Jeg hadde håpet å få noen bilder fra Oluf Lorentzen.
Fra deres tid i Sentrumsgården i Asker.
Men det klarte de dessverre ikke å finne.
Selv har jeg svært lite bilder fra den tiden.
Jeg har også brukt mye tid til å søke på Nasjonalbiblioteket, uten å finne så mye.
Jeg fikk heller ikke noen respons hos Budstikka.
Men jeg skjønner at det er mange år siden, og tid er en mangelvare.
Dessverre.
Dette bildet fikk jeg låne av Asker Bibliotek.
Jeg har glemt hvem fotografen var.
Det ber jeg om tilgivelse for.
I alle fall ser vi Sentrumsgården i bakgrunnen.
Der Oluf Lorentzen holdt til i første og andre etasje.
Det var rulletrapp opp fra kafèen og kiosken, og opp til selve butikken.
Til høyre lå Asker Kroa, der min kjære mamma jobbet i mange år.
Som Koldjomfru.
Dette bildet er ikke fra butikken i Asker, men fra Karl Johan.
Butikken var nærmest en “Institusjon” , og selvsagt leverandør til Slottet.
Butikken i Asker var like selvfølgelig leverandør til Skaugum.
Den første tiden jobbet jeg mest på lageret, med rydding og sjauing.
Men etter hvert så fikk jeg mer og mer ansvar for innkjøp.
Utenom ferskvarer.
Butikken var delt i flere avdelinger. Kjøtt – fisk – frukt – ost – brødvarer.
I tillegg til de arbeidsområder hver hadde, så hadde alle ansvaret for en reol i butikken. Hver torsdag åpnet butikken senere på morgenen. Da begynte dagen med at alle gikk gjennom “sine reoler”. Vasket og trakk frem varer så hyllene så fulle ut. Etter dette, samlet vi oss i kafèen til personalmøte. Der var det informasjon og smaksprøver på varer.
Det ble lagt stor vekt på kompetanse og kunnskap om vareutvalget. I tillegg kan det nevnes, at det aldri ble gjennomført prising og fylling av varer i åpningstiden. Det ble gjort en gang i uka på kveldstid. Der det ble benyttet en gjeng med flinke ungdommer som gikk på Videregående.
Men som nordlending, så hendte det at jeg fikk noen interessante spørsmål.
Som for eksempel, om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom sørover.
Jeg svarte bare tørt, at vi var vant til å arbeide der jeg kom fra – så vi trengte ikke noe opplæring til det.
Oluf Lorentzen la ned alle butikkene sine for en god del år siden, og satser nå bare på engros.
Men de har også Nettbutikk.
Om du har lyst å finne mer ut om dem, kan du klikke HER
Fra 1969 til 1971, bodde min kjære på Rognan og jeg i Asker.
Det ble tre permer med brev i løpet av den tiden
I tillegg reiste jeg nordover så ofte som ferier og jobb tillot det.
Men det er klart at vi ble kjent gjennom brev.
Brevene har vi ennå.
Det er ganske fascinerende å kunne scrolle tilbake i våre ord og tanker fra den tiden .
Jeg bodde en kort tid sammen med min pappa, på anleggsbrakka. Han jobbet som sagt i NSB, i forbindelse med dobbeltspor/tunnel mellom Asker og Drammen.
Etter kort tid så fikk jeg hybel på Billingstad. Hos en eldre dame som leide ut til flere.
På nabohybelen bodde en student på musikk konservatoriet. Hver dag etter jobb så startet han med pianoøvinger.
Det hadde sin sjarm. Det samme hadde avhengigheten av tog til/fra jobb.
Det endte med at jeg flyttet inn på samme hybel som en kollega av meg. En trivelig kar fra Finnmark, som jeg dessverre mistet kontakten med. Men firmaet, med butikksjef Ove Hanssen (en herlig danske), brukte betydelig summer på annonser .
I særlig grad, når min kjære skulle flytte sørover.
Det ble noen visninger hvor det var helt tydelig at det ikke var veldig aktuelt å leie ut til en nordlending.
Men til slutt så fikk vi en flott sokkel leilighet til en danske som var gift med en dame fra nord.
Den leiligheta lå i et relativt nytt boligområde på Ridderkleiva.
En god trimtur fra butikken i sentrum.
Hybelen jeg og min kollega fra Finnmark delte, lå i Asker Terrasse. Hos en tannlege, såvidt jeg husker.
Huset til venstre på bildet er derfra.
Her er min kjære på besøk.
Vi hadde forlovet oss i jula, og hun ble med til Asker på besøk i Nyttårshelga.
En slik reise var en stor sak på den tiden.
Særlig for ei ung jente som ikke hadde vært mye utenfor sine nærområder.
Min kollega måtte rømme hybelen når jeg fikk besøk.
Men heldigvis hadde han en bror som bodde i nærheten.
Jeg klarer dessverre ikke å finne mange bilder fra leiligheta vi hadde i Ridderkleiva. Men jeg kan huske at husverten gjorde iherdige forsøk på å lære seg å spille fiolin. Hva som var den beste musikalske opplevelsen – av pianospilleren på Billingstad, eller dansken på fiolin – ja det skal jeg la være usagt.
Når min kjære flyttet sørover, hadde vi ikke behov for så mye kontakt med andre mennesker på fritiden.
Men vi fikk besøk av “svigemor” den første jula vi skulle feire sammen der sør.
Min kjære kom jo rett fra Husmorskola, og hadde lært og lage Mjød.
Jeg glemmer aldri, da vi skulle sette oss ned i pyntet stue og ta jula inn over oss.
Da hentet jeg en flaske med hjemmelaget Mjød.
Korken forlot flasketuten nærmest på egenhånd og spruten stod i taket.
Det ble en opplevelse som ikke er så lett å glemme.
Som sagt, så hadde vi ikke så mye omgang med andre på fritiden, etter at min kjære flyttet nedover.
Men dette bildet er fra før hun gjorde det.
Det er fra den samme gangen som hun hun bare var på besøk.
Som nyforlovet.
Da slo vi ut håret og dro til Oslo .
Sammen med en jeg kjente gjennom jobben og kjæresten hans.
Vi feiret Nyttårsaften på gamle, ærverdige Regnbuen.
Den brant ned flere år etterpå, og ble aldri gjenoppbygd.
Men den hendelsen, var vi totalt uskyldig i.
Nå begynte ting å skje fort…..
Vi forlovet oss som sagt i jula i 1970.
Sommeren 1971 flyttet min kjære nedover til Asker.
Det ble lyst for oss både i Asker Kirke og i Saltdal Kirke.
Lysninga stod i Budstikka den 20. september 1971.
Hun fikk også jobb hos Oluf Lorentzen.
Det gjorde nok tiden i sør mye enklere.
Vi fikk være med på åpningen av butikken til Oluf Lorentzen på Hosle i Bærum.
Jeg tror det var den siste butikken i Lorentzen kjeden.
Det ble laget en Karriere plan for meg i selskapet.
Men tankene gikk stadig oftere mot nord….
I oktober i 1971 ble det bryllupsfest på Rognan.
Det hadde neppe gått uten en utrolig herlige innsats og forberedelse av hennes søster og mann.
Min kjære svigerinne og svoger.
Min kjære var ikke bare hvit brud, men Naturen vartet opp med hvitt landskap.
I tillegg pyntet to flotte brudepiker opp på en vakker måte.
På toget tilbake til Asker, begynte mistanken å komme om at min kone kunne være gravid.
Som nygift og nyutdannet fra Husmorskolen, fikk min kjære det til å skje mirakler på det lille kjøkkenet.
Det var en stor overgang fra hybelperioden sammen med en kollega.
Men vi ble fort klar over at hun virkelig var gravid.
Med graviditeten kom en periode med en kvalme av dimensjoner.
Det holdt på å ende i en ekteskapelig katastrofe.
Hun hadde nemlig lært å lage Sylte på Husmorskolen.
Den skulle selvsagt lages på “den gamle måten”.
Av et grisehode.
Kombinasjonen av Grisehode og Gravid Kvalme, var elendig.
Jeg kan love dere at jeg ikke var like blid å smilende under den prosessen, som på bildet over.
Det endte med at min kjære stod halvveis inne i stua og kombinerte kommandorop med brekninger.
Mens jeg stod og svettet med et sleipt og uhåndterlig Grisehodet.
Jeg banner på et f***skapen flirte av meg…
Altså Grisehodet, ikke min kjære….
Men det ble sylte.
Det ble Mjød også, som jeg allerede har nevnt lenger oppe.
Så det ble en vakker kombinasjon av Mjød i stuetaket og Syltelaging, som satte sitt preg på vår første Jul som nygifte.
Men det ble artige minner av det.
Det gikk ikke lang tid, før vi ble enige om at vi ville flytte nordover igjen.
Når vi hadde bestemt oss for det, falt mange brikker på plass.
Jeg fikk rede på at det skulle bygges en ny og moderen kolonialforretning på Rognan.
Av kjøpmann Jacob Normann, som hadde butikk i nabokommunen.
Han forhandlet en god del varer som Oluf Lorentzen importerte.
Jeg hadde jo lært utrolig mye på de årene jeg hadde jobbet hos Lorentzen.
I tillegg hadde jeg tatt Handelsskolen som privatist.
Jeg fikk Butikksjefen til å skrive en attest, og sendte søknaden nordover.
Det gikk ikke så veldig lenge før jeg fikk et positivt svar.
Gleden var stor når den beskjeden kom.
Jeg stortrivdes hos Oluf Lorentzen, og hadde gjort det hele tiden.
Men tanken på stifte familie der i sør, fristet verken meg eller min kjære.
Forholdet vårt hadde vært preget av avskjeder og gjensyn.
Helt fra vi møttes på bygdefesten mens jeg var i Marinen.
Her er et bilde fra et sånt øyeblikk.
Derfor ønsket vi å flytte nordover, der vi hadde våre røtter og nærmeste.
I mai i 1972, var vårt lille flyttelass sendt nordover med godstog.
Vi var på vei nordover.
Det er ikke vanskelig å se en glede i dette blikket på bildet.
Vi hadde avtalt med mine foreldre om å flytte inn i heimhuset.
Siden de fremdeles jobbet og bodde i Asker, eller rettere – på Høn.
Her kommer enda et kapittel i Mitt Liv, denne gangen fra min tid i Marinen. Jeg har tidligere prøvd å legge inn linker til tidligere innlegg, men nå begynner det å bli såpass mange, at jeg lar det være. Dersom du vil lese tidligere innlegg, så finner du en “knapp” som heter “Arkiv”, under der er en kategori som heter “Mitt Liv” – der finner du alle innleggene samlet.
Jeg gjør oppmerksom på at de aller fleste bilder i dette innlegget, har jeg lånt på nettet.
I august 1968, omtrent rett etter at jeg var ferdig med Telegrafistskola, så bar det sørover igjen.
Omtrent i samme “fotsporene” som da jeg to år tidligere dro hjemmefra for å begynne på Skoleskip – på Gann, og derfra rett ut i utenriksfart med Sydfonn.
Jeg hadde da hatt to års utsettelse fra Militæret.
Jeg skulle til Stavanger, til Madla og Marinens rekruttskole.
Jeg mener bestemt at vi var 1000 rekrutter som kom til Madla i hvert kull.
Jeg kan huske at “vår kaserne” ikke var tømt da jeg ankom, så vi var en gjeng Nordlendinger som ble innkvartert i et kjellerom. Etter et par dager kom det inspeksjon, og vi fikk en rimelig reprimande for manglende renhold.
Da kom det tørt fra en Finnmarking:
“Vi er ikke vant til å vaske gulv der vi kommer fra, der snur vi bare torva i Lavvoen annen hver uke.”
Den unnskyldningen holdt ikke veldig lenge, for å si det sånn.
Overgangen fra en sivil status, til en uniformert tilværelse, gikk ganske greit syns jeg. Den første tiden hadde vi karantene, ikke som i disse Korona tider, men vi måtte være i leiren, uten at jeg husker hvor mange uker. Det var ikke alle som var like klar for militærtjenesten, faktisk så var det en god del vonde syn og se. Noen satte i gang sultestreiker, som gikk så langt at de måtte sendes hjem.
Jeg kan huske at en nabokaserne planla å invadere vår kaserne en kveld, mens vi ennå satt i karantene. På en eller annen måte, så hadde vi fått nyss om det. Så vi rigget til brannslanger og lå klar når de kom. Vi regelrett spylte de bort fra kaserna vår, og etter det så fikk vi være i fred.
Jeg kan også huske når vi slapp ut og fikk dra inn til Stavanger sentrum. Vi følte oss antagelig barske og flotte i uniformer og klare til å innta byen. Det vi ikke tenkte på, at Stavanger og befolkninga var vant til at byen ble oversvømt av nye marinegaster flere ganger i året. Jeg lærte meg fort en frase fra Stavangerske jenter – “Me dansar ikkje me gastar”. I ettertid så kunne jeg skjønne det veldig godt.
Vi lærte imidlertid ganske fort en form for “Alle for èn og èn for alle” prinsipp. Bekledning på enhver oppstilling skulle være lik for alle. En gang stillte hele troppen opp i kortermet skjorte, bortsett fra en person, som hadde langermet over. Da ble alle vi andre beordret inn for å kle oss likt. Da fant vi på å kle på oss sjøtrøye i tillegg (et ytterplagg beregnet vinterstid), og det selv om temperaturen var godt over 20+. Da måtte selvsagt “avvikeren” opp for å hente sin sjøtrøye. Den eksersisen vi fikk etterpå, vil jeg helst ikke tenke på. Men jeg har aldri svettet så mye, verken før eller senere.
I mitt innlegg om tida ombord i Skoleskipet Gann, så fortalte jeg at et av oppdragene, var å frakte Marinegaster fra Madla/Stavanger til Haakonsvern/Bergen. Når rekruttskola var over, så var det min tur å bli med på den turen. For å si det mildt, så var det trangt om saligheta ombord på de turene. Men jeg var av de heldige, siden jeg var både godt kjent ombord og kjente alle offiserene. Jeg fikk stukket en nøkkel til en lugar i hånden, og tok med meg et par kompiser og trakk oss tilbake og hadde en flott tur til Bergen.
Hovedporten på Haakonsvern orlogsstasjon (HOS) utenfor Bergen.Main gate to Haakonsvern navy base outside city of Bergen in Norway
Naturlig nok, så ankom vi Haakonsvern, sjøveien. Men vi ble etterhvert vant med Hovedporten inn til leiren. “Leiren” er nok et stusselig betegnelse på Marinens Hovedbase, i alle fall på den tiden. I tillegg til alle innrullerte Marinegaster, så jobbet det et ukjent antall fast der, året rundt. Haakonsvern var/er utdanningssted for alle i førstegangstjeneste i Marinen. Jeg ble tidlig klar over at Marinen var i sterk manko på Telegrafister, så det var ingen tvil om hvor jeg skulle når jeg kom til Haakonsvern.
Sambandsskolen på Haakonsvern, var ganske så lik enhver annen skole, bortsett fra at vi gikk i uniform, og ikke kunne forlate leiren uten videre. Mye av opplæringen gikk på militære prosedyrer, Nato koder for kommunikasjon, osv… Jeg ble ganske fort spurt om jeg kunne tenke meg til å verve meg. Det vurderte jeg seriøst, men bestemte meg for å ikke gjøre det.
Jeg fant en reklame film fra den tiden, som forteller litt om hvordan det kunne ha vært. Om du klikker på bildet/pila ovenfor, så får du en flott presentasjon av datidens fristende tilbud fra Marinen. Tilbudet på utdannelse var veldig godt. Jeg hadde jo vurdert Handelsskolen etter Realskolen, som det ikke ble noe av. Men jeg meldte meg på og tok eksamen i flere fag på Handelsskolen mens jeg var på Haakonsvern.
Selvsagt var det oppstillinger og “militære aktiviteter” som marsjering og våpenlære også. Jeg kan ikke huske at den var overdrevent akkurat. Men fysisk trening stod i fokus, og jeg tok et idrettsmerke på den tiden, men hvor det befinner seg nå, aner jeg ikke. Jeg husker at jeg maktet å karre meg til mål på 5.000 meter noen sekunder innen fristen. Vi fikk utlevert et gevær, men jeg makter ikke å huske at vi var mer enn en eneste gang på en skytebane. Der brukte vi såkalt “redusert ammunisjon”, tror jeg begrepet var. Etter det så jeg aldri mer til et gevær på de 15 månedene jeg var i Marinen.
Det var stor spenning når Radio kurset var over, og vi telegrafister skulle fordeles til andre steder. Da jeg så det sto “Valkyrien” bak mitt navn, så da det meg ingenting. Men det gikk ikke lang tid før jeg fikk høre begreper som “Valka – kystens skrekk”. Jeg forstod fort at det ikke var noe moderne Cruise skip akkurat, men et godt voksent skip, som fungerte som støtteskip for Torpedo- og Kanonbåter, og delvis også for U båter.
Ikke lenge etterpå, gikk jeg over landgangen for for første gang, til det som skulle være mitt hjem det nærmeste året. Vi ble innkvartert på Banjer – vi var nok en 20 – 30 på hver banjer, i køysenger – tett i tett. Det var mildt sagt null mulighet til noen form for privatliv. Men på Radiostasjonen, og noen rom i tilknytning til den, var det på langt nær alle som kom inn. Ikke en gang alle offiserene hadde adgang dit.
En annen åpenbaring, som ble klart for meg ganske så snart, var at Valkyrien ikke var et skip som for det meste lå ved kai. I motsetning til hva jeg opplevde Gann. Jeg har ikke mulighet for å merke av alle steder jeg var innom med gamle, gode Valkyrien. Men det var fra Tyskland til Svalbard og Bjørnøya. Det var ikke mange steder langs Norges lange kyst, vi ikke var innom. Jeg kan fortelle noen små hendelser, som jeg husker fra min tid ombord på KNM Valkyrien –
Vi var ikke bare innom de større stedene langs kysten. Jeg husker vi var innom et lite sted (husker ikke navnet) En gjeng av oss gikk på land, men fant fort ut at der var det ikke mye liv. Men så hørte vi kvinnelatter fra et vindu i et forsamlingshus, og vi durte inn og banket på døra. Det viste seg at stedets lokale damekor hadde samling og en liten fest, og vi fikk både kaffe og mat og allsang. Utrolig artig.
Den flotteste turen jeg hadde fra Tromsø og sørover, var en St Hans aften. Vi gikk innaskjærs hele veien. Det var tropenatt og et folkeliv med bål hele veien, som var ubeskrivelig.
Jeg kan huske en Nyttårsaften i Tromsø. Da var det vill klemming ute på gata. Jeg klemte så det stod etter, helt til jeg fikk meg et slag på kjeften av en som ikke syntes det var helt greit at jeg klemte på jenta hans.
En annen gang i Tromsø, fant vi et bakrom på Samfunnskafèen. Der hang det flere “Hammerflagg”, arbeiderbevegelsen sitt flagg (ikke med sigd i, som det kommunistiske.) Vi “lånte” med oss et flagg og heiste det opp i flaggmasta på natta. Det ble en smule oppstyr dagen etter, men mysteriet ble aldri oppklart.
En dag i Harstad, traff jeg en kompis fra Rekruttskolen på Madla. Vi ble enige om å treffes ombord til meg på kvelden, og dra ut på Restaurant etterpå. Han dukket opp med en hel flaske Smirnoff på lomma. Jeg fikk tak i et glass, og vi satte oss i et lite kott i tilknytning til Radiostasjonen. Det var første gang jeg smakte alkohol. Jeg kom aldri lenger enn til garderoben og toalettet på Restauranten. Forøvrig skal jeg spare dere for detaljer.
Turen til Bjørnøya og Svalbard var en opplevelse. Vi fikk omvisning av Presten der. Det først han sa til oss, var at når Marinen kom på besøk, så låste de ned alt av alkohol og stengte inne alle hunkjønn. Men tobakk fikk vi tak i, og gjemte på de mest finurlige plasser i Radiostasjonen.
Den 20 juli var jeg alene i Messa ombord, jeg husker ikke hvor vi lå på det tidspunktet. Men jeg satt der helt alene og var vitne til Månelandinga på en elendig TV. Det var et stort øyeblikk som jeg bare måtte få med meg.
I september 1969 var vi på tur i Nord, da ble vi overfalt av et forferdelig vær. Alle de andre telegrafistene lå strøket. Jeg kan huske jeg hadde store problemer med å holde meg fast, det haglet av permer og utstyr rundt om. Men jeg fikk tatt i mot de meldinger som var til oss.
Den mest dramatiske turen jeg var med på, var en stor Nato øvelse ned mot Danmark og Tyskland. Vi patruljerte på grensa inn mot Øst Tyskland. Plutselig dukket det opp en rekke Øst Tyske Marinefartøyer rundt oss, med bemannede kanoner. Det ble en kjapp reaksjon på brua, men vi ventet bare på smellet. Vi gikk til land, jeg mener det var i Kiel. Der foregikk det en bunkring av Sigaretter og Alkohol i et enormt omfang. Jeg skjønte at det ikke var uvanlig i sånne sammenhenger. Jeg fant faktisk en film på YouTube fra en nyhetssending på TV fra den tida. Klikk i bildet/pila under, så får du høre hva som skjedde når flåten ankom Haakonsvern etter øvelsen….
Vi var det eneste Marinefartøyet som ikke gikk innom Haakonsvern, men gikk rett nordover fra Tyskland. Jeg husker jeg var på land i Hammerfest, når det kom en drosje med offiserer som trålte byen for å få alle gastene ombord i en fart. Vi fikk beskjed om at det var oppdaget en russisk ubåt ved Loppa. Men da jeg kom meg ombord og inn på Radiostasjonen, så skjønte jeg fort at det nok var Det Norske Tollvesen som var på tur ombord.
Vi gikk for full fart ut på Lopphavet. Den seansen som åpenbarte seg den natta skulle vært filmet. Der gikk det eske etter eske overbord med sprit og sigaretter. Vi telegrafister hadde en hektisk periode med å skaffe telefonforbindelser med hjemmene til offiserene. Det ble nok ryddet i kjeller og rom for å fjerne bevis på mulig ”importerte” tollpliktige varer. Vi var det eneste Marinefartøyet som slapp unna denne affæren, men jeg vet at reglene ved utenlandsopphold ble betydelig innskjerpet i ettertid.
Normalt så stod vi til tjeneste for offiserene når vi nærmet oss havn, og de planla sine selskapeligheter og ønsket kvinnelig deltagelse fra for eksempel sykepleier skoler. Jeg fikk også oppleve noen få korte turer med MTB’er, og faktisk utskytning av en test torpedo. I en annen sammenheng, ble jeg spurt om jeg kunne være servitør ved et mindre selskap ombord. Variert og artig og spennende.
Jeg var heldig under tjenesten, og hadde en lang fri periode hjemme mens båten lå i tørrdokk på Haakonsvern. Da var jeg faktisk og gjorde en del arbeid på Reinslakteriet på Semska sammen med en kamerat.
Jeg fikk også permisjon mens båten lå i Bodø en gang. Da tok jeg med meg en kompis fra de indre daler på Vestlandet. Vi havnet på fest på lokalet på Sundby. Antagelig var han den første og siste Marinegasten som har vært på fest der.
Der fikk jeg danse med ei jente, som jeg falt pladask for. Vi skulle dra ombord på morgenen, men jeg nektet å reise, for jeg hadde avtalt å gå på kino med denne jenta. Som sagt så gjort…. Jeg dro dagen etter, og nådde båten akkurat før vi kastet loss. Men vi hadde våre metoder for sånne små tjuvpermer, dessuten var offiserene særdeles varsomme mot oss telegrafister. Dette resulterte i en ny epoke i brevskrivingen i Mitt Liv, ja en ny epoke i det meste i Mitt Liv….
Ikke lenge etterpå så ble jeg dimittert i Ramsund, og jeg dro hjem.
Hva som skjedde etter det, ja – det får jeg komme tilbake til……
Tusen takk til deg som gidder å følge meg på denne ferden.
