Det “koker” på fødestua…

Ja jeg kommer jo aldri til å glemme de to fødslene jeg har fått gleden og privilegiet å få være med på. Den første i begynnelsen av juli 1972. Det var ikke helt vanlig at menn var med da, men jeg fikk kranglet meg til det. Og det er noe jeg aldri har angret. Og jordmora var glad for det, for barselspleirska stakk til lunsj, så jeg ble satt i “arbeid” og måtte delta aktivt. Den andre fødselen var i desember 1977. Og begge var helt forskjellige og to undre av opplevelser jeg takker for å ha fått opplevd.

Nå er altså ikke dette en rekonstruksjon av den gang jeg var på fødestua, og slett ikke av det jeg skal blogge litt om i dag. For det handler nemlig om en helt annen fødestue…

Ja for i disse dager så er det lamming over det ganske land. Og vi er så heldige å ha et vennepar som har fjøsen full av høygravide sauer som er i full gang med å forære de det ene vakre lammet etter det andre. Bare se på de blivende “mødre” som lader opp til det store øyeblikket.

Men mange er jo ferdige allerede, og her svinger det fra de med et lam og oppover. Rakkeren kunne ikke dy seg for å rekke tunge til meg. Sikkert glad for å få ha mamma’en sin helt for seg selv 🙂

Et søskenpar hadde funnet seg en stille krok for å kvile seg litt etter strabasene.. 

Men det var ikke lenge før matfatet “ropte” på de…

Men det var faktisk firlinger der også.. men sånn i denne fasen så er jeg glad for at jeg ikke har ansvaret for å holde rede på hvem som er hvem sitt. Så jeg fant bare ei “mamma” med tre lam. Nr fire var sikkert ute på rekognosering ett eller annet sted 😛 

Men de er jo så nusselige..så jeg måtte bare kose litt… 

Men som med alle fødsler så tar det på, og ble sikkert ikke bedre med en “villturist” som flakset rundt med fotoapparatet..

Men jeg tenker at når det verste kjøret er over, og våren får skikkelig tak og lammene har fått litt mer pondus og stødigere bein, så blir det jubel og glede når de legger i vei til fjells 🙂 

Da takket jeg for meg, og takker for at jeg fikk stikke innom fjøset i en hektisk lamming. Nå ble det ikke noen bilder av selve lammingen da, men for de som vil se det så finnes det sikkert evig nok på google.

Copyright: Jan E. Håkonsen

Mat med historiske sus…

Serveringssteder kommer og går, men Løvolds Kafeteria består. Johan og Ågot Løvold åpnet kafeteriaen den 30.august 1938. Og dørene har ikke vært lukket siden. Ja,utenom normal stengetid da. Snart 76år har de servert bødøværinger, Hurtigrute passasjerer og tilreisende  ellers. I mange år la jo Hurtigruta til kai rett utenfor kafeteriaen. Og jeg husker godt mine første besøk der som unge, og senest i går, den 28. april var jeg der.


Det har nok vært spede forsøk på å endre på konseptet, om enkel og god husmannskost, men det har vist seg at det er nettopp det som har fungert best i alle år. Jeg tror nok om noen gjester fra 1939 hadde sett innom i dag.. ville de funnet “kjenninger” på menyen 🙂 

Nå var ikke sola helt på min side når jeg tok bildet på inngangsdøra, men det var så fullt med folk i disken at jeg ville ikke ta bilde av menyen der.  Men ta deg en tur da vel. Det er bare 1,5 time med fly fra Oslo.. og her er åpningstidene 😀

Når  jeg har tid mellom ting som skal gjøres i byen, eller madammen har time på ett eller annet, så går jeg som regel på Løvold og får meg litt mat og kaffe 🙂

Jada, om du skal ha noe annet enn det som står på menyen som dagens middag, eller rundstykker/kaker, så blir det bittelitt med venting. Men maten kommer, sikkert som banken..

Og som den skarpe observatør legger merke til, så har jeg med ei lita notisbok og penn. Det hender det kommer ned både rim og blogg ideer i sånne stunder. Mens jeg titter ut av vinduet av og til…

Ikke akkurat så vakker utsikt  på den siden jeg satt, på andre siden ser man ut på Bodø Havn. Men observerte en flittig taxisjåfør utenfor som plasserte en stor bærepose inn i baksetet for en passasjer. Da han kommer ut igjen, står den kvinnelige passasjeren enda bak han, han stikker kroppen inn i baksetet og flytter tydeligvis bæreposen over på andre siden. Da han kommer ut derfra for andre gang, har dama gått rundt bilen. Og for tredje gang,, stuper han inn i taxien og flytter posen tilbake igjen. “End of story “..sikkert et artig yrke 🙂 

Fikk meg et kjapt bilde fra disken mens det var tomt for folk der,, men som sagt. Kafeteriaen ligger midt i sentrum og på kaia. Så bare se etter skiltene om dere er innom Bodø.

Og dette er ikke et sponset innlegg, jeg har ikke en gang spurt om lov til å lage det. Men nå er det gjort åkke som 🙂 

copyrigtht bilder: Jan E. Håkonsen

99,1% Drittstøvel

De var så samstemte, nesten som det skulle være planlagt komplott over mange år. Fra den første, gulljenta vår som blir 22 år og jeg er brennsikker på også til hennes gutt og mitt oldebarn. Og ikke minst de fire guttene i mellom, mine herlige barnebarn. Alle sa det samme, og gjentok det gang på gang: “Farfar, vet du ikke at du kan dø av det, har du lyst til det..” Gulljenta startet det hele, med å tegne røykeslutt kontrakt med meg. Men hjalp det? Og guttene fortsatte, brukte hver minste anledning til å fortelle meg hvilken drittstøvel jeg var.

Ja nå brukte de nå ikke sånne ord da.Og til og med totalt ukjente hang seg på. Jeg brukte jo å rulle røyk når jeg hadde tid og stunder for det, som for eksempel på fly. Og en gang satt jeg i midten mellom kona og ei ung jente. Og når jeg begynte å rulle tredje røyken, klarte ikke ungjenta å holde seg lenger. Jeg er ikke helt sikker på hva hun egentlig sa, men øynene sa i alle fall: “Kan du pakke vekk det svineriet, din jævla drittstøvel..” Jeg er idag sikker på at jeg antagelig så omtrent sånn her ut i deres øyne…

Men jeg holdt koken, røykte opp mot tre pakker tobakk i uka. Hadde til tider verk i beina. Hosta sånn at hele systemet av indre organer oppførte seg som møblementet i et hus med et kvinnemenneske med ommøbleringmani. Det var grusomt enkelte kvelder å legge seg.. Men hva gjorde jeg om morgenen? Joda etter en kjapp tur innom badet så var det å smette på seg ei bukse og ut og røyke.

Så jeg begynte å trene jeg, kjøpte medlemskap i Stamina Hot. Og du allmektige så godt røyken smakte etter hver treningsøkt. Det var liksom et ekstra kick av sunnhet i de trekkene jeg sugde i meg omtrent sekundene etter jeg var hjemme etter trening. For ikke å snakke om når man hadde kjørt bil, eller reist på annen måte eller.. eller..elller.. Ja alle de “eller” der man liksom ikke fikk røyke når man ville. Men en dag… 

Da skjønte jeg at nok var nok… Jeg orket ikke tanken på at mitt første oldebarn skulle si det mora hans,, og alle de andre barnebarna hadde gjentatt for mine døve ører. Men plutselig en dag så “hørte” jeg røyken snakke til meg.

Jeg slutta å røyke, på dagen etter 48 år – 17520 dager med røyk. Jeg var innom E-sigarett et par uker, men forbannet meg selv og sa at ikke av noen grunn skal du gå fra den ene avhengigheten til den andre.

Og i dag, har jeg holdt opp i 150 dager – og det er hele 0.9% av min røykeperiode. Men tro dere meg, det kjennes helt vidunderlig å ikke ha vært en drittstøvel i de dagene. Jeg blogga jo da jeg hadde holdt opp i nesten 100 dager… men så var det det der med linking igjen..sukk… 

 http://dedicat.blogg.no/rykeslutt.html

Yndlingsstunden, med rumpe til og med,,

Stillheten, denne vidunderlige tiden i døgnet der naturen har kontroll på alle lyder og “eier” alt. Jeg våkner som vanlig tidlig. I dag skal jeg å trene. Men jeg må nyte stillheten først. Klokka er bare halv seks. Det blåser litt, men ikke mer enn vi må tåle. Vi ligger jo godt i ly her mellom fjellene.Sola har begynt å vise sine sølvfargede stråler over fjellet, men det er ennå en god stund til den kommer frem. Det er ikke mange fuglelyder å høre ennå, men et og annet kvitter blander seg helt naturlig inn i stillheten.

Jeg gleder meg til de morgenstunder når jeg kan gå nærmest rett fra senga og ut på terrassen. Kjenne sommerens dufter og varme omfavne som den herligste venneklem. Men det er ennå lenge til. Jeg ser meg litt rundt og svelger siste biten av brødskiva. Mors hjemmebakte grove brød. Det er tid for å rive meg selv ut av drømmene og komme i treningstøyet.

Det er jo ikke lange biten å gå ned på treningssentret. Jeg ser det har blåst ganske bra i natt. Det ligger kvister og små greiner langs etter veiene. Men det er jo bra tenker jeg, og ser mot en flokk skjærer som akkurat da letter fra et tre et stykke unna. Det er jo tid for å bygge reder, eller pusse opp de gamle fra i fjor.

Jeg kommer frem til Stamina og ser at det er mørkt i lokalene. Ja mørkt er vel å overdrive, for det er jo helt lyst ute. Det er jo ikke lenge til det er yst hele natta. Jeg drar kortet og går inn. Ikke en sjel der annet enn meg, så jeg gjør meg klar og varmer opp med litt spinning sykkel….

Så godt å være alene her. Da kan jeg leke meg litt med vekter også, og ikke bare de faste apparatene. Jeg er jo ikke akkurat noen muskelbunt. Og ikke har jeg tenkt å bli det heller. Nei, gudbedre – jeg har bært på en liten skrott i 67 år og ikke har jeg tenkt å endre dramatisk på det. 

Men jeg fikk jo en overraskende kompliment her om dagen, fra min kjære kone. Hun så på meg og sa, jeg tror jaggu du begynner å få rumpe. Jeg må innrømme at jeg prøvde å bråsnu meg fremfor speilene på sentret i dag, for å få øye på den. Men det lyktes ikke helt. Jeg har jo ennå den tattoo’en på rumpa tilgode, som jeg erta med på 60 års dagen. 

Jeg får tenke på det i stille morgenstunder og smiler litt for meg selv, og kjenner gleden av å nyte sånne små øyeblikk. 😀

Veien mot verden..

Verden har definitivt ikke blitt mindre med årene, avstandene har heller ikke blitt mindre. Meter og kilometer og mil er rimelig like lange som de har vært i årtusener. Men kommunikasjons metodene har jo endret seg dramatisk gjennom de siste 40 til 50 årene.


Nå er jeg jo veldig spent på hvordan utviklingen vil bli tegnet videre fremover. Men det slipper jo vi som har opplevd en teknologisk revolusjon å tenke på. Men ennå er det jo mange i dette landet som ikke har noe forhold til avstander i vårt eget land. Ta en titt på dette kartet, da får i alle fall jeg noen aha opplevelser.

Og midt i denne vakre landsdelen (ja det må da være lov med litt patriotisme,,) ble det bygd en fabrikk som ble åpnet i 1972. Og den har bidratt til utbygginga av en vesentlig del av det telefon nettet vi har i Norge i dag. De største optimister regnet med at den ville ha en levetid på knappe 10 år. Men idag, 43 år etter er det flere ansatte i fabrikken enn det noen gang har vært.

Den produserte telefonkabler som ble gravd ned i bakken eller hengt opp i telefonstolper over det ganske land. Men den utbygginga ville jo ta slutt før eller siden. Men da fikk noen en lys i idè – bokstavelig talt.

Nå er det sikkert mange ansatte i fabrikken, og utenom som vil grine på nesa av dette bildet av Fiberteknologien. Men det får våge seg, dette er såvisst ikke et høyteknologisk blogg innlegg. Optisk fiber brukes i dag i en rekke avanserte bruksområder for kabel, og i all hovedsak under vann. Både innen olje- og gass industrien og ikke minst kommunikasjon.


Jeg sakser følgende fra Internett: “Internett har hatt en enorm økning i antall brukere siden World Wide Web ble lansert i 1991. I 1995 lå antallet brukere på ca. 30 millioner på verdensbasis. I 2000 hadde dette økt til 250 millioner og innen utgangen av 2010 hadde antallet nettbrukere økt til 2,08 milliarder (57 % av dem i utviklingsland).Det landet som lenge hadde størst antall brukere var USA. Sommeren 2008 ble de imidlertid forbigått av Kina som ble registrert med 253 millioner brukere (mot USAs 223 millioner brukere). USA hadde imidlertid en større andel av befolkningen på nett enn Kina (71 % i USA mot 19% i Kina).”

Når kabel skal transporteres og legges i sjø og hav så er det vel rimelig sannsynlig at det er greit å bruke båt, og gjerne spesialskip som er bygd for formålet. Da fabrikken jeg har nevnt ble bygd i 1972 var det ingen som tenkte på “kabel i vann” og dermed så havnet fabrikken i en furuskog 4 km unna fjorden. En sånn avstand over land kan faktisk bli en større utfordring enn tilgangen til hele verden via sjøveien.


Jeg skal la meg friste til å si mye om begrepet “Bredbånd”. Men det er et ordtak som heter: “Kjært barn har mange navn”. Jeg fristes til å endre det til “Kjært navn har mange barn”, og sakser bare en liten setning fra det samme Internett: “Fiber hele veien inn til brukeren gir nær ubegrenset nettkapasitet og er den aksessteknologien som er aller best dimensjonert for framtiden. Med den stadig økende nettbruken, garanteres det at fiber skal kunne takle enhver økning i datatrafikk i framtiden.”

Når veien mot verden er 4 km, så gjør man det umulige mulige og bygger en høyteknologisk og underjordisk bane med avansert fremtrekksteknologi.

Men det må jo være litt luftekanaler og rømningsveier, for det er faktisk mulig å gå innvendig i transportbanen. Men nå gjør jo veier og fjell det sånn at det siste partiet må over bakkenivå.

Men frem kommer kabelen, til en ny og topp moderne utskipningskai. Som akkurat nå er smekkfull med flere 100 km med fiber sjøkabel.

Her blir fiber sjøkabel prosjektet kveilet og ferdig stilt før kabelskipet kommer og alt blir lastet ombord i en kontinuerlig prosess. Så blir det transportert ut i den store verden

Og du som har lest dette blogg innlegget, kan være sikker på at du har vært på Internett via kabler levert fra denne fabrikken. Men avstander blir som sagt ikke mindre, det er bare nærheten som blir større.

 

Delvis Copyright: Jan E. Håkonsen

 

 

 

 

 

 

Valgets kvaler

Hadde det bare handlet om mus! Ja du verden så mye lettere det ville vært da. Men så enkelt var det jo ikke. Min gamle mor som jeg har blogget litt om var jo en katte elsker av rang, men hun var jo også en venn av fugler.


Hun bodde jo i generasjonsbolig vegg i vegg med oss, og det var veldig ofte en heftig “diskusjon” mellom henne og katta utendørs. Og spesielt gjaldt dette hennes andre vennskap.

Så en sommerdag når det toppet seg som verst, så måtte jeg bare få noen ord ned på papiret,,

Valgets kvaler.

Min gamle mor, en venn av fugler.

Dit kommer de alle til dekket bord.

Ja, kanskje ikke ugler, blir vel for stor.

Både vinter og sommer lar de seg kalle og friste.

Matfatet rommer de alle.

Men så hendte det triste!

Hun finner en død! Midt i blant smuler av brød.

Men kunne man vente, at noen døde?

Hun skuler på katta, sin beste venninne!

Akk, denne brøde fra sin kjære jente.

Men vil sorgen lindre, og kanskje forhindre flere døde?

Vil hun da velge å lære av det enkle fakta?

Så vond å svelge for fugl og for katta?

Å prise døden, både for den som vil spise, og for den som er føden!

Men nå er det helg, og fugler og katter får styre som de vil, så da satser vi på at det blir en fredelig og idyllisk helg.


God helg rundt om i de tusen hjem… 🙂

De gamle sinn og de gamle ting… Del 2 av 2..

Heldigvis så aner ingen noe som helst om hvordan livet kommer til å bli. Noe kan man påvirke, og noe har man ikke innflytelse på i det hele tatt. Og i forrige innlegget strakk jeg hendene mot himmelen, og selv om vi strekker de mot fuglene så må vi bare ta i mot livets utfordringer. 

Min gamle mor fylte 92 år i mars, og jeg har jo nevnt henne i flere blogg innlegg. Hun er full av humor og har en replikk som kan være svært overraskende og slagferdig. Men hun klarer ikke seg selv på noen som helst måte og har vært på hjem noen år..

Nå har jo vi hatt med demens å gjøre før,og har et helt naturlig og flott forhold til det. Og selv våre barnebarn har et helt greit forhold til det. Så her holder hun til.. 

Og her er rommet hennes.. og møblert med egne møbler. Men det kan vi ta en titt på en annen gang..

Akkurat nå var jeg bare fokusert på en ting på rommet hennes,, nemlig Drømmefangeren..

Og det er ikke tvil om at fantasi, drømmer og virkeligheten flyter i de samme årer når demensen gradvis øker på. Men heldigvis så behandles ikke eldre og demente som denne “damen” som har funnet seg en egen krok på sykehjemmet,,,

Det kan være vanskelig å lese lappen, men det står: “Ikke rør meg, jeg er gammel og skrøpelig nå. La meg være i fred, vær så snill.”

Nei, her får de lov til å bevege seg og delta på de sosiale aktiviteter som er. Og jeg har jo blogget om Bingo, som jeg forresten skal være på i morgen, og er på annen hver torsdag.

Jeg skrev noen ord for et par år siden..i takknemlighet for min kjære gamle mor. Og nå vil jeg dele de med dere..

Du gamle mor.

Du gamle mor, jeg ser som du strever og strir.

Jeg ser dine falmede øyne så gjerne ville.

Ditt blikk former mer enn det ordene gir.

Du prøver å huske, og si, men det blir stille.

Du gamle mor, vi vet hvem du er.

Vi vet hva du var for alle deg nær.

Ennå husker vi stunder og dager.

De glade, de trygge og noen med plager.

Du gamle mor, husken vår gleder og svir.

Nå er det vår tur å være din klippe.

Kanskje vår hjelp er den gleden vi gir.

Som en takk for din omsorg du nå kan slippe.

 Det er jo ikke tvil om at tankene går mer og mer tilbake i tiden, når man blir dement.. og da kan det være greit med ting som minner om de dager..



Mon tro hva som befinner seg på sånne sanserom når “pierdcing og tattoo” generasjonen havner på sykehjem. Kanskje sånne fine ting som  dette her…


Men jeg skal ikke begi meg hen til spekulasjoner om hvordan pleierne ser ut da, får så ung er jeg ikke at jeg kommer til å oppleve det 🙂

Copyright: Jan E. Håkonsen

De gamle sinn og de nye ting… Del 1 av 2.

Nei det nytter ikke å rekke hendene mot himmelen og be om nåde. Ikke for at man blir gammel i alle fall, og slett ikke om man føler seg “voldtatt” av all ny teknologi som overtar alt vi har blitt vant med gjennom et langt liv. 

De aller fleste har jo vært vant til å henvende seg i de gode gamle resepsjoner, ikke minst når man hadde time på sykehuset. Det var liksom både trygt og godt å snakke med et hyggelig menneske i hvit uniform som syntes å ha greie på det aller meste.

Men her overtar teknologien. Det bygges nytt og da skal man klare seg selv. Nå må man være frisk for å legge seg inn på sykehus, i alle fall i hodet. 

Ja dette er den nye resepsjonen på Nordlandssykehuset. Egentlig kanskje ikke så komplisert da, om du husker når du er er født og hva du heter til etternavn. Så er det bare å følge skiltene til den såkalte K – fløy.

Jaggu, dette går jo kjempebra, nesten like før jeg roper “Hallelujah…”..

Og her på ventearealet var det jaggu en ny terminal. Men det var noen gode stoler like ved så jeg satte meg ned der…

Og når du har lagt inn fødselsdato og de første bokstavene så er det bare å vente,, da kommer din tur opp på skjermer på veggene i ventearealet og som sms på mobilen din..


Mens jeg satt der og ventet, så kom det en godt voksen liten mann med stav og kasjett lue rett mot meg og terminalen. Uten betenkning begynte han å legge inn fødselsdato.. Å herrefred tenkte jeg .. mannen er født i 1922. Og jeg trodde jeg var gammel…

Og rett etterpå så hører jeg det ringer, og gubben fisker opp mobilen sin som han aldri skulle gjort annet. Jeg fikk ikke meg til å ta bilde av han..men fulgte litt etter han. Han vandret så trygg og selvsikker mellom glass og betong i helt nye lokaliteter. Der jeg faktisk så sykepleiere være usikre på hvor de kom fra og hvor de skulle…


Men nå er det jo ikke alle som er så heldige å være klar og så frisk i en alder av 92 år som denne karen, og teknologien kan være en utfordring for langt yngre en han.

Jeg husker da touch telefonene kom, og jeg fikk en sms fra en yngre mannlig kollega, hvor det stod: “Jeg elsker deg..”. Jeg svarte høflig at det var jo hyggelig, men om han var sikker på om han mente det.. Det var stille lenge, men så kom forklaringen hans. Ungen hans hadde fått låne telefonen, og hadde klart å finne frem til en ferdig meldingsmal som ble sendt til meg. Leer..så det er ikke bare bare med den teknologien..


For noen av oss så vil nok langt enklere ting enn ny teknologi, som inn sjekk på sykehus og mobiltelefoner ,bli vanskelig når alderen kommer snikende.

Men det skal jeg komme tilbake til… det kommer nemlig et innlegg til som hører sammen med dette. 

Copyright: Jan E. Håkonsen

Som man spør får man svar, eller ikke…?

Noen kan spørre mer enn ti vise kan svare på heter det, men det var kanskje før datateknologien og google ble oppfunnet. Men nå er jeg ikke så sikker på det da. Det virker heller som det fører til enda flere spørsmål. Akkurat som med unger. Og jeg som både har egne unger og barnebarn og det første oldebarn, jeg har en viss peiling på at unger kan spørre.

Ja nå er det vel ikke lenge før de lærer engelsk i barnehagen, og men foreløpig kommer jo det meste på norsk. Og det er ikke nok med at de spør, men er man kry av seg selv som fant et smart svar, så kan man være dønn sikre på at det kommer oppfølgings spørsmål som ender med at man til slutt blir svar skyldig.

Man merker jo nysgjerrigheten allerede fra før de har begynt å snakke ordentlig. Og jeg hadde en opplevelse med et av mine barnebarn en varm sommerdag på terrassen utenfor her. Det var så intenst at, jeg kunne sanse å føle det hav av spørsmål som presset på, om bare gutten hadde hatt et større ordforråd….

De store spørsmålene.

En liten gutt, på noe over året, undrende, tenksom og søkende.

Han kommer mot meg, stabbende på utrente føtter, men så bestemt likevel.

Han vet hvor han vil, og stoler på det han er på vei mot.

Der kommer han, målbevisst, men stopper brått!

Et lite insekt fanget plutselig oppmerksomheten.

Han står som en saltstøtte, suger inn synet av det lille krypet!

Et lite kryp som få av oss ser, men ofte plages av.

Han snur seg varsomt, stabber videre, i økende tempo.

Han snubler lett og formelig “klasker” inn mot meg.

Løfter alvorlige og spørrende øyne opp mot meg!

Med ord fattig iver, men så talende, kommer det: “Fa’fa ‘ ,,f’ua??”

Spørsmålet synes enormt mye større enn det svaret jeg finner.

“Jada, vennen, det var flua”.

 

 

Nå er det jo snart konfirmasjonstid, og jeg husker godt da jeg stod der i kirka i hvit kjortel og vente på at det skulle bli min tur. For den gang vandret presten opp og ned mellom konfirmantene og spurte oss ut om det vi skulle ha lært gjennom konfirmasjons tida. Men nå var jo presten vår veldig snill og beskjeden. Om vi bare så i gulvet så gikk det bra. Men det fikk jeg igjen da jeg var 50 års konfirmant for et par år siden, da ville presten spørre ut en av oss, og det ble jo selvsagt meg. Men det var jo en helt annen prest….


Men jeg må si at jeg følte meg ikke som noe orakel, verket på terrassen sammen med barnebarnet eller i kirka. Jeg undres stadig over at man kommer på de gode svarene sånn etterpå at man er blitt spurt.


Men det finnes jo de som er så til de grader dyktig med det de holder på med at de aldri blir svar skyldig. Og det var jo egentlig den historien jeg skulle fortelle…

Professoren og sjåføren.

Det var en professor som hadde forsket og studert og blitt en verdenskjent spesialist innen et fagområde. Ja, han var ettertraktet som foredragsholder over hele verden. Så professoren reiste rundt fra sted til sted.. fra land til land. Og for å gjøre det lettere for seg når de var fremme, så hadde han med seg sin private sjåfør. Så de leide bil på stedet og var uavhengig av andre. Og sjåføren satt i salen og ventet under hvert foredrag. Og etter hvert foredrag så spurte professoren om noen hadde spørsmål,men det skjedde jo aldri.

Mens de spiste middag en dag, så sa sjåføren at nå hadde han hørt det foredraget så mange ganger, at nå var han sikker på at han skulle klare å holde det selv. Professoren syntes det hørtes spennende ut, og sa til sjåføren at det var greit, denne kvelden skulle de bytte roller. Så professoren satte seg bakerst i salen med sjåfør uniformen på seg, og sjåføren holdt et glitrende foredrag uten å snuble en eneste gang.

Og da han var ferdig så spurte han som professoren brukte, om det var noen som hadde spørsmål. Og akkurat den kvelden så reiste en seg i salen, og kom med et omfattende, detaljert og utrolig komplisert spørsmål. “Professoren” ser litt på mannen da han var ferdig å spørre, så sier han: ” Det spørsmålet var så elementært, at det tror jeg at jeg overlater til min sjåfør å svare på. “

Det kom ikke noen flere spørsmål den kvelden 😀


Så utfordringen er antagelig å finne de rette svarene. Men nå har jeg jo lært gjennom et langt liv, at jo mer man spør jo flere svar får man og jo mindre skjønner man. Så av og til så kan det kanskje være lurt å stole på seg selv og bare gjøre som man har lyst til, UTEN å spørre noen.

Det føles i alle fall litt ekstra godt når det går bra 😀 

 

Unnskyld, men det blir en tur til hit…

Nå florerer det jo med vår bilder på så mange blogger at jeg er jo bare nødt til å smette innom drivhuset og få min vår følelse 🙂  Og det skjer da saker og ting der også.. Men det er lenge til det blir som det har vært… både inne og utenfor…


Men hvis man bare ser seg litt tilbake,, så ser man at det går fremover.. 


Jada, dette er agurkplanter.. og sånn så de ut i går. I fjor visnet de plutselig når de var på denne størrelsen, så jeg er litt spent i år.

Og det begynner å bli fullt på alle benkene mine.. men har ikke fått panikk ennå… 



Og noen begynner å se bedende på meg og spør om det er mulig å få komme over i større potte…

Men nå fikk jeg priklet de siste som er prikleklare i går kveld…

Men det er jo noen som ikke har kommet sålangt ennå.. for det meste Lobelia. både heng- og kantblomster… 

Så nå blir det mest vanning og lufting fremover…  og da kan jeg jo unne meg noe godt i samme slengen….

Og jeg kan garantere at disse vaflene er både sunne og gode… de kan både diabetikere og de med lactose allergi fint spise 🙂 

Når jeg har fått priklet alt så skal jeg jaggu lage en spørrekonkurranse på antall potter i drivhuset mitt 🙂 Det kan jo bli litt artig 🙂 Ha en fortsatt fin søndag 🙂 

 

Copyright: Jan E. Håkonsen