Har du tatt Planteskola?

Jeg har tatt Planteskola, eller er vel rettere å si at “den tok meg”. Og jeg var ikke alene i bygda. I mange år så var dette den desidert største arbeidsplassen i sesongen, både for husmødre og ikke minst skoleungdom.

Selv om veiskiltet ennå er synlig, i likhet med små “klatter” med granskog i fjellsida, så er Rognan Planteskole nedlagt. Men om du har lyst så kan du lese litt Historikk ved å klikke – HER



Men selv om Planteskola er nedlagt, så eksisterer alle bygninger ennå, og som man ser så gjør grana det også.

Jeg begynte jo å jobbe der før jeg begynte på skolen omtrent. Jeg skulle jo bare besøke min storesøster som jobba der. Men formannen syntes jeg gjorde så god jobb at jeg fikk min første Lønning 😀

Dessverre så finner jeg ikke så mange bilder fra den tiden. Da foregikk alt på friland, både såing og prikling av småplanter til høsting og bunting og klart for planting i fjell og skog. På det meste så var omtrent alt av ledige arealer i bygda tatt i bruk.



De siste årene så foregikk alt i Drivhus av ulike typer. Men som man kan se på avstand så har tiden satt sine spor…



Og kommer man på nært hold så er dette enda mer tydelig. Det samme er jo de store snømengder om har tynget byggverket.

Men ennå er det en viss bruk av det største drivhuset. Så vidt jeg har klart å finne ut, så er det lagring av for til rein. Om jeg tar feil så beklager jeg det. Men uansett så er det god plass, og godt med utlufting 🙂

Flere sentrale steder nært sentrum, kan man enda se rester fra denne tiden. Her rundt kirka og campingplassen. Om du vil lese litt om Skogplantingens historie, så klikk HER.

Det var etter min mening et eksempel på feilslått politikk, i alle fall mange av de steder her i nord hvor gran ble plantet. Men selv om Norge “gror over” i li og fjell, så plantes det skog som det ikke er gjort på mange år. Bare ta en titt på statistikken HER.

Men de plantene er ikke produsert på Rognan, det er sikkert. Her er det bare minner igjen. Det tragiske er jo at hele dette området ble for noen hundre år siden gitt av private grunneiere til Prestegården – for å få prest til bygda.

Den eneste bygningen som er bebodd i området, er bestyrerboligen. I dag ønsker småbrukere å kjøpe området til dyrking. Men Statsskog/Opplysningsvesnets Fond skal jo ha en formue for arealene. Jeg tar forbehold om dette stemmer, men les mer om dette HER.

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen (med unntak av de minste som er googlet)

#rognanplanteskole #statsskog #skogplanting #gran #Saltdalkommune

 

 

 

Våryre galskaper i kjeller og loft…

Jeg har gruet meg i masser av år på å ta tak i overfylte kjeller og loft. Og jeg skynder meg å si at mye er etterlatenskaper etter mine kjære foreldre. Nå lever jo min mor ennå, men det ville overraske meg om hun leser blogg 🙂 Men jeg kryper uvillig til korset og innrømmer at det meste må jeg ta på egne kappe….


Og hva gjør man da.. Da får man en sånn diger sak som det her til gårds.. og den ER stor..


Er det virkelig mulig å fylle denne…..


Men jeg kan love dere at den ble full.. Jeg tar sjansen på å innvie dere i årelange hemmeligheter, men bare en liten titt…



Og kjære venner,, dette var en LITEN titt. Men det er en ting min avdøde far skal få æren av, og det er alt av metall som han hadde så stor sans for. Og det ble levert pr tilhenger…


Et lite nærbilde,,,


Og som Askeladden ropte… “,, jeg fant..jeg fant,,,,”


Men nå har jeg gjort det, på det nærmeste bokstavelig talt tømt kjeller og loft. For en lettelse, velsignet være all historie…. “Hvil i fred…” 

Nå lagret jeg dette i arkivet under “Vakre minner…” , for egentlig så er det jo det..

Et døgn på havet

At det er fisk i havet, regner jeg med at de aller fleste er klar over,, men denne karen hadde buksert seg opp på land..

Men det er mye man kan få øye på om man bare ser seg rundt…. 

Ja det ante ikke jeg at havet skjuler sånne skjønnheter.. og så rett over senga til og med…

Det er jo på grensa til å være uforsvarlig,,  Men jeg får ta meg en tur å kikke litt.. 

Aha,, 17 etasjer og restaurant på toppen..  ja jeg får ta meg en tur.. 

Hjeeeelp.. det ble da i overkant “meg”, men hva ser jeg i bakveggen på heisen.,,  en ferd i fra dypet.. 

Nei du allmektige,, dette ble sterk kost. Får jeg ta meg en tur ut og trekke pusten. Se på åssen bygning jeg har havna i….

Aha,, det nye hotellet i Bodø 😀 Da kan jeg vel trygt tusle inn igjen. Og kanskje bestille bord her…

Hmm,, lurer på om jeg får sove litt ettermiddagsblund, med vakre havfruer rundt meg på alle kanter. Men det går vel bra så snart jeg er på rommet og i senga..

Og det gikk bra 🙂 Og vi hadde et koselig døgn sammen med et vennepar fra Lofoten. Dette frister til en gjentagelse en gang 🙂 

Alle bilder er mine 🙂 

 

Alt har en ende… Del 1

Vi overtok heimhuset rundt 1985, og bygde generasjons bolig til mine foreldre. Da kjøpte min far en brukt Campingvogn som de skulle ha som “hytte” og overnattingssted for gjester. Den har tjent sin misjon for mange år siden. Og min salige far protesterte ikke når jeg nå fant tiden moden for å si farvel til “hytta”…

Den var jo nærmest blitt en del av naturen og omtrent “grodd” fast 😀  Men det finnes heldigvis hjelpemidler…


Og laus kom den.. men jaggu var det trangere mellom garasje og hus enn jeg hadde trodd..

Men det meste går, og særlig når skjønnheten ikke er overstrømmende i utgangspunktet … for den må jo liksom opp på denne platten,,


Og opp kom den med noen “skrikende” protester..


Og da er det bare å vinke farvel til et gammelt minne, som forlater oss uten av vi akkurat felte noen tårer. Da er nok høstens ankomst litt mer vemodig,,,

 

Det var en gang da eventyr var sanne..

Det var en gang da eventyr var sanne. Kanskje en smule overdrivelse. Men de var i alle fall mye nærmere og virkelige enn dagens digitaliserte eventyr. Men vi som går under samlebegrepet “gamle” er jo så heldige at vi har fått oppleve både gamle og nye eventyr. Og det var så langt fra alt som stod i bøker, faktisk kanskje minst akkurat det.


Jeg aner ikke noe om hvordan det var eller er å vokse opp i en by. Men jeg aner mye om hvordan det var å vokse opp på et lite sted som Rognan. Som ligger i vakre Saltdal kommune, som åpner seg frodig og sørvendt så snart polarsirkelen og Saltfjellet er passert.  Du kan titte litt  HER om du vil.


Det er jo et kjent fenomen at når man begynner å bli gammel, så dukker mange minner opp. Og noen av  oss er jo så heldige å blitt velsignet med barnebarn og kanskje til og med oldebarn. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg har av og til et dilemma hvor mye jeg tør å fortelle om hva jeg fant på i pur unge dager.


Men jeg har nå dristet meg til å sette ned noen ord på rim. Så kan jo de av min generasjon som kjenner seg igjen i ordene, spe på med egne ord i de porsjoner de mener er forsvarlig ovenfor sine. Så får i alle fall ikke jeg all skylda om det skulle bli noen ville tilstander blant ungene i bygda… Men glem nå ikke at eldre skal ha tilgivelse og trenger ikke tillatelse..

Det var den gang det.

Vi gamle og sære, skal ikke tvære om gamle dager som ikke er nære.

Men minner er minner, for gubber og kvinner. Da ikke alt gikk på skinner.


Det er ikke sånn at det gjør det i dag. Så ikke bær nag til de gamles behag.

Det var jo en gang, da vi unge sang. Da vi fant på det meste uten tvang.

Det var ikke klubber og organisering. Jo – kanskje litt idrett med felles trening.

Men aller mest vi styra som best, lenge før vi fikk gå på fest.


Vi smatt opp i fjell så steile og bratt. Vi bygde hytter i trær og kratt.

Vi lå flate på kaia og fiska mort. Eller i elva uten kort.

Vi bodde i fjæra med båter og flåter. Svømmekunsten var bare gåter.

Vi kasta på stikka, og øksa og spikka. Det hendte vi blødde, men ingen klikka.


Vi klatra i trærne og skrubba opp knærne. Men ingen trodde at vi var gærne.
Det var bandekrig, indianer og hvit. Det hendte vi glemte å sette de fri.

Men nå gamle kall, må du slutte å tulle. Det var jo dette du ikke skulle.

Nå går det fullstendig over styr, når du drømmer deg bort i eventyr.

Ha en eventyrlig flott helg 😀

Heavens door.

Kanskje en overskrift på kanten, men likevel… Det er jo et faktum at ikke noe i denne verden varer evig. Verken blant alt levende eller alt som dødt. Men det var jo dette bildet som fikk meg til å tenke på den tittelen på dette spesielle innlegget..


Ja det er riktig. Her rives et hus, og nå skal jeg fortelle en liten historie, men først vise en så god oversikt som mulig, over tomta der.


Jeg ble født i ei lita hytte ikke langt bak den røde fjøsen, en iskald vinterdag i januar 1948. Vannet var frosset og de måtte over til de det ekteparet og foreldrene hans som bodde i dette huset for å få vann mens de tinte snø. Etter sigende var det 20 kuldegrader.

Vi bodde litt her og der rundt omkring før vi flyttet i nytt hus i 1955, da var jeg sju år og skulle begynne på skolen. Huset ligger i den retningen jeg står og tar dette bildet, men ikke mer enn et par hundre meter unna. Og skolen jeg skulle begynne på ligger bare et par hundre meter til venstre i dette bildet. Og Sentrum her i bygda, ligger også bare et par hundre meter til høyre i dette bildet.

Området rett rundt her inneholder i dag, barnehage, Idrettshall, store utbyggelser av skolen med svømmehall,, Helsesenter og Samfunnshus. Da jeg begynte på skolen var det beiteområder og slåttmark. Og jeg og andre unger var med og hesjet mange ganger, og hoppet i høyet i den røde fjøsen..


I dag, eller egentlig for mange år siden, så var jo tanken om et gårdsbruk så tett inn på sentrum og de omgivelser som er der nå, helt utenkelig. Men det vandret kyr gatelangs. Og jeg husker jeg ble sendt ut for å samle sammen kukaker som min mamma la i kar og bøtter med vann og vannet blomstene ute med.


Ja nå var jeg ganske så snill med å Google et bilde på kukaker, men jeg formoder at de aller fleste har en formening om hva det er i virkeligheten,, Men jeg er så langt fra sikker på at alle vet hva “Siladråpen” er ?


Varm melk sånn nesten rett fra spenene, ja jeg kan nesten kjenne smaken ennå. Jeg syns det var deilig. Men jeg vet jo om noen som allerede den gang sa at de likte ikke kumelk, bare meierimelk. 😀

Men det var ikke det eneste disse driftige folkene drev på med. Kollektivtrafikk fantes jo nesten ikke. Så hver eneste vinter som jeg kan huske fra jeg var gutt, så kjørte mannen i huset lastebil med hus på plattingen opp på Saltfjellet for å gå på ski. Der satt vi, uten sikring – i noe lignende en Anleggsbrakke (,, men det føltes som på bildet,,,). Helt smekke fullt med voksne og unger. Og veiene opp dit vil jeg ikke snakke om en gang..

Men som jeg begynte med,, Ingenting varer evig. Alt har sin tid, og ender opp i minner før eller senere. Og når jeg så at rivning av dette som har så mange minner med seg for meg, så måtte jeg ta litt tak i det. Det var litt spesielt å stå å se gjennom sperringer..


Men selv om det er vemodig og mange personlige tanker rører seg i en gammel mann, så betyr det så langt fra at drømmer er knust…


Nei det betyr at nye drømmer vokser fram.. Det betyr at i områder der jeg tråkket mine barnesko, samlet kukaker og drakk “siladråpen” og hoppet i høyet. Der skal det komme nye sko,, nye lyder og nye minner skal skapes. Det kalles for utvikling, og det skal vi ta i mot med glede.


 

Det blir spennende å se hvordan området blir når det blir ferdig.. 🙂 Lykke til

Jeg antar at det er åpenbart hvilke bilder som er mine og hva som er googlet 🙂

Det ble et personlig innlegg, men det var moro å gjenoppleve noen minner på denne måten 🙂

Til alle dere…

Hei i kvelden alle sammen som jeg så ydmykt vet stikker innom bloggen min av og til. Nå madammen og jeg vært på farta rundt om i Norge en måneds tid, både for oss selv og for å holde kontakt med barn, barnebarn og oldebarn. Vi er på farta hjem på  lørdag og er hjemme på søndag.. Og jeg har fått laget ganske mange blogginnlegg på turen. Faktisk har jeg nok vært for aktiv og skal derfor ta det pent de siste dagene,,, før vi pakker i bilen igjen….

Nå er dette fra turen hjem fra Lofoten ,, men likevel.. MEN… før jeg roer ned så vil jeg sende en blomster takk til alle dere som ser innom bloggen min og takke for interessen og masse fine kommentarer. Det gjør jeg med disse bildene som er tatt både i Lillestrøm sentrum og på Bærums verk..









Håper dere fikk noen gleder av denne fargeprakten, og så kommer jeg nok innom når det klør i tastefingrene 😀

Den fordømte nordlending – del 2

 

Jeg sluttet første del av dette innlegget med at jeg var tilbake til Stavanger og etter det til Bergen, for å tjenestegjøre  i Den Kongelig Norske Marine.

Når tusen unge menn fra hele landet blir ikledd matrosdresser, så forsvinner liksom kulturelle og språkmessige forskjeller. Da er det andre tonefall man blir relativt fort observant på å lytte til Men vi prøvde jo å utnytte uvitenhet når vi ble innkvarter i et kjellerlokale et par uker til kaserna var klar. Da vi fikk beskjed om å vaske gulvene, påsto vi med overbevisning at der vi kom fra var vi vant med å snu torva når det var nødvendig. Men når sant skal sies så kom vi ikke veldig langt med den der.

Jeg traff jo min kjære mot slutten av tjenestetida når jeg var hjemme på permisjon. Men da var det allerede bestemt at jeg skulle reise til Asker der min far jobbet på anlegg. Og jobb fikk jeg ganske så fort og det hos Oluf Lorentzen, mens de enda drev med kolonialbutikk. Vi er jo nå kommet til 1969.

I dag driver jo det firmaet kun med engros handel av finere kolonial, det kan du se HER

Jeg må innrømme at det kunne være en utfordring å jobbe i en såkalt finere kolonial forretning som blant annet leverte matvarer til Skaugum. Og jeg fikk noen spørsmål om det var vanskelig å få arbeidstillatelse når jeg kom nedover. Men jeg sa bare som sant var, at når man var vant til å arbeide så gikk det nå bra. Men det vanskeligste var å få leilighet når min kjære skulle flytte nedover. Det var ganske så mye “Bill. mrk Ikke Nordlending” Men vi lyktes til slutt, til en danske igjen, som var gift med en nordlending.

Men jeg må bare si som sant var, at jeg har sjelden sett noen så glad som min gravide kone som da vi i mai 1972 satte kursen mot nord med flyttelass om bord.

For å gjøre en lang historie kort, og fordi jeg la ut dette innlegget i kjappeste laget og før det ble ferdig. Så jobbet jeg mesteparten etter det i et internasjonalt firma med hovedkontor i Oslo.

Standard Telefon og Kabelfabrik A/S (STK) lå på Økern i Oslo. Kabeldelen av bedriften er nå en del av Nexans-konsernet og heter i dag Nexans Norway AS. Fabrikken i Oslo var en av Oslos største industriarbeidsplasser, men er nå nedlagt. Bedriften var tidligere eid av det internasjonale telekommunikasjonsselskapet ITT og senere av Alcatel. Alcatel skilte i 2000 ut sin kabelvirksomhet og dannet Nexans.

Dette står og lese på nettet. Og det forteller jo at dette firmaet fyller 100 år i år. Og det er litt interessant og merke seg, at det eldste som er igjen av denne 100 åringen er fabrikken på Rognan, som ble etablert i 1972.

Man skulle tro at den kulturforskjellen og språk mellom en fabrikk i Nordland, et hovedkontor i Oslo, og eid av vekselvis amerikansk og fransk kapital, skulle by på utfordringer. Men etter mine ringe vurderinger, skapte dette en helt motsatt effekt, nemlig en rekke positive synergieffekter som har bidratt til at fabrikken på Rognan har vært en av de mest lønnsomme i selskapet i en årrekke.

Erfaringen med språkmessige og kulturelle forskjeller har og kan sikkert oppleves forskjellig. Men jeg er overbevist at klarer man å se de forskjellene som en styrke så er det helt utrolig hvilken effekt det kan få.

 

Den fordømte nordlending…

Ja det er vel sagt og skrevet mye om nordlendinger og ikke minst om kulturforskjeller og dialekter mellom landsdeler. Og Arthur Arntzen/Oluf har jo satt sine ord på dette. Det er det ingen som helst tvil om.

Og det er vel flirt mer enn en tåre når denne karen fra Rallkattlia satte i gang med sine historier..

Og for de som ikke har hørt eller aner noe om “Den fordømte nordlændingen” – så kan dere høre og se HER

Men den egentlige grunnen til at jeg begynte å tenke på dette temaet var faktisk et blogginnlegg jeg leste på facebook. Og det vekket jo noen minner om mitt møte med Vest- og Østlandet på midten av sekstitallet. Det er vel ingen tvil om at det var forskjellige opplevelser, og det blogginnlegget jeg leste kan du finne HER

Men nå skal jeg mimre litt om mine opplevelser, og det skal visstnok bli lettere å huske bakover i tida når man blir eldre, så der må jo jeg ligge steikandes godt an.

Jada, jeg har vært grønnruss. Og på den tiden var det når man var ferdig med den gamle gode Realskolen. Vi hadde til og med russekort og russeavis og dro på russetur. Og russe turen var med tog til Trondheim og videre med tog til Oslo. Men vi fikk klare advarsler før vi la ut på turen, fjern alt av antydning til “Grønn russ symboler” før dere drar. De som hadde vært på tur før oss hadde blitt møtt med ganske så utidige kommentarer, så det gjorde vi. Men dialekta var ikke så enkelt å gjøre noe med på så kort tid. Han var ikke blid han kompisen min som måtte ut av kiosken nær Rådhuset i Oslo og skrive på en lapp det han skulle handle der.

Men mine første ordentlige møter med andre deler av landet var når jeg begynte på skoleskipet Gann i Stavanger etter endt realskole, og reiste til sjøs direkte derfra. Jeg har bare gode minner fra tiden på Gann. Og det kan nok ha sammenheng med at jeg var blant de eldste om bord, jeg var vant til båt og kunne litt engelsk som ikke mange andre kunne. Men det ble litt annet når jeg pakket sjømanns sekken og stod på en flyplass for første gang og skulle møte en gjeng med innbarka sjøfolk fra Vestlandet..

Vi skulle mønstre på i Marseilles og mellom lande og bytte fly i Paris. Og jeg som hadde syntes togturen til Stavanger hadde vært spennende og utfordrende. Jeg var avholdsmann på den tiden, men hadde ikke noen sterke følelser i forhold til det. Men jeg følte meg ikke høy i hatten da jeg var omringet av en gjeng med fulle, og kommende kollegaer på flyplassen i Paris, og de lurte på hvorfor en spirrevipp av en Nordlending trodde han var så mye bedre enn de…

Det var vel da jeg bestemte meg for at det var ingen som helst grunn til at jeg skulle endre på meg. Men det ble uhyre interessant å se hvordan det forandret seg etter ganske kort tid. Da begynte den ene etter den andre å følge med meg, faktisk tendenser til “faderlig omsorg”. Men nå skal det jo tilføyes at jeg var vel den enste som hadde penger igjen til taxi om bord etter en natt på land..

Og hva med disse karene da? Joda, jeg mønstret over i en rederibåt for å jobbe meg over fra New Orleans og over til Europa for dra hjem. Og da  mønstret jeg av i Liverpool av alle steder. Dette var jo helt i startfasen på den farsotten Beatles skulle bli over hele verden. Men nå fikk jeg jo ikke hilse på de da, men det bar rett hjem så fort som det kunne gå på den tiden. Og da for å gjøre meg klar for å utdanne meg til telegrafist…

Og da valgte jeg denne skolen… Og det er Tønsberg Sjømannsskole.

Og telegrafist ble jeg.. og jeg har vrengt og vridd alle minner fra det året. Men jeg husker bare hyggelige og trivelige folk. Og jeg bodde på hybel i en bakke ovenfor Jarlsberg Travbane,, og jeg angrer den dag i dag at jeg ikke tok meg tid å oppsøke de senere. Men så bar det rett fra vakre Tønsberg til Madlamoen i Stavanger..

…. men nå begynner dette innlegget å bli vel langt.. og dessuten var jeg i gang med det i går.. og da presterte jeg å miste rubbel og bitt.. så jeg legger det ut og lager en del 2 som kommer i senere i dag,, om det ikke kommer noe i veien da 😀

Ha en vakker søndag 🙂