Mennesket og Naturens herlighet…

Vi mennesker og Naturen er ikke alltid i takt eller på bølgelengde.

Det har jeg “filosofert” litt over en gang, og børstet støvet av.

Ikke for å “dømme” verken mennesket eller naturen.

Her er vel ingen skyldige eller skyldfrie.

Tenker jeg.

Naturens herlighet.

Å du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår.

Ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer – igjen og igjen.

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og i fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, der kommer den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur –

– suger til seg hver eneste dråpe.

Dagene går, la oss endelig håpe at regnet er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Man hva er det som egentlig skjer?

Det regner jo bare mer og mer.

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakreste bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur – bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei.

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på alt som er borte.

Nei – la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld…

Om det snart er vår, denne herlige vår.

Som kommer hvert eneste år.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Høst-utfordringen til Frodith – Broer

Da var vi kommet til dag 3 i Frodith sin høst-utfordring.

Temaer er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Dag 1 – Benker, mitt innlegg finner du HER

Dag 2 – Trapper, mitt innlegg finner du HER

Stor kan den være, den høye og svære.

Den løfter sin prakt opp mot himmel og sky.

Kan man finne all ære – i denne sfære?  

Der storhet alene kan gjøre deg kry.

Kanskje det er, denne lille og snille.

Som henger og svaier, som minnes som best.

Det er slett ikke stille, på alle som ville,

vandre på den, når den gynget som mest!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturen sin klare beskjed…

 

Den brer ut en løper som vevet av gull.

Som lengselens sti mot mitt sted.

Den viser seg frem ifra vinterens skjul.

Med Naturen sin klare beskjed: 

 

 

“Dette land så velsignet med daler og fjell.

Med et mangfold – uendelig svært.

Bruk det og nyt det fra morgen til kveld.

Det er ditt, la det bli deg så kjært”.

 

Mitt sted har det blitt – denne sørvendte dal.

Med alt som jeg elsker og trenger.

Når solstråler lyser opp dit hvor jeg skal.

Da leter jeg slett ikke lenger.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

En gjørmete sjarme, og takk til den rødsprengte stav …

“Gjørmete grisetanker”, skrev jeg, da jeg la dette ut forrige gang.

Nå er det nærmest en slags rar lengsel om at det skal skje igjen.

For enn så lenge er det svært lite som minner om vår her i strøket.

I påvente av at underet skal skje, så har jeg skrevet om hele innlegget.

Trå varsomt i gjørma – om du har lyst å lese!

Du rødsprengte stav, der du står i svingen.

I gjørmehavet, kan det være tingen?

Jobben er gjort gjennom snøtunge dager. 

Snart skal du opp, og havne på lager.

Tenker vi på, der vi kjører og går.

Den jobben du gjør – år etter år.

Når takket vi sist denne rødsprengte stav?

For alt som den ofret og alt som den gav.

Du store all verden, hva ser vi vel hær?

Trafikk skilt som vokser med busker og trær.

Men stopp litt og nyt hva naturen får til.

Et “sølepytt lerret” den dekker med stil.

Husker du barndommens iver med dette?

Hoppe og danse – sprute og skvette.

Et øyeblikk etter var alt blitt som før.

Naturens kunst – den som aldri dør.

Du rødsprengte stav, nå er enden så nær.

Så liten du ble, du som var så svær.

Du gjorde din jobb, med prakt og med ynde.  

Du knakk i din iver for ikke å synde.

Takken som gies, er ikke så viktig.

Hvis følelsen kjenner at denne var riktig.

De øyne som ser gjennom gjørme og dritt.

Er de som vil vite om takken ble gitt. 

Vi takker for følget og rusler hjem.

I veikantens gjørme vi finner frem.

Når søla forsvinner i solens varme.

Så husk at selv gjørme kan ha sin sjarme.

Glem ikke staven som stod der så fager.

Rødsprengt og rank gjennom iskalde dager.

Den knakk som en drøm som aldri blir minner.

Men nå ble den hedret i disse små linjer. 

 

Ha en vakker helg på tørre veier!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi trenger ikke tolk……

 

En innbarka nordlænding kan jo få fnatt på denne tida av året.

Nyheta og sosiale media sprer jo det ene vårbildet etter det andre.

Man får jo løst tell å dundre laus med spade og spett

på bunnfrossen plæn

førr å se kor den hersens våren har gjømt seg! 

Sjå kor den skjæmmes og gjømme se’ vækk.

Ei gammel tønne så sprukken og lækk.

Det finns ikke spor under snyhatten stor.

Ingenteng gror, neri bunnfrossen jord. 

Men no e det jo sånn, du eldgamle kall.

Våren han veit kor han e og skal.

Det e DU som surra, fullstendig på villspor.  

Du veit jo førr farsken, kor du leve og bor!

Sjøl fuglann de flaksa i villa i lufta.

Dumme dæm, de kunne førdufta.

Flaksa mot sør, som de andre gjør.

E’ ropa: “Det snør…”, mæn trur du de hør’? 

Men sjå de` i speilet, du gamle mann.

Kjæfte på fuglann ka DE vil og kan! 

Mæn sjøl du sett hær å bainnes på være`!

År etter år, mæn aldri du lære!

Mæn sta som vi e’, både fuggel og folk,

så holder vi ut, mæns vi kjefta og stønn!

Vi veit kor vi  bor, så vi træng ikkje tolk!

Vi veit ka vi mista og ka vi førrsake.

Førr no e`sola kommen tellbare.

Det einaste svaret på vårres bønn!

***********

Så no satsa vi på at våren kjæm når han kjæm.

Om han ikkje kjæm før,

så kjæm han seinar.

SÅNN e’ det bærre. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Kjenner du livet….?

 

*******

Kjenner du livet, som vann mellom åpne hender.

Som snøen føler mot sol som brenner.

Som dager svinner i egen kalender.

Kjenner du livet, hvor tanker fylles av minner

Som står der så ensom, når tiden forsvinner.

*********

Kjente du livet, som var som et endeløst hav.

Som daler og fjell i søkk og i kav.

Som brønnen du øste utrettelig av.

Kjente du livet, som lå som en vid åpen bok.

Med alle de veikryss og valg som du tok.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Bilder og ord, sier mer enn vi tror…..

Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.

Kanskje vi trenger et ankerfeste.

Noe stabilt og nært.

Noe trygt.

Årene går og vi “slipes” til som mennesker.

Vi blir litt rundere i kantene med årene.

Men likevel med hver vår fasong.

Formet som de vi er.

Både du og jeg.

Vi får slett ikke like enkle stier å vandre på. 

Noen møter flere hindringer enn andre.

Andre møter krevende utfordringer.

Det må vi slett ikke glemme.

Våre veier er ikke like.

Mange strekker seg etter de store høyder i livet.

Målet er å nå toppen av et eller annet.

Glemmer kanskje at veien er livet.

På den stien vi er på i dag.

Ikke den i morgen.

Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.

Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.

De fine og dyrebare øyeblikkene.

Der man minst venter de.

Der er de.

De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager. 

Men de er der, som små glimt av skjønnhet.

Som bare gir og krever så lite.

Gir av seg selv.

Det er kanskje der det er minst at det deles mest.

Der er kanskje mangfoldet størst.

Nærheten mest synlig.

Omtanken.

Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.

Slett ikke prangende og påtrengende synlig.

Men så vakker når du SER den!

Og deler av din godhet.

*****

Alle bilder er tatt rundt Ure Rorbucamping.

 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat

Mangfoldets evige kamp …

Det kjempes i dag, på så mange fronter og arenaer – for retten for sin eksistens og tilværelse. Jeg prøvde å sette en tankerekke inn i disse tre små versene, sammen med disse to bildene mine.

 

Om du ikke finner mine tanker i ordene, så finner du helt sikkert dine egne.

 

Lykke til og takk for at du tok deg tid til å se innom. <3

Så vakker og vever, så lite den krever.
Den vakreste stjerne fikk plass på vår jord.
Så liten og yndig, men likevel myndig.
Den krever sin plass der den lever og bor.

Som forfedre levde, de jobbet og strevde.
Liv av det magre, de skapte og gav.
Slik kan den være, men helt uten ære.
For denne forhatte, fra fjell og til hav.

Hvem kan forlange, å peke blant mange.
Som bøddel gi retten til liv eller død.
Mangfoldets flora, for alt her på jorda.
Har retten til liv uten frykt eller nød.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen

Naturen og livet….

Det glitrer av sol i speilblank sjø.

Høsten gjemte bort sommerens frø.

Strødde farger over hvert blad.

Hvert strå og hver blomst som sommeren gav.

Hva finnes i sommer, der du setter spor?

Er det på sjøen at gleden din bor?

Når vinden rusker i hår og langs kinn.

Kjenner du livsgleden trenge seg inn?

Kanskje blir sommeren fattig og tung.

Drukner ditt håp i et fattig sekund.

Fyller ditt øye med tårer og smerter.

Gjemmer bort minner i knuste hjerter.

Jeg håper så visst at gleden blir din.

At du lykkes å slippe den inn.

At stien du fant som du kunne gå.

Førte mot målet du gjerne vil nå.

Livet er som naturens prakt.

Røtter kan rives opp med makt.

Men det kan gro med en sugende kraft.

Du har bare ett, la det ikke gå tapt.

Som sildrende vann i bekker og elv.

Livet må leves av deg selv.

Som årstider flagrer og kommer og går.

Det er dagen i dag som du vet at du får.

 

 

Bilder og tekst: Jan Håkonsen, fotografert og rimet 02.09.15, Korrigert og forandret 26.05.22

 

 

De små dråper og øyeblikk…

Vårens makt skaper tusner av dråper.

Fra regntunge skyer og snøen som bråner.

Som øyeblikk i ditt eget liv.

De samles i bekker blant kratt og siv.

Hver dråpe skaper fantastiske bunner.

Mystiske hulrom og grumsete grunner.

Akkurat som hvert øyeblikk.

Former den bunnen i livet du fikk.

Sakte men sikkert den strømmer mot hav.

Den dråpen som dryppet og øyeblikk gav.

Det er dette lille som skaper det store.

Som stunden du grep på måten du gjorde.

Ha en nydelig helg med alle sine øyeblikk.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat