*******
Kjenner du livet, som vann mellom åpne hender.
Som snøen føler mot sol som brenner.
Som dager svinner i egen kalender.
Kjenner du livet, hvor tanker fylles av minner
Som står der så ensom, når tiden forsvinner.
*********
Kjente du livet, som var som et endeløst hav.
Som daler og fjell i søkk og i kav.
Som brønnen du øste utrettelig av.
Kjente du livet, som lå som en vid åpen bok.
Med alle de veikryss og valg som du tok.
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.
Kanskje vi trenger et ankerfeste.
Noe stabilt og nært.
Noe trygt.
Årene går og vi “slipes” til som mennesker.
Vi blir litt rundere i kantene med årene.
Men likevel med hver vår fasong.
Formet som de vi er.
Både du og jeg.
Vi får slett ikke like enkle stier å vandre på.
Noen møter flere hindringer enn andre.
Andre møter krevende utfordringer.
Det må vi slett ikke glemme.
Våre veier er ikke like.
Mange strekker seg etter de store høyder i livet.
Målet er å nå toppen av et eller annet.
Glemmer kanskje at veien er livet.
På den stien vi er på i dag.
Ikke den i morgen.
Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.
Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.
De fine og dyrebare øyeblikkene.
Der man minst venter de.
Der er de.
De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager.
Men de er der, som små glimt av skjønnhet.
Som bare gir og krever så lite.
Gir av seg selv.
Det er kanskje der det er minst at det deles mest.
Der er kanskje mangfoldet størst.
Nærheten mest synlig.
Omtanken.
Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.
Slett ikke prangende og påtrengende synlig.
Men så vakker når du SER den!
Og deler av din godhet.
*****
Alle bilder er tatt rundt Ure Rorbucamping.
Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat
Det kjempes i dag, på så mange fronter og arenaer – for retten for sin eksistens og tilværelse. Jeg prøvde å sette en tankerekke inn i disse tre små versene, sammen med disse to bildene mine.
Om du ikke finner mine tanker i ordene, så finner du helt sikkert dine egne.
Lykke til og takk for at du tok deg tid til å se innom. <3
Så vakker og vever, så lite den krever.
Den vakreste stjerne fikk plass på vår jord.
Så liten og yndig, men likevel myndig.
Den krever sin plass der den lever og bor.
Som forfedre levde, de jobbet og strevde.
Liv av det magre, de skapte og gav.
Slik kan den være, men helt uten ære.
For denne forhatte, fra fjell og til hav.
Hvem kan forlange, å peke blant mange.
Som bøddel gi retten til liv eller død.
Mangfoldets flora, for alt her på jorda.
Har retten til liv uten frykt eller nød.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen
Det glitrer av sol i speilblank sjø.
Høsten gjemte bort sommerens frø.
Strødde farger over hvert blad.
Hvert strå og hver blomst som sommeren gav.
Er det på sjøen at gleden din bor?
Når vinden rusker i hår og langs kinn.
Kjenner du livsgleden trenge seg inn?
Drukner ditt håp i et fattig sekund.
Fyller ditt øye med tårer og smerter.
Gjemmer bort minner i knuste hjerter.
At du lykkes å slippe den inn.
At stien du fant som du kunne gå.
Førte mot målet du gjerne vil nå.
Røtter kan rives opp med makt.
Men det kan gro med en sugende kraft.
Du har bare ett, la det ikke gå tapt.
Livet må leves av deg selv.
Som årstider flagrer og kommer og går.
Det er dagen i dag som du vet at du får.
Bilder og tekst: Jan Håkonsen, fotografert og rimet 02.09.15, Korrigert og forandret 26.05.22
Vårens makt skaper tusner av dråper.
Fra regntunge skyer og snøen som bråner.
Som øyeblikk i ditt eget liv.
De samles i bekker blant kratt og siv.
Hver dråpe skaper fantastiske bunner.
Mystiske hulrom og grumsete grunner.
Akkurat som hvert øyeblikk.
Former den bunnen i livet du fikk.
Sakte men sikkert den strømmer mot hav.
Den dråpen som dryppet og øyeblikk gav.
Det er dette lille som skaper det store.
Som stunden du grep på måten du gjorde.
Ha en nydelig helg med alle sine øyeblikk.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Kjenner du duften, lukten og lengsel.
Frukten av evige stunder bak stengsel.
Våren som vokser helt blottet for skam.
Fristende fager den viser seg fram.
Stokken fra Toten på vestvendte vegger.
Stiger mot lysten på nakne legger.
Håpet det stiger som grader fra Toten.
Da tripper du lettbeint på eldgamle foten.
Her kjempes om fokus av sola og bål.
Hvem kommer sist eller først i mål?
Tenker du likt – som jeg tenker nå?
At bålet er enklest å tenne på.
La sola få speile seg hvor den vil.
Vi elsker hver stråle uten en tvil.
Nå trenger vi varmen i kropp og i sinn.
Selv bålpanna glitrer i solens skinn.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Storfloget.
Mektig og nært.
For alle så kjært.
Det vinker farvel når du drar herifra.
Når du ser det igjen, blir du ydmyk og glad.
Furua.
Høyreist og flott den rager mot himmel.
Et symbol på vår dal, som kan gjøre deg svimmel.
Saltdalselva.
Frossen og stiv, men våkner til liv.
Når sola får tak, blir den langt fra så spak.
Is.
Våryre bekker i fjell og i li.
Fryser til is når høsten tar fri.
Hester.
Den mektige kraft som jordbrukets trell.
Nå trives den godt som fotomodell.
Takk for det.
Utrolig flott at det følger med forklaringer 😀
Ha en riktig god helg.
Når du fanges i øyeblikkets stillhet.
Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.
At den er der.
For deg alene i denne stunden.
Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.
I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.
Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug.
Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.
Månen var der da også.
Lyste over de staute menn.
Med frosne hender og kalde føtter.
Som formet hver planke til vakre båter.
Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.
Fra lyset av månen.
Den samme månen som fanget stunden.
Den gang som i dag.
Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Den brer ut en løper vevet av gull.
Som lengselens sti mot mitt sted.
Endelig kom den fra vinterens skjul.
Naturen sin klare beskjed.
Her vil du finne den sørvendte dal.
Med elver og fjell og alt hva du trenger.
Solstråler lyser opp dit hvor du skal.
Nå trenger du slett ikke lete lenger.
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Vi knytta nævann og trua mot himmel.
Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.
Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.
Men tause som grava, e svarann vi fikk.
Værgudann flire, og slæng på en regnskur.
Så husann kan speiles i gjørme og vann.
Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.
Mæn vi står han av så godt som vi kan.
Alt går i dass av drømma og plana.
Om blikkstille daga her oppe i nord.
Sjøl musa og rotta ligg der og glana.
Der rompa skal være når trangen bli stor!
Blomster i tåra kan røre de fleste.
Men trur du han bryr seg, han værguden her?
Kanskje han tålmodet vårres ska teste.
Sjå ka vi tål’ før vi pakka og fer?
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
#verguder #værguder #dritforbanna #lavtrykkinord #yr #storm #nrkværet #frank
