Fanget av stunden …..

Når du fanges i øyeblikkets stillhet.

Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.

At den er der.

For deg alene i denne stunden.

Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.

I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.

Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug. 

Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.

Månen var der da også.

Lyste over de staute menn.

Med frosne hender og kalde føtter.

Som formet hver planke til vakre båter. 

Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.

Fra lyset av månen.

Den samme månen som fanget stunden.

Den gang som i dag. 

 

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Naturen er veiviser….

Den brer ut en løper vevet av gull. 

Som lengselens sti mot mitt sted. 

Endelig kom den fra vinterens skjul. 

Naturen sin klare beskjed. 

Her vil du finne den sørvendte dal.

Med elver og fjell og alt hva du trenger. 

Solstråler lyser opp dit hvor du skal.

Nå trenger du slett ikke lete lenger.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Drit førrbainna….

Vi knytta nævann og trua mot himmel.

Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.

Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.

Men tause som grava, e svarann vi fikk. 

Værgudann flire, og slæng på en regnskur.

Så husann kan speiles i gjørme og vann.

Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.

Mæn vi står han av så godt som vi kan. 

Alt går i dass av drømma og plana.

Om blikkstille daga her oppe i nord.

Sjøl musa og rotta ligg der og glana.

Der rompa skal være når trangen bli stor!

Blomster i tåra kan røre de fleste.

Men trur du han bryr seg, han værguden her?

Kanskje han tålmodet vårres ska teste.

Sjå ka vi tål’ før vi pakka og fer?

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

#verguder #værguder #dritforbanna #lavtrykkinord #yr #storm #nrkværet #frank

Som en vænn som kjæm…..

Ho skin, over folk og hjæm.

Over bygd og by. 

Over store og små.

Hos skin, som en vænn som kjæm.

Fræm fra fjell og sky.

Som ho alltid må!

Ho e så fin, når ho kjæm.

Så vakker og ny.

Som stråla som få.

Ho e så fin, som en vænn stekk fræm.

Så stolt og kry.

Som du stole på.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens tale…

Naturen forteller uten et ord.

Stoler blindt på hva du ser og tror.

Deler så raust av sin mektige makt.

Når sansene åpnes og er på vakt.

 

Ord kan bli tanker og tanker bli ord.

Ord kan søke seg frem dit du bor.

Det lille ordet kan vokse seg stort.

Bare du makter å gi det bort.

 

Klemmer er bare så gode å gi.

Bare du husker og tar deg tid.

Tanker og ordet og klemmenes makt.

Speiler naturens mektige prakt.

  

Ordet til trøst og ordet til stede.

Ordet som skaper smil og glede.

Ordet som varmer som sol kan skinne.

Ordet som sorg kan overvinne.

 

Tenk hva naturen kan makte å si.

Uten et eneste ord å gi.

Kanskje det ord – det innerste inne.

Er det som ikke må forsvinne.

Ha en fortreffelig Advent der du befinner deg.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens vennskap

Den er her, snikende iskald og våt.

Det nytter verken med hyl eller gråt.

Høstens fortærende, kraftfulle makt.

Fnyser i hovmod sin kalde forakt.

Intet kan gjemmes og skjules for den.

Gi deg i nåde og møt den som venn.

Naturens prakt, unik i sitt mangfold.

Søker seg sammen som levende skjold.

Holder ut gjennom nærhetens støtte.

Krefter tappes, de vakler så trøtte.

Sakte, så sakte de siger mot jord.

Ned til det stedet hvor røttene bor.

 

Men noen vennskap glitrer i glede.

Oppstår nesten som født i et rede.

Et lite frø fra et helt annet sted.

Finner en «stemor», der slår det seg ned.

Midt mellom bjørkas hvitkledde stamme,

Vokser den frem som bilde i ramme.

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

Du kjenner det på deg…

Du kjenner det på deg.

Sola glitrer i høstgule blad.

Men du kjenner det på deg.

Det kvitner i topper av fjell og li.

Du blir ikke glad.

Du blir ikke lei.

Du bare kjenner det på deg.

At alt har si ti’.

Det kjenner du på deg. 

Snart tar sola farvel.

Glir ned bakom snødekte fjell.

Beskjedent lar den vinter få rom.

Rom til å kle naturen om.

Dekke til alt som har vært.

Som teppet som faller for siste akt.

Men vær på vakt.

Alt er der, like nært og like kjært.

Naturen tar aldri kveld. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Takk og farvel,,,,,


Takk du min kjære – så vakker og fager.

Nå venter andre og mørkere dager..

Nå er sommeren slutt og du sover.

Jeg vekker deg opp når en vinter er over.

Jeg planter deg om med smil og med glede.

Og håper jeg husker å være til stede.

Når tørsten den skriker i kjellerens mørke.

Du skal ikke dø i armod og tørke.

Nå er alt borte og fjernet og gjemt.

Men sommerens minner er ikke glemt.

Men høsten har startet på siste akt.

Snart skal alt fanges i vinterens makt.


Sola den siger seg ned i mot sjø.

Den skal så visst ikke slukne og dø.

Som planter i dvale den lader seg opp.

Lengter som deg i mot vårblomst i knopp.


Naturen har sådd sine frukter og frø.

Den ser bare ut som visnet og dø’.

Den smiler og trøster og tørker tåren.

Ønsker deg lykke på ferden mot våren.

Har du lyst å lese en annen hyllest til høsten ?

Da kan du klikke HER

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens ekteskap, og litt til….

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den er ikke fisen, den vet hvor den skal.

Skremmer bort varmen i tanker og sinn.

Minner om sjarmen fra solvarm vind.

Høsten, så utro, en vakker sjarmør.

Gir glede og vantro, så griper dens klør.

Holder deg stille og gir ingen tvil.

Med farger så ville, med frostkalde smil.

 

Men høsten kommer jo bare med bud.

Forteller at sommer skal få seg en brud.

Hvit som en svane den skrider frem.

Alt vil den rane fra fargenes venn.

Dekke hvert spor av sommer og varme.

Kanskje den tror det gir sinne og harme?

Snart vokser en strøm imot vidder og fjell.

Det er som en drøm som aldri tok kveld.

 

Naturens kraft under himmelens sfære.

En mektig makt til vår glede og ære.  

Naturen vidde en vinter og sommer.

I mørket smidde den alt som kommer.

Snart vil den føde en splitter ny vår.

Det er ikke den som forlot deg i går.

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den kjenner prisen, og vet hvor den skal.

Jeg skrev et lite vers på Instagram i går. 

Det deler jeg her…. 

 

Du vakre og lille.
Du ligger så stille.
Farget av pensler vi aldri får se.
Takk til den snille.
Den tamme og ville.
Naturkraftens makt som vi ydmykt kan be.
Men vi skal vite.
Det er ikke lite.
Selv om Den aldri vil falle på kne.

Ha en nydelig søndag.

Slutten eller begynnelsen… ?

Nå går det mot høst.

Ingen tvil om at sommeren nærmer seg slutten.

Men slutten på noe, er begynnelsen på noe annet.

Her er et lite tilbakeblikk på ord&bilder fra 2015.

Det var jo da jeg begynte å blogge.

For over fem år siden….

Kanskje på tide å slutte… ?

Nå er det slutt, eller….. ?

Du ser det, og føler og vet hva som skjer.

Du nøler, er sta og kanskje du ber.

Det er jo så trist, men er vi bevisst.

Så er det visst slutten vi ser.

Men er det en ende ?

Der vi kan sende et farvel ?

Og si det er kveld ?

Løft nå ditt blikk, og se hva du fikk.

På hver eneste kvist, det glitrer så visst.

Høst sola har det på stell.

Naturen kler seg i fargeprakt.

Snart trer den inn i Evas drakt.

Du ser det og tviler, men vet hva som skjer.

Naturen den smiler, og vet enda mer.

Ha en nydelig høst.

Enten du begynner eller slutter med noe.

Eller kanskje begge deler.