På trammen til Tyttebærpiken…

Naturen svikter aldri.

Tyttebæra kommer hver høst.

«Tyttebærpiken» svikter heller ikke!

Hva som skjedde i fjor, kan du lese —->

HER

Skrevet på rim til og med

Også i år ble det en tur på trammen til Tyttebærpiken!

Der sto bøttene klare med de reneste og vakreste bæra i verden.

Kanskje med et snev av latskapens samvittighet….

….men ikke verre enn at jeg grep hvert enda spann.

Bærene ble overført til medbrakt kasse i bagasjerommet på bilen.

Uten å få den helt overbevisende følelsen av sjølplukk. 

Selvtilfredsheten vokste en smule etter pakking og frysing.

Men det kommer en dag, da det hentes opp noen poser.

Og madammen mikser og trikser frem en sukkerfri bæropplevelse som er unik.

Jeg får lov til å hjelpe til.

Og vi rører og fyller på glass som finner veien til fryseren.

DA føler vi at egeninnsatsen er på topp!

Da er hver morgen berget for denne karen!

TUSEN TAKK!

Brennende Kjærlighet med lokal fokus….

På torsdag hadde vi en nødvendighets tur til Bodø.

Helsemessig sådan.

Vi hadde faktisk med oss niste.

Noe vi har brukt på sånne turer nå under pandemien.

Les bare HER om du vil.

Da vi var i Pysetegruppa.

Men nå er vi begge fullvaksinert, og lysten på noe annet vant frem.

Første gangen vi var innom der.

På Bondi i Glasshuset.

Et flott sted med fokus på lokale matvarer.

Jeg falt pladask for “Brennende Kjærlighet”.

Kanskje en variasjon av bakt potet, men med mos.

Madammen må ha laktosefritt.

Men det var ikke noe problem å finne alternativt på.

Hun valgte en kyllingrett som hun var veldig fornøyd med.

Den brennende kjærligheten smakte fortreffelig.

Det blir nok flere turer dit..

Da sikkert med en variasjon i smaken.

Det føltes helt herlig å spise ute igjen.

Bare DET var en opplevelse.

 

#bondi #glasshuset #matopplevelse #nytelse

Slå ring rundt bonden…

Nå var det mindre med sko her…

Men desto flere støvler.

I alle varianter.

Jeg kom kjørende langs veien her, og oppdaget noe.

Jeg hadde vært og kjøpt bark til et hageprosjekt.

Først trodde jeg det var vår dugnad i Rådhusparken.

Men så oppdaget jeg en ring med møkkagreip og støvler.

Store og små i en vakker blanding. 

Her får du ta de i et nærmere øyensyn.

“Slå ring rundt bonden&landbruket”.

“Ta vare på mangfoldet i norsk landbruk”.

Dette var tanker som slo meg.

I symbolikken.

Jeg bor bare et par hundre meter unna parken her.

Da mine føtter passet de minste støvle parene her, hendte det at kyrne gikk fritt langs veiene. 

Det er neppe ønskelig å komme tilbake dit.

Men vi som var unge den gang, har tråkka tørrhøy og hesja.

Vi har smakt på siladråpen i fjøset.

Selv som unger visste vi hva bonden var. 

Vi visste hva bonden betydde for samfunnet.   

“Kunnskap er makt”, skrev jeg i mitt forrige innlegg om bondeopprøret.

Det kan du lese om du klikker HER.

Kunnskapen om gårdsbruk er skremmende fraværende i samfunnet.

Norge trenger bonden.

Over hele landet.

Når man får seg en på kjeften…..

“REPOST”

Det dukker stadig opp minner.

På den ene eller den andre måten.

Ikke alle er like gode.

Noen er sterkere enn andre.

“Bitt seg fast på en måte” – for å si det litt ironisk.

Som da jeg gjorde salto etter en tur på terrassen, og smalt haka i spisebordet.

For ganske nøyaktig 3 år siden.

Det endte med brudd i kjeven, og fikk operert inne rene Jernkjeften.

Noen dager etter hjemkomsten.. traff jeg en dame på en butikk.

Da glapp det ut av henne: “Du ser for jævlig ut…”.

Ærlige kommentarer skal man sette pris på.

Jeg har alltid vært glad i suppe.

Det har gått mye i enkle posesupper.

Sånn til kvelds eller lunsj.

Men nå havnet jeg rett over på flytende føde.

I mange uker.

Og et storforbruk av sugerør….

Jeg må si at suppekreativiteten økte.

Er man vant til brødmat morgen og kveld, og middag med poteter.

Hver dag.

Da blir overgangen til BARE suppe ganske dramatisk.

Her forberedes tomatsuppe med egg.

Den skal jo bli sugerør vennlig. 

Det gikk etter hvert sport i å forberede måltider.

Fiber kan inntas på flere måter.

Havresuppe og bygg gryns suppe med svisker og rosiner og gjerne aprikoser er herlig.

Selv med en heftig omgang med stavmikser, så måtte jeg sile suppa.

Jeg kan forsikre om at å bruke ”kjeften” som sil ikke er spesielt behagelig !  

Så var det det med variasjon.

Ertesuppe i sånne ”struller” er godt.

Stavmikser forvandler pølser til sugerørformat på ”notime”. 

Fiskesuppe er jo slett ikke å forakte.

Tar man bilde av innholdet først, og bruker fantasien i takt med sugerøret så blir det perfekt.



Grønnsakssupper i ulike varianter er jo bare knallgodt.

Gjerne med smakstilsetninger som bare fantasien begrenser.

Her er eksempel fra blomkål, men prøvde mange forskjellige.

Frosne grønsaker som spinat er perfekt.

Kveldskosen var ikke å forakte, men det gikk hardt på sugerørene.

Jeg vurderte å åpne et  Suppekjøkken i sentrum!

Men frykten for at  mat tilsynet dukket opp og ga meg en på kjeften, ble for stor.

Kanskje noen fikk ideer til noe annet å fylle termosen med i disse Påsketider.

Lykke til og God Påske.

I nytelsens øyeblikk…

Man kan synes det er rart – men det er et faktum.

Fiskebutikker i NordNorge er en mangelvare.

Ære være de som kommer med butikken sin en gang i uka…. 

Som her hos oss på onsdager.

Man får litt sånn følelse av å være på kaia å handle.

Rett fra båten.

Det er heller ikke den store muligheten å få skjært i skiver, eller sånn…

I alle fall ikke når det er kø og rundt 15 minus… 

Vi må ha oss ei skreimølje en gang i sesongen.

Vi er jo bare to stykker.

Men det går helt greit å få en hel skrei.

Det er jo ikke rarer jobben og skjære noen skiver… 

Rogna er klar, og levra ligger i vann og klar til rensing.

Men så var det resten av skreien…

Den kan jo bare flekkes og saltes… 

Vi foretrekker å filetere.

I bein og skinnfrie stykker.

Da kan vi enten ha den fersk.

Eller strø salt på dagen før… 

Da ble det fem solide måltider.

Rester bruker vi å steke sammen med poteter.

Så det blir fort seks måltider.

Selv om prisen var over 600 kroner.

Så blir det helt grei pris pr måltid. 

Filètene vakumpakkes og fryses.

Kjekt å ha….

Men FØRST,,, skreimølja.

Og jada, de lærde strides om gulerøtter.

Men de ble med denne gangen…

Mett ble vi, og takk for det. 

Nesten bare erter…

Ja du ser jo det? Det er jo bare erter! Men er nå erter bare erter?

Arten er ei gamal kulturvekst og det er gjort historiske funn som syner at erter har vore dyrka i minst 10000 år. I samband med arkeologiske utgravingar i palasset til Kong Priamos av Troja vart det funne ei krukke med over 180 kg erter, som heldt seg fint i 3000 år. I Burma har ein, ved hjelp av karbon-14-metoden, datert erter til ein alder på 9770 år. 

Greit med et historisk sus over erta, Men en ting er i alle fall sikkert her i huset, at erter er godt å ha i hus. Men ikke sånne poser med ferdig ertestuing. Nei, det må være hjemmelaga og en perfekt balanse mellom søtt og salt. Men det blir jo et svare strev om man skal lage det fra bunnen hver gang! Nei, her kliner vi til med et par kilo i slengen.

Nå må jeg innrømme at det er min kjære som “kliner til” for det aller meste! Jeg fikk jo et lite tips om at kasserollen var for liten for fire pakker med erter. Eller, det vil si at den VILLE bli for liten etter en natt i vann. Jaja, lov å prøve og lov å finne frem en større, sånn etterhvert. 

Etter nattens bløtlegging så skylles ertene i rennende kaldt vann og settes på kok med vann såvidt over de grønne. 

Nå klarer den seg stort sjøl, men kan være greit å ”snurre litt” på kasserollen så det ikke setter seg i botten. Kanskje etterfylle litt vann også. Vi prøver å røre minst mulig før den er ferdigkokt. 

Denne årstiden er perfekt for sånne sysler. Det er bare å lempe kasserollen ut i snøen på terrassen. 

Altså, smakstilsetninga styrer madammen helt og holdent. Jeg kan bare bekrefte at den er knallgod. Men om noen spør. så får de svar! Når stuinga er kald, så er det bare å lage porsjonspakker.

Denne gangen ble det 20 porsjoner, i ”vår” størrelse. Nå er de prekivert i fryser og klare til bruk etter en liten runde i microen.

Det er jo en ting til vi lager hjemmelaget, og det er syltetøy. Aller mest fordi vi spiser mye syltetøy, både tyttebær, bringebær og blåbær. Jordbær er tabu her i huset. Men også fordi madammen har diabetes, og det diasyltetøyet på butikkene er nå sånn passe..

Her er det blåbær som står for tur. Et par dager før så gjorde vi klar resten av det vi hadde av tyttebær i fryseren. Sjefen er striks på oppkoking, avskumming og innrøring av sukrin, og hva nå annet som er i bollen til høyre. Jeg er den eminente omrører. 

Vi fyller på glass når det er ganske så varmt, og snur glassene på hodet. Da blir det en form for ”hermetisering”. Sånn får de stå til dagen etter før de havner i fryseboksen. Oppskrift? – Ja den som spør får svar, så bare prøv 😀 

Jeg lover at jeg skal begrense min matblogging til et absolutt minimum!

 

Når poteter baller på seg…

Min kjære mamma kom fra Småland rett etter krigen. Så lenge jeg kan huske så fikk vi ganske ofte servert Kroppkaker. Jeg var hellig overbevist om at det var noe spesielt, siden ingen av mine venner ante hva det var. 

Jeg skrev jo litt om min ungdom i mitt forrige innlegg, hvor jeg mønstret på utenriks sammen med en skokk med vestlendinger.  Du kan lese det ved å klikke HER

.

Det gikk ikke lang tid før jeg stiftet kontakt med noe jeg trodde var det min mamma var spesialist på,  Men neida de var slett ikke som min kjære mamma sine. Og hennes spiste vi  som et eget måltid, ikke sammen med en masse annen mat,  Men kjært barn har mange navn, nå har jeg hørt både : Raspeball (klubb, raspekakekomlekløbbkumlekompekump(e)potetballklotball)

Du kan lese mer om RASPEBALL i den norske Wikipedia – klikk HER

Men du kan lese om KROPPKAKOR i den svenske Wikipedia – klikk HER

Bildet over er av “Kroppkakor”, og eneste tilbehøret er lingon. Jeg et par oppskrifter, men de er ganske like.

Du får mest ut av oppskriften ved å klikke deg inn å lese selv, velg selv hvilken du vil klikke på:

Det er bare å klikke HER

Eller å klikke HER

#kroppkakor #raspeball #komle #klubb #matoppskrifter #tradisjon

 

Teamarbeid i nord

Hvis du ser godt etter, så står det et par utenfor vinduet og lurer på hva som foregår på innsida 😀

Akkurat, det ligner på et kjent fenomen i adventstida. Joda, det er baking på gang. Men vi har fjernet oss langt fra de 7 – 12 sortene som det var en gang. Her har min kjære laget Krumkake røra, og jeg inntar plassen bak “jernet”.

I mens har hun tryllet frem deig til det vi kaller for “Colapinner”. Det er desidert barnebarna sin favoritt.  Deigen rulles i pølser og klemmes flat, stekes og skjæres opp med pizzaskjærer mens de er varme.

Jeg begynner å få teken på steking og forming. Tar litt tid før man blir vant med jernet igjen, det er jo tross alt et år siden. 

Etter en flott stund på kjøkkenet, så er vi ferdige. To gamle oppskrifter han nok en gang bevist at de holder mål med glans.  Om jeg ikke tar mye feil, så havner en boks eller to i andre hus enn vårt 😀 

Ha en fortsatt nydelig adventstid, hvor du enn er 🙂

 

#krumkaker #julebakst #småkaker “teamarbeid #julekaker 

Han sylte, altså…

Ja, han Sylte, er jo en mild form for nordnorske uttrykk. Min kjære kom jo rett fra Husmorskolen da vi flyttet sammen og giftet oss. Første jula i egen leilighet i Asker, så måtte det selvfølgelig lages sylte. Men DA av hodet på grisen, som var det vanlige. Min kjære var eksperten, men gravid som hun var, så tålte hun ikke lukta. Så hun sto så langt unna som hun kunne og ropte instruksjoner, mens jeg sleit med den sleipe elendigheta så svetten og bainnskapen fløt om hverandre. 😀 Men vi fortsatte, både med ekteskap og sylte. Men etterhvert så har tynnribba overtatt hovedrollen.

I går bar det til med Sylte laging. To stykker til og med, siden en skal bli med sørover til vår sønn og familie der nede. Dette er også en grei måte å si takk og farvel til gamle (men rene da…) “kopphanduker” som vi sier her oppe. Vi synes det er både artig og viktig å holde på noen tradisjoner, så vi lagde jo lammerull her om dagen. De som har lyst å lese om det, kan klikke seg inn HER.

Når bein og bruske er skjært ut av ribba, så er det klart for å koke den. Her dufter det nellikk og laurbær. En ulempe er jo at det aller meste av ribbe som selges er ferdig “rutet”. Men det går bra likevel. 

Når ribba er kokt (ikke overkokt), så skjæres svortoppen av og legges i bunnen i forma, og så kutter vi ribba i skiver. 

Krydring og legging lagvis holder jeg meg unna, og lar eksperten ha kontroll med. Men det er herlige dufter av allehånde og nellik. Litt salt og pepper og gelatinpulver må også til. Så er det å “pakke” så tett som mulig. 

Når alt er på plass, så knytes kledet og  da er det klart for et oppkok i en ny lake.

Denne gangen skal den bare koke sammen, et lite oppkok en liten halvtime. Mens  man nyter den herlige duften.

Så får den renne av seg litt før den havner i pressa.

Det er jo litt synd å “klemme livskiten” ut av sylta, men det  må jo til. 😀 Nå havner den på et kjølig rom til dagen etter. Spenningen er jo når avdukinga (bokstavelig talt) skal skje. 

Se der ja 😀 Man kan vel si seg fornøyd med dette, eller hva? Teamwork er moro 😀

Men den må jo deles for å få det rette inntrykket, og litt prøvesmaking.

En siste finish i saltlake ute på terrassen. Noen må jo holde rullene med selskap i mørke kvelder. 

Da er nissefar fornøyd, og vi også 😀  Men bare til de som lurer….. Jeg har ikke tenkt å bli matblogger, sånn at det er sagt 😀

#sylteflesk #hjemmelaget #julematpåallefat

Fra Sans og Samling :D

Tenk å gå i fra sans og samling!? Nå har jeg jo tenkt litt på det uttrykket. Hvordan gjør man det egentlig? Og sansa, ja de har jeg hørt om, men “samling”?? Hva i alle dager er det for “samling” man kan gå fra? 

Men nå har jeg jo lært litt, og i Lofoten, av alle steder (, dukker, risikerer ikke å få madammen og slekta på nakken.. ) “Sans&Samling” kan være både lukt og smak og fellesskap og nytelse og avslapning og samvær!  Kort fortalt: “A very charming cafè”!

Men hva er nå dette? Aha, du vil ha et lite tips?

Ok, da, her kommer det. Men husk at det er “lite” ..

Hmmm,, melk i flasker og spann, her kommer svaret! Meieriet! Nettopp, det gamle meieriet på Leknes er blitt kulturhus! Og i samme bygget finner du “Sans og Samling”.

Jada, du kan få en sånn følelse når du leter etter det tradisjonelle “dekktøyet”. Her er det vel det vi på nordnorsk kaller for “Hoven Roven”!

Men når du kommer til maten, da er det ingen tvil! Der dufter det hjemmelaga av alt!

Men NÅ må du ha skjønt “tegninga”, når du skal finne bordplass! Så prøv ikke å gå fra Sans og Samling en gang til! Her finnes nemlig ikke  noen ensarta stil i møblementet heller!

Nå er det jo lettere med utsmykning, det har jo ofte som hensikt å få oss litt “fra sans og samling”! ,,,,,,, Fornøyd?? -Neivel… makan 😛 

Nå er det nok, nei forresten – jeg MÅ jo bare vise noen av de prektige taklysene!

Men jeg kan betro deg at det er masser av detaljer jeg har tatt bilde av og ikke vist, og helt sikkert mange jeg ikke fikk med meg.

Det er neppe bare skyfrie himler i denne bransjen, men jeg håper de blir mange for dette stedet!

Takk for en herlig opplevelse på alle måter og lykke til!

NB Innlegget er ikke sponset. Det er bare artig å blogge om sånne herlige steder!

 

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen/Dedicat

 

#sansogsamling #leknes #meierigården #kafè #ferieopplevelser #utpåturaldrisur # unikbedrift