Hvorfor driter de i meg…..?

Selvfølgelig så er jeg en av de problematiske eldre som lever for lenge.

Ja, ikke sånn og forstå at jeg føler at noen ønsker meg bort fra denne verden.

Men man hører da stadig oftere at “Eldrebølgen” er, og kommer til å bli en av de største samfunnsutfordringer i nyere tid. Sammen med klimakrisa da.

Det er jo ikke til å legge skjul på, at når den stadig økende massen av unge miljøforkjempere roper ut sitt budskap, så føler man seg både tiltalt og straffedømt i en og samme setning.

Nå var det ikke det jeg skulle snakke om.

Sånn er det jo, når gamle gubber åpner kjeften – da ramler budskapet ut i en salig blanding av usammenhengende og mer eller mindre relevante budskap .

Det var musikk jeg skulle snakke om.

Jeg har skrevet om det på fjesboka også!

Men når et irritasjonsmoment har grodd fast i mageregionen, er det jaggu meg ikke lett å bli det kvitt.

Særlig når det gjødsles av gjentagende opplevelser.

Det var en gang en tid for alt.

Nå ser jeg at det rynkes på nesa rundt omkring – ja om det er noen som har giddet å lese så langt som hit!

“Nå skal gamlingen komme med en tirade om de gode gamle dager…”!

Men tenk, for det skal han ikke!

Jeg har da for svarten lov til å tenke litt “bærekraftig”, jeg også!

Selv om miljøforkjempere mener jeg er av den generasjonen som har bidratt til store skritt mot verdens undergang.

Det er ikke så lenge siden at man visste hva man så og hørte på, når man valgte å sette seg ned fremfor TV apparatet. Men det gjør man ikke lengre, i alle fall alt for sjelden etter min smak. 

Hvorfor i alle dager skal det pakkes musikk inn i nær sagt alt av programmer?

Bare for å snerte innom gamle dager igjen…:

Jeg husker nemlig stumfilmens dager når musikken skapte stemningen.

Og jeg VET at musikken gjør det i stor grad i dag også, ikke minst på film.

Men nå har det tatt fullstendig av!  

Nå settes det musikk til ALT av programmer.

Når det blir umulig å høre hva som blir sagt og diskutert.. da blir det rape galt!

Jada, jeg har høreapparat, og jeg VET det finnes lydplanker som kan filtrerer lyd!

Men kan noen forklare meg logikken i å bruke tekniske hjelpemidler for å fjerne noe som slett ikke trenger å være der??? Kan ikke kreative programskapere tenke LITT på hva som er viktig å formidle?

Er ikke det en smule viktigere enn å pøse på med fancy effekter?

Jeg bare spør!

Men kanskje gamle gubber som meg burde roe ned irritasjonen i Kirkens trygge havn.

Skjønt det gjør man jo også, oftere og oftere – nemlig!

Det er en konsekvens av å bli gammel!

Men hva skjer der – med musikken altså…?

Salmer man i sin tid pugget for å kunne på rams, uten å skjønne alt innholdet, har blitt fullstendig umulig å forstå!

Når organisten setter i gang i sin egen musikkboble, så ramler jeg fullstendig av lasset!

Hadde det ikke vært lurt å ha orgelkonserter på andre tidspunkt!

Enn når en stakkars menighet skal prøve å bidra med sang til en salme?

******

Men nå skal jeg holde kjeft.

Det er verken miljøvennlig eller bærekraftig å spy ut eder og galle!

Men jeg lover, det blir lenge til neste gang.

Om jeg ikke glemmer meg bort.

Det hender at gamle gubber gjør det.

Nemlig!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi trenger ikke tolk……

 

En innbarka nordlænding kan jo få fnatt på denne tida av året.

Nyheta og sosiale media sprer jo det ene vårbildet etter det andre.

Man får jo løst tell å dundre laus med spade og spett

på bunnfrossen plæn

førr å se kor den hersens våren har gjømt seg! 

Sjå kor den skjæmmes og gjømme se’ vækk.

Ei gammel tønne så sprukken og lækk.

Det finns ikke spor under snyhatten stor.

Ingenteng gror, neri bunnfrossen jord. 

Men no e det jo sånn, du eldgamle kall.

Våren han veit kor han e og skal.

Det e DU som surra, fullstendig på villspor.  

Du veit jo førr farsken, kor du leve og bor!

Sjøl fuglann de flaksa i villa i lufta.

Dumme dæm, de kunne førdufta.

Flaksa mot sør, som de andre gjør.

E’ ropa: “Det snør…”, mæn trur du de hør’? 

Men sjå de` i speilet, du gamle mann.

Kjæfte på fuglann ka DE vil og kan! 

Mæn sjøl du sett hær å bainnes på være`!

År etter år, mæn aldri du lære!

Mæn sta som vi e’, både fuggel og folk,

så holder vi ut, mæns vi kjefta og stønn!

Vi veit kor vi  bor, så vi træng ikkje tolk!

Vi veit ka vi mista og ka vi førrsake.

Førr no e`sola kommen tellbare.

Det einaste svaret på vårres bønn!

***********

Så no satsa vi på at våren kjæm når han kjæm.

Om han ikkje kjæm før,

så kjæm han seinar.

SÅNN e’ det bærre. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Savn i stillheten…..

l

Når du fanges i øyeblikkets stillhet.

Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.

At den er der.

For deg alene i denne stunden.

Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.

I den stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.

Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug. 

Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.

Månen var der da også.

Lyste over de staute menn.

Med frosne hender og kalde føtter.

Som formet hver planke til vakre båter. 

Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.

Fra lyset av månen.

Den samme månen som fanget nye stunder.

Der Blåfrosten skapte liv hvor minner var nedstøvet.

Opp av støvet vokste en kulturskatt så vakker og så unik.

Fullstendig blottet for fingeravtrykk fra politiske hender.

De dukket opp senere, for å slukke lysene og låse dørene.

Igjen bredde stillheten seg og skyggene ble lange.

Bare månene holder ut, i en sta forventning.

Mens den sender sine stråler utover fjorden.

Den føler kanskje det samme som så mange

Lykke til i Bodø byen og velkommen hjem igjen en vakker dag.

 

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

Finnes den…. – rettferdigheten?

 

En liten repost fra en noe forsagt blogger. 

Rettferdighetens urett.

 

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.

Hvor er det at denne finns og bor? Som alle vil ha og omfavne.

Ikke er den blant nyfødte barn. Selv ikke hos de som fikk leve.    

Blant ungdom sin lek og yre sjarm, finnes noen helt uten glede.

 

Burde vi voksne klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

 Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt med betjening.

 

Kanskje det kjennes i sjelen din. En skjelving av frykt for det meste.

Fortvilet søker du bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste. 

Rettferdighet, som slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede? 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du stenger det inne,

Det er så mye som i deg bor! Som slett ikke burde forsvinne!

 

 Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Glem ikke det du eier og har. Som bare er ditt her i livet. 

Ditt eget hjerte banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!

Ditt eget smil som kan vise vei! Men kan neppe på alt forandre.

 

Dine egne ben som tar et skritt. Men ikke de store og lange.

Smil den dag du beveger deg litt. Det er da dine skritt blir mange.

Stien din, som ble gjengrodd en gang. Det er den du skal finne igjen.

La drømmer og håp, være din sang. På den veien du vet fører frem. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat