Et nytt semester på min hobby er over….

Av en eller annen grunn, så har jeg alltid likt eksamen. Den kriblende spenningen, fordi man vet det kan gå alle veier. Men det kan ha en sammenheng med at jeg har tatt mye av min skolegang i voksen alder. Fra en heftig periode først på 90 tallet, hvor jeg som 40+ åring, tok brevkurs og privatisteksamen som Driftsøkonom og full Studiekompetanse på videregående, til jeg som pensjonist fikk lyst til å leke student.

Min første periode som student, var i 2013 og 2014, hvor jeg tok studiet “Personalledelse og kompetanseutvikling, med forelesninger og greier. Utrolig spennende å bli en del av det yrende livet Universitetet kan by på. 

I denne perioden, er studiet nettbasert. Der oppholder vi oss i “Canvas” – det digitale klasserom. Vi har til og med lært og lage digitale klasserom. Det er flere muligheter til å diskutere/ha kontakt med andre studenter og fagansvarlige. Men det varierer mye på hvor stor den aktiviteten er. 

Eksamen er heller ikke det samme. Underveis i studiet, er det innleveringsfrist av pålagte arbeidskrav til vurdering. Etter vurdering jobbes det videre med arbeidskravene frem mot “Mappestegning”, som er det samme som eksamen. Da skal de ferdige arbeidskravene leveres inn digitalt i i Eksamens rommet – “Inspera”

Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det nytter ikke å komme her og komme her – i ettertid. Når man sitter klar til å trykke på “Send”, da kjennes de pirrende eksamensnervene. Fristen denne gangen var 10. juni, så nå er det bare å vente på dommen. Nå skal ikke jeg av resultatene, bare med de – og for min egen selvtilfredsstillelse. Det vil si, jeg skal så aldeles ikke glemme min kjære, som syns det er helt greit at jeg bruker tid på dette. Det er jeg takknemlig for, og prøver å ikke la det gå alt for mye utover andre ting.

Selv om jeg ikke skal leve av resultatene. Så er ikke kompetansen helt unødvendig. Jeg har vært så heldig å få lov til å bruke noe av den i flere sammenhenger. Ikke minst på denne måten. Samfunnet vårt blir mer og mer digitalisert, ikke minst har Pandemien ført til en betydelig akselerasjon i den retningen. Mitt håp er at jeg kan være med å bidra til å redusere det digitale utenforskapet en smule.

Selv om jeg ikke skal leve av studie resultatene, så er det spennende å vente på de. Det blir som i alle andre sammenhenger, hvor man har gjort og utført noe. Enten det er toppturer, ulike hobbyer eller familiære hendelser. Vi mennesker må ha lov til å være stolt av det man er med på og det man får til, enten vi er gamle eller unge. Da må det også være lov til å vise det…. ikke sant?

Jeg hørte en gang noen si: «Det er ikke mye man får tatt med seg i graven, men studiepoengene får du garantert med deg «.

Nå er det ikke bare eksamensresultatene jeg venter på. Jeg har søkt om opptak til del to på IKT og læring, for høstsemestret 2022 og vårsemestret 2023. Så det så…Og til slutt, har DU et interesseområde du brenner for, så hvorfor ikke se om det finnes et studie som passer for det. Jeg vet at denne “dørstokkmila” kan være stor, men utrolig artig å skreve over.

Ta gjerne kontakt med meg, jeg hjelper mer enn gjerne til såfremt jeg kan!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Livet er ikke i bakspeilet, eller … ?

Eller kanskje det er det… ?

I bakspeilet, livet altså… ?

I alle fall når man snart har lagt bak seg 3/4 av en tidslinje på 100 år.

Det tenkte man ikke mye på, første gang man fikk sitte inne i en bil.

For ikke å snakke om å SE i bakspeilet!

Nei da lå alle drømmer der fremme.

Som da jeg reiste til sjøs, og møtte det store utland.

Ikke på en båt som denne.

Så langt derifra.

Bildet over tok jeg i Bodø på mandagen. 

Skjønt det var først og fremst et annet bilde som var i tankene da.

I alle fall når jeg la meg på benken i CT maskina.

Da er det ikke å stikke under en stol, at blikket var litt i bakspeilet.

En forsinket kreftkontroll blir ikke mindre spennende, om den kommer på overtid.

Pusten går litt ekstra fort i et noe redusert lungesysltem.

Mens man sitter å venter på dommen.

Tankene vandrer til alle de som ikke var så heldige som meg.

*****

Men det gikk bra, denne gangen også.

For meg.

Det er med en litt rar følelse vi unner oss en matbit etterpå.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på den følelsen…

Kanskje en følelse av ufortjent?

En slags åpenbaring av verdens urettferdighet?

Eller kanskje bare ren takknemlighet?

******

Men livet er nok bestemt ikke i bakspeilet.

Der er det minnene som er.  

Minner som skapes i dag og i morgen.

Kanskje er det sånn vi skal tenke ? 

Bilder og ord: Jan E Håkonsen/Dedicat

Kjære mamma, gratulerer med dagen

Jeg kan ennå huske når jeg lagde dette telegrammet.

Jeg tegnet til og med både norsk og svensk flagg.

Nå er mamma borte.

Men minnene lever.

Ikke minst når jeg finner slike påminnelser som dette…. 

Lukk opp står det…. med nøkkelhull til og med…. 

Til lykke med dagen kjære mamma.

Snart skal vi på kirkegården med blomster.

Til deg og min kjære svigermor.

Kjære mamma!

Jeg husker ikke hvor jeg fant dette diktet,

men det skal være en skillingsvise fra Kristiania skrevet i 1896.

Nå klarte jeg faktisk å finne det på YouTube.  

Bare lytt her på “De syngende Husmødre”.

Jeg håper jeg holder meg innenfor Åndsverksloven nå!

Gratulerer med dagen kjære mamma!

 

Hjemme og i jobb til han Jacob…

Omtrent sånn så Rognan ut da vi giftet oss og bodde i Asker.

Jeg skal ikke kommentere så mange detaljer.

Men bak til høyre er Herredshuset, eller Rådhuset.

Min kommende arbeidsplass er ikke bygd ennå.

Den skulle komme på tomta på “denne” siden av veien fremfor Rådhuset.

I mai 1972 vendte vi nesa mot nord igjen.

Les gjerne siste innlegget om Mitt Liv – klikk HER

Dette er nok den viktigste grunnen til at vi ville nordover.

Vår førstefødte.

Dessuten at jeg hadde fått jobb i en helt ny kolonialforretning.

Timingen var perfekt.

Bortsett fra at byggingen av butikken ble forsinket.

Men jeg er sikker på at alle entreprenører jobbet på spreng.

Men dagen kom.

Det var ikke tvil om det var forventninger i lokalsamfunnet.

Ferskvaredisker og Grill varer fristet…

Det var ikke det at stedet manglet butikker…

Her er et par eksempler på “de største konkurrentene”!

Både Cop’en og han Olav Tore vare vel etablerte forretninger. 

På åpningsdagen vokste køen utenfor.

Jeg skulle egentlig stå i fiskedisken.

Men da døra ble åpnet, ble jeg bokstavelig talt “fanget” i en heftig folkemengde.

Jeg tror det tok en time før jeg klarte å buksere meg inn bak fiskedisken.

Kopi av avisbilder fra den tiden er ikke det beste.

Det gir likevel en viss historisk nostalgi.

Her var det et variert utvalg av kjøretøy.

Jeg nevnte ovenfor at “timingen var perfekt”.

Bygget fikk alle “de statlige etater” som leietagere.

I første etasje var postkontoret.

I andre etasje Lensmannsetaten, Ligningskontoret og Trygdekontoret.

Hvor er de i dag… ?

Det er bare kolonialen som holder stand i de samme lokalene.

Den første tiden drev Jacob og Ruth butikken sin på Fauske også.

Hver morgen kom Jacob  kjørende i den orange VW bussen full av meierivarer.

Det måtte være en utrolig hektisk tid for ekteparet.

Men Jacob var Kjøpmann med stor K.

Derom hersker det ingen som helst tvil.

Det tror jeg alle leverandører ville skrevet under på.

Her gratuleres Jacob av en av hovedleverandørene – datidens Køff.

Køff Nord gikk inn i Hakon gruppen i 2004.

Her er et oversiktsbilde fra åpningsdagen.

Det kan faktisk beskrive Jacob på en god måte.

Full fart og action i butikken var det han levde for.

Vi var ikke alltid enige om metoden, men målet var det ikke tvil om.

Jeg kunne rydde på lageret, men om en kunde trengte noe der og da –

da endevendtes  alt på null komma niks.

Kundene kom alltid først.

Resultatet ble en trofast og svært lojal kundemasse.

Men jeg drister meg til å legge til – “en bortskjemt en”.

Hjemkjøringa av varer ble en daglig affære for veldig mange.

Jeg kan huske en vinter bygda snødde fullstendig ned.

Telefonen ringte i ett sett fra kunder som ville bestille varer for levering.

Da jeg parkerte utenfor butikken etter siste turen, var VW bussen fri for clutch.

Men rundt om i vår vakre bygd fantes mange fornøyde kunder.

Der og da: “En smule svette..”

Men i ettertid: “Herlige minner”.  

Her er Jacob og Jacob, senior og junior.

De nye ukeblader og tegneserier kom noen dager før de kunne selges.

Like sikkert som det skjedde, dukket unge Jacob opp.

Han fant seg en plass på lagret og “forsvant” inn i bladenes verden.

Jeg aner ikke om kulturinteressen ble skapt den gang.

I dag er det “Bodø2024” som står i fokus for han.

Om du ikke aner hva det er, så klikk HER

Her er sjefen sjøl.

Der jeg jobbet fra 1972 til januar 1978.

Ikke all verdens lenge, men en spennende periode i livet.

Det var en spennende periode for bygda også.

Standard Telefon og Kabelfabrikk åpnet i 1972.

Nordlandsbanken etablerte seg på stedet.

Sponplatefabrikken var truet av nedleggelse.

Skipsverftene jobbet i tøffe tider…. 

Jeg er svært takknemlig for de minner og opplevelser jeg fikk.

En ekstra takk til Kari Normann som har bidratt med bilder.

 

Asker og helomvending…

Da var jeg i gang med Mitt Liv.

Det vil si, det har jeg jo vært i noen ti år.

Men ikke på denne måten.

Her om dagen, la jeg ut en modifisert reprise av det siste innlegget, som kom i april.

Det kan du lese om du klikker HER.

I det innlegget gikk turen til Asker,

så jeg fortsetter der jeg slapp…..  

Jeg hadde håpet å få noen bilder fra Oluf Lorentzen.

Fra deres tid i Sentrumsgården i Asker.

Men det klarte de dessverre ikke å finne.

Selv har jeg svært lite bilder fra den tiden.

Jeg har også brukt mye tid til å søke på Nasjonalbiblioteket, uten å finne så mye.

Jeg fikk heller ikke noen respons hos Budstikka. 

Men jeg skjønner at det er mange år siden, og tid er en mangelvare. 

Dessverre. 

Dette bildet fikk jeg låne av Asker Bibliotek.

Jeg har glemt hvem fotografen var.

Det ber jeg om tilgivelse for.

I alle fall ser vi Sentrumsgården i bakgrunnen.

Der Oluf Lorentzen holdt til i første og andre etasje.

Det var rulletrapp opp fra kafèen og kiosken, og opp til selve butikken.

Til høyre lå Asker Kroa, der min kjære mamma jobbet i mange år.

Som Koldjomfru. 

Dette bildet er ikke fra butikken i Asker, men fra Karl Johan.

Butikken var nærmest en “Institusjon” , og selvsagt leverandør til Slottet.

Butikken i Asker var like selvfølgelig leverandør til Skaugum.

Den første tiden jobbet jeg mest på lageret, med rydding og sjauing.

Men etter hvert så fikk jeg mer og mer ansvar for innkjøp.

Utenom ferskvarer.

Butikken var delt i flere avdelinger. Kjøtt – fisk – frukt – ost – brødvarer.

I tillegg til de arbeidsområder hver hadde, så hadde alle ansvaret for en reol i butikken. Hver torsdag åpnet butikken senere på morgenen. Da begynte dagen med at alle gikk gjennom “sine reoler”. Vasket og trakk frem varer så hyllene så fulle ut. Etter dette, samlet vi oss i kafèen til personalmøte. Der var det informasjon og smaksprøver på varer.

Det ble lagt stor vekt på kompetanse og kunnskap om vareutvalget. I tillegg kan det nevnes, at det aldri ble gjennomført prising og fylling av varer i åpningstiden. Det ble gjort en gang i uka på kveldstid. Der det ble benyttet en gjeng med flinke ungdommer som gikk på Videregående.

Men som nordlending, så hendte det at jeg fikk noen interessante spørsmål.

Som for eksempel, om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom sørover.

Jeg svarte bare tørt, at vi var vant til å arbeide der jeg kom fra – så vi trengte ikke noe opplæring til det. 

Oluf Lorentzen la ned alle butikkene sine for en god del år siden, og satser nå bare på engros.

Men de har også Nettbutikk.

Om du har lyst å finne mer ut om dem, kan du klikke HER

Fra 1969 til 1971, bodde min kjære på Rognan og jeg i Asker.

Det ble tre permer med brev i løpet av den tiden

I tillegg reiste jeg nordover så ofte som ferier og jobb tillot det.

Men det er klart at vi ble kjent gjennom brev.

Brevene har vi ennå.

Det er ganske fascinerende å kunne scrolle tilbake i våre ord og tanker fra den tiden .

Jeg bodde en kort tid sammen med min pappa, på anleggsbrakka. Han jobbet som sagt i NSB, i forbindelse med dobbeltspor/tunnel mellom Asker og Drammen.

Etter kort tid så fikk jeg hybel på Billingstad. Hos en eldre dame som leide ut til flere.

På nabohybelen bodde en student på musikk konservatoriet. Hver dag etter jobb så startet han med pianoøvinger.

Det hadde sin sjarm. Det samme hadde avhengigheten av tog til/fra jobb.

Det endte med at jeg flyttet inn på samme hybel som en kollega av meg. En trivelig kar fra Finnmark, som jeg dessverre mistet kontakten med. Men firmaet, med butikksjef Ove Hanssen (en herlig danske), brukte betydelig summer på annonser .

I særlig grad, når min kjære skulle flytte sørover.

Det ble noen visninger hvor det var helt tydelig at det ikke var veldig aktuelt å leie ut til en nordlending.

Men til slutt så fikk vi en flott sokkel leilighet til en danske som var gift med en dame fra nord.

Den leiligheta lå i et relativt nytt boligområde på Ridderkleiva.

En god trimtur fra butikken i sentrum.

Hybelen jeg og min kollega fra Finnmark delte, lå i Asker Terrasse. Hos en tannlege, såvidt jeg husker.

Huset til venstre på bildet er derfra.

Her er min kjære på besøk.

Vi hadde forlovet oss i jula, og hun ble med til Asker på besøk i Nyttårshelga. 

En slik reise var en stor sak på den tiden.

Særlig for ei ung jente som ikke hadde vært mye utenfor sine nærområder.

Min kollega måtte rømme hybelen når jeg fikk besøk.

Men heldigvis hadde han en bror som bodde i nærheten.

Jeg klarer dessverre ikke å finne mange bilder fra leiligheta vi hadde i Ridderkleiva. Men jeg kan huske at husverten gjorde iherdige forsøk på å lære seg å spille fiolin. Hva som var den beste musikalske opplevelsen – av pianospilleren på Billingstad, eller dansken på fiolin – ja det skal jeg la være usagt. 

Når min kjære flyttet sørover, hadde vi ikke behov for så mye kontakt med andre mennesker på fritiden.

Men vi fikk besøk av “svigemor” den første jula vi skulle feire sammen der sør.

Min kjære kom jo rett fra Husmorskola, og hadde lært og lage Mjød.

Jeg glemmer aldri, da vi skulle sette oss ned i pyntet stue og ta jula inn over oss.

Da hentet jeg en flaske med hjemmelaget Mjød.

Korken forlot flasketuten nærmest på egenhånd og spruten stod i taket.

Det ble en opplevelse som ikke er så lett å glemme. 

Som sagt, så hadde vi ikke så mye omgang med andre på fritiden, etter at min kjære flyttet nedover.

Men dette bildet er fra før hun gjorde det.

Det er fra den samme gangen som hun hun bare var på besøk.

Som nyforlovet.  

Da slo vi ut håret og dro til Oslo .

Sammen med en jeg kjente gjennom jobben og kjæresten hans.

Vi feiret Nyttårsaften på gamle, ærverdige Regnbuen.

Den brant ned flere år etterpå, og ble aldri gjenoppbygd.

Men den hendelsen, var vi totalt uskyldig i. 

Nå begynte ting å skje fort…..

Vi forlovet oss som sagt i jula i 1970.

Sommeren 1971 flyttet min kjære nedover til Asker. 

Det ble lyst for oss både i Asker Kirke og i Saltdal Kirke.

Lysninga stod i Budstikka den 20. september 1971.

Hun fikk også jobb hos Oluf Lorentzen.

Det gjorde nok tiden i sør mye enklere.

Vi fikk være med på åpningen av butikken til Oluf Lorentzen på Hosle i Bærum.

Jeg tror det var den siste butikken i Lorentzen kjeden.

Det ble laget en Karriere plan for meg i selskapet.

Men tankene gikk stadig oftere mot nord…. 

I oktober i 1971 ble det bryllupsfest på Rognan.

Det hadde neppe gått uten en utrolig herlige innsats og forberedelse av hennes søster og mann.

Min kjære svigerinne og svoger. 

Min kjære var ikke bare hvit brud, men Naturen vartet opp med hvitt landskap.

I tillegg pyntet to flotte brudepiker opp på en vakker måte. 

På toget tilbake til Asker, begynte mistanken å komme om at min kone kunne være gravid. 

Som nygift og nyutdannet fra Husmorskolen, fikk min kjære det til å skje mirakler på det lille kjøkkenet.

Det var en stor overgang fra hybelperioden sammen med en kollega.

Men vi ble fort klar over at hun virkelig var gravid.

Med graviditeten kom en periode med en kvalme av dimensjoner. 

Det holdt på å ende i en ekteskapelig katastrofe. 

Hun hadde nemlig lært å lage Sylte på Husmorskolen.

Den skulle selvsagt lages på “den gamle måten”.

Av et grisehode.

Kombinasjonen av Grisehode og Gravid Kvalme, var elendig.

Jeg kan love dere at jeg ikke var like blid å smilende under den prosessen, som på bildet over.

Det endte med at min kjære stod halvveis inne i stua og kombinerte kommandorop med brekninger.

Mens jeg stod og svettet med et sleipt og uhåndterlig Grisehodet.

Jeg banner på et f***skapen flirte av meg…

Altså Grisehodet, ikke min kjære….

Men det ble sylte.

Det ble Mjød også, som jeg allerede har nevnt lenger oppe. 

Så det ble en vakker kombinasjon av Mjød i stuetaket og Syltelaging, som satte sitt preg på vår første Jul som nygifte. 

Men det ble artige minner av det.

Det gikk ikke lang tid, før vi ble enige om at vi ville flytte nordover igjen.

Når vi hadde bestemt oss for det, falt mange brikker på plass.

Jeg fikk rede på at det skulle bygges en ny og moderen kolonialforretning på Rognan.

Av kjøpmann Jacob Normann, som hadde butikk i nabokommunen.

Han forhandlet en god del varer som Oluf Lorentzen importerte.

Jeg hadde jo lært utrolig mye på de årene jeg hadde jobbet hos Lorentzen.

I tillegg hadde jeg tatt Handelsskolen som privatist.

Jeg fikk Butikksjefen til å skrive en attest, og sendte søknaden nordover.

Det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk et positivt svar.

Gleden var stor når den beskjeden kom.

Jeg stortrivdes hos Oluf Lorentzen, og hadde gjort det hele tiden.

Men tanken på stifte familie der i sør, fristet verken meg eller min kjære. 

Forholdet vårt hadde vært preget av avskjeder og gjensyn.

Helt fra vi møttes på bygdefesten mens jeg var i Marinen. 

Her er et bilde fra et sånt øyeblikk.

Derfor ønsket vi å flytte nordover, der vi hadde våre røtter og nærmeste.

I mai i 1972, var vårt lille flyttelass sendt nordover med godstog.

Vi var på vei nordover.

Det er ikke vanskelig å se en glede i dette blikket på bildet.

Vi hadde avtalt med mine foreldre om å flytte inn i heimhuset.

Siden de fremdeles jobbet og bodde i Asker, eller rettere – på Høn.

Ellers visste vi lite om hva som ventet oss…..

Men DET, er en helt annen historie.

#oluflorentzen #budstikka #asker

Mitt Liv – så langt jeg kom sist…

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Ikke for meg en gang.

Nå er det flere måneder siden dette innlegget ble lagt ut.

Jeg har ventet og håpet på å få tak i noen bilder fra Oluf Lorentzen.

Fra tiden i Sentrumsgården i Asker.

Dessverre så lyktes jeg ikke med det.

Derfor kommer denne reprisen av siste innlegg.

Så får jeg fortsette med det materialet jeg har.

Har du lyst til å lese alle de andre innleggene ?

Da velger du “Kategori” på bloggen min, og deretter “Mitt Liv”.

Lykke til. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen.

Det innlegget finner du om du klikker HER

Avisutklippet over er fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogsstasjon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover til Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb. 

Det hadde han faktisk rett i.

Et alternativ var å mønstre på i Utenriksfart som telegrafist.

Les om min tid som sjømann HER og HER

Men den tanken slo jeg fort fra meg. 

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!

Nyforelsket, avskjed og Asker…

Etter jeg ble dimittert  fra Marinen, så bar det hjem til Rognan.

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Det er kanskje like greit.

For de som vil holde tråden fra jeg var i Marinen, så kan de klikke HER 

Det er tross alt over en måned siden jeg la ut det innlegget. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Jeg kommer helt sikkert tilbake til “Rognan” i mange sammenhenger fremover.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen (som jeg la ut en blå link til ovenfor….).

Jeg fant et avisutklipp fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg fant ikke bildet av festlokalet på Sundby, så dere får nøye dere med et fra Næstby.

Vi har et veldig flott forhold til det lokalet også.

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogstajon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover ti Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb.

Det hadde han faktisk rett i.

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!

Siste NGU epoke i Mitt Liv….

Jeg har skrevet to innlegg før om NGU perioden på Rognan og i Mitt Liv – det kan du lese om du klikker HER og/eller HER

 

Den største opplevelsen i NGU perioden i mitt liv, var nok Landsmøtet  i Ålesund i 1966.

Det var spennende å legge ut på den lange turen med tog.

I alle fall på den tiden, og så langt som det gikk med tog.

Nå var jeg så heldig at jeg hadde en far som jobbet på Jernbanen (NSB).

Da hadde jeg gratisbillett med toget.

Vi visste at det ville samles mange ungdommer fra hele landet.

Spenning og forventning var på topp.

Det var på dette landsmøtet fokus ble rettet mot Internasjonal solidaritet.

Bare klikk på de blå linkene ovenfor, så får du lese om “Å så et frø på Ceylon (Sri Lanka))

Ovenfor kan du lese litt av de aktiviteter det var lagt opp til.

Her er toget klar til avgang fra Rognan Stasjon.

Mannen i midten kom fra Bodø NGU, eller Symra som de også kalte seg. Jeg tror han het Johan Jensen. 

De to andre karene drar sikkert Rognan folket kjensel på. 

Dette bildet er det jeg som tar.

Dessverre finner jeg ikke igjen så mange andre bilder fra denne opplevelsen. 

Jeg fikk i alle fall tatt bilde av campingplassen vi skulle ligge på.

Her er på langt nær alle kommet på plass. 

Jeg tror vi hadde telt litt oppe til høyre, uten at jeg er helt sikker på.

Det jeg ER sikker på, er at teltet stod i en slak skråning. 

Jeg hadde min plass nederst i “skråningen” og like ved teltåpningen.

Utpå natta begynte det å regne, noe så vanvittig.

Jeg våknet med at en elv rant tvers gjennom teltet og samlet seg opp under meg.

Resten av natta lå jeg å øste ut vann, mens det rant like fort inn igjen.

Dagen etterpå ble hele campingplassen evakuert og vi ble innkvartert på en skole.

Soveposen ble ikke tørr før etter at jeg kom hjem igjen.

Men vi overlevde 😀

Landsmøtet inneholdt veldig mye kulturelle innslag, som nevnt ovenfor.

Det fantes ikke ikke “Norske Talenter” eller “Idol”, eller lignende på den tiden.

Men det fantes talentkonkurranser. Disse to jentene deltok med sang.

Jeg kan ikke huske hva de sang.

Ikke kan jeg helt huske hvorfor jeg tok det bildet heller.

Men jeg kan faktisk huske fremføringen. 

Her er tre stykker fra en teatergruppe som het “Sheiken”.

De deltok med flere oppsetninger, som en slags revy.

Jeg mener bestemt de kom fra Østlands området et sted. 

Det kan godt hende at noen endte opp som profesjonelle artister etterhvert.

Hva vet vel jeg om det.

Husk at dette var i barndommens tid for TV.

Mobiltelefoner eller datautstyr eksisterte ikke.

Det var selvsagt seriøse forhandlinger også.

For de som var valgte delegater til Landsmøtet.

Det føltes som en stor ære å høre på Forbundsformannen Gaaserud.

Særlig når han la frem forbundets vyer og fremtidsplaner.

Dette vakte nok mine sanser for organisasjonslivet. 

Dette bildet har jeg også tatt.

Jeg husker seansen veldig godt, men ikke “navnet” på den.

Men det hadde noe med “Is” å gjøre, kanskje “Ishavsklubben”.

Jeg tror reglene var at du kunne søke om opptak i den klubben, dersom du hadde deltatt på X antall landsmøter.

Da måtte du gjennom en ganske iskald opptaks seremoni.

Som til fulle demonstreres her.

Det er utrolig hva edru ungdommen finner på av sprell og moro. 

Året etter, i juli 1967, var det Landsmøte i Bodø.

Da hadde jeg forlatt Rognan og dratt ut i den store verden.

Først på Skoleskipet Gann og så til sjøs.

Om du ikke har fått med deg det, og har lyst å lese, så klikker du HER og/eller HER.

Forøvrig finner du alle innleggene om Mitt Liv i arkivet på bloggen. 

Det fine med å delta i organisasjoner, er fellesskapet.

Man treffer alltid på noen som tilhører eller har tilhørt det samme fellesskapet.

Dette bildet er fra Lønsdal Stasjon.

En av tre stoppesteder i vår langstrakte kommune.

Stasjonen ligger på Saltfjellet, og ble på den tiden mye brukt når man skulle på tur, både vinter og sommer.

Denne gangen var det unge Terje Lund og jeg som skulle ut på tur.

Da traff vi tre damer fra Bodø som tilhørte NGU miljøet der.

Det endte opp med at vi slo følge innover høyfjellets vidder. 

Jeg er ganske sikker på at det er jeg som har tatt dette bildet.

Til venstre er Terje Lund,  og til høyre er Olaf Andersen.

Jeg husker jeg tok bildet, men jeg klarer ikke å huske hvor og når det var.

At det hadde med NGU å gjøre, er jeg sikker på.

Det ser ut som vi er på båt.

Jeg håper det er noen lesere som kan friske opp i en gammel manns hukommelse. 

Sang og dans og moro, ispedd masse læring.

Ikke minst om organisasjonsliv, studier og fellesskap preget denne tiden.

Dette bildet har jeg vist før, og er fra Godtemplar huset i Bodø.

Det får være avslutningen av fortellingen om denne epoken i Mitt Liv.

 

Neste innlegg om “Kjærlighet og Avskjed” er snart klart til å bli lagt ut.

Det går ikke akkurat i Kronologisk Rekkefølge dette.

Men hva gjør vel det?

Livet skal heller ikke være “Kronologisk”!

 

Ha en riktig God Helg der du er. 

På Hamn, Gildeskål i Mitt Liv…

Som jeg har sagt før, så ble det aldri til noen nær kontakt med slekta på far sida.

De mange av brødrene til pappa dro til USA.

Min kjære har mye mer fokus på familie.

Så da vi begynte å dra på bedriftshytta på Valnes, så ble det noen turer til min tante på Hamn. 

Litt mer om Gildeskål i Mitt Liv finner du HER eller HER.

Vi fikk bare såvidt hilst på Johan, mannen til Borghild, før han døde.

Her sitter de utenfor huset på Hamn, sammen med min mamma og Tinka.

Tante Borghild skrev en artikkel i en av bygdebøkene for Gildeskål.

Historien forteller om når og hvordan min bestefar omkom.

Dette førte nok til at søskenflokken på Sæther etterhvert ble spredd “for alle vinder”.

Jeg har fått høre at min onkel Reidar lovte å bli prest mens han klamret seg fast til tofta i båten.

Prest ble han, i Amerika. Her er de på besøk hjemme hos oss. 

Jeg kan huske at Reidar (mitt søskenbarn), hentet de på Jernbanestasjonen i sin Amerikaner, Chevrolet’en.

En datter og mann var også med. 

Her er fra et annet besøk på Hamn. Sammen med mamma og pappa. Da bodde tante Borghild alene i huset. 

Her hadde vi vår Opel Kadett.

En bil med et assortert mangfold av minner.

Jeg tror den stoppet tre ganger, hvor registerreima røk.

Den verste gangen, var midt oppe på Saltfjellet, da vi kom fra Mo i Rana med flyttelasset til vår eldste sønn.

Etter han var ferdig på Teknisk Fagskole der.

Der stod vi med bil og henger.

Jeg angrer kanskje lit på at jeg sendte sønnen avgårde tilbake mot Polarsirkelsentret for å ringe etter hjelp.

Men det endte godt. 

Helsa skrantet etterhvert til min tante.

Dette bildet er fra sykehjemmet på Inndyr, etter hun måtte flytte dit.

Det tror jeg var tøft for henne, som var vant til å klare seg selv. 

Her er et bilde jeg har “lånt” .

Det er min onkel Peder, pappa sin eldste bror, og Rønnaug, hans kone og svigermora Anna.

Til venstre sitter Reidar, som nok var i yngste laget til å kjøre Chevrolet på den tiden.

Det var hos Peder og Rønnaug min pappa kom da han var 14 år. 

Dette bildet er tatt utenfor hos oss, så det må være etter 1955.

Jeg vet det er en av mine andre onkler som dro til Amerika.

Og tror han heter Helge.

Her synliggjøres mine elendige slekts kunnskaper.

Men jeg er sikker på at det er mange som kan bidra.  

Idag eies Hamn av andre og hele området skal være rustet opp.

Vi får ta oss en tur nedom der når det passer.

Bare for å ta en titt. 

 

Artige minner i Mitt og kanskje ditt Liv…

Jeg skrev første innlegg om NGU sin aktivitet i regionen her om dagen.

Det kan du lese om du klikker HER.

Du finner en rekke innlegg om Mitt Liv,  i arkivet på bloggen min.

Det fine med å skrive om “Sitt Liv”, er at man rører borti andre sitt liv også.

Forhåpentligvis, så vekkes gode og artige minner.

Etter at jeg la ut første innlegg om NGU, så dukket det opp flere bidrag fra andre.

Dette avisutklippet fikk jeg fra Toril Olsen/Kristiansen. 

Her står de fleste fakta om stiftelsen av Rognan GU Lag den 2. mai 1965.

Det eneste som er feil, er at formannen het Nils Eriksen (ikke Ellingsen).

Stiftelsesmøtet foregikk selvfølgelig i Hobbyrommet.

Mange flotte ungdommer som var pyntet for anledningen!

Her er det Lagsmøte på Hobbyrommet (i kjelleren på Rådhuset, eller Herredshuset -som det het den gang).

Dette er et av flere bilder som jeg har fått fra Olaf Andersen.

Han har bidratt med mye dokumentasjon fra NGU tida.

Det kommer flere bilder fra dette Lagsmøtet mot slutten av dette innlegget.

Her var i alle fall jeg Leder, eller det het vel formann på den tida. 

Til venstre for meg sitter Ragnhild Andersen, og til høyre sitter Gunn Paulsen og Rowena Andersen. 

Representanter for Helgeland og Salten krets,

var imponert over aktiviteten i Rognan laget.

I Årsberetningen (ovenfor) forteller deltids instruktøren at han besøkte Rognan 20 ganger på et år.

Jeg husker vi hadde en kretssamling på Rognan, hvor folk fra Fauske og Bodø deltok.

Jeg tror ikke noen fra Rana var med.

Samlingen og festen hadde vi på Hobbyrommet.

Jeg kan også huske at vi serverte ertesuppe!

Hvor mange som overnattet til meg, aner jeg ikke.

Men det lå folk på flatsenger “over alt”.

Kurs var en vesentlig del av aktiviteten vi holdt på med.

Noe av temaene er nevnt ovenfor.

Jeg kan også huske Psykologi kurs, og brevringer.

Det kan hende mange fikk sine første kunnskaper om organisasjonsarbeid, som ble nyttig senere i livet.

Vi hadde også en teatergruppe som var svært populær.

Det var mange sketsjer som ble fremført i Hobbyrommet.

Det var et lagerrom i nordenden av lokalet som ble brukt til omkledningsrom.

I andre enden av lokalet var det et lite kjøkken. 

Jeg tror det største oppdraget vi hadde, var en helaftens forestilling i gymsalen på Ungdomsskolen. 

Brevring hadde vi blant annet i temaet “Så et fø på Ceylon” (Nå Sri Lanka).

Den internasjonale fokus ble vedtatt på landsmøtet i Ålesund i 1966.

Dette landsmøtet kommer jeg tilbake til i neste innlegg.

I følge Wikipedia, førte NGU sitt engasjement på Sri Lanka til etableringen av bistandsorganisasjonen FORUT i 1981.

Det – og mye mer om NGU finner du i Wikipedia, bare klikk og les HER

Vi holdt oss ikke bare for oss selv på Rognan.

Jeg husker neppe alt, men vi deltok på kurs og samlinger både på Fauske og i Bodø. 

Kanskje du kjenner noen av de som har signert på kursmappene.

Det er ikke bare Rognan folk.

Det er utrolig hva som dukker opp, når man får rote i gamle papirer.

Jeg fant jeg ut at jeg hadde vært på kurs sammen med tidligere rektor på Saltdal Videregående skole,

og tidligere ordfører på Fauske (+ mye annet) – Anne Fagertun Stenhammer.

Og det så tidlig som i august 1966.

Kretskurset på Fauske gikk over to dager.

Jeg klarer ikke å huske hvor vi overnattet.

Antagelig var det på klasserom, siden kurset var på Fauske Gymnas.

Legg merke til at siste punktet på agendaen på lørdag er behørig overstreket.

Det bekrefter antagelsen om at vi holdt til på skolen hele tida.

Studielederen, Olaf Andersen tok til og med turen til Tromsø på et større opplegg.

Legg merke til at Forbundsleder Alf-Cato Gaaserud har signert på kursmappa hans.

I tillegg er det folk fra store deler av Norge som har signert. 

Et av de kursene jeg husker best, er et 4 dagers kurs på Polarsirkelen Høyfjellshotell.

Et studielederkurs i regi av Nordland Studiesamnemnd. 

Kanskje jeg husker det så godt, siden jeg i første omgang ikke fikk fri fra Realskolen for å dra.

Da troppet unge herr Håkonsen opp på Rektor Jermund Rist sitt kontor og holdt foredrag om Avholdsbevegelsen.

Jeg mener bestemt jeg var en beskjeden kar, men av og til så…..  

Her har vi leder og studieleder i Rognan GU Lag avbildet på Lønsdal. 

Han Olaf og han Jan. Olaf var behørig antrukket i slips og jakke.

Olaf var i tillegg svært interessert i fly (se merke på jakka).

Han var aktivt med i seilflymiljøet i Salten på den tiden.

Jeg tror jeg måtte være innmari glad i den strikkejakka!

Studieleder Andersen hadde orden i sine papirer.

Her er bekreftelsen på innmeldingen.

Jeg tror ikke Bodø avisene brydde seg om dette.

Men bildet ovenfor, og dette, ble tatt av en journalist fra Mo i Rana.

Jeg har ikke kopi av den artikkelen det resulterte i.

Her ble i alle fall eldste og yngste deltager avbildet.

Jeg tror jaggu ungdommen har hårkrem i håret!

Men kursbeviset har jeg!

Så det er ikke noen bløff skjønner dere.

Jeg tror det er det eneste beviset på utdanning jeg har, som er underskrevet av så mange prominente personer.

Jeg har prøvd å Google “Nordland Studiesamnemnd”, men får ingen treff.

Studieleder Olaf, hadde flere bilder han.

Her er formann Håkonsen i gang med å lede et lags møte på Hobbyrommete.

Her er det ikke noe tull.

Her er både vimpel og klubba klar på bordet.

Litt synd at alt det og protokoller synes tapt.

Men sånn er det bare.

Olaf hadde til og med bilder av deltagerne på dette møtet.

Men jeg skal ikke begi meg ut på å navngi alle.

Selv om jeg kjenner igjen flere. 

De som er fra stedet. kjenner sikkert igjen en eller flere personer.

Jenta nærmest, og midt på i det nederste bildet, er min avdøde søster Grete.

Forsamlingen virket å være svært lydhør og interessert! 

 

 Dette innlegget ble i lengste laget.

Men det dukket opp så utrolig mange minner.

Jeg har faktisk bilder og stoff nok til flere innlegg.

Det kommer sikkert om noen dager.

 

Takk for din tålmodighet med meg, og for at du tok deg tid å stikke innom.