Av en eller annen grunn, så har jeg alltid likt eksamen. Den kriblende spenningen, fordi man vet det kan gå alle veier. Men det kan ha en sammenheng med at jeg har tatt mye av min skolegang i voksen alder. Fra en heftig periode først på 90 tallet, hvor jeg som 40+ åring, tok brevkurs og privatisteksamen som Driftsøkonom og full Studiekompetanse på videregående, til jeg som pensjonist fikk lyst til å leke student.
Min første periode som student, var i 2013 og 2014, hvor jeg tok studiet “Personalledelse og kompetanseutvikling, med forelesninger og greier. Utrolig spennende å bli en del av det yrende livet Universitetet kan by på.
I denne perioden, er studiet nettbasert. Der oppholder vi oss i “Canvas” – det digitale klasserom. Vi har til og med lært og lage digitale klasserom. Det er flere muligheter til å diskutere/ha kontakt med andre studenter og fagansvarlige. Men det varierer mye på hvor stor den aktiviteten er.
Eksamen er heller ikke det samme. Underveis i studiet, er det innleveringsfrist av pålagte arbeidskrav til vurdering. Etter vurdering jobbes det videre med arbeidskravene frem mot “Mappestegning”, som er det samme som eksamen. Da skal de ferdige arbeidskravene leveres inn digitalt i i Eksamens rommet – “Inspera”.
Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det nytter ikke å komme her og komme her – i ettertid. Når man sitter klar til å trykke på “Send”, da kjennes de pirrende eksamensnervene. Fristen denne gangen var 10. juni, så nå er det bare å vente på dommen. Nå skal ikke jeg av resultatene, bare med de – og for min egen selvtilfredsstillelse. Det vil si, jeg skal så aldeles ikke glemme min kjære, som syns det er helt greit at jeg bruker tid på dette. Det er jeg takknemlig for, og prøver å ikke la det gå alt for mye utover andre ting.
Selv om jeg ikke skal leve av resultatene. Så er ikke kompetansen helt unødvendig. Jeg har vært så heldig å få lov til å bruke noe av den i flere sammenhenger. Ikke minst på denne måten. Samfunnet vårt blir mer og mer digitalisert, ikke minst har Pandemien ført til en betydelig akselerasjon i den retningen. Mitt håp er at jeg kan være med å bidra til å redusere det digitale utenforskapet en smule.
Selv om jeg ikke skal leve av studie resultatene, så er det spennende å vente på de. Det blir som i alle andre sammenhenger, hvor man har gjort og utført noe. Enten det er toppturer, ulike hobbyer eller familiære hendelser. Vi mennesker må ha lov til å være stolt av det man er med på og det man får til, enten vi er gamle eller unge. Da må det også være lov til å vise det…. ikke sant?
Jeg hørte en gang noen si: «Det er ikke mye man får tatt med seg i graven, men studiepoengene får du garantert med deg «.
Nå er det ikke bare eksamensresultatene jeg venter på. Jeg har søkt om opptak til del to på IKT og læring, for høstsemestret 2022 og vårsemestret 2023. Så det så…Og til slutt, har DU et interesseområde du brenner for, så hvorfor ikke se om det finnes et studie som passer for det. Jeg vet at denne “dørstokkmila” kan være stor, men utrolig artig å skreve over.
Ta gjerne kontakt med meg, jeg hjelper mer enn gjerne til såfremt jeg kan!
Jeg hadde håpet å få noen bilder fra Oluf Lorentzen.
Fra deres tid i Sentrumsgården i Asker.
Men det klarte de dessverre ikke å finne.
Selv har jeg svært lite bilder fra den tiden.
Jeg har også brukt mye tid til å søke på Nasjonalbiblioteket, uten å finne så mye.
Jeg fikk heller ikke noen respons hos Budstikka.
Men jeg skjønner at det er mange år siden, og tid er en mangelvare.
Dessverre.
Dette bildet fikk jeg låne av Asker Bibliotek.
Jeg har glemt hvem fotografen var.
Det ber jeg om tilgivelse for.
I alle fall ser vi Sentrumsgården i bakgrunnen.
Der Oluf Lorentzen holdt til i første og andre etasje.
Det var rulletrapp opp fra kafèen og kiosken, og opp til selve butikken.
Til høyre lå Asker Kroa, der min kjære mamma jobbet i mange år.
Som Koldjomfru.
Dette bildet er ikke fra butikken i Asker, men fra Karl Johan.
Butikken var nærmest en “Institusjon” , og selvsagt leverandør til Slottet.
Butikken i Asker var like selvfølgelig leverandør til Skaugum.
Den første tiden jobbet jeg mest på lageret, med rydding og sjauing.
Men etter hvert så fikk jeg mer og mer ansvar for innkjøp.
Utenom ferskvarer.
Butikken var delt i flere avdelinger. Kjøtt – fisk – frukt – ost – brødvarer.
I tillegg til de arbeidsområder hver hadde, så hadde alle ansvaret for en reol i butikken. Hver torsdag åpnet butikken senere på morgenen. Da begynte dagen med at alle gikk gjennom “sine reoler”. Vasket og trakk frem varer så hyllene så fulle ut. Etter dette, samlet vi oss i kafèen til personalmøte. Der var det informasjon og smaksprøver på varer.
Det ble lagt stor vekt på kompetanse og kunnskap om vareutvalget. I tillegg kan det nevnes, at det aldri ble gjennomført prising og fylling av varer i åpningstiden. Det ble gjort en gang i uka på kveldstid. Der det ble benyttet en gjeng med flinke ungdommer som gikk på Videregående.
Men som nordlending, så hendte det at jeg fikk noen interessante spørsmål.
Som for eksempel, om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom sørover.
Jeg svarte bare tørt, at vi var vant til å arbeide der jeg kom fra – så vi trengte ikke noe opplæring til det.
Oluf Lorentzen la ned alle butikkene sine for en god del år siden, og satser nå bare på engros.
Men de har også Nettbutikk.
Om du har lyst å finne mer ut om dem, kan du klikke HER
Fra 1969 til 1971, bodde min kjære på Rognan og jeg i Asker.
Det ble tre permer med brev i løpet av den tiden
I tillegg reiste jeg nordover så ofte som ferier og jobb tillot det.
Men det er klart at vi ble kjent gjennom brev.
Brevene har vi ennå.
Det er ganske fascinerende å kunne scrolle tilbake i våre ord og tanker fra den tiden .
Jeg bodde en kort tid sammen med min pappa, på anleggsbrakka. Han jobbet som sagt i NSB, i forbindelse med dobbeltspor/tunnel mellom Asker og Drammen.
Etter kort tid så fikk jeg hybel på Billingstad. Hos en eldre dame som leide ut til flere.
På nabohybelen bodde en student på musikk konservatoriet. Hver dag etter jobb så startet han med pianoøvinger.
Det hadde sin sjarm. Det samme hadde avhengigheten av tog til/fra jobb.
Det endte med at jeg flyttet inn på samme hybel som en kollega av meg. En trivelig kar fra Finnmark, som jeg dessverre mistet kontakten med. Men firmaet, med butikksjef Ove Hanssen (en herlig danske), brukte betydelig summer på annonser .
I særlig grad, når min kjære skulle flytte sørover.
Det ble noen visninger hvor det var helt tydelig at det ikke var veldig aktuelt å leie ut til en nordlending.
Men til slutt så fikk vi en flott sokkel leilighet til en danske som var gift med en dame fra nord.
Den leiligheta lå i et relativt nytt boligområde på Ridderkleiva.
En god trimtur fra butikken i sentrum.
Hybelen jeg og min kollega fra Finnmark delte, lå i Asker Terrasse. Hos en tannlege, såvidt jeg husker.
Huset til venstre på bildet er derfra.
Her er min kjære på besøk.
Vi hadde forlovet oss i jula, og hun ble med til Asker på besøk i Nyttårshelga.
En slik reise var en stor sak på den tiden.
Særlig for ei ung jente som ikke hadde vært mye utenfor sine nærområder.
Min kollega måtte rømme hybelen når jeg fikk besøk.
Men heldigvis hadde han en bror som bodde i nærheten.
Jeg klarer dessverre ikke å finne mange bilder fra leiligheta vi hadde i Ridderkleiva. Men jeg kan huske at husverten gjorde iherdige forsøk på å lære seg å spille fiolin. Hva som var den beste musikalske opplevelsen – av pianospilleren på Billingstad, eller dansken på fiolin – ja det skal jeg la være usagt.
Når min kjære flyttet sørover, hadde vi ikke behov for så mye kontakt med andre mennesker på fritiden.
Men vi fikk besøk av “svigemor” den første jula vi skulle feire sammen der sør.
Min kjære kom jo rett fra Husmorskola, og hadde lært og lage Mjød.
Jeg glemmer aldri, da vi skulle sette oss ned i pyntet stue og ta jula inn over oss.
Da hentet jeg en flaske med hjemmelaget Mjød.
Korken forlot flasketuten nærmest på egenhånd og spruten stod i taket.
Det ble en opplevelse som ikke er så lett å glemme.
Som sagt, så hadde vi ikke så mye omgang med andre på fritiden, etter at min kjære flyttet nedover.
Men dette bildet er fra før hun gjorde det.
Det er fra den samme gangen som hun hun bare var på besøk.
Som nyforlovet.
Da slo vi ut håret og dro til Oslo .
Sammen med en jeg kjente gjennom jobben og kjæresten hans.
Vi feiret Nyttårsaften på gamle, ærverdige Regnbuen.
Den brant ned flere år etterpå, og ble aldri gjenoppbygd.
Men den hendelsen, var vi totalt uskyldig i.
Nå begynte ting å skje fort…..
Vi forlovet oss som sagt i jula i 1970.
Sommeren 1971 flyttet min kjære nedover til Asker.
Det ble lyst for oss både i Asker Kirke og i Saltdal Kirke.
Lysninga stod i Budstikka den 20. september 1971.
Hun fikk også jobb hos Oluf Lorentzen.
Det gjorde nok tiden i sør mye enklere.
Vi fikk være med på åpningen av butikken til Oluf Lorentzen på Hosle i Bærum.
Jeg tror det var den siste butikken i Lorentzen kjeden.
Det ble laget en Karriere plan for meg i selskapet.
Men tankene gikk stadig oftere mot nord….
I oktober i 1971 ble det bryllupsfest på Rognan.
Det hadde neppe gått uten en utrolig herlige innsats og forberedelse av hennes søster og mann.
Min kjære svigerinne og svoger.
Min kjære var ikke bare hvit brud, men Naturen vartet opp med hvitt landskap.
I tillegg pyntet to flotte brudepiker opp på en vakker måte.
På toget tilbake til Asker, begynte mistanken å komme om at min kone kunne være gravid.
Som nygift og nyutdannet fra Husmorskolen, fikk min kjære det til å skje mirakler på det lille kjøkkenet.
Det var en stor overgang fra hybelperioden sammen med en kollega.
Men vi ble fort klar over at hun virkelig var gravid.
Med graviditeten kom en periode med en kvalme av dimensjoner.
Det holdt på å ende i en ekteskapelig katastrofe.
Hun hadde nemlig lært å lage Sylte på Husmorskolen.
Den skulle selvsagt lages på “den gamle måten”.
Av et grisehode.
Kombinasjonen av Grisehode og Gravid Kvalme, var elendig.
Jeg kan love dere at jeg ikke var like blid å smilende under den prosessen, som på bildet over.
Det endte med at min kjære stod halvveis inne i stua og kombinerte kommandorop med brekninger.
Mens jeg stod og svettet med et sleipt og uhåndterlig Grisehodet.
Jeg banner på et f***skapen flirte av meg…
Altså Grisehodet, ikke min kjære….
Men det ble sylte.
Det ble Mjød også, som jeg allerede har nevnt lenger oppe.
Så det ble en vakker kombinasjon av Mjød i stuetaket og Syltelaging, som satte sitt preg på vår første Jul som nygifte.
Men det ble artige minner av det.
Det gikk ikke lang tid, før vi ble enige om at vi ville flytte nordover igjen.
Når vi hadde bestemt oss for det, falt mange brikker på plass.
Jeg fikk rede på at det skulle bygges en ny og moderen kolonialforretning på Rognan.
Av kjøpmann Jacob Normann, som hadde butikk i nabokommunen.
Han forhandlet en god del varer som Oluf Lorentzen importerte.
Jeg hadde jo lært utrolig mye på de årene jeg hadde jobbet hos Lorentzen.
I tillegg hadde jeg tatt Handelsskolen som privatist.
Jeg fikk Butikksjefen til å skrive en attest, og sendte søknaden nordover.
Det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk et positivt svar.
Gleden var stor når den beskjeden kom.
Jeg stortrivdes hos Oluf Lorentzen, og hadde gjort det hele tiden.
Men tanken på stifte familie der i sør, fristet verken meg eller min kjære.
Forholdet vårt hadde vært preget av avskjeder og gjensyn.
Helt fra vi møttes på bygdefesten mens jeg var i Marinen.
Her er et bilde fra et sånt øyeblikk.
Derfor ønsket vi å flytte nordover, der vi hadde våre røtter og nærmeste.
I mai i 1972, var vårt lille flyttelass sendt nordover med godstog.
Vi var på vei nordover.
Det er ikke vanskelig å se en glede i dette blikket på bildet.
Vi hadde avtalt med mine foreldre om å flytte inn i heimhuset.
Siden de fremdeles jobbet og bodde i Asker, eller rettere – på Høn.
