Håndtakets grep…

 

Det har grepet ditt tak i så lange tider.

Håndtakets grep i hver eneste hånd.

Fra sprudlende glade til de som lider.

Uten å knytte et eneste bånd.

Det henger fast, men er alltid på vakt.

Har vennskapets håndtrykk det samme sagt?

Som veden lengter mot fyrstikkens gnist.

Har vennskapets håndtrykk for alltid visst.

Varmen forsvinner når gnisten er slukket.

Selv håndtaket vet når døra er lukket.   

Ha en nydelig helg hvor enn dere er.

I varme og snø, i all slags vær. 

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Reklameminner fra svunne tider…

I dag bombarderes vi med reklame i alle slags media og former.

Reklame er ikke noe nytt, og det går faktisk an å mimre litt til. 

Her kommer et lite utdrag fra Gamle Rognan.

Hvor de er hentet fra? Fra “Grønn Mixture”, som jeg kommer tilbake til i et innlegg senere.

Stikkordet er: “Grønnrussen”.

Har du lyst å lese de andre innleggene om “Mitt Liv”, så finner du de i arkivet på bloggen.

Det er bare å klikke på “Mitt liv” så dukker de opp. 

Jeg lagde et innlegg om Eldrerådet her om dagen, om du ikke fikk lest det, så finner du det om du klikker HER. Der fikk vi en orientering om arbeidet med Kulturminneplanen i kommunen. Hele det gamle sentrum, ville jo vært en del av en sånn plan, om det hadde eksistert i dag. Men vi kan jo mimre litt… 

I det øverste bildet, lå Spørck’s kafè i andre etasje i bygget til venstre.

Det var også den første kafèen som fikk installert Jukeboks.

Du vet vel hva det er ?

De hadde også et “kulespill” som var populært blant ungdommen.

På den tiden så var kaffe, kaffe kokt på kjele. Jeg husker en historie om en stamkunde som klagde på at det var så mye kaffegrut i kaffen. Da svarte Otto Spørck, at det jo var det som kostet penger. Da gjesten var ferdig å skulle til å forlate lokalet, minnet Otto han på at han måtte betale for kaffen. Da kom det tørt fra gjesten: “Det som koster penger, ligger igjen i koppen”.

Det var mange kafèer i vårt lille sentrum på den tiden.

Tydeligvis så var de fokusert på konkurransen, og brukte formuleringer som kanskje ikke alle ville ropt hurra for i dag.

Jeg husker en gang det ryktes at Vidar Sandbeck satt på kafèen, og vi unger strømmet til for å få autografen. Det viste seg at det var en kar som lignet. Jeg antar at han aldri glemte Rognan på grunn av den oppmerksomheten han fikk der. 

Vet du ikke hvem Vidar Sandbeck var? – jøss, da får du klikke over og høre Pengegaloppen. 

Brandt var naboer med oss. Han var ganske tidlig ute med å prøve ut nye muligheter innen kommunikasjon/musikk. ‘

På den tiden var “Radio Luxembourg” vår beste metode å få med seg hva som skjedde i musikkbransjen. Klikk inn på Wikipedia – HER

Jeg er ikke så sikker på at noen unge i dag hadde giddet å ligge med øret inn i radioen og finjustert på mellombølgen for å få noen øyeblikk av noenlunde klare signaler.

Jeg husker ikke helt anledningen, men jeg fikk en liten platespiller. Men ble aldri noen stor samlinger. Den ene av de to platene jeg kjøpte, kan du høre om du klikker over. Og den kjøpte jeg – ja nettopp, hos Brandt. 

Rognan Kino ja. Jeg kan huske to steder den holdt til, før den havnet der den er nå. Uten å fornærme noen, så var det første stedet benevnt “Bille Fjøsen”. Tar jeg feil, så ha meg og husken til en gammel mann unnskyldt! Det bygget står der den dag i dag. Når jeg begynte på Realskolen var det også brukt til undervisning. Jeg kan huske en gang det var veldig urolig i salen. Da stoppet plutselig filmen, og døra spratt opp og vi fikk klar beskjed om at ble det ikke stille nå, så ble det ikke mer film den dagen!

Senere ble kinoen kommunal og flyttet til “Losjebygget” litt lenger unna.

Rim i annonser var tydeligvis på moten på den tida.

Saltdal Samvirkelag holdt til helt nede mot kaia i mange år, før de bygde de lokaler som de har i dag.

Kafeteriaen i nybygget, ble ungdommens tilholdssted. Der ble det vanlig å samles på ettermiddag og kveld, og gjerne spille plater på Jukeboksen. Når jeg tenker tilbake på den tiden, så er det en sang som surrer rundt i hodet mitt. Artisten er det neppe mange som husker i dag, nemlig Millicent Small, (det mener jeg er det rette navnet hennes). Noen år senere, var jeg innom Jamaica som ung sjømann, og da fikk jeg vite at hun ikke var særlig populær i sitt hjemland.

Om du klikker ovenfor, så kan du nynne med på My Boy Lollipop. 

Et relevant spørsmål den dag i dag: “Når De sist Deres kone en blomsterbukett”.

Men den ville nok ikke kommet fra Søren Hansen. 

Men de var tidlig ute som “Nesten alt mulig-forretning”.

I dag er det mange som prøver å etablere seg som slike butikker.

Det var mange dekorasjoner som ble laget i de lokalene, både til hyggelige og triste anledninger. 

I dag er det tre “Salonger” på Rognan, med et ukjent antall frisører på hver.

Og alle klipper damer og herrer om hverandre.

På den tiden så var det Barber Johansen det gjaldt for gutter og menn. Annonsen forteller også hva som var populært av musikk og filmskuespillere på den tiden.

Men det var mye hjemme klipping.  Pappa var mye borte på anlegg, men jeg husker med gru når han kom hjem og fant frem eska med klippesaker. Den “håndklippemaskina” var ikke spesielt kjærlig med mine vakre krøller.

 

På det øverste bildet, så er det Monsen butikken som ligger til høyre.

En freidig anmodning til potensielle kunder i denne annonsen, men artig.

Her var det også pakkeutlevering av gods/pakker som kom med Rutebilen.

Tenk at da hadde vi Slakterforretning på stedet!

Det høres kanskje merkelig ut, men jeg husker så utrolig godt den herlige duften når vi kom inn der.

Duften av røkte kjøttpølser og pålegg og,, og… Det var helt uforglemmelig!

Rime kunne de også, til og med på dialekt, nesten!

Helmer Johansen har jeg nevnt i andre innlegg om Mitt Liv, da særlig den deilige isen i kjeks som man bare fikk der. Om du ikke har lagt merke til telefon numrene ennå, så se på de. 😀 De forteller litt av historien fra da til nå. Da gikk alle telefonsamtaler gjennom Sentralen, som ikke lå så langt unna Kinolokalet jeg nevnte ovenfor. 

Men vi hadde ikke bare ett bakeri, men to. Og det i en tid da hjemmebakst var mye mer vanlig enn i dag.

I dag finnes det  knapt sånne spesialbutikker, i alle fall ikke på små steder som hos oss. 

Her er kanskje ikke “reklameverdien” så veldig stor. Men dette var viktige butikker på gamle Rognan. I dag har vi tre kolonialbutikker her. Det var betydelig flere den gang, og ikke bare på selve Rognan, men oppover hele bygda. 

Enda et eksempel på kreativitet i reklamen.

Men det var i en tid da bensinstasjoner var bensinstasjoner, og fokus var på biler! Idag der det de menneskelige behov som er den primære fokus på bensinstasjonene, uansett hva det heter.

Hvorvidt anbefalingen fra BP var fornuftig å følge, er en helt annen sak. 

Sjansen for å bli tatt i kontroll på den tiden, var nok en smule mindre enn i dag. Det var dessuten en enklere vei frem til å få førerkortet også. Jeg tok faktisk ikke førerkortet før jeg var 24 år, og selvfølgelig da hos Trygve! Jeg mener bestemt at jeg hadde 7 kjøretimer (pluss noen privattimer med min svoger).

Da vi skulle kjøre til Fauske for oppkjøring, hadde den første snøen kommet på natta. Så Trygve stillte opp med kjettinger på alle fire hjulene på morgenkvisten. Jeg tok teori tentamen i baksetet på bilen utover til Fauske, og under eksamen fikk jeg nøyaktig samme spørreskjema. Men det var spennende å kjøre opp på vinterføre og med kjettinger! Men førerkortet fikk jeg!

Det var ikke bare Bakerier vi hadde to av. Vi hadde faktisk minst tre bensinstasjoner, og en av de var Shell. Oppfordringen fra denne stasjonen, fantes neppe i veitrafikkloven den gang, og gjør det ikke i dag heller.

Men det humoristiske i det, er helt tydelig. 

Men det var ikke bare firhjulinger som trengte flytende føde. Det gjaldt ikke minst unger og voksne.

Hvem husker ikke køene på Meieri trappa i forkant av høytid og helg, med melkespann i alle varianter. Ja jeg antar ikke alle husker det! Men det jeg husker aller mest med Meieriet, er fryserommet de hadde i kjelleren! Der kunne man leie en fryseboks, dvs en luke i en reol. Jeg kan ennå kjenne den frykten man hadde for å bli innelåst.

Men det skjedde selvsagt ikke.  

Var man godt forsynt av kjøttvarer og bakevarer, kolonial og ost og melk, og de som hadde bil, hadde fått den til å brumme tilfredsstillende, så var det kanskje stunder for å tenke på noe annet.

Da kunne det fort bli en tur opp til Klevens gartneri.

Det begynte så smått å bli fokus på hager rundt om. 

Her ser du Meieriet til venstre.

Den lille bygningen rett over, er Sandstedt kiosken.

Til venstre for den er Brandt sin butikk, og den grå bygningen til venstre for den, er Posthuset.

 

Det ble mye mer enn jeg hadde tenkt i dette innlegget.

Jeg takker alle som holdt ut til siste slutt.

Tusen takk og riktig god fredag til alle. 

Sang hele livet…

Det er tiden nå for årsmøter i mange lag og organisasjoner i “frivillighets Norge”. NK Salten hadde Årsmøte denne helgen. 11 kor var tilstede, men det skulle gjerne vært med noen flere. Men det er ikke lett å få med alle.

NK Salten ønsker å knytte nærmere kontakt med alle korene i Distrikts leddet. Årsmøtehelga er ikke bare “traurige papirer og valg”. Denne gangen hadde vår eminente Korkonsulent i Narvik, Marita Havaas Olsen, et nyttig kurs i bruk av sosiale media. Ta en titt inn HER for å se… Det er ikke minst en flott måte å holde og utvikle kontakten med hverandre på.

Sang hører med. Evigunge Bodø Håndverkersangforening underholdt før middagen og sosialt samvær på lørdagen. Klikk i bildet/pila over så får du høre og se. Vi har det artig skjønner dere. Sang er vitaminer for kropp og sjel. 

Det er ikke bare Håndverkerne som er “Evigunge”, det er i  sannhet også avtroppende nestleder i NK Salten, Randi Lundli. Beklageligvis så ble bildet ikke helt i fokus. Men det var såvisst ikke Randi, da hun fremførte en herlig sang før middagen. Hun har vært og er er en stor inspirator i Korbevegelsen. 

“Sang hele livet” er et motto som både er viktig og riktig. Tidsklokka tikker for oss alle. Sangen gir så mye, både til en selv, i fellesskapet i et kor, og ikke minst for andre gleden blir delt med. Har DU lyst å begynne i kor, så er du hjertelig velkommen. Den enkleste måten å finne et kor der du bor, er å klikke deg inn på denne linken – HER. Da er det bare å følge anvisningen, og lete deg frem til sted, type kor… osv…  Lykke til!

Men årsmøtet må gjennomføres. Det ble det også, med mange fine diskusjoner. Den viktigste fokus er nok: “Hvordan jobber vi for å nå ut til alle de 30 korene som er organisert i NK Salten”. Aktiviteten er stor i alle korene, det er det ingen tvil om. Noe av det klarer vi å fange opp og dele på på Sosiale media. NK Salten har en fb side, og en fb gruppe. Er du ikke medlem der, så klikk HER og bli det. 

 

#sanghelelivet #norgeskorforbund #norgeskorforbundnordnorge #nksalten #korsang #kulturliv #saltdalkommune #kulturetater #krafttakforsang

Eldreråd, hva er nå det for noe,,,,

De aller fleste har et forhold til valg av Kommunestyre hvert fjerde år. At det i kjølevannet av det, oppnevnes en rekke råd og utvalg, kjenner kanskje ikke alle til. Dette gjelder også tre utvalg, som skal sørge for at “deres stemme blir hørt”, Ungdomsråd, Råd for personer med funksjonsnedsettelse og Eldreråd. Dette er såkalte rådgivende organ for kommunen.

Nå skal dette handle om Eldrerådet. Sånne råd har lett for å få betegnelsen “Supperåd”, og kanskje med rette også. I tillegg så hører man titt og ofte, og i mange sammenhenger om den beryktede “Eldrebølgen”. Av og til så føler man seg som en del av en Tsunami som skal skylle over folk og land til forferdelse og gru.

Men sannheten er jo at vi eldre, ikke “har levd en gang” – men at vi lever i dag, og HVER dag. Vi har faktisk tenkt å leve HELE LIVET.

Det nyvalgte “Saltdal Eldreråd” hadde sitt andre møte i dag. Nå er fordelen med å bli eldre, at man kan blande seg inn i det meste, og heller be om tilgivelse i ettertid. Men det finnes noen retningslinjer, som er relativt veiledende. Men vi ønsker å være synlige og engasjerte.

I tillegg til en del egne saker, går eldrerådet gjennom alle saker som skal behandles i Kommunestyret. Det sier seg selv at det blir mange saker og mye sakspapirer. Derfor er det en stor fordel å få de saksansvarlige til å komme i møtet for å orientere. I dag fikk vi en grundig gjennomgang av to vesentlige planer, som har sitt utgangspunkt i Samfunns planen for Saltdal Kommune. Den ene er “Bedre helse for alle”.

Her er avdelingsdirektør for Helse&Omsorg, Stein Ole i full gang med presentasjonen. Akkurat her er han innom “Velferdsteknologi”, som er en del av denne planen.

Den andre planen, er Folkehelseplanen. Den ble gjennomgått av Folkehelsekoordinator Solveig, som er helt til høyre i bildet. Anita, helt til venstre, er Eldrerådets eminente sekretær. Eldrerådet består av 5 representanter fra Pensjonistforeninger i bygda, og 2 politisk valgte representanter. Her er Tone, politisk representant og  Lindis, som representerer Fagforbundets pensjonistforening, engasjert i presentasjonen av Folkehelseplanen.

Kultursjef Eva-Ruth ga en flott gjennomgang av Kulturminneplanen, som skal behandles i Kommunestyremøtet. Vi har mange kulturminner i bygda. Det understrekes at dette ikke er en “Verneplan”.

Her er møtet i ferd med å avsluttes. Til høyre er de tre representantene som representerer Saltdal Pensjonistforening, Maye, Christian og Rigmor. “Undertegnede”, Jan, representerer Nexans Seniorlag. 

Eldrerådet har besluttet å få arrangert et kurs, som både omfatter “Velferdsteknologi” og eldrereformen “Leve hele livet”. Dette kurset blir tirsdag 2. juni. Nærmere detaljer kommer etterhvert. Kurset vil være  for alle interessert i  bygda.

På bakgrunn av de planer som er nevnt, og som skal behandles i Kommunestyret, så har Eldrerådet oversendt en uttalelse. Denne går i korthet ut på at bygdas Pensjonistforeninger og Seniorlag sitter på mye relevant kompetanse og ressurser. Ønsker Saltdal Kommune å nyttiggjøre seg denne ?

For vi eldre i bygda er IKKE en Tsunami i en negativ betydning.

#eldreråd #pensjonistforbundet #saltdalkommune #levehelelivet #samfunnslplaner

 

 

 

 

“Den lokale oppvarminga……”

Så vakkert kan det være på en dag som denne. Når man finner rette motivet og himmelen samarbeider som best.

Men det er unektelig en litt annen følelse når ytterdøra åpnes og man titter ut…….

Det er bare å sørge for den “Lokale oppvarminga”, og fyre i gang fresen og la krøllene bli svette under topplua.

Men når man treffer på folk i sentrum som har barn og barnebarn fra ulike deler av landet på vinterferie, da må man bare være glad for at vi kan tilby vakker vinter….

Vi har nettopp hatt både østlendinger og trøndere her, som satte pris på “Den hvite herlighet”. Men man har vel lov å sukke bittelitt, eller…….

 

Den mangfoldige kjærligheten,,,

Kjærlighet, denne svulmende følelse.

Som løfter deg opp mot en annen sfære.

Dette vell av rørelse i tanker og sinn.

Et herlig ære være.

Et bankende hjerte så stinn av glede, som gjør tankene blind av lykke.

Så nære toppen av herlighet som noe begrep kan smykke.


Kjærlighet, dette tunge og tomme.

Som fyller hele din kropp.

Dette håp som er omme.

Et skrikende savn som kan runge så liv stopper opp.

Som knuger i kne og hyler av snikende smerte

Ramsalte tårer strømmer fra øyne og hjerte.

Tømmer iskalde årer og fryser oss ned.

Alt synes omme, hvor rømmer livet avsted?

Kjærlighet, omsorgens evige tanke.

Omtankens naturlige sjarme.

Som kjemper mot urett med sinne og harme.

Gir alt og med ærlig varme.

Som tenner håpets smil i kriser.

Som lyser opp den godhet den viser!

Kjærlighet, denne glødende glo, mellom de to, som kjærlighet priser.

Copyright bilder og tekst: Jan Håkonsen/Dedicat

For kropp og sjel..

Når kroppen har hatt seg en nedtur, så er det kanskje på tide å tenke på den sangen man lærte en gang på skolen: “Løft ditt hode du raske gutt….” Så her sitter jeg og titter inn mot svette og ømme muskler…. 

Vi har  to flotte treningsstudioer her på det lille stedet. Men i enkelte situasjoner så er det greit med kyndig veiledning. Og det får du her på Fysioterapien på Helsesentret. Godt humør og masse glede, det hører med og er god medisin. 

Dette bildet på den ene veggen, illustrerer meget godt… nesten perfekt!

Det er ingen tvil om at sangen, og særlig korsangen er så utrolig bra som helsebringende tiltak. Om du ikke tror på det, så ta kontakt med et kor der du bor. 🙂 Jeg har aldri vært noen stor sanger og kommer aldri til å bli det heller, men det å være i et Kor fellesskap gir så utrolig mye. 

Akkurat nå er jeg på tur til Årsmøtehelg i Norges Korforbund Salten.

Der blir det litt kursing, litt sosialt og årsmøte med oppsummering  og fremtidsplanser.

Har du lyst å begynne i kor, så er du hjertelig velkommen. 

#korsalten #norgeskorforbund #sanghelelivet #treningforkroppogsjel

Ord og tanke på vide vanke…

Sånn kan det sies.

Med store bokstaver og ærlige smil.

Det koster så lite, det er ingen tvil.

Fortapt er de ord som aldri vil vises.

Visst kan vi vandre.

Som sjørøver jakter på penger og gull.

Hvor fører den veien, det er bare tull.

Det er du som er deg, og ingen andre. 

Du velger din vei.

Som alle ord som du velger å dele.

Sånn kan det sies, helt uten å dvele.

For slett ingen andre er du, bare deg. 

Så ruslet jeg ut på Skolevei & og litt til i Mitt Liv….

Nå har skolene til mine barnebarn i sør vinterferie. I den forbindelse så har vi hatt storbesøk, faktisk FIRE generasjoner. Nå dekker våre barnebarn nær sagt hele “Utdanningsstrukturen”.

Eldste barnebarnet er utdannet sykepleier og hennes sønn, vårt første oldebarn, begynner på barneskolen til høsten. I mellom de to, er både ungdomsskolen og videregående representert.

I dette innlegget om mitt liv, skal jeg komme inn på litt av min “Skolevei”. Den er en smule kronglete, så det blir nok mer enn et innlegg. De som skulle ha lyst til å stikke innom de første innleggene om “Mitt Liv”, kan enklest gjøre det om de klikker HER

Som jeg har fortalt, så ble barneskolen bygd og ferdig til jeg skulle begynne på skolen i 1955. Ikke at jeg tror at det var årsaken til bygging av ny skole. Samtidig flyttet vi fra nabolaget til Nyskola på Høgbakken, og til Nyhuset på Kranejorda (nåværende Tyriveien). Skoleveien min ble da over Edvardsen jorda og gjennom skogen. (Der Saltdalshallen og Svømmehallen er i dag).

Edvardsen  hadde kyr og det var slåttmark i det området. Det var der jeg fikk min første kontakt med tørrhøy og fjøslukt, og faktisk smaken av “siladråpen”. Den dråpen kommer rett fra kua. Men det var ikke det normale. Da måtte vi på Meieriet å kjøpe melk i spann. Jeg husker godt de “rare” innretningene på veggen i Meieriet, hvor de tappet en hele eller halve litre i spannet. De lagde også ost og smør.

Det var en spesiell, men herlig duft der inne. I det hele tatt, så hadde alle butikker sin egen duft på den tiden. Spesielt så husker jeg duften på Slakterbutikken til Eriksen, for ikke å snakke om Bakeributikkene til Johansen eller Erikstad. Sånne dufter finnes ikke på dagens butikker…….

Jeg innbiller meg at jeg husker litt av første skoledag. I alle fall spenningen. Selv om jeg kjente en del av de andre ungene, så ble det noe helt annet å samles i en klasse. Her er det beste bildet jeg fant, fra andre klasse med fru Rist som lærer. Kanskje du klarer å finne meg i  denne flotte flokken ? 

Jeg ser jo at det var en solid overvekt av jenter i klassen min. Det kan jeg faktisk ikke huske at jeg tenkte så mye på gjennom de 7 årene på Folkeskolen. Så det kunne i alle fall ikke at der var tema på noen som helst måte. Jeg var eldst og minst gjennom hele Folkeskolen. Det endret seg ikke merkbart senere i livet heller, for å si det på den måten. Men jeg har bare gode minner fra hele denne perioden. 

Dette bildet har jeg vist i et tidligere innlegg. Her er vi blitt litt eldre, og har sikkert Ottar Tverbakk som lærer. Jeg glemmer aldri en klassetur vi  hadde med han til Kjerringøy, hans vakreste sted på jorden. Det jeg husker aller best fra den turen, var at den skolen vi overnattet på  delvis var okkupert av et filmteam og skuespillere.

Dette var før Google sin tid, men i dag fant jeg denne oversikten nettopp på Google:

Filminnspillinger på Kjerringøy – Hamsun

Kort är sommaren (1962)

Basert på Knut Hamsuns roman «Pan».

Regi: Bjarne Henning-Jensen

Fotograf: Gunnar Fischer

Cast: Jarl Kulle, Bibi Andersson, Claes Gill, Liv Ullmann, Allan Edwall m.fl.

Selv med klassen full av så mange flotte jenter, så husker jeg at vi gutta på 14 år ble en smule rabiat når skuespillere som Bibi Anderson og Liv Ullmann åpenbarte seg i korte øyeblikk. Men det ble nok med spenningen. Tverbakk var en fargerik lærer som elsket å fortelle historier, og det var noen i klassen som ble eksperter på å få han til å glemme hvilket fag vi egentlig hadde i enkelte timer. Men vi lærte det vi skulle, det er jeg sikker på.

I dag har jeg et inntrykk av at det går mot en tankegang om at “hvorfor trenger vi å lære noe, når alt kan finnes på Google”.

Dette er ikke meg altså, men et bilde av Rognan Hornorkester hvor pappa trakterer stortromma. Jeg kan faktisk ikke huske at han var med i Hornorkestret, så det må ha vært i en kort periode hvor jeg ikke var så veldig synlig. Men det kan selvfølgelig ha noe med husken å gjøre også, det er slett ikke usannsynlig.

Jeg har skrevet om kulturlivet i bygda i mange sammenhenger (du finner mye om du leter i arkivet på bloggen). Nå imponerer neppe dette “lille korpset” i den sammenhengen, men det har sikkert en forklaring. I dag teller nok Hornorkestret minst det tredoble i antall.

Men jeg kan huske når det ble kjent at det skulle dannes et Skolekorps på Rognan. Jeg husker ikke om jeg fikk noen motiveringer på hjemmebane, men jeg meldte meg på notekurset. Vi måtte gjennom et notekurs med skriftlig eksamen etterpå. De som bestod eksamen fikk begynne i skolekorpset.

Den dagen vi var samlet på skolen for å få tildelt instrumenter, glemmer jeg aldri. Det skjedde gjennom loddtrekning. Jeg hadde bare SÅ lyst på skarptromma, at det kriblet i hele kroppen. Men jeg “vant” ikke den nei. Det ble nok “lokkene” på lille meg. Selv om jeg hadde hatt mange “konserter” på grytelokk tidligere, så var det en drøm som brast der og da. Jeg kan ennå huske trøstestunden med mamma etter at jeg kom hjem. Men det gikk ikke så lang tid, før jeg fikk tilbud om å begynne på kornett, og fikk privat timer hos dirigent Fastvold.

Jeg hadde nok ikke de helt store musikalske talenter til å gjøre det helt store. Men det var artige tider som jeg aldri ville vært foruten. I en periode var det skolekorps både på Rognan og i øvre del av bygda. I dag er det ikke skolekorps i bygda i det hele tatt. og det er trist.

Jeg ble ikke fotballproff heller, uten at jeg har felt noen tårer av den grunn. Men jeg fikk da med meg en periode som ganske så aktiv. Som regel så havnet jeg på venstre ving, enda venstrefoten min og ballen var totalt uvenner på alle måter. Jeg tror jeg var ganske rask, så det kompenserte i alle fall noe. Også dette var en fin tid, med mange fine turer for å spille kamper, særlig mot lag i Bodø regionen.

På hjemturen var det obligatorisk med stopp på kafèen på Sagelva. Da gikk det i Isi Cola og sjokoladekake, men jeg husker ikke om stoppen var like obligatorisk om vi hadde tapt kampen. Nå er det mange år siden den ble revet, men det hender ennå at jeg kaster et blikk opp bakken når jeg kjører forbi.

Men det jeg husker, er at vi av og til samlet oss på Kafeteriaen på Rognan etter hjemkomst, og fikk en Peptalk av de store av Bjørn Richard Monsen. Nederst til venstre på bildet er en annen Monsen, Jan Dagfinn, som har samlet masse historie om gamle Rognan, Jeg anbefaler alle å ta en titt innom et fantastisk arkiv av tekst, bilder og unike filmer. Du finner frem dit om du klikker HER 

Intet varer evig, og det gjorde heller ikke denne tiden i Folkeskolen, verken på skolen eller fritiden. Det har vært populært med klassetreff rundt om i landet og i ulike sammenhenger. Men det har aldri vært noe klassetreff for oss som gikk i samme klasse på folkeskolen. Det krever sitt å forberede noe sånt, og jeg har selv aldri tatt noe initiativ for å få det til. Nå har nok tiden rent ut av det timeglasset…. 

Men mange av oss ble konfirmert i lag, i vakre Saltdal Kirke. Men det jeg kan huske i den sammenheng, er at kirka var under full renovering, derfor foregikk konfirmasjonen på høsten. Konfirmasjonsundervisningen mener jeg å huske at vi hadde på Herredsstyre salen. Søvik, som var prest, var om mulig mer beskjeden enn jeg var. På den tiden var det utspørring “på direkten” i kirka, og var man flink til å kikke i gulvet, så slapp man som regel unna å svare. Stor stas var det uansett. 

Om det ikke har blitt noe klassetreff for klassen på folkeskolen, så fikk jeg gleden av å være med å forberede 50 års konfirmant treffet. Det var utrolig spennende. Da fikk jeg virkelig bevisst at husken ikke var som den aldri har vært. Navn har aldri vært min sterke side, og har slett ikke forbedret seg på 50 år.

Vi fikk trommet sammen en komité, med Bjørg, Randi, Solveig, Jon, Alf Sture og Hugo. og da gikk alt så mye bedre. Det ble tre herlige dager, hvor årene bak oss langsomt smuldret bort og åpenbarte levende minner i fleng. Her er gjengen samlet på Rådhustrappa. Som dere ser, så er det ikke fulltallig, men det kan nok ikke ventes etter 50 år. Men i mimring og minner ble alle inkludert på en flott måte.

Etterhvert så våknet interessen for “Organisasjonslivet”, og det førte meg inn i litt forskjellig. Her er jeg på kurs på Lønsdal Høyfjellshotell. Som dere ser så var det ingen aldersgrense på det kurset Her var det kurs for de som ønsket å veilede andre til studier.

Det vakte oppmerksomhet at unge jeg og en kompis deltok på dette kurset. Det kom faktisk i avisa, uten at jeg husker hvilken. Men jeg tror det var en avis på Helgeland.

Jeg gikk nok på Realskolen på denne tiden, noe jeg kommer tilbake til i et senere innlegg.

Det var mye som skjedde på den tida. 

Her er kursbeviset. Behørig underskrevet av prominente personer. Jeg finner ikke noe resultat på Googlinga av “Nordland Studiesamnemnd”, så hva den endte som, aner jeg ikke. Men brosjyren vi blar i på bildet over, er om NKS, noe jeg skulle få masse kjennskap til etter som årene gikk.

Men alt dette kommer jeg tilbake til.

Det baller fort på seg etter hvert som jeg skriver og dypdykker i bilder, så innleggene blir alt for lange.

Dere får bare bære over med en gammel kall….. 

Her er et lite glimt inn i mitt første brevkurs hos NKS.

En forberedelse til en annen epoke i mitt liv, nemlig som sjømann. 

 

Tusen takk for at du har lyst til å lese og følge med.

Det setter jeg stor pris på. 

 

Mer svenske aner i Mitt Liv….

For de som ønsker og følge med på reisen gjennom mitt liv, helt eller delvis, så finner du resten av innleggene om du klikker HER

Dette er kanskje ikke så interessant for andre, men det er viktige deler av mitt liv. Dette bildet må være tatt rett etter vi flyttet til Tyriveien, som det heter i dag. På den tiden var det ikke gatenavn. Bildet er tatt mot nordvest. Det er dunger med material fra Tyskerbrakka, som ble revet og brukt som material i nyhuset. Jeg er ikke helt sikker på bygningene i bakkant, men et uthus til høyre hørte til Brandt sitt hus. Det er tydelig at Bestemor og Bestefar har tatt oss med på “picnic” på jorda der Paulsen’s skulle bygge hus litt senere. 

Her er et annet bilde fra et noen år senere. Der materialdungene lå, er det kommet potetåker. Man kan vel kjenne seg litt mer igjen i bakgrunnen, men det er mye som er forandret. Helt til venstre er garasjen til Ludvig og Dagny Pedersen. Jeg kan huske de hadde høns i mange år.

Jeg kan også huske en vår, at jeg satte fyr på gresset langs gjæret i bakgrunnen (mot der Stein og Lisa Krane bor i dag, og mot Brandt tomta). Jeg var ikke gamle karen, og tenkte ikke på at det ville brenne i flere retninger. Jeg fikk panikk og løp inn og ut med vann. Heldigvis så ble forferdelsen oppdaget av en mann som syklet forbi oss, og som kom løpende til unnsetning. Da var det ikke langt unna å ta fyr i hønsehuset til Pedersen. Jeg har tenkt på det i ettertid, at jeg kunne vært av de første som sørget for grilla kylling i nabolaget. Men jeg kan si at jeg aldri prøvde meg på noe lignende.

Legg også merke til sykkelen min og det tøffe styret 😀 Her skal vi ut på båttur. Vogna er lesset, og det er med vann og primus, så det tyder på middag på sjøen. Bildet under har jeg vist før under innlegget om “Notbåten”, men det er fra samme turen som dette bildet. 

Under innlegget om Notbåten, skrev jeg at jeg ikke husket et annet navn. Men da ble jeg minnet på av flere, at den ble kalt for “Tulla Onassis”. Om du gugler det, så finner du litt av hvert av tragisk kjærlighetshistorie. Dette er på kaia nedenfor der Saltdalsverftet ligger i dag, der Olsen&Hansen sitt båtbyggeri lå.

Øverst til venstre ligger Jernbanekaia. Tenk at det var jernbanespor ned dit, og det er på den trasèen søndre innfartsvei til Rognan i dag ligger. Når Rognan Industrikai ble bestemt å bygges, så ble det som var igjen av Jernbanekaia revet, og brukt til å ruste opp Dampskipskaia, eller dagens kai i sentrum.

Jeg kan huske at de kranene, både på denne kaia og Dampskipskaia var populært i lek. Blant annet hektet vi syklene på kroken, og senket de ned mot vannskorpa og syklet så spruten stod. Noen havnet nok lenger under vann enn de ønsket.

Tre tøffe svensker på fjelltur. Nærmere bestemt på Knøvelåsen. Min onkel Arne og mine to søskenbarn John og Christer. Det er nok fisketur på Knøvelås vannet som er målet med disse forberedelsene. Jeg kan huske at vi gravde makk til sånne turer. Da var det spesielt tre steder jeg kommer på, den ene var Søppelfyllinga i Buvika, omtrent der Småbåthavna er i dag. Den andre lå i bakke kanten av stien som går fra Tjeldmyrveien og mot Kirka (på nord og oversiden av Myra).

Den tredje lå, av alle steder, i bakken mellom den gamle og den nye kirkegården., i Kirkfall (mener jeg vi kalte området). Det så jo helt anderledes ut den gang enn i dag. Tyskerne hadde tatt ut mye masse fra dette området, antagelig til bruk for anlegg av flyplassen. Vi brukte dette området mye, ikke minst vinterstid, da vi lagde hoppbakker flere steder. Osen som renner gjennom området og ned til fjorden, var også populær. 

Flott dame som er klar for “bytur”. Mamma var jo “kjent” på Rognan som “hattedama”, hun gikk nesten bestandig med hatt i en eller annen fasong. Så det er tydelig å se hvor hun har det fra. Dette er imidlertid fra Kalmar, uvisst hvilket år, men tydeligvis i vinterhalvåret, siden det er snø enkelte steder. Jeg kan ikke huske at vi har vært der vinterstid.

Det jeg kan huske, er småturer rundt i nabolaget, og da hadde hun alltid med seg en kurv og plukket sopp. Smørstekt, fersk sopp, som hun lagde når vi kom tilbake fra tur, var bare helt himmelsk. 

Min mamma og min bestemor i Kalmar, nedenfor trappa, i fargerike og mønstrete kjoler. De var begge glade i farger, som de fargerike personene som de var. Det lille vinduet til høyre i kjellermuren, er jeg ganske sikker på går inn til vaskekjelleren hos bestemor. Det var der hun startet sin karrière som  naivistisk kunstner. En dag fant hun ut at hun skulle male murveggene der, som var kjedelig hvite. Det endte med å bli et eventyr rom av de sjeldne. Jeg har tatt bilde av det en gang, men det var jeg ikke i stand til å finne.

Dette resulterte i at min kjære bestefar fikk en hobby som tilrettelegger. Han skar ut plater, i ulike størrelser, av det jeg kaller for Huntonittplater. Han lagde rammer og rammet inn bilder, etterhvert som bestemor produserte bilder. Her er ekteparet Ringkvist på tur ut med et par maleri. Dette bildet er tatt på omtrent samme sted som bildet ovenfor.

Mine besteforeldre var ikke høyreiste personer i fysisk størrelse. Men bestefar var tettvokst og sterk, selv om han sjelden demonstrerte det på noen måte. Men mitt søskenbarn fortalte at han og bror og onkel Arne, prøvde å løfte og flytte på bestefar, men han stod som spikret til jorda. Han var musikalsk også, og trakterte torader’n på en ypperlig måte. Men det var nok yrket som smed, og ikke rammeproduksjon som var årsaken til. 

Dette bildet hadde jeg med i mitt første innlegg om mine svenske aner. Under kommer noen flere, og et avisutklipp som forteller litt om hennes kunstner karrière. Det ble aldri noen omfattende berømmelse av dette, men utstillinger både i Paris og Stockholm, og plass i Nasjonalgalleriet i Sverige, er jo heller ikke å kimse av.

Det er ikke tvil om at norsk natur preget mange av bildene hennes. Antagelig var det savnet av sin eneste og kjæreste datter som lå bak. En skjebne i kjølevannet av krig og elendighet i verden. Men en vakker skjebne, som resulterte i så mange opplevelser for en guttekropp og sjel som meg. 

“Byssann lull koka kittelen full, det kommer tre vandringsmenn på vägen”. Nå er jeg ikke sikker på at min bestemor nynnet på den, når hun malte dette. Men fantasien var det ingenting å si på. 

Her sitter de, og holder hender. Noe som kanskje ligger i genene?

Ikke vet jeg.

Tusen takk for alle vakre minner dere skapte gjennom mange år.

 

Neste gang så skal jeg skrive litt om Skolegang over noen år, så får vi se hvor det ender.

Tusen takk til deg som gidder å lese og følge med på denne ferden.