeg har fått oppleve husker, og ennå husker.

Når husker var husker! 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Da var vi kommet til dag 3 i Frodith sin høst-utfordring.

Temaer er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Dag 1 – Benker, mitt innlegg finner du HER

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Dag 2 – Trapper, mitt innlegg finner du HER

Stor kan den være, den høye og svære.

Den løfter sin prakt opp mot himmel og sky.

Kan man finne all ære – i denne sfære?  

Der storhet alene kan gjøre deg kry.

Kanskje det er, denne lille og snille.

Som henger og svaier, som minnes som best.

Det er slett ikke stille, på alle som ville,

vandre på den, når den gynget som mest!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Frodith klarte å rive meg ut av blogge-fraværet for en stund, gjennom hennes utfordring nå i høstmørket. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Her kommer dag to – som omhandler trapper.

Dag 1 – Benker, som jeg la ut i går, finner du  om du klikker HER

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Stakkars liten, så gammel og sliten.

Nå har den vandret den siste biten.

Den ble tråkket på, av gamle og unge.

De tynne og lette, og noen tunge.

Til slutt fikk den nok, og “farvellet” sitt tok.

Nå havnet den her, i minnenes bok.

Takk for hvert trinn du ga for vår fot.

Det finns ikke spor på det sted du forlot!

Dette er en del av trappa i Fløybakken.

Klikk på navnet over, så får du lese mer i Wikipedia.

Der ble i sin tid Norges lengste skihopp utført.

Det har vært arrangert mange mesterskap der.

Dessverre ligger bakken brakk i disse tider.

Jeg har faktisk hoppet i “Lille Fløybakken” ved siden av.

Skitrekket har nok avløst trappa, men er neppe funksjonelt det heller i dag.

Det er en del som bruker trappa til mosjon og trim.

“Intet varer evig” –

– burde kanskje vært overskriften på dette innlegget.

Et fenomen gamle gubber som meg vet mye om.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Nå har jeg ikke blogget på en god stund. Men nå ble jeg “sparket på skinneleggen”, av Frodith. Så da måtte jeg bare børste støvet av både blogge-blikk og blogge-taster. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Tomme benker, ingen krenker.

Annonsørinnhold

Morsdagsgave: Med disse treffer du blink hos mamma

Men om de lengter, og bare venter –

– det vet vel ingen av deg og meg.

Men om vi finner den på vår vei –

Da blir vel benken slett ikke lei –

 – om vi setter oss ned og tenker. 

Her kan vi sitte som denne krabat.

Mens tankene svirrer for alle vinder.

Kanskje litt sliten, kanskje litt lat?

Kanskje med drømmer som skinner. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat