De små dråper og øyeblikk…

Vårens makt skaper tusner av dråper.

Fra regntunge skyer og snøen som bråner.

Som øyeblikk i ditt eget liv.

De samles i bekker blant kratt og siv.

Hver dråpe skaper fantastiske bunner.

Mystiske hulrom og grumsete grunner.

Akkurat som hvert øyeblikk.

Former den bunnen i livet du fikk.

Sakte men sikkert den strømmer mot hav.

Den dråpen som dryppet og øyeblikk gav.

Det er dette lille som skaper det store.

Som stunden du grep på måten du gjorde.

Ha en nydelig helg med alle sine øyeblikk.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

I fyr og flamme…

Kjenner du duften, lukten og lengsel.

Frukten av evige stunder bak stengsel.

Våren som vokser helt blottet for skam.

Fristende fager den viser seg fram.

Stokken fra Toten på vestvendte vegger.

Stiger mot lysten på nakne legger.

Håpet det stiger som grader fra Toten.

Da tripper du lettbeint på eldgamle foten.

Her kjempes om fokus av sola og bål.

Hvem kommer sist eller først i mål?

Tenker du likt – som jeg tenker nå?

At bålet er enklest å tenne på.

La sola få speile seg hvor den vil.

Vi elsker hver stråle uten en tvil.

Nå trenger vi varmen i kropp og i sinn.

Selv bålpanna glitrer i solens skinn.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Noen tur glimt og ønsker om god helg…

Storfloget.

Mektig og nært.

For alle så kjært.

Det vinker farvel når du drar herifra.

Når du ser det igjen, blir du ydmyk og glad. 

Furua.

Høyreist og flott den rager mot himmel. 

Et symbol  på vår dal, som kan gjøre deg svimmel.

Saltdalselva.

Frossen og stiv, men våkner til liv.

Når sola får tak, blir den langt fra så spak.

Is.

Våryre bekker i fjell og i li.

Fryser til is når høsten tar fri.

Hester.

Den mektige kraft som jordbrukets trell.

Nå trives den godt som fotomodell. 

Takk for det.

Utrolig flott at det følger med forklaringer 😀 

Ha en riktig god helg.

Fanget av stunden …..

Når du fanges i øyeblikkets stillhet.

Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.

At den er der.

For deg alene i denne stunden.

Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.

I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.

Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug. 

Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.

Månen var der da også.

Lyste over de staute menn.

Med frosne hender og kalde føtter.

Som formet hver planke til vakre båter. 

Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.

Fra lyset av månen.

Den samme månen som fanget stunden.

Den gang som i dag. 

 

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Naturen er veiviser….

Den brer ut en løper vevet av gull. 

Som lengselens sti mot mitt sted. 

Endelig kom den fra vinterens skjul. 

Naturen sin klare beskjed. 

Her vil du finne den sørvendte dal.

Med elver og fjell og alt hva du trenger. 

Solstråler lyser opp dit hvor du skal.

Nå trenger du slett ikke lete lenger.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Drit førrbainna….

Vi knytta nævann og trua mot himmel.

Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.

Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.

Men tause som grava, e svarann vi fikk. 

Værgudann flire, og slæng på en regnskur.

Så husann kan speiles i gjørme og vann.

Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.

Mæn vi står han av så godt som vi kan. 

Alt går i dass av drømma og plana.

Om blikkstille daga her oppe i nord.

Sjøl musa og rotta ligg der og glana.

Der rompa skal være når trangen bli stor!

Blomster i tåra kan røre de fleste.

Men trur du han bryr seg, han værguden her?

Kanskje han tålmodet vårres ska teste.

Sjå ka vi tål’ før vi pakka og fer?

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

#verguder #værguder #dritforbanna #lavtrykkinord #yr #storm #nrkværet #frank

Som en vænn som kjæm…..

Ho skin, over folk og hjæm.

Over bygd og by. 

Over store og små.

Hos skin, som en vænn som kjæm.

Fræm fra fjell og sky.

Som ho alltid må!

Ho e så fin, når ho kjæm.

Så vakker og ny.

Som stråla som få.

Ho e så fin, som en vænn stekk fræm.

Så stolt og kry.

Som du stole på.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens tale…

Naturen forteller uten et ord.

Stoler blindt på hva du ser og tror.

Deler så raust av sin mektige makt.

Når sansene åpnes og er på vakt.

 

Ord kan bli tanker og tanker bli ord.

Ord kan søke seg frem dit du bor.

Det lille ordet kan vokse seg stort.

Bare du makter å gi det bort.

 

Klemmer er bare så gode å gi.

Bare du husker og tar deg tid.

Tanker og ordet og klemmenes makt.

Speiler naturens mektige prakt.

  

Ordet til trøst og ordet til stede.

Ordet som skaper smil og glede.

Ordet som varmer som sol kan skinne.

Ordet som sorg kan overvinne.

 

Tenk hva naturen kan makte å si.

Uten et eneste ord å gi.

Kanskje det ord – det innerste inne.

Er det som ikke må forsvinne.

Ha en fortreffelig Advent der du befinner deg.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens vennskap

Den er her, snikende iskald og våt.

Det nytter verken med hyl eller gråt.

Høstens fortærende, kraftfulle makt.

Fnyser i hovmod sin kalde forakt.

Intet kan gjemmes og skjules for den.

Gi deg i nåde og møt den som venn.

Naturens prakt, unik i sitt mangfold.

Søker seg sammen som levende skjold.

Holder ut gjennom nærhetens støtte.

Krefter tappes, de vakler så trøtte.

Sakte, så sakte de siger mot jord.

Ned til det stedet hvor røttene bor.

 

Men noen vennskap glitrer i glede.

Oppstår nesten som født i et rede.

Et lite frø fra et helt annet sted.

Finner en «stemor», der slår det seg ned.

Midt mellom bjørkas hvitkledde stamme,

Vokser den frem som bilde i ramme.

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

Du kjenner det på deg…

Du kjenner det på deg.

Sola glitrer i høstgule blad.

Men du kjenner det på deg.

Det kvitner i topper av fjell og li.

Du blir ikke glad.

Du blir ikke lei.

Du bare kjenner det på deg.

At alt har si ti’.

Det kjenner du på deg. 

Snart tar sola farvel.

Glir ned bakom snødekte fjell.

Beskjedent lar den vinter få rom.

Rom til å kle naturen om.

Dekke til alt som har vært.

Som teppet som faller for siste akt.

Men vær på vakt.

Alt er der, like nært og like kjært.

Naturen tar aldri kveld. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat