Tenk så heldig jeg er.
Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av.
Jeg ble litt var der, skjønner du, en gang for lenge siden.
Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser.
Eller hva de heter, de som gikk litt nedenfor knærne.
“Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa…”, sa hun.
De har ikke vokst siden da.
Føttene altså.
Selv om mye av skrotten synes å sige nedover.
Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”?
Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.
****
Men håret det vokser.
Bare på feil plass.
Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er.
Men det kan man gjøre noe med.
Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg.
Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår,
har beveget seg inn i de kanalene.
Ja, i alle fall noen av de!
Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg.
Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari.
Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”.
****
Det et verre med kjeften.
Den har blitt et håpløst investeringsprosjekt.
Jo mer man investerer jo mindre blir det igjen.
Som jeg sa til tannlegen nå sist:
«Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der».
Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast.
Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man la fra seg.
****
Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min.
Til langt ut i pensjonisttilværelsen.
Liten og spinkel som den har vært.
Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk.
Og aldri over 60 kg.
Men det fikk heller ikke lov å vare.
Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.
Hadde jeg ennå blitt høy&mørk.
Men neida!
Tvertimot.
Halsen forsvant ned mellom skulderbladene.
Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.
****
Men jeg klager ikke.
Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen.
Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør.
Jeg tenker også på alle de som aldri opplever min alder.
Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt.
For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.
For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”.
Han hadde skjønt det, han lille krabaten.
Men nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater.
Og oldebarn er født, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med.
****
Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato.
Vi får ikke engang en «best før» dato.
Skjønt det hender jo at man får høre det.
Hva som var bedre før.
Ja, uten å utdype det noe nærmere.
Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere.
Ikke det at hørselen blir bedre.
Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg.
Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.
****
Det er vel heller at folk blir borte.
Nære og kjære og kjente.
Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende.
Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig.
Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet.
Uansett om hodet befinner seg på en svanehals…
Eller en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene.
Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget.
Særlig når utsikten til fanget har forduftet.
****
Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør.
Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt.
Selv om den samme skolten sliter med å skjønne at skrotten er gammel.
Men nå har den erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen.
Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer. sånn noenlunde.
****
For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberaklet.
Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på.
Som å bli hobbyblogger, for eksempel, og spre merkelige innlegg som dette.
Jeg vet jo det er mange som rynker både på det ene og det andre når de hører ordet “blogger”.
Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato.
Men vi hobbybloggere vet hva det handler om.
Ære, berømmelse og inntekt er det i alle fall ikke snakk om.
****
For ikke å snakke om å bli student på gamle dager.
Jeg har fått spørsmålet mange ganger: “Ha skal du bli når du blir stor”?
Nå har jeg sagt at jeg har gitt opp å bli stor!
Så den saken er grei.
Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan.
Eller som man TROR man ikke kan.
Utfordre seg selv.
Rett og slett!
Nå braker det snart løs med andre semester.
I denne studentperioden.
Den første avsluttet jeg i 2014.
Det er jaggu meg lenge siden.
Enda jeg var pensjonist da også!
