Fy f…

Gu´kor han herja, me vind og me vann.

Han slit oss førrderva, så godt som han kan!

Krøllan e slætta i søkkvåte skura.

Det va som han sklætta, når kulingen dura.

Ironien gnistra i bannskapens glød.

Mens veden knitra i peisen så rød.

Vi venta på våren tell mett i august.

På kinnet renn tåren, den drømmen blei knust!

“Morgenstunden, når du brygger dagen din…”

Min trøtte og støle og slappe kropp.

Roper i vanvidd: “Må jeg stå opp”?

Sola henger såvidt over åsen.

Dyra sover jo ennå på båsen.

Da kjenner jeg duften av himmelske dråper.

Den som DA sover, er verre enn tåper!

Slik skal den være min elskede tår.

Svart som djevelens sorte får.

Så varm at tunga krølles i kjæften.

Mens jeg hopper rundt på strømpelæsten.

Sakte men sikkert den siger på:

“Dagen i dag, som er den du skal få”!

Nå er kaffe så mangt og så mye. 

Stadig kommer det flere og nye. 

De rareste smaker, de svake og sterke.

Til og med formet som vakreste hjerte.  

Hva du enn liker, elsker og nyter.

Den gir ikke smak om du klager og syter!

Nyt din kaffe i yndlings koppen.

Kjenn at den varmer i sjela og kroppen.

Da blir du våken og klar for dagen.

Men alt med måte, forteller magen.

Det er faktisk nettopp i denne stund.

At dagens kulør skal bli lagt til grunn.

Ha en vakker dag hvor du enn er i denne verden!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hvilken død er verst…?

Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.

Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…

Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.

Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….

Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.

Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.

Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.

Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?

Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det!  Nemlig!

Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!

Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.

Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.

Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista.  Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?

Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annet SOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.

Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.

Det er faktisk noe å tenke på!

Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Bunny bestemte…

Dessverre lider jeg av en svakhet for utfordringer.

Sånn er det bare.

Da jeg snublet over utfordringen til Bunny (les HER), klarte jeg ikke å dy meg….

Dersom du ikke leste utfordringen, så skjønner du neppe dette.

Men det tar ikke jeg ansvaret for… 😀

Fy for et syn, har du sett noe verre?

En skitten og skrukkete undersått!

Hva mener du egentlig med dette herre… ?

Bevise hvor du har tråkka og gått?

Akkurat nå kom du inn i fra hagen.

Skitten fra tærne til langt opp på magen.

Tropesommeren kom jo til Nord.

Da blir det sprell mellom blomster og jord.

Når utfordring frister, fordamper forstanden!

Da rabler det fort for den gamle mannen!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

På vei til hjertet ditt …?

Har du noen gang lurt på hva som er på vei, eller hvorfor…. ?

Når denne dukket opp fremfor oss for ikke lenge siden, da begynte jeg å lure. Jeg måtte få min kjære til å ta bilde av øyeblikket. “På vei til hjertet ditt”. Men jeg lå jo BAK bilen… ? Det aller meste har sin logiske forklaring. Men denne fant jeg ikke ut av, for våre veier skiltes, før mitt hjerte ble rammet av noe som helst. Men når bildet dukket opp i bildearkivet, så begynte jeg å spekulere enda litt til …. 

“På vei til hjertet ditt…” ?  Neida, fjottkallen, det var neppe noe “rosaromantisk” gjemt i den bilen. Og min kjære bedyret sin absolutte uvitenhet. Ja, altså ikke om denne søte saken, som jeg også fant et bilde av, tatt i en helt annen sammenheng. Men det passet jo inn her… gjorde det ikke

Det er jo dette dramatikere gjør, er det ikke? Å sette sammen bilder og ord for å dramatisere historier så mye som mulig, og særlig overskrifter. Jeg opplever stadig oftere at overskrifter og innhold, sjelden stemmer overens.

 For alt jeg vet så kunne jo bilen være full av slike “hjerter”. En venninne sa her om dagen, at: “Det er de dummeste bøndene som får de største potetene…” !  Men hun sa ingenting om “Hjerte-poteter”, for denne er nemlig avlet i egen åker!

Nemlig i denne åkeren. Men ikke i år altså, den dukket opp i fjor. Like overraskende som bilen på veien – som var på vei til hjertet ditt. Nå skjønner jeg at det ikke var MITT hjerte den var på vei mot. Så da får jeg klare meg med Potet-hjertet – for det er mitt altså.

Så nå får jeg bare vente til høsten for å se om det dukker opp noe lignende. Hvem vet, kanskje jeg får den største poteten i år, som hun venninna sa, selv om åkeren så langt fra er den største!

Men uansett så vil den ikke være på vei til hjertet mitt, men et helt annet organ.

Så husk det mine venner, at det er slett ikke sikkert at overskrifter og innhold stemmer overens, selv om den er siktet inn mot hjertet ditt!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

 

Hva var det som skjedde…?

Ja du verden, årene går, og blir bare kortere og kortere. Har ikke du merket det…?

Da har du ikke passert den såkalte middagshøyden, og i alle fall ikke rullet godt over på den andre siden. Man bare klør seg i hodet, for dette er jaggu ikke lett å skjønne…. Det bare skjedde! 

Continue reading “Hva var det som skjedde…?”

Nytter det å drite i det…. ?

Jeg prøver, det lover jeg!

Bokstavelig talt.

Prøver intenst å lukke det aller meste av inntrykkskanaler.

Men det bobler over av uttrykk som presser seg på!

Sliter fenomenalt med å holde igjen!

Knipe att, som det så pent heter!

Det nytter ikke å ta en tur på terrassen for å lufte seg…

Hvem gidder å stå her å proklamerer: “Jeg velger meg april…”?

Ikke jeg i alle fall. 

Skal man finne inspirasjon i studier og annet i kroken min på kjøkkenet…

Da har gleden av å titte ut mot Storfloget druknet litt.

Bokstavelig talt!

Det er ikke bare å rømme i garasjen for å flykte med bilen heller!

Neida!

Her kreves en solid samtale med en som skjønner seg på dette.

En som holder motet oppe og brummer høylydt mot værgudene.

Han driter ikke bare i det!

Han blåser ut som den mest infame magesjauen.

Den rette kompisen i den rette stunden.

Her står han. Klar og tilgjengelig som alltid.

Den NordNorske Psykologen.

Ingen får unna vær depresjoner fortere enn han.

Skjønt han eller hun….

Akkurat det ble jeg plutslig usikker på.

Men i denne stund så driter jeg i det også.

Nemlig!

Ha en interessant søndag.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når er man gammel nok…. ?

Noen tanker i et gammelt hode….

Har du hørt det… ?

Når noen spør om du er med i en Pensjonistforrening… ?

Nei SÅ gammel er jeg ikke!

Nå trodde jeg ikke at det var aldersgrenser for å bli med i Pensjonistforeninger.

Det er det heller ikke! Tro meg, det har jeg sjekket grundig. Men man må være pensjonist.

Og vet du hva… ?

Man trenger ikke være en gammel pensjonist. Ikke en halvgammel en gang!

Det er faktisk det mange Pensjonistforeninger mangler!

UNGE pensjonister.

Som kommer inn med nye impulser og erfaringer.

I fjor skjedde det noe helt spesielt i Norge.

Da passerte pensjonistene den magiske grensen på 1.000.000.

Nå er vi omtrent like mange pensjonister i Norge, som barn/unge opp til 18 år.

Tenk på det du!

Og tenk om vi lagde et barnetog og et pensjonisttog i Norge på 17. mai?

To like lange tog. Kanskje et tankefullt eksperiment.  

Gjennomsnittsalderen i en Pensjonistforrening burde jo være konstant.

Kanskje ikke sånn matematisk konstant. Det er jo ikke alle som får oppleve å bli pensjonist.

Likevel blir vi flere og flere, år for år. Pensjonister altså.

Medlemmer i Pensjonistforeninger blir ikke flere. 

Den skremmende Eldrebølgen har vi hørt om lenge.

Men er det skremmende at vi lever lengre… ?

Det ble en merkelig opplevelse å skjønne at jeg var en del av den.

Liten som jeg er, så blir jeg vel bare en strømvirvel i ytterkanten.

Men tenk så store vi kunne blitt, om vi alle var med i en pensjonistforening.

Det ville blitt en Tsunami som kunne skremt vettet av Stortingspolitikere.

Om de tukla med pensjonen!

Ikke bare det… !

Det har blitt komplisert, dette samfunnet vårt. Ikke minst gjennom Pandemien.

Den digitale smitten er kanskje den som rammer mest, nå i hvert fall.

Nå må ikke noen komme å påstå at vi gamlinger er noen teknologiske sinker!

Tenk på hva vi har opplevd og lært å håndtere gjennom livet.

Det er bare å røske ut alt det elektriske i huset.

Erstatte med bøtter for å bære vann i, vedkomfyr, badestamp og vaskebrett.

Pluss på et sjarmerende utedo, og solid handmakt for alt som skulle gjøres inne og ute.

Takk og pris for at alle barn og unge slipper å lære seg alt det fra grunnen.

Men den digitale smitten…

Nå holdt jeg på å glemme den, i all mimringa om gamle dager.

Den brer om seg, og det vil bare øke på.

DET er tsunami det!

Og det finnes verken vaksine eller medisin mot det!

Men vi kan stå sammen og lære hverandre og hjelpe hverandre.

I en Pensjonistforrening for eksempel.  

Pensjonistforbundet har fokus på dette.

Nemlig.

Bare se og hør på filmsnutten under.

Av og til kan man bli litt misunnelig på sjura.

Som bygger sitt hjem på samme måten, år etter år.

Nå har jeg fulgt med på årets prosjekt, i syrina rett utenfor stuevinduet.

Men jeg har innsett det…

DET er jeg FOR gammel til…  

Å herme etter sjura!

Antagelig er det lettere å leve med og i den digitale verden.

Særlig når man er medlem av Pensjonistforeninga!

God helg!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Gubben gjør vareopptelling på 74 års dagen….

Tenk så heldig jeg er.

Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av.

Jeg ble litt var der, skjønner du, en gang for lenge siden.

Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser.

Eller hva de heter, de som gikk litt nedenfor knærne.

“Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa…”, sa hun.

De har ikke vokst siden da.

Føttene altså.

Selv om mye av skrotten synes å sige nedover.  

Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”?

Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.

****

Men håret det vokser.

Bare på feil plass.

Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er.

Men det kan man gjøre noe med.

Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg.

Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår,

har beveget seg inn i de kanalene.

Ja, i alle fall noen av de!

Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg.

Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari.

Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”

****

Det et verre med kjeften.

Den har blitt et håpløst investeringsprosjekt.

Jo mer man investerer jo mindre blir det igjen.

Som jeg sa til tannlegen nå sist:

«Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der».

Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast.

Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man la fra seg.

****

Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min.

Til langt ut i pensjonisttilværelsen.

Liten og spinkel som den har vært.

Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk.

Og aldri over 60 kg. 

Men det fikk heller ikke lov å vare.

Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.

Hadde jeg ennå blitt høy&mørk.

Men neida!

Tvertimot.

Halsen forsvant ned mellom skulderbladene.

Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.

****

Men jeg klager ikke.

Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen.

Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør.

Jeg tenker også på alle de som aldri opplever min alder.

Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt.

For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.

For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”.

Han hadde skjønt det, han lille krabaten.

Men nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater.

Og oldebarn er født, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med.

****

Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato.

Vi får ikke engang en «best før» dato.

Skjønt det hender jo at man får høre det.

Hva som var bedre før.

Ja, uten å utdype det noe nærmere.

Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere.

Ikke det at hørselen blir bedre.

Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg.

Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.

****

Det er vel heller at folk blir borte.

Nære og kjære og kjente.

Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende.

Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig.

Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet.

Uansett om hodet befinner seg på en svanehals…  

Eller en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene.

Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget.

Særlig når utsikten til fanget har forduftet.

****

Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør.

Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt.

Selv om den samme skolten sliter med å skjønne at skrotten er gammel.

Men nå har den erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen.

Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer. sånn noenlunde.

****

For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberaklet.

Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på.

Som å bli hobbyblogger, for eksempel, og spre merkelige innlegg som dette.

Jeg vet jo det er mange som rynker både på det ene og det andre når de hører ordet “blogger”.

Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato.

Men vi hobbybloggere vet hva det handler om.

Ære, berømmelse og inntekt er det i alle fall ikke snakk om.

****

For ikke å snakke om å bli student på gamle dager.

Jeg har fått spørsmålet mange ganger: “Ha skal du bli når du blir stor”?

Nå har jeg sagt at jeg har gitt opp å bli stor!

Så den saken er grei.

Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan.

Eller som man TROR man ikke kan.

Utfordre seg selv.

Rett og slett!

Nå braker det snart løs med andre semester.

I denne studentperioden.

Den første avsluttet jeg i 2014.

Det er jaggu meg lenge siden.

Enda jeg var pensjonist da også!

 
Det må da være lov til å være litt stolt, og skryte bittelitt.
Selv om Janteloven ennå lever i beste velgående.
Så nå har jeg gjort det!
Altså, tatt en liten vareopptelling etter bursdagen min.
Sånn ble den. 
Hvem vet hvordan den neste blir.
****
Og takk for det.
Det er jo spenningen med livet.
At det mangler enhver form for holdbarhetsdato og buksanvisning.
Dessuten leste jeg noe en klok man hadde sagt:
“Det er mye man ikke får med seg i graven, men studiepoeng får du garantert med deg.”  
Takk til deg som holdt ut helt hit.
Du er helt unik.

I glansen av Kokkejaevel….

I dag har jeg lagt ut et innlegg om “Lyset og skygger”.

Da passer det særdeles godt å smelle til med et innlegg til:

“Hvor jeg soler meg i glansen av Kokkejaevel”.

Jeg har sagt noen ganger at jeg har lagt bloggen i stabilt sideleie for en tid.

Men så “klør” det smått i taste fingrene.

Ikke har jeg klart å google meg til noen vaksine eller medisinering for det.

Det blir slett ikke bedre når et impuls innlegg sparker meg opp på lista!

Bare se her…

Slett ikke verst å havne i et så celebert naboskap. 

Selv om det bare var flaks at jeg rakk å registrere øyeblikket, før det var over.

Jeg skal ikke påstå at det ga et himmelsk kick.

Men moro var det, så lenge det varte.

Selv om jeg er en gammel kaill, så tåler jeg nok sånne opplevelser!

Jeg er da Nordlending, for farsken!

Bare det ikke blir for mange av de!

Men jaggu skjedde det samme i dag!

Om det var i “skyggen” eller “lyset” av mitt innlegg, vet jeg ingenting om.

Du allmektige sier jeg bare…

Sporadiske hobbybloggere som meg bør vite sin plass!

Nemlig.

Jeg har ingen ambisjoner å henge å dingle der oppe i de øvre regioner. 

Ikke det at jeg plages av høydeskrekk.

Men jeg er jo en liten sprett av en gubbe.

Som er vant til å ha nærkontakt med golvet!

Dessuten er ikke jeg den som ser oftest innom den berømte Altaværingen.

Men det hender.

Og det hender jeg får referater, av og til.

Fra av andre.

Men det er garantert gjensidig!

Altså, IKKE referatene, men bloggbesøkene!

***********

Nå nei….. Her er ikke mer av Topplisten.

Nå skal jeg legge meg til ro der jeg hører hjemme.

Sågar kanskje krype tilbake til det stabile sideleiet.

Jeg er jo student jo….  

Og nå starer vårsemestret ganske så snart.

Men takker og bukker.

Det var artig å kjenne ferten av Kokkejaevelen, en stakket stund. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat