Naturens mangfoldighet

Det er i alle fall en ting som er sikkert…

Vær det har vi nok av.

Naturen er totalt blottet for motvilje mot omstilling.

Nå er vi heldige her inne i fjordarmen.

Vi blir ikke rammet av de mest infernalske sprell fra værgudene.

Selv om spranget fra minus 20 til søkke våt elendighet er ille nok. 

Det er èn ting det aldri blir nok av.

Når det gjelder været –

Respekt!

Det vet alle som har hatt havet som sin arbeidsplass.

Likevel skjer det att liv går tapt.

Men det nytter ikke å skylde på naturen.

Det nytter kanskje ikke å skylde på noe som helst.

Mange ganger har det ingen hensikt å fordele skyld.

Se hvor vakkert det er.

Fristende vakkert.

Men det er ikke lenge siden Gyda røsket i kystens befolkning.

Nå er et nytt rabalder på vei.

Sies det.

Da kan det være vanskelig å se skjønnheten i naturen.

Vi er jo litt sånn vi mennesker også.

Fra det stille og harmoniske, til mer rabalder og følelser.

Kanskje i en litt annen målestokk.

Men vi slutter ikke å elske for det!

Gjør vi vel?

Det gjelder å være tolerant…

Og ha respekt. 

Se hva som åpenbarte seg når jeg skiftet batteri i røykvarslere.

Et hjerte til takk.

Da måtte jeg smile.  

Sånne meldinger kommer verken på Yr eller Storm.

Nemlig. 

Om du har lyst å lese diktet jeg lagde i morges,

så finner du det om du klikker HER

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Omtankens blikk…..

Litt rart hva som kan dukke opp av ord og setninger, når Jula ryddes bort. 

Den lille fuglen på brettet ga meg et blikk, og da var det gjort.

Den fugl som er fløyet, fra sinn og fra øyet. 

Kan likevel skinne som reneste gull. 

Den har ikke løyet, kanskje den skøyet?

Veien er kort mellom alvor og tull. 

****

Hvor så du den skinne, hvem ba den forsvinne?

Ble glansen for sterk så den blendet ditt blikk?

Kan hende hvert minne, vil varme og vinne. 

En glede som takk for den tiden du fikk. 

****

De øynene dine, er slett ikke mine. 

De fanger de glimt som jeg ikke får med. 

Som gleder og pine – da er jo det fine. 

Hvis omtankens blikk, hjelper til med å se. 

****

Den enkleste ting, kan få tanker i sving. 

Som gleder og sorger, hva enn måtte skje. 

Det går litt i ring, men hver eneste sving.

Er livsveien vår, så enkelt er det. 

 

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Gubben gjør vareopptelling på 74 års dagen….

Tenk så heldig jeg er.

Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av.

Jeg ble litt var der, skjønner du, en gang for lenge siden.

Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser.

Eller hva de heter, de som gikk litt nedenfor knærne.

“Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa…”, sa hun.

De har ikke vokst siden da.

Føttene altså.

Selv om mye av skrotten synes å sige nedover.  

Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”?

Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.

****

Men håret det vokser.

Bare på feil plass.

Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er.

Men det kan man gjøre noe med.

Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg.

Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår,

har beveget seg inn i de kanalene.

Ja, i alle fall noen av de!

Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg.

Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari.

Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”

****

Det et verre med kjeften.

Den har blitt et håpløst investeringsprosjekt.

Jo mer man investerer jo mindre blir det igjen.

Som jeg sa til tannlegen nå sist:

«Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der».

Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast.

Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man la fra seg.

****

Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min.

Til langt ut i pensjonisttilværelsen.

Liten og spinkel som den har vært.

Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk.

Og aldri over 60 kg. 

Men det fikk heller ikke lov å vare.

Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.

Hadde jeg ennå blitt høy&mørk.

Men neida!

Tvertimot.

Halsen forsvant ned mellom skulderbladene.

Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.

****

Men jeg klager ikke.

Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen.

Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør.

Jeg tenker også på alle de som aldri opplever min alder.

Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt.

For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.

For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”.

Han hadde skjønt det, han lille krabaten.

Men nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater.

Og oldebarn er født, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med.

****

Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato.

Vi får ikke engang en «best før» dato.

Skjønt det hender jo at man får høre det.

Hva som var bedre før.

Ja, uten å utdype det noe nærmere.

Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere.

Ikke det at hørselen blir bedre.

Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg.

Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.

****

Det er vel heller at folk blir borte.

Nære og kjære og kjente.

Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende.

Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig.

Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet.

Uansett om hodet befinner seg på en svanehals…  

Eller en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene.

Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget.

Særlig når utsikten til fanget har forduftet.

****

Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør.

Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt.

Selv om den samme skolten sliter med å skjønne at skrotten er gammel.

Men nå har den erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen.

Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer. sånn noenlunde.

****

For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberaklet.

Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på.

Som å bli hobbyblogger, for eksempel, og spre merkelige innlegg som dette.

Jeg vet jo det er mange som rynker både på det ene og det andre når de hører ordet “blogger”.

Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato.

Men vi hobbybloggere vet hva det handler om.

Ære, berømmelse og inntekt er det i alle fall ikke snakk om.

****

For ikke å snakke om å bli student på gamle dager.

Jeg har fått spørsmålet mange ganger: “Ha skal du bli når du blir stor”?

Nå har jeg sagt at jeg har gitt opp å bli stor!

Så den saken er grei.

Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan.

Eller som man TROR man ikke kan.

Utfordre seg selv.

Rett og slett!

Nå braker det snart løs med andre semester.

I denne studentperioden.

Den første avsluttet jeg i 2014.

Det er jaggu meg lenge siden.

Enda jeg var pensjonist da også!

 
Det må da være lov til å være litt stolt, og skryte bittelitt.
Selv om Janteloven ennå lever i beste velgående.
Så nå har jeg gjort det!
Altså, tatt en liten vareopptelling etter bursdagen min.
Sånn ble den. 
Hvem vet hvordan den neste blir.
****
Og takk for det.
Det er jo spenningen med livet.
At det mangler enhver form for holdbarhetsdato og buksanvisning.
Dessuten leste jeg noe en klok man hadde sagt:
“Det er mye man ikke får med seg i graven, men studiepoeng får du garantert med deg.”  
Takk til deg som holdt ut helt hit.
Du er helt unik.

I glansen av Kokkejaevel….

I dag har jeg lagt ut et innlegg om “Lyset og skygger”.

Da passer det særdeles godt å smelle til med et innlegg til:

“Hvor jeg soler meg i glansen av Kokkejaevel”.

Jeg har sagt noen ganger at jeg har lagt bloggen i stabilt sideleie for en tid.

Men så “klør” det smått i taste fingrene.

Ikke har jeg klart å google meg til noen vaksine eller medisinering for det.

Det blir slett ikke bedre når et impuls innlegg sparker meg opp på lista!

Bare se her…

Slett ikke verst å havne i et så celebert naboskap. 

Selv om det bare var flaks at jeg rakk å registrere øyeblikket, før det var over.

Jeg skal ikke påstå at det ga et himmelsk kick.

Men moro var det, så lenge det varte.

Selv om jeg er en gammel kaill, så tåler jeg nok sånne opplevelser!

Jeg er da Nordlending, for farsken!

Bare det ikke blir for mange av de!

Men jaggu skjedde det samme i dag!

Om det var i “skyggen” eller “lyset” av mitt innlegg, vet jeg ingenting om.

Du allmektige sier jeg bare…

Sporadiske hobbybloggere som meg bør vite sin plass!

Nemlig.

Jeg har ingen ambisjoner å henge å dingle der oppe i de øvre regioner. 

Ikke det at jeg plages av høydeskrekk.

Men jeg er jo en liten sprett av en gubbe.

Som er vant til å ha nærkontakt med golvet!

Dessuten er ikke jeg den som ser oftest innom den berømte Altaværingen.

Men det hender.

Og det hender jeg får referater, av og til.

Fra av andre.

Men det er garantert gjensidig!

Altså, IKKE referatene, men bloggbesøkene!

***********

Nå nei….. Her er ikke mer av Topplisten.

Nå skal jeg legge meg til ro der jeg hører hjemme.

Sågar kanskje krype tilbake til det stabile sideleiet.

Jeg er jo student jo….  

Og nå starer vårsemestret ganske så snart.

Men takker og bukker.

Det var artig å kjenne ferten av Kokkejaevelen, en stakket stund. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Lyset og skygger….

Noen tanker ved kjøkkenbordet….

Nå er det over.

For de alle fleste.

Noen av oss henger igjen… litt. 

Kanskje ikke av latskap, men mest tradisjon.

Men snart.. er alle tegn til Jul og dens lys og glitter og stas borte.

Så nakent.

Så skjørt og så forkomment.

Forventningsfullt i rare omgivelser.

Eller skremt og utilpass?

Har du følt på det?

Kjent den følelsen?

Å være på feil sted. 

Eller at du sjøl var feil.

At du liksom ikke passet inn.

Men likevel kastet synlige skygger.

Skygger du ikke kunne gjemme deg i.

Men bare vent.

Din tid er her.

Akkurat nå, og for alltid.

Det er det du er skapt til.

Nemlig.

Å kaste lys, ikke skygger.

Glitre som den vakre du er.

Lokke frem de varme smilene.

Det er det du er skapt til.

Glem aldri det.

Nå overtar sola.

Den kjenner ingen grenser.

Ja, når den bare vil, altså.

Det trenger ikke vi heller gjøre.

Som lever og bor i et av verdens beste land.

Måtte bare alle få kjenne den følelsen.

Følelsen av takknemlighet og glede.

Da kunne vi kaste skygger uten å søke de.

Da kunne vi skinne uten å blende.

Tenk for et vakkert år det ville blitt.

La oss håpe på det – sammen.

 

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Døra til matfatet….

Nå må du se nøye etter, for den er der….

Døra altså…

Fisk er en stor del av matfatet vårt.

Hos meg og min kjære.

Det er bare det at ordentlige fiskebutikker er mangelvare.

Selv her oppe i nord.

Jeg har profilert Bofisk i Bodø mange ganger.

Det kan du lese om du trykker HER.

Skrevet i starten på Pandemien faktisk…

hvor vi “Pysene” var på Hysetur!

Ví kommer neppe til å slutte å dra innom Bofisk.

Men nå har vi funnet ei dør til matfatet som er ennå nærmere.

Og kortreist skal det jo være.

Denne døra er til den samme butikken som døra ovenfor.

Men den er utenfor når du skal inn.

Den andre døra er inne hele tida.

Denne døra er bare inne når du du skal ut.

Med favnen full av fisk!

Ut av Inngangsdøra, til “Byfeskern  på Fauske.

Nabokommunen vår.  

Du kan slippe å dra helt dit nå, men besøk han på Facebook.

Bare klikk HER.

Jeg tror at denne butikken ligger ganske nær der Kibsgård hadde sin fiskebutikk i sin tid.

Jeg fikk i alle fall den følelsen når jeg kikket ut vinduet….

Der jobbet jeg noen uker, som læregutt.

Jeg husker ennå at gamle Kibsgård holdt på å gå i taket,

når en kar ville lære meg å skjære filet av laks:

“Sette den jyplingen til å maltraktere den dyre fisken!”

Jeg jobbet faktisk noen uker hos Fredheim på andre siden av gata også.

Kjøtt og delikatesser.

Dette var mens vi ventet på at butikken til Jacob Normann skulle bli ferdig.

Hans splitter nye og toppmoderne butikk på Rognan – i 1972.

Butikk med fiskedisk, kjøttdisk og grill. 

Det kan du lese mer om, hvis du trykker HER.  

Tenk at fisk kan vekke så mange minner.

Nå er Jula 2021 bare minner.

Nissene i vinduet til Byfeskern er kanskje pakket vekk.

Men gode minner forsvinner sjelden!

Selv om de handler om fisk.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

La oss male himmelen vår …

Deler dette på trappen til det nye året.

Frivillighetens år 2022.

Måtte det bli det året vi alle ønsker og håper på.

Kan man leve i en boble, uten annet enn seg selv?

Kan man være skjult for alle i fra morgen og til kveld?

Kan man gå i gjennom livet, kun med egen fokus på?

Kan man være så usynlig slik at ingen kan deg nå?

Du kan male egen himmel, men la andre nyte den.

Del din pensel og din farge, med en fremmed og en venn.

Vi er alle født til verden, uten noen garanti.

Det er greit å kunne dele, det som bare du kan gi.

For ditt smil kan endre dagen, fra det grå til fargespill.

For det rare er jo at det er så lite som skal til.

Når du ser at dette virker, kjennes varmen i ditt sinn.

Kanskje smiler gledens tåre, i et øye og på kinn. 

Vær deg selv på egen himmel, mal ditt liv med stolte trekk.

Bruk de farger og en pensel, slik at ingen skremmes vekk.

Da vil styrken du kan vise, hjelpe andre som er svak.

Slik at både du og andre, kan stå oppreiste og rak.

Da kan boblene bli mange, og så blanke med sitt skinn.

Da kan hjertet ditt få banke, når du vinker alle inn.

Da kan smilene bli delte, under himlens fargespill.

Da kan livet bli så herlig, hvis vi bare får det til!

**********

Jeg har jo som kjent egentlig en pause fra bloggen.

Men når et par innlegg inn mot det nye året, gir meg en opplevelse som du kan se under.

Da blir man jo en smule inspirert.

De innleggene kan du lese om du klikker HER

 

 

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

#prosa #rim #tanker #livet #himmel #poesi