Nesten bare erter…

Ja du ser jo det? Det er jo bare erter! Men er nå erter bare erter?

Arten er ei gamal kulturvekst og det er gjort historiske funn som syner at erter har vore dyrka i minst 10000 år. I samband med arkeologiske utgravingar i palasset til Kong Priamos av Troja vart det funne ei krukke med over 180 kg erter, som heldt seg fint i 3000 år. I Burma har ein, ved hjelp av karbon-14-metoden, datert erter til ein alder på 9770 år. 

Greit med et historisk sus over erta, Men en ting er i alle fall sikkert her i huset, at erter er godt å ha i hus. Men ikke sånne poser med ferdig ertestuing. Nei, det må være hjemmelaga og en perfekt balanse mellom søtt og salt. Men det blir jo et svare strev om man skal lage det fra bunnen hver gang! Nei, her kliner vi til med et par kilo i slengen.

Nå må jeg innrømme at det er min kjære som “kliner til” for det aller meste! Jeg fikk jo et lite tips om at kasserollen var for liten for fire pakker med erter. Eller, det vil si at den VILLE bli for liten etter en natt i vann. Jaja, lov å prøve og lov å finne frem en større, sånn etterhvert. 

Etter nattens bløtlegging så skylles ertene i rennende kaldt vann og settes på kok med vann såvidt over de grønne. 

Nå klarer den seg stort sjøl, men kan være greit å ”snurre litt” på kasserollen så det ikke setter seg i botten. Kanskje etterfylle litt vann også. Vi prøver å røre minst mulig før den er ferdigkokt. 

Denne årstiden er perfekt for sånne sysler. Det er bare å lempe kasserollen ut i snøen på terrassen. 

Altså, smakstilsetninga styrer madammen helt og holdent. Jeg kan bare bekrefte at den er knallgod. Men om noen spør. så får de svar! Når stuinga er kald, så er det bare å lage porsjonspakker.

Denne gangen ble det 20 porsjoner, i ”vår” størrelse. Nå er de prekivert i fryser og klare til bruk etter en liten runde i microen.

Det er jo en ting til vi lager hjemmelaget, og det er syltetøy. Aller mest fordi vi spiser mye syltetøy, både tyttebær, bringebær og blåbær. Jordbær er tabu her i huset. Men også fordi madammen har diabetes, og det diasyltetøyet på butikkene er nå sånn passe..

Her er det blåbær som står for tur. Et par dager før så gjorde vi klar resten av det vi hadde av tyttebær i fryseren. Sjefen er striks på oppkoking, avskumming og innrøring av sukrin, og hva nå annet som er i bollen til høyre. Jeg er den eminente omrører. 

Vi fyller på glass når det er ganske så varmt, og snur glassene på hodet. Da blir det en form for ”hermetisering”. Sånn får de stå til dagen etter før de havner i fryseboksen. Oppskrift? – Ja den som spør får svar, så bare prøv 😀 

Jeg lover at jeg skal begrense min matblogging til et absolutt minimum!

 

Når poteter baller på seg…

Min kjære mamma kom fra Småland rett etter krigen. Så lenge jeg kan huske så fikk vi ganske ofte servert Kroppkaker. Jeg var hellig overbevist om at det var noe spesielt, siden ingen av mine venner ante hva det var. 

Jeg skrev jo litt om min ungdom i mitt forrige innlegg, hvor jeg mønstret på utenriks sammen med en skokk med vestlendinger.  Du kan lese det ved å klikke HER

.

Det gikk ikke lang tid før jeg stiftet kontakt med noe jeg trodde var det min mamma var spesialist på,  Men neida de var slett ikke som min kjære mamma sine. Og hennes spiste vi  som et eget måltid, ikke sammen med en masse annen mat,  Men kjært barn har mange navn, nå har jeg hørt både : Raspeball (klubb, raspekakekomlekløbbkumlekompekump(e)potetballklotball)

Du kan lese mer om RASPEBALL i den norske Wikipedia – klikk HER

Men du kan lese om KROPPKAKOR i den svenske Wikipedia – klikk HER

Bildet over er av “Kroppkakor”, og eneste tilbehøret er lingon. Jeg et par oppskrifter, men de er ganske like.

Du får mest ut av oppskriften ved å klikke deg inn å lese selv, velg selv hvilken du vil klikke på:

Det er bare å klikke HER

Eller å klikke HER

#kroppkakor #raspeball #komle #klubb #matoppskrifter #tradisjon

 

Teamarbeid i nord

Hvis du ser godt etter, så står det et par utenfor vinduet og lurer på hva som foregår på innsida 😀

Akkurat, det ligner på et kjent fenomen i adventstida. Joda, det er baking på gang. Men vi har fjernet oss langt fra de 7 – 12 sortene som det var en gang. Her har min kjære laget Krumkake røra, og jeg inntar plassen bak “jernet”.

I mens har hun tryllet frem deig til det vi kaller for “Colapinner”. Det er desidert barnebarna sin favoritt.  Deigen rulles i pølser og klemmes flat, stekes og skjæres opp med pizzaskjærer mens de er varme.

Jeg begynner å få teken på steking og forming. Tar litt tid før man blir vant med jernet igjen, det er jo tross alt et år siden. 

Etter en flott stund på kjøkkenet, så er vi ferdige. To gamle oppskrifter han nok en gang bevist at de holder mål med glans.  Om jeg ikke tar mye feil, så havner en boks eller to i andre hus enn vårt 😀 

Ha en fortsatt nydelig adventstid, hvor du enn er 🙂

 

#krumkaker #julebakst #småkaker “teamarbeid #julekaker 

Han sylte, altså…

Ja, han Sylte, er jo en mild form for nordnorske uttrykk. Min kjære kom jo rett fra Husmorskolen da vi flyttet sammen og giftet oss. Første jula i egen leilighet i Asker, så måtte det selvfølgelig lages sylte. Men DA av hodet på grisen, som var det vanlige. Min kjære var eksperten, men gravid som hun var, så tålte hun ikke lukta. Så hun sto så langt unna som hun kunne og ropte instruksjoner, mens jeg sleit med den sleipe elendigheta så svetten og bainnskapen fløt om hverandre. 😀 Men vi fortsatte, både med ekteskap og sylte. Men etterhvert så har tynnribba overtatt hovedrollen.

I går bar det til med Sylte laging. To stykker til og med, siden en skal bli med sørover til vår sønn og familie der nede. Dette er også en grei måte å si takk og farvel til gamle (men rene da…) “kopphanduker” som vi sier her oppe. Vi synes det er både artig og viktig å holde på noen tradisjoner, så vi lagde jo lammerull her om dagen. De som har lyst å lese om det, kan klikke seg inn HER.

Når bein og bruske er skjært ut av ribba, så er det klart for å koke den. Her dufter det nellikk og laurbær. En ulempe er jo at det aller meste av ribbe som selges er ferdig “rutet”. Men det går bra likevel. 

Når ribba er kokt (ikke overkokt), så skjæres svortoppen av og legges i bunnen i forma, og så kutter vi ribba i skiver. 

Krydring og legging lagvis holder jeg meg unna, og lar eksperten ha kontroll med. Men det er herlige dufter av allehånde og nellik. Litt salt og pepper og gelatinpulver må også til. Så er det å “pakke” så tett som mulig. 

Når alt er på plass, så knytes kledet og  da er det klart for et oppkok i en ny lake.

Denne gangen skal den bare koke sammen, et lite oppkok en liten halvtime. Mens  man nyter den herlige duften.

Så får den renne av seg litt før den havner i pressa.

Det er jo litt synd å “klemme livskiten” ut av sylta, men det  må jo til. 😀 Nå havner den på et kjølig rom til dagen etter. Spenningen er jo når avdukinga (bokstavelig talt) skal skje. 

Se der ja 😀 Man kan vel si seg fornøyd med dette, eller hva? Teamwork er moro 😀

Men den må jo deles for å få det rette inntrykket, og litt prøvesmaking.

En siste finish i saltlake ute på terrassen. Noen må jo holde rullene med selskap i mørke kvelder. 

Da er nissefar fornøyd, og vi også 😀  Men bare til de som lurer….. Jeg har ikke tenkt å bli matblogger, sånn at det er sagt 😀

#sylteflesk #hjemmelaget #julematpåallefat

Noen tradisjoner må man ha…

“Ingenting varer evig”, sies det. Og det gjelder jo også i høy grad tradisjoner. Men det går jo an å prøve å holde liv i noen. Særlig når det går så langt “andre veien”, at man knapt vet hvor maten kommer fra. Dette bildet er ikke tatt i år, altså. Men sauen har jo ikke forandret seg SÅ mye siden jeg tok bildet i fjor 😀

Vi har jo to godt voksne sønner, og begge vet hvor maten kommer fra, og vært med på en av forberedelsene til Julens Matbord. På den tiden så kjøpte vi jo hele slakt, men det har vi slutta med. Med slagside med noe attåt, så blir det nesten det samme.

Men vi har jo tilpassa tradisjonen litt. Før var det nakke og bog som gikk i rullene, nå har vi blitt litt råflotte og bruker lår.

Nå må vi innrømme at vi sløser litt ned naturressursene, for det blir noe avskjær. Og vi har jo ikke hund lenger. Men det har yngste sønnen og hans samboer, men de har jo blitt vegetarianere! Men vi blir slett ikke “uglesett” om det står hjemmelaga rull på bordet når de kommer på besøk i Jula.

Dette er teamarbeid. Madammen lager krydderblanding (pepper, salt, løk, ingefær + gelatinpulver. Av og til har vi brukt litt hvitløkspulver.)  Og hun fyller i skinnet og snurper noen sting her og der. Jeg skjærer til og får på nett, tørrsalter og koker saltlake som settes til kjøling til dagen etter.

Vår eldste sønn og hans samboer har videreført denne tradisjonen. Men de har helt sikkert “lagt til og trukket fra” og gjør det på sin måte. Før så surret vi rullen med tråd. Nå foretrekker vi nett og trer det på på denne måten ved hjelp av et plastrør.

,,, vips så kommer rullen ut så vakker som bare det 😀 Så klipper jeg opp i endene, og strammer til og knyter noen salige kjærringknuter.

Vi foretrekker å tørrsalte rullene til dagen etter. Men vi koker saltlaken, med grovsalt og litt nitritsalt, og setter alt ute på terrassen over natta.

I natt var det flere minusgrader.

Så er det bare å fylle på laken 😀 Ikke usansynlig at det havner noen ferskt lammekjøtt i den samme laken 🙂 Men det får tida visa. Nå står sylteflesket for tur… men ikke i dag 😀 

#lammerull #kjøttrull #godmat #pålegg #julemat

Fra Sans og Samling :D

Tenk å gå i fra sans og samling!? Nå har jeg jo tenkt litt på det uttrykket. Hvordan gjør man det egentlig? Og sansa, ja de har jeg hørt om, men “samling”?? Hva i alle dager er det for “samling” man kan gå fra? 

Men nå har jeg jo lært litt, og i Lofoten, av alle steder (, dukker, risikerer ikke å få madammen og slekta på nakken.. ) “Sans&Samling” kan være både lukt og smak og fellesskap og nytelse og avslapning og samvær!  Kort fortalt: “A very charming cafè”!

Men hva er nå dette? Aha, du vil ha et lite tips?

Ok, da, her kommer det. Men husk at det er “lite” ..

Hmmm,, melk i flasker og spann, her kommer svaret! Meieriet! Nettopp, det gamle meieriet på Leknes er blitt kulturhus! Og i samme bygget finner du “Sans og Samling”.

Jada, du kan få en sånn følelse når du leter etter det tradisjonelle “dekktøyet”. Her er det vel det vi på nordnorsk kaller for “Hoven Roven”!

Men når du kommer til maten, da er det ingen tvil! Der dufter det hjemmelaga av alt!

Men NÅ må du ha skjønt “tegninga”, når du skal finne bordplass! Så prøv ikke å gå fra Sans og Samling en gang til! Her finnes nemlig ikke  noen ensarta stil i møblementet heller!

Nå er det jo lettere med utsmykning, det har jo ofte som hensikt å få oss litt “fra sans og samling”! ,,,,,,, Fornøyd?? -Neivel… makan 😛 

Nå er det nok, nei forresten – jeg MÅ jo bare vise noen av de prektige taklysene!

Men jeg kan betro deg at det er masser av detaljer jeg har tatt bilde av og ikke vist, og helt sikkert mange jeg ikke fikk med meg.

Det er neppe bare skyfrie himler i denne bransjen, men jeg håper de blir mange for dette stedet!

Takk for en herlig opplevelse på alle måter og lykke til!

NB Innlegget er ikke sponset. Det er bare artig å blogge om sånne herlige steder!

 

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen/Dedicat

 

#sansogsamling #leknes #meierigården #kafè #ferieopplevelser #utpåturaldrisur # unikbedrift 

Bos taurus

Jada, i følge Wikipedia, så er dette en “Bos Taurus” – eller “Storfe” på litt mer forståelig norsk.

Den ser jo ganske så snill ut. Men det kan jo hende det er for at vi sitter “og speiler oss” i dens mektige bilde.

Du har vel skjønt allerede at vi er på tur på Restaurant, og det i vakre Steinkjer. Men her er det ikke bare å dure rett inn og finne bord. Her er det på kav trøndersk.

Ingen tvil om at de satser på at du aldri skal glemme navnet på stedet. Det må da være det man kaller for “Merkevarebygging”.

Her er gjengen – i tre generasjoner. Fotografen har vett til å holde seg bak kamera.

Det var en skikkelig deilig vårdag, varmt og godt.

Litt væskepåfyll var nødvendig, og da er ikke vann å forakte heller.

Vårt kjære Oldebarn gikk litt i tenkeboksen i påvente av maten.

Men han “slo opp øyann” da den kom…. Og mat fikk vi alle….

Min kjære kone..

Vårt eldste barnebarn og kjæresten..

Og selvfølgelig jeg også. Legg merke til “merkevarebygginga på hvert fat”.

Ta en tur innom Facebook siden til dette stedet om du vil, det er bare å klikke HER. Maten var nydelig og vi stortrivdes. NB innlegget er ikke sponset på noen måte. 

 

#oxsteakhouse #steinkjer #utpåturaldrisur #matmåmanha #restaurant #storfekjøtt #steakhouse 

Go’fisk var Bofisk, faktisk,,,

Med en kone fra Lofoten og en sønn som er vegetarianer, så er det kanskje ikke så rart at “værhårene” stritter – når det “væres” en fiskebutikk. “Gofisk” het den til og med… 

Da nytter det ikke å åpne kjæften og si at navnet er sikkert bare for å lokke godtroende dit. Det gjelder heller å trå litt varsomt og ikke være for stor i kjæften…

Men vi fant da frem til hvor “Godfisken” bodde. Og jeg fikk enda et spark på skinnleggen og et hint om at hørselen ikke er som den var.. – “Bofisk” var det jooooo..

Men tørrfesk var det, både i vindu og tønner. Men min kjære ble jo blank i øynene når hun leste…

,,, og ikke minst SÅ, diskene var jo fulle av et meget stort utvalg av fisk.

Om jeg slet med å skille på “Go’fisk” og “Bofisk”, så ble det ikke noe lettere når de opererer med latinske navn også. Nå bare antar jeg at det var latin… 😀

Men her var mer. Faktisk “Godbiter” vi blant annet kjenner igjen fra Lofoten, blant annet fra Aalan gård, klikk HER om du vil vite mer om de.

For de av oss som husker fiskebutikker i iskalde kjellere, så er jo dette rene eventyret.

Litt handling ble det på oss også, som ble behørig vakuumpakket, bortsett fra middagen i morgen, eller i dag blir det vel. Vil du vite mer om bofisk, så klikk HER

Påskepynta var det utenfor også. Vi kommer helt sikkert tilbake hit. Spesialbutikker som dette er utrolig verdifulle. Tusen takk for titten.

OG – dette innlegget er ikke sponset. Det er bare så hyggelig å fremheve det positive man ser. 

 

#bofisk #aalangård #fiskebutikk #specialstores #spesialbutikker #godmat #lofoten #bodø #hunstadsentret #bodønu #an #saltenposten 

Tørt eller bløtt eller noe midt i mellom ?

Ja det er jaggu ikke bare bare å være fisk. Å bli født og vokse opp i det våte elemente må sikkert være kjempespennende.

Men så ender jo livet i det våte element før eller senere på litt forskjellig måter. Noen forsvinner på den kjappe måten, som middag ei en eller annen variant.

Mens andre må henge og dingle til allmen beskuelse i mange dager, til vær og vind har tørket alle tegn på det våte liv ut av skrotten.

Det vil si, noen slipper unna litt før. Den lykksalige “Boknafesken”, som er klar for kokkerier sånn passe halvtørr. Og det er jo bare knallgodt. Det gjør jo reisen noe kortere, men det kan jo ha sine sider det også.

Nå heter det jo at “Att og fram er like langt”. Men å få disse “tørrpinnene” tilbake til den tilstanden de hadde da de kom over ripa en gang, er nok ikke like lett.

Men man kan jo gjøre et forsøk, og hva annet må til enn vann ?

Så er det bare å få kassen plassert kjølig og skifte vann hver dag og se hva som skjer…. Og da kom snøen også gitt.

Hadde jeg og tørrfisken tatt en sidevei her og fått tak i lut… så hadde veien frem mot lutefisk vært omtrent den samme.

Men vi stoppet med vanning etter ei uke omtrent. Eller for å holde meg til overskrifta, “Sånn midt i mellom”.

Så bar det inn på kjøkkenet og frem med verktøyet…

Men så er det jo en blogger som får lurt meg med på mange rare sprell, og har ambisjoner om å etabler “Frogging” som en nasjonalsport. Og da kunne jeg jo ikke dy meg, men å ta selfie på den måten er ikke lett altså 😀  Klikk inn her og ta en titt inn HER så får du se selv hva hun får voksne folk til å finne på….

Men jeg måtte jo gjøre meg ferdig, og dette er deilig mat og kan vel sammenlignes med Boknafesk.

Ferdig vakumpakka så ble det 16 solide porsjoner rett i fryseren. Da takker jeg for følget til de som har fulgt meg  helt til “The bitter end” – og om du ennå lurer på om det er spennende å være fisk,, ja så må du jo bare fortsette med det. 😀 

 

#tørrfisk #boknafisk #lutefisk #lofoten #nordnorge #matpåfat #deiligmat #grillettørrfisk

Pinchos – nå “Apper” du mat :D

Som mange vet så måtte vi sørover i Sverige for noen uker siden. Og mat må man jo ha uansett hvor man er i verden.

Vegg i vegg med hotellet var en fargerik restaurant, så vi stakk innom der første dagen. Nå er jo ikke vi noen ungdommer lengre, men heldigvis ikke helt ukjent med data og mobiltelefoner og sånn.

For her foregikk det ikke på gamlemåten med papir menyer og kelnere som tok opp bestilling. Nei her var det bestilling via en App på telefonen. Der bestilles de matretter den drikke du vil ha, og legger inn en kode som du får tildelt ved ankomst. 

Interiør og farger gikk mye i rødt og gult, men det var stilig. Legg merke til de sorte metall stativene på bordene. Det er der maten blir plassert.

Og maten er av type “Tapas” – små retter i en mengde av varianter. Selv bestikket er i miniatyrutgave.

Men rettene ser delikate ut og serveres på ulike serveringsfat.

Selvfølgelig så har de desserter også. Og det fine er at man kan bestille litt i gangen og så mange ganger som man bare orker.

Trenger du gå på toalettet så finner du et fargesprakende interiør også. Og du blir ønsket velkommen dit også 😀

Nå er det åpnet en Pinchos i Oslo også, rett ved hotelle der vi bor – les mer om det HER

Dette var en artig opplevelse, og det kan vel hende at vi stikker innom Pinchos i Oslo mens vi er her 🙂

 

#pinchos “apprestaurant #nyeopplevelser “pinchososlo #pinchoskarlstad