En oppskrift på lykke…

Nå kan det hende at du oppfatter at overskrifta ikke stemmer overens med resten av innlegget. Men sånn er det med oss mennesker, vi oppfatter ikke alltid det samme på samme måten. Det var imidlertid både en koselig og en snill stund, der oppe på Kaleido. Les litt mer om dette stedet HER.

Kaleido finner du i Saltdal Kommune, denne vakre kommunen du kommer til på nordsiden av Polarsirkelen. Det er bare å slakke opp litt når du nærmer deg Røkland, så får du øye på det.

Kaleido er en del av Ribo, som du kanskje har hørt om – når “Helene sjekket inn” der. Jeg har skrevet noen ord om det også, som du kan lese om både  HER og  HER og HER.

Mine skriverier har neppe bidratt i utviklingen og lykken, i verken Ribo eller Kaleido, men de har ligget mitt hjerte nær i lang tid. Derfor har det blitt noen innlegg om de over tid. 

Men det var en helt annen “Oppskrift på lykke” jeg skulle skrive om…. 

Bare se hva jeg fant på veggen i kafé delen av Kaleido.

Det er fort gjort å overse sånne små detaljer.

Særlig hvis man er sulten etter å jaktet på noe spennende av alt de har å selge i de herlige lokalene.  

Jeg er en smule engasjert i alt som har med eldre å gjøre.

Det kan helt klart ha noe med min alder å gjøre.

Det ble derfor et lykkelig øyeblikk, da jeg merket totalt fravær av Aldersdiskriminering.

Bare se her hva vi fikk, når vi bestilte “Pølser med Pommes frites”.

Jeg er sikker på at mine oldebarn ville jublet over den samme tallerkenen som jeg fikk!

Fantastisk herlig!

Samtidig som vi kunne nyte maten, så var det ikke fritt for at minner våknet til liv.

Det kan dukke opp mange lykkelige minner gjennom den utsikten vi hadde fra bordet.

Og dette er bare et eksempel av mange.

Men aller mest var det oppskriften på lykke som slo meg.

Kanskje vi skal bli flinkere til å tenke over disse ingrediensene.

Hverdagen slår jo ganske fort mot oss.

Selv etter et par pølser med splitt i endene, og en snill stund på en flott plass.

Kanskje DET var hensikten med hele dette innlegget.

Hva vet jeg – jeg bare skrev det jeg.

Men jeg vet at det å skape aktivitet for eldre, det skaper lykke.

Det har vi i “Samarbeidsgruppa” funnet ut for lenge siden.  

Nå annonserer vi årets siste arrangementet, som finner sted på et annet flott sted i bygda vår.

Et skår i gleden, er at Møteplassen ble rammet av vannskader.

Men vi er snart i gang i midlertidige lokaler.

Dette overskygger ikke gleden over å få denne hyggelige nyheten!

Dette gjør at også året 2024 kan fylles med mange nye og gamle aktiviteter for eldre.

DET må da sies å være en oppskrift på lykke, eller hva?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Det var en gang….

Livet har sine mange sider, men bare en begynnelse og en slutt.

Her var min begynnelse.

En iskald januardag i 1948, ble jeg født her, men da med vegger og tak rundt.

Nå er dette snart en saga blott.

Men sånn er det bare. 

Men jeg rakk å flytte et par ganger før jeg begynte på skolen.

Det er ikke alle barndommens venner som er like nære som den gang.

Noen er borte, dessverre.

Men også det hører med til livets gang.

 

Noen ble borte før jeg rakk å treffe de.

Som min bestefar og bestemor på pappa sin side.

De gikk bort så alt for tidlig.

Det er kanskje en av årsakene til at det ikke har vært så nær familiekontakt på den siden.

Men vi fant graven for noen dager siden.

Og “vi” – det var min kjære søster, hennes eldste datter og mitt søskenbarn på mamma sin side.

Og ikke minst min kjære kone. 

Det er vakkert der . i Elias Blix sitt rike.

På Sandhornøya hvor min kjære far trådde sine barnesko-

Men slik begynner alle eventyr, og fortellinger om levde liv –

“Det var en gang”.

Kanskje vi tenker for lite over det – mens vi ennå lever!

Det er intet som varer evig, men minnene kan ingen ta fra oss. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Minner og virkelighet…

Det er alltid litt spesielt å vandre på minnerike steder.

Har du tenkt og kjent på det noen gang?

Hvordan minner og virkeligheten blandes sammen på en merkelig måte.

Vi ser hvordan det er, men de sterke minnene “forteller” hvordan det var.

I våre hoder dannes bilder intet fotoapparat klarer å fange inn.

Nå skal jeg ikke nevne fantasien oppi dette.

Som kan fantasere om hvordan det kunne ha vært.

Da kan det spore helt av for en gammel kall. 

Da er det ikke alltid at det bildet man har i hodet, stemmer med det som blir fotografert.

Jada, innrømmer at det høres litt merkelig ut når jeg skriver og leser det selv.

Her over kan jeg huske fjæra full av tømmer og båter under bygging.

Men da var det furua som spilte hovedrollen, store og velduftende.

Men bildet forteller noe helt annet, som du kanskje ser bedre enn meg. 

Tenk alle båter som har “våknet til liv” i ly av Storfloget.

I Storhetstiden – når det var et yrende liv i fjæra.

Så ble det stille, med bare minner..

Helt stille og tomt.

Men så våknet det til liv igjen.

Ære være alle sjeler som bidrar til at det skjer.

Barndommens minner vil aldri kunne bli en realitet og virkelighet.

Men når virkeligheten åpenbarer seg på denne måten, blir minner så mye lettere å forklare.

For det var noe som manglet i mange år, når vi gikk langs fjæra.

En sånn rar følelse av å ha mistet noe, noe viktig som var borte.

Som om noen biter i et puslespill var forsvunnet og manglet.

Nå er jeg sikker på at dine biter og mine biter ikke var like.

Sånn er det bare – vi kan alle ha gode minner.

Men de vil aldri være helt like.

Akkurat som minner og virkeligheten aldri kan bli helt  lik.

Men du verden så godt med en følelse av  “å kjenne de igjen”.

Sånn som det kanskje må føles om man har gått seg vill, og plutselig kjenner seg igjen.

Om du skjønner hva jeg mener.

Men nå kan man jo ikke gå rundt å si:

“Du, jeg traff på et kjært minne i fjæra i dag, som faktisk hadde våknet til liv igjen”.

Da kan de neste setningene i den samtalen bli en smule utfordrende.

Nei – tenk heller litt på det for deg selv, neste gang du vandrer på en minnerik plass. 

For det kan gi en sånn god følelse av håp.

Håp om at alt vi føler vi har mistet, kanskje ikke er borte for alltid.

Vi vil aldri få alt tilbake sånn som det var.

Men kanskje som noe vi kjenner igjen som et solid holdepunkt. 

Da trenger ikke horisonten føles like tom.

For det er den så visst ikke.

Der finnes både fortid, nåtid og fremtid.

Farget av virkeligheten, minner og drømmer.

Som intet fotoapparat i verden kan gjenskape i bilder. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Nå er enden nær….

Sikkert på tide også. I alle fall med denne fortellingen. Nå orker jeg ikke en gang å linke inn de andre avsnittene fra “Den Mangfoldige Turen”. Jeg er ikke så sikker på at det er så mange som gidder å benytte seg av de. 

Mitt i alt kaoset med bilberging, leiebil og to verkstedbesøk, fikk vi beskjed om bortgangen til en onkel av min kjære, en hedersmann som ble nærmere 103 år. Det tar jeg meg tid til å linke, siden det var grunnen til at det ble en fortsettelse på turen.

Klikk og les HER

Men hvorfor Hurtigruta enda en gang…? Joda, med all usikkerheten med bilen, så hadde vi bestilt plass der, og leiebil i Lofoten. Når vi fikk vår bil i orden, så fikk vi rede på at Hurtigruta krever avbestilling 30 dager før avreise.  Vi måtte bare beklage at vi ikke visste om dødsfallet for 30 dager siden – men fikk diskutert oss til plass for bilen også.

Skjønt jeg var spent på OM den ble med, for den stod, ensom og alene på kaia, nesten til Kong Harald kastet loss.

Men vi kom oss avgjorde, både vi, og den bortskjemte bilen vår. Ut forbi moloen og rett ut i Vestfjorden.

Noen glimt av andre sjøfarere…

Vi farter mest i området Stamsund-Sennesvik-Ure-Leknes, når vi er i vakre Lofoten. Men det kan ofte være sånn som dette, i skodda´s favn, for å si det sånn.

Men vi fartet også litt rundt omkring mens vi var der denne gangen, ikke minst på hjemreisedagen, siden Hurtigruta går sent på kvelden fra Stamsund. Heldigvis var det ikke vårt bildekk som lå nede i skråningen i bildet over. Noen har ingen respekt for naturen, det er til å gråte over. 

Det var ennå lite turister i Lofoten, kun mer fastboende, om man kan si det sånn.

Vi lå på hotell på Leknes. Helt greit å fint å bo der. Men hele TV systemet hadde knekt sammen i et tordenvær, men hva gjør vel det – når vi kan ordne oss som vist ovenfor – ja du må klikke i bildet for å skjønne….

Etter å ha fått fortreffelig middagsservering hos en venninne av min kjære, så var vi klar for hjemreise. Atter en gang med Hurtigruta, i et vått og hustrig vær. 

Denne siste turen ble en nedtur, faktisk. Alt av serverings muligheter var stengt, ja – bortsett fra drikke i baren og  brus og snacks/godis i resepsjonen. Det viser bare at Hurtigruta ikke har fokus på de som reiser sånne korte turer, fra havn til havn. Men vi berget oss, og kom oss hjem. Både vi og bilen.

Bildene ovenfor er tatt utenfor boligen til to gode venninner av min kjære.

Det får være avslutningen på denne føljetongen om “Den mangfoldige turen”.

Tusen takk for følget til alle som tok seg tid til å bli med. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Den mangfoldige turen – del 4

Jeg gir meg ikke. Har man først lagt ut på en sånn tur, så må man prøve å komme seg hjem igjen… klarer vi det – med stil? Skulle noen ønske å være med fra begynnelsen, så kan dere klikke dere gjennom de tre foregående innleggene –

DEL 1

DEL 2

DEL 3

Det er ikke alt som går som man planlegger. Men jaggu havnet vi i Verdal og helt ute på historiske områder som Stiklestad. Vi hadde ingen tanker om å overnatte på hotellet der. Men det gjorde ikke vondt å bo der, i en kombinasjon av det moderne og det historiske. 

Bakgrunnen for den opplevelsen, var at bilen begynte å leke bajas. Faktisk allerede på tur opp mot Dombås. Det resulterte i ganske mange varsellamper, generert av Dieselpartikkelfilteret. Et miljømessig genistrek som har skapt mye frustrasjon. Men dette innlegget skal ikke handle om akkurat det perspektivet. 

Vi hadde klart å få diskutert oss til en time på merkeverkstedet i Verdal dagen etter. Det gjorde litt godt å få senket skuldrene, svelget litt bannskap og grums, med denne utsikten. 

Våre forfedre fikk ut sine frustrasjoner og “forbannelser” på helt andre måter. Men jeg roet meg ned, og tenkte at det nyttet neppe å gripe til våpen. 

Jeg er usikker på om det var bidrag fra de høyere makter, eller noe annet, men om morgenen oppførte bilen seg helt normalt. Etter samråd med merkeverkstedet, kunne vi kjøre videre mot nord. Jeg skal ikke påstå at jeg følte meg helt trygg på beslutningen, men verkstedet hadde “dyttet” oss inn i en allerede fullt belagt dag, så alternativet kunne fort blitt en overnatting til her. 

Ryggmargs følelsen skulle vise seg å stemme ganske så bra. Med en stor grad av variert trygghet, og ikke minst totalt fravær av den “godstemningen” i bilen, klarte vi med nød og neppe å komme oss til Mosjøen. Men da var det stopp. Enda et nytt merkeverksted anbefalte ikke å kjøre videre. Så det ble bom stopp her, i krysset mellom E6 og veien til Sandnessjøen.

Heldigvis hadde vi mobilitetsgaranti, etter siste service på bilen. Så det endte opp med en hektisk halvtime, hvor en initiativrik dame fra Viking kom og hentet oss i sin privatbil, og fraktet oss til Avis, som faktisk lå rett over veien for Merkeverkstedet, som etter hvert ville få levert min bil av redningsbil fra Viking. 

Dama hadde gitt beskjed til Avis, at hun skulle ta de i nakken, om de vågde å stenge før vi hadde fått rekvirert ut en leiebil. Men vi møtte bare velvilje og hjelpsomhet, så alt ordnet seg – på den måten!

Ikke lenge etter var vi tilbake, og fikk lastet baggasjen over fra vår bil. Egentlig skulle jeg vært sur og forbannet på vår bil i det øyeblikket. Men det var faktisk litt vemodig å forlate den, ensom og alene, når vi omsider satte kursen hjemover.

For de som ikke er kjent, så hadde vi bare 25 mil, cirka, før vi var hjemme. Når vi kjørte over Saltfjellet, slo tanken meg……. Hadde vi rett og slett skjemt bort bilen vår? Siden vi lot den få tur med Hurtigruta sørover….? Den tanken slapp ikke hodet mitt, så hvem vet?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Den mangfoldige turen – del 3…

Når man lager en sånn “tur-serie” som dette, kan det være greit å legge inn linker til de forrige “kapitlene”:

DEL 1

DEL 2

Hurtigruta går innaskjærs det aller meste av turen. Men når sånne åpenbaringer dukker opp, så begynner vi å tenke på etappen fra Trondheim og nedover mot Skedsmo og Lillestrøm. Det er noen mil det også, og da på fire hjul. Det blir tidlig start, for vi legger til piren i Trondheim før sju på morgenen.

Det var en grei følelse å finne igjen bilen på kaia. Bortsett fra at mannskapet hadde justert både seter og speil, og alt, bare for å kjøre bilen på land. Men etter litt “brumling” så var vi klare for å ta fatt på veien sørover. Vi hadde ikke kjørt så veldig langt før vi kom inn i helt andre klimatiske forhold, enn de som var årsaken til at vi måtte ta Hurtigruta i bruk.

Turen gikk smertefritt, og nesten i ett. Bare et kort stopp for en liten matbit på Dombås. Så vi var tidlig fremme på hotellet vårt i Lillestrøm. Det skal sies at det var litt mer romslige forhold der enn lugaren ombord i MS Vesterålen. Med det var vi jo klar over. 

Ikke minst sengene hadde en noe annen standard. Det kunne jo være greit, siden vi skulle hospitere her i fem døgn. Selv om mesteparten av tiden ville være sammen med våre, så mye som mulig.

Men vi hadde litt tid for oss selv også, som her innom “Firenze”, en restaurant på Skedsmosentret. Der var vi et par ganger, hvor vi også traff kjente.

Høydepunktet på turen var selvsagt konfirmasjonen til vårt siste barnebarn. Den skulle foregå i Kulturhuset i Lillestrøm, og var borgerlig. Været var vakkert, og det var flott og sommerlig pyntet utenfor Kulturhuset.

Her er salen klargjort for pulje 3 på den dagen. Det er tydelig at det er mange som velger å konfirmere seg borgerlig. Det var litt spesielt å bevege seg rundt i folkehavet utenfor, for oss som ennå befant oss i et koronamodus i hodet. Men det gikk bra.

Jeg drister meg til å legge ut dette bildet, uten å ha spurt om lov fra noen. Motivet er jo “Seansen”, og ikke enkeltpersoner. Jeg respekterer alle de som ikke ønsker å få lagt ut bilder av seg selv.

Dette har jeg derimot ingen “skrupler” med å legge ut bilde av. Bordet til festen var vakkert pyntet, og farmor og farfar fikk sitte sammen. Får det våkne øyet… så kan man ane en viss fokus på “fotball” som pynt på bordet!

Kakebordet i sånne anledninger er bare helt fantastisk. Også her kan den våkne leser ane at det må være en fotballfrelst kar som stod som konfirmant denne dagen. Og det stemmer på en prikk.

Et annet høydepunkt på denne turen, var å få treffe denne gjengen. Vårt eldste barnebarn, av fem, og eneste jenta, sammen med sin samboer og deres tre gutter – VÅRE tre oldebarn. Det var spennende å kjøre og hente de på Gardermoen. Ville det bli plass for hele gjengen med barneseter, dobbel barnevogn og baggasje. Men det gikk bra.

 

Det ble flotte dager med mange gode minner. Men intet varer evig – ei heller de dager med våre kjære. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

Han Nils la ut på sin siste reise…

På fredag fulgte vi en onkel av min kjære til sitt siste hvilested.

Han var født i 1919, og ble 102 år og 7 måneder.

Jeg har skrevet om Nils før, men da var han bare 99 år.

Det kan du lese om du klikker HER.

Nils beholdt sitt lune smil, glimtet i øyet og humoren, helt til det siste.

Når han kom seg av lungebetennelsen i vinter, uten medisinering – sa han:

“Jeg var utenfor Perleporten, men hadde glemt nøkkelen”.

Selv for en gammel mann som meg, på 74 år, er det vanskelig fatte innholdet i et liv på nær 103 år. Nasjonalbiblioteket gir en enkel og liten kavalkade fra 1919 – klikk HER.

Nils var klar i hodet livet ut.

Tenk dere den samlingen av minner og opplevelser han hadde i sekken sin.

******

Jeg har skrevet et dikt en gang, som jeg har tilpasset litt til Nils og vårt farvel med han.

Jeg deler det her med dere.

*****

Det vil være tunge daga, når slækta mista en kjær.

Når han som stræva på sjyen, slett ikke lenger è nær. 

Dær du så han så ivrig, ut på havet han ælska som mæst.

Bruket måtte håndteres, sjøl om kulingen sto fra nordvæst.

***

Tankan kan være tunge,  i dag og i dagan som kjæm.

Mæn minnan skal være unge, og gje både smil og klæm.

Måtte alt slitet på havet, gje gjænklang fra robåt og sjark.

Det è ikke rare trøsta, men skriv den på kritthvite ark.

***

De dagane og stundan è over, med våke og tåra og smil.

Dær ingen av dokker sover, for ingen har nokka tvil.

Det kviler ei ro over alle, som gjorde så mye godt.

Om det nå bærre var fleire, som kunne den godskapen fått.

***

Livet det kjæm som en gave, og drar som en fuggel mot sør.

Du veit ikkje kor du har det, før det slukkes og dør.

Men, la tårann og smertann, leite seg ut av ditt sinn.

Få fotann i varmeste læstann, og tørk dine tåra av kinn.

***

Minnan de è der så klare, som merkann på knivblad og skaft.

Kjærligheta vil vare, den grodde seg sterk i mot natt.

No è det slutt på smertann, og redskap har lagt seg tell ro.

Minnan sitt faste i hjertann, så fine og varme og go`. 

********

Tusen takk kjære Nils for alle de minner du skapte for oss.

Hvil i fred.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Det falt i knas…

De gode og kjære minner lever for alltid i hjerte og sinn.

Heldigvis.

For det er ikke alltid at de mer håndfaste minner gjør det.

Det falt i knas…

Et av de eggene vårt første barnebarn malte for mange år siden….

Det var ingen god følelse.

Men minnet fra jenta med pensel og vannfarger forsvinner aldri.

Det er der for evig og alltid.

Men det er enda noen igjen.

Av de helt skjøre Påskeeggene.

Malt med iver og kreativ fantasi.

Denne forsvinner aldri..

Utsikten fra ulike steder i vår vakre bygd.

Den forsvinner verken fysisk eller fra minnet.

Det er nok vi som forsvinner først.

Med de spor og minner vi etterlater oss.

Sånn er livet.

Riktig God Helg og Påske.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Har du tatt Planteskola?

Jeg har tatt Planteskola, eller er vel rettere å si at “den tok meg”. Og jeg var ikke alene i bygda. I mange år så var dette den desidert største arbeidsplassen i sesongen, både for husmødre og ikke minst skoleungdom.

Selv om veiskiltet ennå er synlig, i likhet med små “klatter” med granskog i fjellsida, så er Rognan Planteskole nedlagt. Men om du har lyst så kan du lese litt Historikk ved å klikke – HER



Men selv om Planteskola er nedlagt, så eksisterer alle bygninger ennå, og som man ser så gjør grana det også.

Jeg begynte jo å jobbe der før jeg begynte på skolen omtrent. Jeg skulle jo bare besøke min storesøster som jobba der. Men formannen syntes jeg gjorde så god jobb at jeg fikk min første Lønning 😀

Dessverre så finner jeg ikke så mange bilder fra den tiden. Da foregikk alt på friland, både såing og prikling av småplanter til høsting og bunting og klart for planting i fjell og skog. På det meste så var omtrent alt av ledige arealer i bygda tatt i bruk.



De siste årene så foregikk alt i Drivhus av ulike typer. Men som man kan se på avstand så har tiden satt sine spor…



Og kommer man på nært hold så er dette enda mer tydelig. Det samme er jo de store snømengder om har tynget byggverket.

Men ennå er det en viss bruk av det største drivhuset. Så vidt jeg har klart å finne ut, så er det lagring av for til rein. Om jeg tar feil så beklager jeg det. Men uansett så er det god plass, og godt med utlufting 🙂

Flere sentrale steder nært sentrum, kan man enda se rester fra denne tiden. Her rundt kirka og campingplassen. Om du vil lese litt om Skogplantingens historie, så klikk HER.

Det var etter min mening et eksempel på feilslått politikk, i alle fall mange av de steder her i nord hvor gran ble plantet. Men selv om Norge “gror over” i li og fjell, så plantes det skog som det ikke er gjort på mange år. Bare ta en titt på statistikken HER.

Men de plantene er ikke produsert på Rognan, det er sikkert. Her er det bare minner igjen. Det tragiske er jo at hele dette området ble for noen hundre år siden gitt av private grunneiere til Prestegården – for å få prest til bygda.

Den eneste bygningen som er bebodd i området, er bestyrerboligen. I dag ønsker småbrukere å kjøpe området til dyrking. Men Statsskog/Opplysningsvesnets Fond skal jo ha en formue for arealene. Jeg tar forbehold om dette stemmer, men les mer om dette HER.

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen (med unntak av de minste som er googlet)

#rognanplanteskole #statsskog #skogplanting #gran #Saltdalkommune