Asker og helomvending…

Da var jeg i gang med Mitt Liv.

Det vil si, det har jeg jo vært i noen ti år.

Men ikke på denne måten.

Her om dagen, la jeg ut en modifisert reprise av det siste innlegget, som kom i april.

Det kan du lese om du klikker HER.

I det innlegget gikk turen til Asker,

så jeg fortsetter der jeg slapp…..  

Jeg hadde håpet å få noen bilder fra Oluf Lorentzen.

Fra deres tid i Sentrumsgården i Asker.

Men det klarte de dessverre ikke å finne.

Selv har jeg svært lite bilder fra den tiden.

Jeg har også brukt mye tid til å søke på Nasjonalbiblioteket, uten å finne så mye.

Jeg fikk heller ikke noen respons hos Budstikka. 

Men jeg skjønner at det er mange år siden, og tid er en mangelvare. 

Dessverre. 

Dette bildet fikk jeg låne av Asker Bibliotek.

Jeg har glemt hvem fotografen var.

Det ber jeg om tilgivelse for.

I alle fall ser vi Sentrumsgården i bakgrunnen.

Der Oluf Lorentzen holdt til i første og andre etasje.

Det var rulletrapp opp fra kafèen og kiosken, og opp til selve butikken.

Til høyre lå Asker Kroa, der min kjære mamma jobbet i mange år.

Som Koldjomfru. 

Dette bildet er ikke fra butikken i Asker, men fra Karl Johan.

Butikken var nærmest en “Institusjon” , og selvsagt leverandør til Slottet.

Butikken i Asker var like selvfølgelig leverandør til Skaugum.

Den første tiden jobbet jeg mest på lageret, med rydding og sjauing.

Men etter hvert så fikk jeg mer og mer ansvar for innkjøp.

Utenom ferskvarer.

Butikken var delt i flere avdelinger. Kjøtt – fisk – frukt – ost – brødvarer.

I tillegg til de arbeidsområder hver hadde, så hadde alle ansvaret for en reol i butikken. Hver torsdag åpnet butikken senere på morgenen. Da begynte dagen med at alle gikk gjennom “sine reoler”. Vasket og trakk frem varer så hyllene så fulle ut. Etter dette, samlet vi oss i kafèen til personalmøte. Der var det informasjon og smaksprøver på varer.

Det ble lagt stor vekt på kompetanse og kunnskap om vareutvalget. I tillegg kan det nevnes, at det aldri ble gjennomført prising og fylling av varer i åpningstiden. Det ble gjort en gang i uka på kveldstid. Der det ble benyttet en gjeng med flinke ungdommer som gikk på Videregående.

Men som nordlending, så hendte det at jeg fikk noen interessante spørsmål.

Som for eksempel, om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom sørover.

Jeg svarte bare tørt, at vi var vant til å arbeide der jeg kom fra – så vi trengte ikke noe opplæring til det. 

Oluf Lorentzen la ned alle butikkene sine for en god del år siden, og satser nå bare på engros.

Men de har også Nettbutikk.

Om du har lyst å finne mer ut om dem, kan du klikke HER

Fra 1969 til 1971, bodde min kjære på Rognan og jeg i Asker.

Det ble tre permer med brev i løpet av den tiden

I tillegg reiste jeg nordover så ofte som ferier og jobb tillot det.

Men det er klart at vi ble kjent gjennom brev.

Brevene har vi ennå.

Det er ganske fascinerende å kunne scrolle tilbake i våre ord og tanker fra den tiden .

Jeg bodde en kort tid sammen med min pappa, på anleggsbrakka. Han jobbet som sagt i NSB, i forbindelse med dobbeltspor/tunnel mellom Asker og Drammen.

Etter kort tid så fikk jeg hybel på Billingstad. Hos en eldre dame som leide ut til flere.

På nabohybelen bodde en student på musikk konservatoriet. Hver dag etter jobb så startet han med pianoøvinger.

Det hadde sin sjarm. Det samme hadde avhengigheten av tog til/fra jobb.

Det endte med at jeg flyttet inn på samme hybel som en kollega av meg. En trivelig kar fra Finnmark, som jeg dessverre mistet kontakten med. Men firmaet, med butikksjef Ove Hanssen (en herlig danske), brukte betydelig summer på annonser .

I særlig grad, når min kjære skulle flytte sørover.

Det ble noen visninger hvor det var helt tydelig at det ikke var veldig aktuelt å leie ut til en nordlending.

Men til slutt så fikk vi en flott sokkel leilighet til en danske som var gift med en dame fra nord.

Den leiligheta lå i et relativt nytt boligområde på Ridderkleiva.

En god trimtur fra butikken i sentrum.

Hybelen jeg og min kollega fra Finnmark delte, lå i Asker Terrasse. Hos en tannlege, såvidt jeg husker.

Huset til venstre på bildet er derfra.

Her er min kjære på besøk.

Vi hadde forlovet oss i jula, og hun ble med til Asker på besøk i Nyttårshelga. 

En slik reise var en stor sak på den tiden.

Særlig for ei ung jente som ikke hadde vært mye utenfor sine nærområder.

Min kollega måtte rømme hybelen når jeg fikk besøk.

Men heldigvis hadde han en bror som bodde i nærheten.

Jeg klarer dessverre ikke å finne mange bilder fra leiligheta vi hadde i Ridderkleiva. Men jeg kan huske at husverten gjorde iherdige forsøk på å lære seg å spille fiolin. Hva som var den beste musikalske opplevelsen – av pianospilleren på Billingstad, eller dansken på fiolin – ja det skal jeg la være usagt. 

Når min kjære flyttet sørover, hadde vi ikke behov for så mye kontakt med andre mennesker på fritiden.

Men vi fikk besøk av “svigemor” den første jula vi skulle feire sammen der sør.

Min kjære kom jo rett fra Husmorskola, og hadde lært og lage Mjød.

Jeg glemmer aldri, da vi skulle sette oss ned i pyntet stue og ta jula inn over oss.

Da hentet jeg en flaske med hjemmelaget Mjød.

Korken forlot flasketuten nærmest på egenhånd og spruten stod i taket.

Det ble en opplevelse som ikke er så lett å glemme. 

Som sagt, så hadde vi ikke så mye omgang med andre på fritiden, etter at min kjære flyttet nedover.

Men dette bildet er fra før hun gjorde det.

Det er fra den samme gangen som hun hun bare var på besøk.

Som nyforlovet.  

Da slo vi ut håret og dro til Oslo .

Sammen med en jeg kjente gjennom jobben og kjæresten hans.

Vi feiret Nyttårsaften på gamle, ærverdige Regnbuen.

Den brant ned flere år etterpå, og ble aldri gjenoppbygd.

Men den hendelsen, var vi totalt uskyldig i. 

Nå begynte ting å skje fort…..

Vi forlovet oss som sagt i jula i 1970.

Sommeren 1971 flyttet min kjære nedover til Asker. 

Det ble lyst for oss både i Asker Kirke og i Saltdal Kirke.

Lysninga stod i Budstikka den 20. september 1971.

Hun fikk også jobb hos Oluf Lorentzen.

Det gjorde nok tiden i sør mye enklere.

Vi fikk være med på åpningen av butikken til Oluf Lorentzen på Hosle i Bærum.

Jeg tror det var den siste butikken i Lorentzen kjeden.

Det ble laget en Karriere plan for meg i selskapet.

Men tankene gikk stadig oftere mot nord…. 

I oktober i 1971 ble det bryllupsfest på Rognan.

Det hadde neppe gått uten en utrolig herlige innsats og forberedelse av hennes søster og mann.

Min kjære svigerinne og svoger. 

Min kjære var ikke bare hvit brud, men Naturen vartet opp med hvitt landskap.

I tillegg pyntet to flotte brudepiker opp på en vakker måte. 

På toget tilbake til Asker, begynte mistanken å komme om at min kone kunne være gravid. 

Som nygift og nyutdannet fra Husmorskolen, fikk min kjære det til å skje mirakler på det lille kjøkkenet.

Det var en stor overgang fra hybelperioden sammen med en kollega.

Men vi ble fort klar over at hun virkelig var gravid.

Med graviditeten kom en periode med en kvalme av dimensjoner. 

Det holdt på å ende i en ekteskapelig katastrofe. 

Hun hadde nemlig lært å lage Sylte på Husmorskolen.

Den skulle selvsagt lages på “den gamle måten”.

Av et grisehode.

Kombinasjonen av Grisehode og Gravid Kvalme, var elendig.

Jeg kan love dere at jeg ikke var like blid å smilende under den prosessen, som på bildet over.

Det endte med at min kjære stod halvveis inne i stua og kombinerte kommandorop med brekninger.

Mens jeg stod og svettet med et sleipt og uhåndterlig Grisehodet.

Jeg banner på et f***skapen flirte av meg…

Altså Grisehodet, ikke min kjære….

Men det ble sylte.

Det ble Mjød også, som jeg allerede har nevnt lenger oppe. 

Så det ble en vakker kombinasjon av Mjød i stuetaket og Syltelaging, som satte sitt preg på vår første Jul som nygifte. 

Men det ble artige minner av det.

Det gikk ikke lang tid, før vi ble enige om at vi ville flytte nordover igjen.

Når vi hadde bestemt oss for det, falt mange brikker på plass.

Jeg fikk rede på at det skulle bygges en ny og moderen kolonialforretning på Rognan.

Av kjøpmann Jacob Normann, som hadde butikk i nabokommunen.

Han forhandlet en god del varer som Oluf Lorentzen importerte.

Jeg hadde jo lært utrolig mye på de årene jeg hadde jobbet hos Lorentzen.

I tillegg hadde jeg tatt Handelsskolen som privatist.

Jeg fikk Butikksjefen til å skrive en attest, og sendte søknaden nordover.

Det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk et positivt svar.

Gleden var stor når den beskjeden kom.

Jeg stortrivdes hos Oluf Lorentzen, og hadde gjort det hele tiden.

Men tanken på stifte familie der i sør, fristet verken meg eller min kjære. 

Forholdet vårt hadde vært preget av avskjeder og gjensyn.

Helt fra vi møttes på bygdefesten mens jeg var i Marinen. 

Her er et bilde fra et sånt øyeblikk.

Derfor ønsket vi å flytte nordover, der vi hadde våre røtter og nærmeste.

I mai i 1972, var vårt lille flyttelass sendt nordover med godstog.

Vi var på vei nordover.

Det er ikke vanskelig å se en glede i dette blikket på bildet.

Vi hadde avtalt med mine foreldre om å flytte inn i heimhuset.

Siden de fremdeles jobbet og bodde i Asker, eller rettere – på Høn.

Ellers visste vi lite om hva som ventet oss…..

Men DET, er en helt annen historie.

#oluflorentzen #budstikka #asker

Mitt Liv – så langt jeg kom sist…

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Ikke for meg en gang.

Nå er det flere måneder siden dette innlegget ble lagt ut.

Jeg har ventet og håpet på å få tak i noen bilder fra Oluf Lorentzen.

Fra tiden i Sentrumsgården i Asker.

Dessverre så lyktes jeg ikke med det.

Derfor kommer denne reprisen av siste innlegg.

Så får jeg fortsette med det materialet jeg har.

Har du lyst til å lese alle de andre innleggene ?

Da velger du “Kategori” på bloggen min, og deretter “Mitt Liv”.

Lykke til. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen.

Det innlegget finner du om du klikker HER

Avisutklippet over er fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogsstasjon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover til Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb. 

Det hadde han faktisk rett i.

Et alternativ var å mønstre på i Utenriksfart som telegrafist.

Les om min tid som sjømann HER og HER

Men den tanken slo jeg fort fra meg. 

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!

Nyforelsket, avskjed og Asker…

Etter jeg ble dimittert  fra Marinen, så bar det hjem til Rognan.

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Det er kanskje like greit.

For de som vil holde tråden fra jeg var i Marinen, så kan de klikke HER 

Det er tross alt over en måned siden jeg la ut det innlegget. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Jeg kommer helt sikkert tilbake til “Rognan” i mange sammenhenger fremover.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen (som jeg la ut en blå link til ovenfor….).

Jeg fant et avisutklipp fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg fant ikke bildet av festlokalet på Sundby, så dere får nøye dere med et fra Næstby.

Vi har et veldig flott forhold til det lokalet også.

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogstajon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover ti Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb.

Det hadde han faktisk rett i.

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!

Siste NGU epoke i Mitt Liv….

Jeg har skrevet to innlegg før om NGU perioden på Rognan og i Mitt Liv – det kan du lese om du klikker HER og/eller HER

 

Den største opplevelsen i NGU perioden i mitt liv, var nok Landsmøtet  i Ålesund i 1966.

Det var spennende å legge ut på den lange turen med tog.

I alle fall på den tiden, og så langt som det gikk med tog.

Nå var jeg så heldig at jeg hadde en far som jobbet på Jernbanen (NSB).

Da hadde jeg gratisbillett med toget.

Vi visste at det ville samles mange ungdommer fra hele landet.

Spenning og forventning var på topp.

Det var på dette landsmøtet fokus ble rettet mot Internasjonal solidaritet.

Bare klikk på de blå linkene ovenfor, så får du lese om “Å så et frø på Ceylon (Sri Lanka))

Ovenfor kan du lese litt av de aktiviteter det var lagt opp til.

Her er toget klar til avgang fra Rognan Stasjon.

Mannen i midten kom fra Bodø NGU, eller Symra som de også kalte seg. Jeg tror han het Johan Jensen. 

De to andre karene drar sikkert Rognan folket kjensel på. 

Dette bildet er det jeg som tar.

Dessverre finner jeg ikke igjen så mange andre bilder fra denne opplevelsen. 

Jeg fikk i alle fall tatt bilde av campingplassen vi skulle ligge på.

Her er på langt nær alle kommet på plass. 

Jeg tror vi hadde telt litt oppe til høyre, uten at jeg er helt sikker på.

Det jeg ER sikker på, er at teltet stod i en slak skråning. 

Jeg hadde min plass nederst i “skråningen” og like ved teltåpningen.

Utpå natta begynte det å regne, noe så vanvittig.

Jeg våknet med at en elv rant tvers gjennom teltet og samlet seg opp under meg.

Resten av natta lå jeg å øste ut vann, mens det rant like fort inn igjen.

Dagen etterpå ble hele campingplassen evakuert og vi ble innkvartert på en skole.

Soveposen ble ikke tørr før etter at jeg kom hjem igjen.

Men vi overlevde 😀

Landsmøtet inneholdt veldig mye kulturelle innslag, som nevnt ovenfor.

Det fantes ikke ikke “Norske Talenter” eller “Idol”, eller lignende på den tiden.

Men det fantes talentkonkurranser. Disse to jentene deltok med sang.

Jeg kan ikke huske hva de sang.

Ikke kan jeg helt huske hvorfor jeg tok det bildet heller.

Men jeg kan faktisk huske fremføringen. 

Her er tre stykker fra en teatergruppe som het “Sheiken”.

De deltok med flere oppsetninger, som en slags revy.

Jeg mener bestemt de kom fra Østlands området et sted. 

Det kan godt hende at noen endte opp som profesjonelle artister etterhvert.

Hva vet vel jeg om det.

Husk at dette var i barndommens tid for TV.

Mobiltelefoner eller datautstyr eksisterte ikke.

Det var selvsagt seriøse forhandlinger også.

For de som var valgte delegater til Landsmøtet.

Det føltes som en stor ære å høre på Forbundsformannen Gaaserud.

Særlig når han la frem forbundets vyer og fremtidsplaner.

Dette vakte nok mine sanser for organisasjonslivet. 

Dette bildet har jeg også tatt.

Jeg husker seansen veldig godt, men ikke “navnet” på den.

Men det hadde noe med “Is” å gjøre, kanskje “Ishavsklubben”.

Jeg tror reglene var at du kunne søke om opptak i den klubben, dersom du hadde deltatt på X antall landsmøter.

Da måtte du gjennom en ganske iskald opptaks seremoni.

Som til fulle demonstreres her.

Det er utrolig hva edru ungdommen finner på av sprell og moro. 

Året etter, i juli 1967, var det Landsmøte i Bodø.

Da hadde jeg forlatt Rognan og dratt ut i den store verden.

Først på Skoleskipet Gann og så til sjøs.

Om du ikke har fått med deg det, og har lyst å lese, så klikker du HER og/eller HER.

Forøvrig finner du alle innleggene om Mitt Liv i arkivet på bloggen. 

Det fine med å delta i organisasjoner, er fellesskapet.

Man treffer alltid på noen som tilhører eller har tilhørt det samme fellesskapet.

Dette bildet er fra Lønsdal Stasjon.

En av tre stoppesteder i vår langstrakte kommune.

Stasjonen ligger på Saltfjellet, og ble på den tiden mye brukt når man skulle på tur, både vinter og sommer.

Denne gangen var det unge Terje Lund og jeg som skulle ut på tur.

Da traff vi tre damer fra Bodø som tilhørte NGU miljøet der.

Det endte opp med at vi slo følge innover høyfjellets vidder. 

Jeg er ganske sikker på at det er jeg som har tatt dette bildet.

Til venstre er Terje Lund,  og til høyre er Olaf Andersen.

Jeg husker jeg tok bildet, men jeg klarer ikke å huske hvor og når det var.

At det hadde med NGU å gjøre, er jeg sikker på.

Det ser ut som vi er på båt.

Jeg håper det er noen lesere som kan friske opp i en gammel manns hukommelse. 

Sang og dans og moro, ispedd masse læring.

Ikke minst om organisasjonsliv, studier og fellesskap preget denne tiden.

Dette bildet har jeg vist før, og er fra Godtemplar huset i Bodø.

Det får være avslutningen av fortellingen om denne epoken i Mitt Liv.

 

Neste innlegg om “Kjærlighet og Avskjed” er snart klart til å bli lagt ut.

Det går ikke akkurat i Kronologisk Rekkefølge dette.

Men hva gjør vel det?

Livet skal heller ikke være “Kronologisk”!

 

Ha en riktig God Helg der du er. 

På Hamn, Gildeskål i Mitt Liv…

Som jeg har sagt før, så ble det aldri til noen nær kontakt med slekta på far sida.

De mange av brødrene til pappa dro til USA.

Min kjære har mye mer fokus på familie.

Så da vi begynte å dra på bedriftshytta på Valnes, så ble det noen turer til min tante på Hamn. 

Litt mer om Gildeskål i Mitt Liv finner du HER eller HER.

Vi fikk bare såvidt hilst på Johan, mannen til Borghild, før han døde.

Her sitter de utenfor huset på Hamn, sammen med min mamma og Tinka.

Tante Borghild skrev en artikkel i en av bygdebøkene for Gildeskål.

Historien forteller om når og hvordan min bestefar omkom.

Dette førte nok til at søskenflokken på Sæther etterhvert ble spredd “for alle vinder”.

Jeg har fått høre at min onkel Reidar lovte å bli prest mens han klamret seg fast til tofta i båten.

Prest ble han, i Amerika. Her er de på besøk hjemme hos oss. 

Jeg kan huske at Reidar (mitt søskenbarn), hentet de på Jernbanestasjonen i sin Amerikaner, Chevrolet’en.

En datter og mann var også med. 

Her er fra et annet besøk på Hamn. Sammen med mamma og pappa. Da bodde tante Borghild alene i huset. 

Her hadde vi vår Opel Kadett.

En bil med et assortert mangfold av minner.

Jeg tror den stoppet tre ganger, hvor registerreima røk.

Den verste gangen, var midt oppe på Saltfjellet, da vi kom fra Mo i Rana med flyttelasset til vår eldste sønn.

Etter han var ferdig på Teknisk Fagskole der.

Der stod vi med bil og henger.

Jeg angrer kanskje lit på at jeg sendte sønnen avgårde tilbake mot Polarsirkelsentret for å ringe etter hjelp.

Men det endte godt. 

Helsa skrantet etterhvert til min tante.

Dette bildet er fra sykehjemmet på Inndyr, etter hun måtte flytte dit.

Det tror jeg var tøft for henne, som var vant til å klare seg selv. 

Her er et bilde jeg har “lånt” .

Det er min onkel Peder, pappa sin eldste bror, og Rønnaug, hans kone og svigermora Anna.

Til venstre sitter Reidar, som nok var i yngste laget til å kjøre Chevrolet på den tiden.

Det var hos Peder og Rønnaug min pappa kom da han var 14 år. 

Dette bildet er tatt utenfor hos oss, så det må være etter 1955.

Jeg vet det er en av mine andre onkler som dro til Amerika.

Og tror han heter Helge.

Her synliggjøres mine elendige slekts kunnskaper.

Men jeg er sikker på at det er mange som kan bidra.  

Idag eies Hamn av andre og hele området skal være rustet opp.

Vi får ta oss en tur nedom der når det passer.

Bare for å ta en titt. 

 

Artige minner i Mitt og kanskje ditt Liv…

Jeg skrev første innlegg om NGU sin aktivitet i regionen her om dagen.

Det kan du lese om du klikker HER.

Du finner en rekke innlegg om Mitt Liv,  i arkivet på bloggen min.

Det fine med å skrive om “Sitt Liv”, er at man rører borti andre sitt liv også.

Forhåpentligvis, så vekkes gode og artige minner.

Etter at jeg la ut første innlegg om NGU, så dukket det opp flere bidrag fra andre.

Dette avisutklippet fikk jeg fra Toril Olsen/Kristiansen. 

Her står de fleste fakta om stiftelsen av Rognan GU Lag den 2. mai 1965.

Det eneste som er feil, er at formannen het Nils Eriksen (ikke Ellingsen).

Stiftelsesmøtet foregikk selvfølgelig i Hobbyrommet.

Mange flotte ungdommer som var pyntet for anledningen!

Her er det Lagsmøte på Hobbyrommet (i kjelleren på Rådhuset, eller Herredshuset -som det het den gang).

Dette er et av flere bilder som jeg har fått fra Olaf Andersen.

Han har bidratt med mye dokumentasjon fra NGU tida.

Det kommer flere bilder fra dette Lagsmøtet mot slutten av dette innlegget.

Her var i alle fall jeg Leder, eller det het vel formann på den tida. 

Til venstre for meg sitter Ragnhild Andersen, og til høyre sitter Gunn Paulsen og Rowena Andersen. 

Representanter for Helgeland og Salten krets,

var imponert over aktiviteten i Rognan laget.

I Årsberetningen (ovenfor) forteller deltids instruktøren at han besøkte Rognan 20 ganger på et år.

Jeg husker vi hadde en kretssamling på Rognan, hvor folk fra Fauske og Bodø deltok.

Jeg tror ikke noen fra Rana var med.

Samlingen og festen hadde vi på Hobbyrommet.

Jeg kan også huske at vi serverte ertesuppe!

Hvor mange som overnattet til meg, aner jeg ikke.

Men det lå folk på flatsenger “over alt”.

Kurs var en vesentlig del av aktiviteten vi holdt på med.

Noe av temaene er nevnt ovenfor.

Jeg kan også huske Psykologi kurs, og brevringer.

Det kan hende mange fikk sine første kunnskaper om organisasjonsarbeid, som ble nyttig senere i livet.

Vi hadde også en teatergruppe som var svært populær.

Det var mange sketsjer som ble fremført i Hobbyrommet.

Det var et lagerrom i nordenden av lokalet som ble brukt til omkledningsrom.

I andre enden av lokalet var det et lite kjøkken. 

Jeg tror det største oppdraget vi hadde, var en helaftens forestilling i gymsalen på Ungdomsskolen. 

Brevring hadde vi blant annet i temaet “Så et fø på Ceylon” (Nå Sri Lanka).

Den internasjonale fokus ble vedtatt på landsmøtet i Ålesund i 1966.

Dette landsmøtet kommer jeg tilbake til i neste innlegg.

I følge Wikipedia, førte NGU sitt engasjement på Sri Lanka til etableringen av bistandsorganisasjonen FORUT i 1981.

Det – og mye mer om NGU finner du i Wikipedia, bare klikk og les HER

Vi holdt oss ikke bare for oss selv på Rognan.

Jeg husker neppe alt, men vi deltok på kurs og samlinger både på Fauske og i Bodø. 

Kanskje du kjenner noen av de som har signert på kursmappene.

Det er ikke bare Rognan folk.

Det er utrolig hva som dukker opp, når man får rote i gamle papirer.

Jeg fant jeg ut at jeg hadde vært på kurs sammen med tidligere rektor på Saltdal Videregående skole,

og tidligere ordfører på Fauske (+ mye annet) – Anne Fagertun Stenhammer.

Og det så tidlig som i august 1966.

Kretskurset på Fauske gikk over to dager.

Jeg klarer ikke å huske hvor vi overnattet.

Antagelig var det på klasserom, siden kurset var på Fauske Gymnas.

Legg merke til at siste punktet på agendaen på lørdag er behørig overstreket.

Det bekrefter antagelsen om at vi holdt til på skolen hele tida.

Studielederen, Olaf Andersen tok til og med turen til Tromsø på et større opplegg.

Legg merke til at Forbundsleder Alf-Cato Gaaserud har signert på kursmappa hans.

I tillegg er det folk fra store deler av Norge som har signert. 

Et av de kursene jeg husker best, er et 4 dagers kurs på Polarsirkelen Høyfjellshotell.

Et studielederkurs i regi av Nordland Studiesamnemnd. 

Kanskje jeg husker det så godt, siden jeg i første omgang ikke fikk fri fra Realskolen for å dra.

Da troppet unge herr Håkonsen opp på Rektor Jermund Rist sitt kontor og holdt foredrag om Avholdsbevegelsen.

Jeg mener bestemt jeg var en beskjeden kar, men av og til så…..  

Her har vi leder og studieleder i Rognan GU Lag avbildet på Lønsdal. 

Han Olaf og han Jan. Olaf var behørig antrukket i slips og jakke.

Olaf var i tillegg svært interessert i fly (se merke på jakka).

Han var aktivt med i seilflymiljøet i Salten på den tiden.

Jeg tror jeg måtte være innmari glad i den strikkejakka!

Studieleder Andersen hadde orden i sine papirer.

Her er bekreftelsen på innmeldingen.

Jeg tror ikke Bodø avisene brydde seg om dette.

Men bildet ovenfor, og dette, ble tatt av en journalist fra Mo i Rana.

Jeg har ikke kopi av den artikkelen det resulterte i.

Her ble i alle fall eldste og yngste deltager avbildet.

Jeg tror jaggu ungdommen har hårkrem i håret!

Men kursbeviset har jeg!

Så det er ikke noen bløff skjønner dere.

Jeg tror det er det eneste beviset på utdanning jeg har, som er underskrevet av så mange prominente personer.

Jeg har prøvd å Google “Nordland Studiesamnemnd”, men får ingen treff.

Studieleder Olaf, hadde flere bilder han.

Her er formann Håkonsen i gang med å lede et lags møte på Hobbyrommete.

Her er det ikke noe tull.

Her er både vimpel og klubba klar på bordet.

Litt synd at alt det og protokoller synes tapt.

Men sånn er det bare.

Olaf hadde til og med bilder av deltagerne på dette møtet.

Men jeg skal ikke begi meg ut på å navngi alle.

Selv om jeg kjenner igjen flere. 

De som er fra stedet. kjenner sikkert igjen en eller flere personer.

Jenta nærmest, og midt på i det nederste bildet, er min avdøde søster Grete.

Forsamlingen virket å være svært lydhør og interessert! 

 

 Dette innlegget ble i lengste laget.

Men det dukket opp så utrolig mange minner.

Jeg har faktisk bilder og stoff nok til flere innlegg.

Det kommer sikkert om noen dager.

 

Takk for din tålmodighet med meg, og for at du tok deg tid å stikke innom.

NGU med liv og lyst – Del 1 – i Mitt Liv…

Etterhvert som jeg har “rotet meg ned” i mimringa om mitt liv, så dukker det opp en og annen åpenbaring.

Det ene er kvaliteten på egen husk.

Det andre er at det er mye som er gått i glemmeboka for andre også.

Men heldigvis så er det noen som har tatt vare på litt, sånn at minner kan vekkes til live. 

Husker du NGU laget på Rognan? Det var faktisk svært aktivt i noen år.

NGU, Norges Godtemplar Ungdomsforbund, var ungdomsorganisasjonen under IOGT.

Eller Avholdslosjen – for å si det litt enkelt.

Jeg har noen få bilder fra den tida. Jeg kommer tilbake til noen av de i nest innlegg.

Men sist kjente Studieleder i Rognan GU Lag, Olaf Andersen, hadde tatt vare på “Stresskofferten” sin fra den tiden.

En elegant, og særdeles miljøvennlig gråpapir pose.

Dessverre inneholdt den ikke protokoll og medlemslister.

Men likevel, så dukket det opp mange minner. 

Omtrent på denne tida, i april i 1965 – for 55 år siden, dukket det opp et par Bodø karer på Kafeteriaen på Samvirkelaget.

Jeg er ganske sikker på at de het – Steinar Ansnes og Svein Gillesen.

De fikk kontakt med noen ungdommer, blant annet meg selv.

De presenterte “NGU” og lurte på om vi var interessert i å starte opp et lokal lag på Rognan. 

Det endte med at Rognan GU Lag ble stiftet den 2 mai 1965.

På stiftelsesmøtet ble det innmeldt 28 medlemmer.

Dessverre finner jeg ikke oversikt over styret fra starten.

Men ut fra dette stensilerte arket, så måtte det vært Knut Kristiansen, som ble etterfulgt av Nils Eriksen.

Det var en del forpliktelser med et medlemsskap i NGU.

Jeg skal ikke gå inn på alle lover og regler.

Men det var ambisiøse målsetninger, både lokalt, nasjonalt og også internasjonalt.

Mottoet var “Edruelighet – Fred – Folkelykke”.

Du kan lese mer på Wikipedia, om du klikker HER.

NGU gikk etterhvert inn i Juvente, som eksisterer den dag i dag. 

Alle medlemmer måtte avgi et skriftlig og muntlig løfte.

Jeg holdt, i alle fall avholdsdelen av dette løftet frem til jeg var 20 år.

Når jeg leser det nå i ettertid, så var det ganske omfattende.

Jeg kommer tilbake til litt detaljer om hva vi holdt på med lokalt, i et senere innlegg. 

Det kom ikke mye på “Mail” i den tida. Men en god, gammeldags konvolutt kan fortelle litt.

Her er det tydelig at Toril Kristiansen antagelig var den først Studieleder i NGU laget.

Studiearbeidet var en sentral del av aktiviteten.

Konvolutten er datert 9 juni 1965, bare en måned etter stiftelsen.

Det kan tyde på at det var Nils Eriksen som var leder fra begynnelsen. 

Jeg er ikke sikker på når jeg overtok som leder.

Men denne konvolutten er adressert til meg, og datert 21 februar 1966.

Litt artig å se “reklamen” i poststemplet om VM på ski i Oslo.

Dette er et bilde av Losjen på Rognan.

Jeg kan huske at jeg deltok i et møte i “Voksenlosjen/IOGT”.

Men det ble med det ene møtet.

Det var ganske mange “rare” ritualer der som jeg ikke hadde sansen for,

Det jeg husker aller mest fra dette lokalet, er når det fungerte som kinolokale.

Vi i NGU hadde ikke våre møter her. 

Her er inngangen dit vi i NGU hadde våre møter.

Og ikke bare møter, men fungerte som en Ungdomsklubb med stor aktivitet.

Hobbyrommet.

I dag er det et av Kommunens møterom.

Jeg har prøvd å finne bilder fra slik det en gang var, men det har jeg ikke klart.

Jeg er ganske sikker på at mange som var ungdommer på 60-tallet, har et eller flere minner fra dette lokalet. 

Rognan GU Lag tilhørte Helgeland og Salten krets.

Stiftelsesmøtet av kretsen ble avholdt i Godtemplarhuset i Bodø.

Bodø, eller “Symra” som de kalte seg, var sentralt i styret.

Jeg kan huske at de hadde en hytte litt utenfor Bodø også. 

Alf-Cato Gaaserud var forbundsformann i den perioden jeg var aktiv i NGU.

Jeg husker han godt fra noen sammenhenger, ikke minst fra Landsleiren i Ålesund.

Dette bildet er derfra.

Men dette kommer jeg tilbake til. 

NGU var på ingen måte noe triste greier.

Det var liv og røre og ikke minst både sang og dans.

Dette bildet, som jeg selv har tatt, mener jeg bestemt er fra en samling i Bodø.

Her er dansen i gang for fullt i Godtemplarhuset.

Kanskje du ser noen du kjenner ?

#IOGT #Juvente #bodo #fauske #saltdal #rognan

Du gamle du gode, i Mitt Liv

Litt helge mimring skader ikke.

De tre øverste bildene har jeg avfotografert andre steder.

De tre nederste bildene er mine. 

Et gammelt bilde fra vesterfjæra, som viser litt av båtbygger aktiviteten.

Det mørkeste, tre etasjes huset midt i bildet, er Realskolen, som jeg har skrevet litt om i tidligere innlegg.

Det var et eventyr å være guttunge på den tiden.

Jeg må innrømme at det ikke var få robåter vi tjuvlånte.

Hvor mange flåter vi bygde, har jeg ikke tall på.

Ikke kunne vi svømme.

I alle fall husker ikke jeg noen av mine kompiser som kunne det.

Men jeg kan huske bergingen av kompiser som ramlet på hav.

I bak kant av dette bildet, var også den første kinoen jeg husker, “Bille Monsen lokalet”.

Kommunelokalet,  Losjen og ikke minst Telegrafen lå her også, selv om de ikke vises så godt.

I det hvite huset til høyre bodde Dr Pettersen, som lenge var eneste lege som håndterte helsa til folk i bygda.   

Det var den fantastiske furuskogen i bygda, som var grunnlaget for båtbygginga.

Det var ikke bare i fjæra på Rognan det ble bygd båter.

Det var båtbygging i hele bygda.

Her er det tydeligvis samlet en rekke flotte eksemplarer for salg.

Det lille påbygget midt på Samvirkelaget, var nedgangen til fiskebutikken, der han “Fesk Ola” regjerte.

Til høyre ligger Næstbybutikken.

Bortenfor den var Sundt sin fiskebutikk i en annen kjeller.

Hvis ikke jeg husker helt feil.

Vi var ofte og tigget oss til sild, for å ligge langflat på kaia for å fiske mort.

Med et enkelt snøre og angler til ett eller toøre.

Det meste av disse byggene er borte.

Men Storfloget i bakgrunnen forsvinner ikke.

Heldigvis.

Dette bildet har jeg lånt på “Saltdal Før og Nå”.

Det er nok fra krigens dager, med rasjonering.

Altså før min tid.

Men det er mange minner i smugene her likevel.

Hmm.. hva het kafèen i andre etasje til venstre, var det “Hildur kafèen” ?

I alle fall lå Slakter Eriksen sin velduftende butikk inne i smuget til venstre.

Det lille hvite huset i bakgrunnen, var kjørekontoret.

Der tigget vi oss ofte til å bli med lastebilene på oppdrag.

Hvor mange ganger man lekte “Politi&Røver”, “Sisten”, “På boksen” i disse gater og smug, ja det vet ikke jeg. 

Jeg har anbefalt tidligere å gå innom Jan Dagfinn Monssen sin hjemmeside, der er det masse lokalhistorie.

Du kommer rett inn om du klikker HER.

Dett bildet fant jeg hos meg.

Det viser fjellsiden mot vest, og deler av Storfloget.

Fiskvågvannet i forkant.

I riktig gamle dager, gikk det båter opp til Prestegården – som vi ser i bakgrunnen.

Der ble fisken veid og Kirkens andel overlevert.

Det er ikke så lett å se spor av den trafikken i dag.

Såvidt jeg vet, så står prestegården tom i disse dager.

Jeg tror jeg har vært med å lage løype og hoppbakker hele lia her, fra Linebakken til Sæterveien.

I dag går lysløypa i dette området. 

 

Dette bildet er også mitt.

Det er mot øst, og mot Saltnes.

Her er dagens bru under bygging.

I tilknytningen av den første omleggingen av Rv 50 (E6) utenom sentrum.

Jeg lagde faktisk et lite innlegg om spor etter den gamle RV50, inn mot den gamle brua vi kan se til venstre.

Riktig nok sommerstid, det kan du lese om du klikker HER.

Det var når denne veien ble bygget, vi unger var mest aktive med å få sitte på lastebilene som kjørte fyllmasse til veien.

Jeg husker ikke alle, men han Tobias, han Ottar i Vik, han Bjørnvoll – var i alle fall noen av de. 

Den lange bygningen til venstre, Skippergården – er i dag en del av Bygdetunet.

Har du ikke vært der, så sving innom Rognan neste gang du kjører E6!

Der finner du ikke minst Blodveismuseet. Ikke så langt til venstre i bildet, begynner blodveien.

Som Tyskerne bygde under krigen, med i hovedsak Jugoslaviske krigsfanger som arbeidskraft.

Det har jeg også laget et innlegg om. som du finner om du klikker HER. l

Men nå er det påske snart.

Det ligger an til at det blir en “annerledes påske” for mange.

Sikkert for Røde Kors også.

Her er et av mine bilder, tatt utenfor Røde Kors hytta på Saltfjellet.

En påske på 60 tallet.

Her er et par patruljer klare til å dra ut på rekognosering ute i terrenget. 

Denne vakt tjenesten for Røde Kors i påska, foregår neppe på samme måten i dag.

 

Det var spreke gutter og jenter som passet på fjellfolket da også.

Her er en av de, med tung sekk og stort smil.

 

Men forsiktig kan vi være, alle sammen.

Helsevesenet har nok å bale med i disse tider.

God søndag. 

Marinen – et STORT vendepunkt i Mitt Liv

Her kommer enda et kapittel i Mitt Liv, denne gangen fra min tid i Marinen. Jeg har tidligere prøvd å legge inn linker til tidligere innlegg, men nå begynner det å bli såpass mange, at jeg lar det være. Dersom du vil lese tidligere innlegg, så finner du en “knapp” som heter “Arkiv”, under der er en kategori som heter “Mitt Liv” – der finner du alle innleggene samlet. 

Jeg gjør oppmerksom på at de aller fleste bilder i dette innlegget, har jeg lånt på nettet. 

I august 1968, omtrent rett etter at jeg var ferdig med Telegrafistskola, så bar det sørover igjen.

Omtrent i samme “fotsporene” som da jeg to år tidligere dro hjemmefra for å begynne på Skoleskip – på Gann, og derfra rett ut i utenriksfart med Sydfonn.

Jeg hadde da hatt to års utsettelse fra Militæret.

Jeg skulle til Stavanger, til Madla og Marinens rekruttskole. 

Jeg mener bestemt at vi var 1000 rekrutter som kom til Madla i hvert kull.

Jeg kan huske at “vår kaserne” ikke var tømt da jeg ankom, så vi var en gjeng Nordlendinger som ble innkvartert i et kjellerom. Etter et par dager kom det inspeksjon, og vi fikk en rimelig reprimande for manglende renhold.

Da kom det tørt fra en Finnmarking:

“Vi er ikke vant til å vaske gulv der vi kommer fra, der snur vi bare torva i Lavvoen annen hver uke.”

Den unnskyldningen holdt ikke veldig lenge, for å si det sånn. 

 

Overgangen fra en sivil status, til en uniformert tilværelse, gikk ganske greit syns jeg. Den første tiden hadde vi karantene, ikke som i disse Korona tider, men vi måtte være i leiren, uten at jeg husker hvor mange uker. Det var ikke alle som var like klar for militærtjenesten, faktisk så var det en god del vonde syn og se. Noen satte i gang sultestreiker, som gikk så langt at de måtte sendes hjem.

Jeg kan huske at en nabokaserne planla å invadere vår kaserne en kveld, mens vi ennå satt i karantene. På en eller annen måte, så hadde vi fått nyss om det. Så vi rigget til brannslanger og lå klar når de kom. Vi regelrett spylte de bort fra kaserna vår, og etter det så fikk vi være i fred.

Jeg kan også huske når vi slapp ut og fikk dra inn til Stavanger sentrum. Vi følte oss antagelig barske og flotte i uniformer og klare til å innta byen. Det vi ikke tenkte på, at Stavanger og befolkninga var vant til at byen ble oversvømt av nye marinegaster flere ganger i året. Jeg lærte meg fort en frase fra Stavangerske jenter – “Me dansar ikkje me gastar”. I ettertid så kunne jeg skjønne det veldig godt.

Vi lærte imidlertid ganske fort en form for “Alle for èn og èn for alle” prinsipp. Bekledning på enhver oppstilling skulle være lik for alle. En gang stillte hele troppen opp i kortermet skjorte, bortsett fra en person, som hadde langermet over. Da ble alle vi andre beordret inn for å kle oss likt. Da fant vi på å kle på oss sjøtrøye i tillegg (et ytterplagg beregnet vinterstid), og det selv om temperaturen var godt over 20+. Da måtte selvsagt “avvikeren” opp for å hente sin sjøtrøye. Den eksersisen vi fikk etterpå, vil jeg helst ikke tenke på. Men jeg har aldri svettet så mye, verken før eller senere. 

I mitt innlegg om tida ombord i Skoleskipet Gann, så fortalte jeg at et av oppdragene, var å frakte Marinegaster fra Madla/Stavanger til Haakonsvern/Bergen. Når rekruttskola var over, så var det min tur å bli med på den turen. For å si det mildt, så var det trangt om saligheta ombord på de turene. Men jeg var av de heldige, siden jeg var både godt kjent ombord og kjente alle offiserene. Jeg fikk stukket en nøkkel til en lugar i hånden, og tok med meg et par kompiser og trakk oss tilbake og hadde en flott tur til Bergen.

Hovedporten på Haakonsvern orlogsstasjon (HOS) utenfor Bergen.Main gate to Haakonsvern navy base outside city of Bergen in Norway

Naturlig nok, så ankom vi Haakonsvern, sjøveien. Men vi ble etterhvert vant med Hovedporten inn til leiren.  “Leiren” er nok et stusselig betegnelse på Marinens Hovedbase, i alle fall på den tiden. I tillegg til alle innrullerte Marinegaster, så jobbet det et ukjent antall fast der, året rundt. Haakonsvern var/er utdanningssted for alle i førstegangstjeneste i Marinen. Jeg ble tidlig klar over at Marinen var i sterk manko på Telegrafister, så det var ingen tvil om hvor jeg skulle når jeg kom til Haakonsvern. 

Sambandsskolen på Haakonsvern, var ganske så lik enhver annen skole, bortsett fra at vi gikk i uniform, og ikke kunne forlate leiren uten videre. Mye av opplæringen gikk på militære prosedyrer, Nato koder for kommunikasjon, osv…  Jeg ble ganske fort spurt om jeg kunne tenke meg til å verve meg. Det vurderte jeg seriøst, men bestemte meg for å ikke gjøre det.

Jeg fant en reklame film fra den tiden, som forteller litt om hvordan det kunne ha vært.  Om du klikker på bildet/pila ovenfor, så får du en flott presentasjon av datidens fristende tilbud fra Marinen. Tilbudet på utdannelse var veldig godt. Jeg hadde jo vurdert Handelsskolen etter Realskolen, som det ikke ble noe av. Men jeg meldte meg på og tok eksamen i flere fag på Handelsskolen mens jeg var på Haakonsvern. 

Selvsagt var det oppstillinger og “militære aktiviteter” som marsjering og våpenlære også. Jeg kan ikke huske at den var overdrevent akkurat. Men fysisk trening stod i fokus, og jeg tok et idrettsmerke på den tiden, men hvor det befinner seg nå, aner jeg ikke. Jeg husker at jeg maktet å karre meg til mål på 5.000 meter noen sekunder innen fristen. Vi fikk utlevert et gevær, men jeg makter ikke å huske at vi var mer enn en eneste gang på en skytebane. Der brukte vi såkalt “redusert ammunisjon”, tror jeg begrepet var. Etter det så jeg aldri mer til et gevær på de 15 månedene jeg var i Marinen. 

Det var stor spenning når Radio kurset var over, og vi telegrafister skulle fordeles til andre steder. Da jeg så det sto “Valkyrien” bak mitt navn, så da det meg ingenting. Men det gikk ikke lang tid før jeg fikk høre begreper som “Valka – kystens skrekk”. Jeg forstod fort at det ikke var noe moderne Cruise skip akkurat, men et godt voksent skip, som fungerte som støtteskip for Torpedo- og Kanonbåter, og delvis også for U båter.

Ikke lenge etterpå, gikk jeg over landgangen for for første gang, til det som skulle være mitt hjem det nærmeste året. Vi ble innkvartert på Banjer – vi var nok en 20 – 30 på hver banjer, i køysenger – tett i tett. Det var mildt sagt null mulighet til noen form for privatliv. Men på Radiostasjonen, og noen rom i tilknytning til den, var det på langt nær alle som kom inn. Ikke en gang alle offiserene hadde adgang dit.

En annen åpenbaring, som ble klart for meg ganske så snart, var at Valkyrien ikke var et skip som for det meste lå ved kai. I motsetning til hva jeg opplevde Gann. Jeg har ikke mulighet for å merke av alle steder jeg var innom med gamle, gode Valkyrien. Men det var fra Tyskland til  Svalbard og Bjørnøya. Det var ikke mange steder langs Norges lange kyst, vi ikke var innom. Jeg kan fortelle noen små hendelser, som jeg husker fra min tid ombord på KNM Valkyrien –

  • Vi var ikke bare innom de større stedene langs kysten. Jeg husker vi var innom et lite sted (husker ikke navnet) En gjeng av oss gikk på land, men fant fort ut at der var det ikke mye liv. Men så hørte vi kvinnelatter fra et vindu i et forsamlingshus, og vi durte inn og banket på døra. Det viste seg at stedets lokale damekor hadde samling og en liten fest, og vi fikk både kaffe og mat og allsang. Utrolig artig. 
  • Den flotteste turen jeg hadde fra Tromsø og sørover, var en St Hans aften. Vi gikk innaskjærs hele veien. Det var tropenatt og et folkeliv med bål hele veien, som var ubeskrivelig.
  • Jeg kan huske en Nyttårsaften i Tromsø. Da var det vill klemming ute på gata. Jeg klemte så det stod etter, helt til jeg fikk meg et slag på kjeften av en som ikke syntes det var helt greit at jeg klemte på jenta hans.
  • En annen gang i Tromsø, fant vi et bakrom på Samfunnskafèen. Der hang det flere “Hammerflagg”, arbeiderbevegelsen sitt flagg (ikke med sigd i, som det kommunistiske.) Vi “lånte” med oss et flagg og heiste det opp i flaggmasta på natta. Det ble en smule oppstyr dagen etter, men mysteriet ble aldri oppklart. 
  • En dag i Harstad, traff jeg en kompis fra Rekruttskolen på Madla. Vi ble enige om å treffes ombord til meg på kvelden, og dra ut på Restaurant etterpå. Han dukket opp med en hel flaske Smirnoff på lomma. Jeg fikk tak i et glass, og vi satte oss i et lite kott i tilknytning til Radiostasjonen. Det var første gang jeg smakte alkohol. Jeg kom aldri lenger enn til garderoben og toalettet på Restauranten. Forøvrig skal jeg spare dere for detaljer.
  • Turen til Bjørnøya og Svalbard var en opplevelse. Vi fikk omvisning av Presten der. Det først han sa til oss, var at når Marinen kom på besøk, så låste de ned alt av alkohol og stengte inne alle hunkjønn. Men tobakk fikk vi tak i, og gjemte på de mest finurlige plasser i Radiostasjonen.
  • Den 20 juli var jeg alene i Messa ombord, jeg husker ikke hvor vi lå på det tidspunktet. Men jeg satt der helt alene og var vitne til Månelandinga på en elendig TV. Det var et stort øyeblikk som jeg bare måtte få med meg.
  • I september 1969 var vi på tur i Nord, da ble vi overfalt av et forferdelig vær. Alle de andre telegrafistene lå strøket. Jeg kan huske jeg hadde store problemer med å holde meg fast, det haglet av permer og utstyr rundt om. Men jeg fikk tatt i mot de meldinger som var til oss.
  • Den mest dramatiske turen jeg var med på, var en stor Nato øvelse ned mot Danmark og Tyskland. Vi patruljerte på grensa inn mot Øst Tyskland. Plutselig dukket det opp en rekke Øst Tyske Marinefartøyer rundt oss, med bemannede kanoner. Det ble en kjapp reaksjon på brua, men vi ventet bare på smellet. Vi gikk til land, jeg mener det var i Kiel. Der foregikk det en bunkring av Sigaretter og Alkohol i et enormt omfang. Jeg skjønte at det ikke var uvanlig i sånne sammenhenger. Jeg fant faktisk en film på YouTube fra en nyhetssending på TV fra den tida. Klikk i bildet/pila under, så får du høre hva som skjedde når flåten ankom Haakonsvern etter øvelsen…. 

Vi var det eneste Marinefartøyet som ikke gikk innom Haakonsvern, men gikk rett nordover fra Tyskland. Jeg husker jeg var på land i Hammerfest, når det kom en drosje med offiserer som trålte byen for å få alle gastene ombord i en fart. Vi fikk beskjed om at det var oppdaget en russisk ubåt ved Loppa.  Men da jeg kom  meg ombord og inn på Radiostasjonen, så skjønte jeg fort at det nok var Det Norske Tollvesen som var på tur ombord.

Vi gikk for full fart ut på Lopphavet. Den seansen som åpenbarte seg den natta skulle vært filmet. Der gikk det eske etter eske overbord med sprit og sigaretter. Vi telegrafister hadde en hektisk periode med å skaffe telefonforbindelser med hjemmene til offiserene. Det ble nok ryddet i kjeller og rom for å fjerne bevis på mulig ”importerte” tollpliktige varer. Vi var det eneste Marinefartøyet som slapp unna denne affæren, men jeg vet at reglene ved utenlandsopphold ble betydelig innskjerpet i ettertid.

Normalt så stod vi til tjeneste for offiserene når vi nærmet oss havn, og de planla sine selskapeligheter og ønsket kvinnelig deltagelse fra for eksempel sykepleier skoler. Jeg fikk også oppleve noen få korte turer med MTB’er, og faktisk utskytning av en test torpedo. I en annen sammenheng, ble jeg spurt om jeg kunne være servitør ved et mindre selskap ombord. Variert og artig og spennende. 

Jeg var heldig under tjenesten, og hadde en lang fri periode hjemme mens båten lå i tørrdokk på Haakonsvern. Da var jeg faktisk og gjorde en del arbeid på Reinslakteriet på Semska sammen med en kamerat. 

Jeg fikk også permisjon mens båten lå i Bodø en gang. Da tok jeg med meg en kompis fra de indre daler på Vestlandet. Vi havnet på fest på lokalet på Sundby. Antagelig var han den første og siste Marinegasten som har vært på fest der.

Der fikk jeg danse med ei jente, som jeg falt pladask for. Vi skulle dra ombord på morgenen, men jeg nektet å reise, for jeg hadde avtalt å gå på kino med denne jenta. Som sagt så gjort…. Jeg dro dagen etter, og nådde båten akkurat før vi kastet loss. Men vi hadde våre metoder for sånne små tjuvpermer, dessuten var offiserene særdeles varsomme mot oss telegrafister. Dette resulterte i en ny epoke i brevskrivingen i Mitt Liv, ja en ny epoke i det meste i Mitt Liv….

Ikke lenge etterpå så ble jeg dimittert i Ramsund, og jeg dro hjem. 

Hva som skjedde etter det, ja – det får jeg komme tilbake til…… 

Tusen takk til deg som gidder å følge meg på denne ferden.  

 

 

… — … Neida, så ille var det ikke…..

Historien om Mitt Liv fortsetter ufortrødent videre, selv i de store utfordringer nasjonen står ovenfor nå. Jeg satser på at det går bra. Så mitt lille SOS ovenfor kan brukes som det passer…..

Her finner du linker til tidligere innlegg om Mitt Liv…

Del 1 – Innledninga

Del 2 – De første leveår

Del 3 – Oppvekst i Tysker brakka

Del 4 – Flytting i nytt hus

Del 5 – Notbåten, herlige minner

Del 6 – Litt egoistisk fokus

Del 7 – Vi og noen andre familier

Del 8 – Noen svenske aner

Del 9 – Flere svenske minner

Del 10 – Ut på skoleveien

Del 11 – Reklameminner fra svunne tider

Del 12 – Med grønne blikk fra Wittenberg

Del 13 – På russetur som Grønnruss

Del 14 – Skoleskipet Gann

Del 15 – Farvel Norge og til sjøss

Etter min relativt korte karrière som sjømann, på under et år, så kom jeg hjem til Rognan i Juni 1967. Omtrent på den tiden raste “Seksdagers krigen” som verst mellom Israel og Egypt med allierte. Her hjemme på berget, ble Tjeldsundbrua åpnet det året, og Bjørn Dæhlie ble født. Lyn ble Norgesmester i fotball og Bodø Glimt ble nord norsk mester. På den tiden fikk ikke Nord Norske lag delta i den nasjonale serien.

Jeg kom hjem omtrent på den tiden mine kjære besteforeldre og onkel kom på sin årlige tur fra Kalmar i Sverige. Jeg hadde fått beskjed om at jeg var kommet inn på Radioskolen på Tønsberg Navigasjonsskole, så jeg var klar over at det ble en kort ferie hjemme.

Det ble da bestemt at jeg skulle sitte på mine besteforeldre til Kalmar, og reise derfra til Tønsberg når tiden var inne. Da fikk jeg virkelig føling med de avstander de hadde kjørt i så mange år. Nå hadde jo både veier og biler blitt betydelig bedre enn de første turene. Jeg hadde rundet 19 år, men tanken på sertifikat var overhodet ikke tilstede. Behovet hadde liksom ikke vært der ennå. Etter en flott tur ned til Kalmar , fikk jeg noen fine dager der nede. Bildet ovenfor er av min kjære bestemor og meg, tatt like før jeg skulle dra mot Norge og et nytt kapittel i livet mitt.

Min søster hadde flyttet til  Porsgrunn i Telemark, og jeg hadde lyst til å dra innom der, før skoleåret startet til høsten. Billettene ble bestilt på et reisebyrå i Kalmar. Jeg fikk bare en billett og svært lite informasjon, men husker det aller meste av en reiserute av de sjeldne. Jeg kan prøve å  gjengi den i kortversjon:  Tog fra Kalmar stasjon og et togbytte før Gøteborg. Togbytte der og tog til Moss. Ferge til Horten. Buss til Tønsberg. Tog til Porsgrunn. Jeg tror det gikk nesten et døgn på den turen.  

 

Etter noen dager hos mins søster og familie, bar det tilbake til Tønsberg. Tønsberg Stasjon ble ganske så sentral i min nye tilværelse. I tillegg til min søster i Porsgrunn, så bodde og jobbet min yngste søster (som nå er død) i Sandvika og min far jobbet i Asker på anlegg. Dette kommer jeg litt tilbake til etterhvert.

Det var på Tønsberg Stasjon jeg fikk føling med hvor sterkt travmiljøet var i Tønsberg. En dag jeg og et par kompiser var i området der, kom en kar fykende og spurte om vi kunne skyve i gang bilen hans, og vi sa selvsagt ja og rigget oss til bak bilen. Men så kom en annen kar og begynte å prate hest med sjåføren, og da var alt glemt.  Vi stod der bakom bilen i noen minutter, før vi gikk, uten at gubben så ut til å merke noe som helst. 

TONSBERG, NORWAY – JULY 2007: An aerial image of Jarlsberg Travbane, Toensberg (Photo by Blom UK via Getty Images)

Jeg fikk også et visst forhold til hest og travsporten, men på en helt annen måte.Jeg måtte selvsagt ha hybel mens jeg gikk på skolen og skulle bli telegrafist. Jeg mener å huske at det ble ordnet gjennom skolen. Det var ikke så lett å Google informasjon på den tiden, så jeg ble litt overrasket over at hybelen lå såpass langt unna sentrum. Veien til venstre på bildet over, gikk oppover en bakke, og omtrent mitt i bakken hadde jeg hybel. På høyre side, på tur oppover i et to etasjes hus.Veien øverst og mot høyre går inn mot sentrum og var veeeeldig rett og laaaang…. 

Jeg gikk mellom hybel og sentrum noen ganger, men det gikk buss også. Men jeg glemte fort avstander. Hybelen var hos et eldre ektepar, som begge hadde vært sjøfolk. De var pensjonister, men jobbet av og til på et hotell på Tjøme. tror jeg. Jeg ble som en sønn i huset, med en omsorg som var beundringsverdig.  Dessverre så holdt jeg ikke kontakten etter at jeg var ferdig på skolen. Men sånn blir det ofte for mange av oss. Men på selve travbanen var jeg aldri….

Når begynte skrivetrangen min? Det er ikke godt å si, men jeg har nevnt brevskrivinga mi når jeg var til sjøs. Jeg hadde brevvenner når jeg gikk på skolen også, og husker ennå navn og adresse på i alle fall en. Bildet over er fra hybelen min i Tønsberg. Vi hadde maskinskriving på telegrafistskola, og jeg investerte i en skrivemaskin. Hvor den ble av til slutt, det aner jeg ikke. Jeg var fremdeles avholdsmann på den tiden, og drakk tydeligvis cola. Men jeg hadde begynt å røke, pipe til og med. Du kan se det til venstre på bordet, rett bak HaPå glasset. Stereoanlegget kan du se bak skrivemaskina. Den radioen hadde neppe tilfredsstilt dagens behov. Den sorte boka midt i bildet, er bibelen. Den var faktisk veldig vesentlig for meg på den tiden.

Tønsberg Navigasjonsskole holdt til i en ærverdig bygning på Haugar. Jeg tror bygningen står ennå, men Navigasjonsskolen har nok både flyttet og endret seg mye siden den gang. Jeg husker ikke så mye av selve skolegangen, bare at jeg begynte å miste interessen etter en tid. Men jeg gjennomførte hele skoleåret. I regi av sjømannsforeninga, ble det laget flere sosiale samlinger, der blant annet sykepleier elever ble invitert. På den tiden var det Hjalmar Andersen (Hjallis) som stod i spissen for de arrangementene.

Jeg ble små-kjærest med ei jente fra Sandefjord. Hun hadde sertifikat og lånte foreldrenes sin bil av og til, en Peugeot 204, tror jeg det var. Jeg spanderte henne på restaurant en gang. Jeg kan huske diskusjonen min med kelneren om alkoholfri vin, men vi fikk da en flaske til slutt. Det første jeg presterte å gjøre, var selvsagt å dunke til glasset mitt så det fløt vin utover hele bordet. Det ble aldri det store forholdet, men vi skiltes som venner. Jeg tror faktisk det var da jeg begynte å røyke pipe. 

Her er klassen min på Radioskolen. Det som slår meg i dag, er flertallet av jenter. Når jeg studerer bildet, så kan jeg huske enkelte trekk ved de fleste, men jeg husker ikke et eneste navn. Jeg har heller ikke hatt kontakt med noen av de i ettertid. Men OM det skulle være noen som drar kjensel på personer her, så hadde det vært artig å høre om det. Finner du forresten lille meg i denne flokken ?

Dette bildet har jeg stjålet på nettet. Det gir et visst inntrykk av hvordan en radiostasjon kunne være. Jeg husker ennå det aller meste av morsealfabetet. Det var en spesiell trening for å klare å ta i mot meldinger i morse. Det var en viss tidsforskyvning mellom det hjernen registrerte gjennom hørselen, og det hendene skrev ned på maskin eller papir. Jeg hadde nok bestemt meg for å droppe  sjømannslivet før skolen var ferdig.

Jeg nevnte bibelen på bildet fra hybelen min. Jeg var ganske ofte på besøk til min søster i Sandvika på den tiden. Hun var aktiv i Frelsesarmeen, og jeg deltok på flere møter og ble kjent med mange flotte mennesker. Jeg fant bildet ovenfor på nettet, og inngangen ligner svært mye på sånn som jeg husker det fra den gang. Jeg kan huske en gang det skulle være møte der, en søndag. Samtidig gikk VM eller EM på skøyter. Det endte med at møtet ble utsatt til 10.000 meteren var ferdig, og vi satt alle i ring rundt radioen, fullstendig grepet av rundetid etter rundetid etter rundetid….. Hvem vill gjort det i dag? Ja jeg bare spør…..

Mens jeg gikk der, fikk jeg innkalling til Marinen, og skulle møte på Madla i Stavanger ikke lenge etter skolen var ferdig. Det bidra nok til at jeg parkerte tanker om fremtiden. Men det parkerte ikke den kompetansen jeg hadde fått gjennom denne skolegangen….. Men det kommer jeg tilbake til senere, om du gidder å følge med på det.

Ha en flott helg på alle måter. 

#tonsberg #telegrafist #tonsbergnavigasjonsskole #frelsesarmeen