Vinduer er tema på siste dag i Høstleken til Frodith

Da var jeg kommet frem til siste tema i Frodith sin Høst-lek.

Jeg prøvde meg lenge med samme overskrift, men da protesterte Facebook høylytt.

De to siste innleggene ble regelrett lempet spontant ut.

Men en gammel kall gir seg ikke så lett, så tenk!

Nå kan det godt hende jeg legger blogge fokuset litt til siden igjen… men vi får se 😀

Ha en vakker helg – du som tar deg tid til å se innom 🙂

Temaene som Frodith utfordret oss på, kan du kan lese om du klikker HER

Du kan lese alle mine bidrag om du klikker på linkene under –

Dag 1 Benker

Dag 2 Trapper

Dag 3 Broer

Dag 4 Husker

Dag 5 Dører 

Livet vårt har sine mange faser.

Det er mangt og mye som skjer, og ofte på samme tid.

Når man ser ut av vinduet, så hender det at tankene går både fremover og bakover.

Til og med at man ser ut, uten egentlig å se på noe som helst.

Det man egentlig “ser på” er egne tanker som svirrer rundt i hodet.

Det er slett ikke alltid at det blikket fanger, stemmer med det hodet oppfatter. 

Av og til så fanger blikket noe som drar deg langt bak i minnenes rekker.

Til og med lenger enn egne minner rekker.

Som da jeg så dette, mitt fødested – en liten hytte i skogen, som var i ferd med å bli jevnet med jorden. Særlig vinduet fanget blikket mitt.

Jeg ble født en iskald januardag.

Min far lå hardt skadd på sykehuset.

Vannet var frosset.

Landet var såvidt begynt å reise seg etter krigen.

Min mor kom fra gode kår i Sverige til et krigsherjet Norge.

Hvilke tanker gjorde mine seg, når de så ut av dette vinduet ? 

Det får jeg aldri svar på, men det bryr ikke tankene seg om.

De har sitt eget “vindu” som de ser minner gjennom, og det er svært fascinerende!

I våre liv, vil det alltid være noen spesielle hendelser som fester seg.

Slik som i vinduet ovenfor.

For nå er den snart her igjen.

Den tiden vi pynter med adventslys i vinduer og andre steder.

Det er jo en tid hvor mange minner skapes.

Kanskje ikke bare de gode, men veldig ofte kjære og vakre minner. 

*****”******

Denne høst leken til Frodith har også skapt minner.

Både nye, og børstet støv av gamle.

Tusen takk kjære Frodith! for at du byr opp til dans på denne måten! 

*******”*******

Tenk å få leke en uke til sammen.

På artige steder i fri fantasi.

Vi benket oss ned på trapper og trammen.

Og delte på broer langs veier og sti.

Barndommens minner våknet i husker.

Som hang i fra stokker og trær og busker.

Mest av alt fikk den åpnet opp dører. 

Jeg åpnet opp min og du åpnet opp din.

Kanskje det åpnet opp blikket og ører.

For i vinduet vårt – fikk vi også se inn.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Høst-utfordringen til Frodith – Husker

En ny dag i bloggverden, motivert av alltid engasjerte Frodith.

Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Som du leser der, så er dette dag 4 og handler om Husker.

Du lese mine øvrige tre svar om du klikker under. 

Dag 1 – Benker

Dag 2 – Trapper

Dag 3 – Broer

Klart jeg husker husker.

Vi lagde de sjøl til og med.

Enkle og primitive, som neppe hadde vært godkjent i dag.

Verken av den ene eller den andre offentlige instans.

Nå var det ingen som kontrollerte heller, og ikke alle husker de heller.

På bildet over går det unna.

I en helt annen “huske-versjon” enn de jeg husker fra mine barneår.

Men så er det noen generasjoner siden.

Her er det barnebarn og oldebarn som utfolder seg.

Til vill jubel, både i og utenfor husken.

Om det nå er det den saken heter…

… som de husker i.

Men selv i denne moderne versjonen, går det an å være stille og ettertenksom.

Det trenger jo ikke være full fart hele tida.

Minner skapes ikke bare gjennom action og baluba.

Mon tro om denne krabaten vil huske denne huske-stunden…

…når han er på min alder.

Når jeg tenker etter, så er det ikke sikkert det finnes husker da.

Kanskje det er noe digitaliserte robotaktige greier.

Takk og pris for at jeg har fått oppleve husker, og ennå husker.

Når husker var husker! 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Høst-utfordringen til Frodith – Broer

Da var vi kommet til dag 3 i Frodith sin høst-utfordring.

Temaer er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Dag 1 – Benker, mitt innlegg finner du HER

Dag 2 – Trapper, mitt innlegg finner du HER

Stor kan den være, den høye og svære.

Den løfter sin prakt opp mot himmel og sky.

Kan man finne all ære – i denne sfære?  

Der storhet alene kan gjøre deg kry.

Kanskje det er, denne lille og snille.

Som henger og svaier, som minnes som best.

Det er slett ikke stille, på alle som ville,

vandre på den, når den gynget som mest!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Høst-utfordringen til Frodith – Trapper

Frodith klarte å rive meg ut av blogge-fraværet for en stund, gjennom hennes utfordring nå i høstmørket. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Her kommer dag to – som omhandler trapper.

Dag 1 – Benker, som jeg la ut i går, finner du  om du klikker HER

Stakkars liten, så gammel og sliten.

Nå har den vandret den siste biten.

Den ble tråkket på, av gamle og unge.

De tynne og lette, og noen tunge.

Til slutt fikk den nok, og “farvellet” sitt tok.

Nå havnet den her, i minnenes bok.

Takk for hvert trinn du ga for vår fot.

Det finns ikke spor på det sted du forlot!

Dette er en del av trappa i Fløybakken.

Klikk på navnet over, så får du lese mer i Wikipedia.

Der ble i sin tid Norges lengste skihopp utført.

Det har vært arrangert mange mesterskap der.

Dessverre ligger bakken brakk i disse tider.

Jeg har faktisk hoppet i “Lille Fløybakken” ved siden av.

Skitrekket har nok avløst trappa, men er neppe funksjonelt det heller i dag.

Det er en del som bruker trappa til mosjon og trim.

“Intet varer evig”

– burde kanskje vært overskriften på dette innlegget.

Et fenomen gamle gubber som meg vet mye om.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når man havnet midt i Overgangsalderen….

Jeg hadde antagelig vært litt sløv i den mentale forberedelsen, når jeg og min kjære fikk en opplevelsestur til Hadeland – inkludert standup show med ei Dora. Akkurat DET, hadde jeg fått med meg. 

Da vi var vel plassert i teltet, så begynte jeg å ane tegninga. Salen fyltes raskt med humørfylte kvinner. Selv om det dukket opp noen få menn, så skjønte jeg vi kom til å bli i et enormt mindretall. Ikke at det skremte meg, men jeg skjønte at jeg burde fulgt litt bedre med når min sønn og svigerdatter, samt min kjære snakket om hva showet gikk ut på.

Men nå vet jeg det, nemlig. Jeg som befinner meg mer i “undegangs alderen”, enn i overgangsalderen – fikk det inn så det ikke levnet noen tvil om hva dette handlet om. Om du er like uvitende som jeg hadde gjort meg, så kan du lytte på en liten intro på YouTube klippet under.

Her kommer dama stormende inn i lokalet, og skapte jubel og full tenning fra første stund. Det skapte en ekstra intensitet, da hun fant ut at min sønn var ypperlig å dra med inn i showet – som et mannlig “holdepunkt”. Det var i alle fall ingen av oss forberedt på. Men du verden, det ble heftig og intenst – og kjempemoro. 

Dersom du skulle være i tvil – så tillot meg å ta et bilde av symptom-oversikten, når showet nærmet seg klimaks. På det tidspunktet hadde jeg klart å fordøye en ganske så detaljert beskrivelse av det mannlige kjønnsorgan, i ulike fasonger, innkludert at ballene kun bestod av en slapp skinnlørve med to øyeepler inni.

Jeg var ikke helt uvitende om Overgangsalderen før jeg entret teltet på Hadeland. Men jeg må bare innrømme at dette var et av de mest intense og overbevisende “kursene” jeg har deltatt på, i mitt lange liv.

 

Tusen takk for en herlig opplevelse. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Eventyret om Trippe, Trappe og Traaape!

“Trippe, trippe, trippe… “

“Hvem er det som tripper på min vei… ? 

“La meg slippe forbi, jeg er jo så bitteliten…” 

“Ja pell deg unna, sin spirrevipp”!

Trippe trappe,, trippe trappe..” 

“Hvem er det som trippe trapper på min vei…”?

“La meg slippe gjennom, jeg er jo bare bittelitte grann stor”! 

“OK da, din maskerte banditt, hut deg vekk..”!

“Traaape trapp trap, traaape trapp trap…” 

Hvem er det som traaape, trapper på min vei”? 

“Det skal du gi deg blaffen i, jeg traaaper hvor jeg vil”!

“Hva er det du sier, skal jeg komme å ta deg…”? 

“Det skal du slippe – for nå kommer JEG og tar DEG”! 

Traaape trapp trap, traaape trapp trap”! 

Og det gjorde han!

Snipp snapp snute, da var både tripping og trapping ute!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Måker på ville veier….

Man trenger verken Google eller Wikipedia for å vite at Måker er en sjøfugl.

Eller “Måser” for den saks skyld, som vi sier oppe i nord.

Da er det jo der de burde være…

På sjøen, både som enslig….

 Eller sammen med venner og uvenner og slekt og familie.

Les gjerne hva jeg skrev for noen år siden, om “Havets vokter og renovatø

bare klikk HER.

Men neida.

Nå er det snart på tide at både Google og Wikipedia oppdaterer sin påstand om at Måker er sjøfugl.

Her breier denne seg i busker og kratt i hagen. 

De nøyer seg ikke en gang med å gå på fortauene.

Her labber denne karen rett ut i veien, med den største selvfølgelighet!

Ikke nok med det!

Den måtte stoppe midt i veien for å speile seg i en vannpytt.

Snakk om jålete rakker, og den som egentlig har både fjord og hav til rådighet. 

Tror du ikke den er i ferd med å innta byens spisesteder også?

Det skulle ikke forundre meg at den har bestilt bord på forhånd også!

Men tror du frekkhetens nådegave stopper der?

Å neida!

Slipper den ikke inn døra, så kakker den på vinduet og vil inn!  

Ja du verden…. hva blir det neste?

Jeg bare lurer!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Ord på veien….

Vi har fartet mye langs veiene i vårt vakre land i år.

Jeg får som regel øye på et eller annet som fanger interessen.

Ikke vet jeg om den vise mann, eller kvinne – satt i denne stolen og tenkte de tanker som hang på en annen vegg. 

Uansett hvem som formulerte og når – så fanget de min interesse.

Det blir det bilder av 🙂 

Er det ikke sant?

Hva er mer vakkert enn det første smilet fra en baby?

Men smilet har ingen aldersgrense.

Smil kan varme som intet annet elektrisk anlegg.

Det er til og med fullstendig uavhengig av kraftkriser.

Enten de er nasjonale eller internasjonale.

Er det ikke da merkelig at vi er så sparsomme med smilet ?

Eller er vi ikke ?

Sanne ord dette også, hvor de nå enn kommer fra.

Gjennom et langt liv har man møtt mange mennesker og hatt mange forskjellige vennskaper.

Men det skal innrømmes at det ikke er like lett å vanne og stelle de såkorn som en gang ble sådd.

Likevel har alle høstet sine buketter av glede.

Både store og små.

Denne finnes det nok flere tolkninger på.

Hvor er egentlig rett plass for rynker når man blir gammel?

Eller for å si det på en annen måte – hvor er det ikke rynker?

Men jeg tror jeg skjønner tankegangen, selv om jeg aldri har vært den som ler høyest.

Det finnes nok mange andre og mindre herlige egenskaper som skaper rynker.

Enn smil og latter. 

Men kanskje det ikke var den vise mann, eller kvinne som fant på disse visdomsordene.

Det kunne jo vært disse to, som stod på en hylle et annet sted i rommet.

De er i alle fall to.

Og det skal sies at en livsledsager skulle alle ha.

Men det er kanskje rom for tolkning det også….

Om det skaper flere eller færre rynker på de rette stedene. 

Vi ser da ikke så “misrynket” ut?

Eller hva? 

******”*****

Om du har forvillet deg inn på bloggen min, så ønskes du en riktig God Sommer.

Og det med et smil!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når man er en del av problemet…

Ja her kan du se problemet med egne øyne!

På bildet under.

En av alle gamle gubber som fyller opp Eldrebølgen og skremmer vannet av HelseNorge. 

Du ser jo at det er rimelig miserable greier.

Ikke bare gammel, men slapp og elendig i tillegg.

Isolert og bortgjemt i eget kjøretøy.

Påskeharen var jo så barmhjertig å bidra med min aller første Positive opplevelse.

Altså, av dette slaget.

Men jeg skal holde det skjult.

Ikke et ord om det til noen, for jeg er jo i risikogruppa.

Det har jeg fått beskjed om, og ingen kontra ordre!

Jeg har jo slett ikke lyst til å være noen risikofaktor.

Det finnes da jaggu nok av andre risikofaktorer rundt om.

Som i naturen for eksempel.

Men nå er jo den i krise også.

Vi gamlinger og naturen – vi som har levd lengst.

Jaja, vi får ta det som det er.

******

Egoistisk som jeg er, så skrev jeg en bursdagshilsen til meg selv.

For noen få måneder siden.

Mest som en egen status oppsummering.

Det kan være lurt, så lenge man kjenner igjen seg selv i speilet på morgenen!

 

BURSDAGSHILSEN TIL MEG SELV

Tenk så heldig jeg er, på tur inn i mitt 75te år.

Jeg har to føtter som når ned til bakken. Uansett hva de stikker ut av. Jeg ble litt var der, skjønner du – en gang for lenge siden. Den gangen min kjære bemerket mitt utseende i sånne trekvartbukser. Eller hva de heter, de buksene som gikk litt nedenfor knærne. “Du ser komisk ut med de pipestilkene stikkende ut av den buksa …”, sa hun.

De har ikke vokst siden da. Beina altså. Selv om mye av skrotten synes å sige nedover. Kanskje er det ennå håp for “pipestilkene”? Det er verre med den buksa, “Rest in Peace”.

****

Men håret det vokser. Bare på feil plass. Nå tyter det jo ut av både nese og ører, og det som verre er. Men det kan man gjøre noe med. Om man vil, og jeg prøver, det lover jeg. Jeg har opplevd frisører, som i desperasjon av mangelfullt hode hår, har beveget seg inn i de kanalene. Ja, i alle fall noen av de mest dristige frisørene!

Jeg husker ennå min kjære pappa når han kom hjem fra lange fravær på anlegg. Og dro frem eska med den grufulle klippemaskina som lugget noe innmari. Da kom det tørt: “Det er bare håret og neglene som vokser på deg”.

****

Det er verre med kjeften. Den har vært et håpløst investeringsprosjekt. Jo mer man investerer i den, jo mindre blir det igjen. Som jeg sa til tannlegen nå sist: «Problemet er ikke tennene i kjeften, men de som ikke er der». Men jeg er sjeleglad for at de som er der, sitter fast. Det et jo nok av andre ting man glemmer hvor man legger fra seg.

****

Jeg var jo SÅ godt vant og fortrolig med skrotten min. Til langt ut i pensjonisttilværelsen. Liten og spinkel som den har vært. Kanskje 165cm, i et heldig øyeblikk. Og aldri over 60 kg. Men det fikk heller ikke lov å vare. Plutselig fant naturen ut at jeg hadde fortjent mer kropp.

Hadde jeg ennå blitt høy&mørk. Men neida! Tvert imot. Halsen forsvant ned mellom skulderbladene. Og magen gjorde sitt ytterste for å blokkere utsikten til alt nedenfor navlen.

****

Men jeg klager ikke. Jeg kjenner meg ennå igjen i speilet hver morgen. Det er det dessverre ikke alle på min alder som gjør. Jeg tenker også på alle de som aldri fikk oppleve min alder. Tenk på alle årene man vandret gjennom livet uten tanke på at det kan ta slutt. For ikke å snakke om tanken på at det VIL ta slutt.

For han sa det sånn, et barnebarn: “Det er ingen som overlever livet”. Han hadde skjønt det, han lille krabaten. Det er vel først de siste årene den sannheten har seget inn i den gamle skolten min. Nå har nesten alle barnebarna blitt voksne krabater. Tre oldebarn er også kommet til verden, og vokser fortere enn vi nesten klarer å følge med. Tida går ikke lenger, den raser av gårde.

****

Vi blir jo født inn i verden uten holdbarhetsdato. Vi får ikke engang en «best før dato». Skjønt det hender jo at man får høre at man snakker om det – altså «Hva som var bedre før». Når dagene minker i horisonten, blir det lettere å se seg over skuldrene. Man merker jo at livs klokka tikker høyere og høyere. Ikke det at hørselen blir bedre. Det skal jeg i alle fall ikke skryte på meg. Jeg har gitt opp å skylde på at folk snakker både lavmeldt og utydelig.

****

Det er vel heller sånn at folk blir borte. Nære og kjære og kjente. Det hender at jeg føler det som å være i krig mot en usynlig fiende. Folk bare faller i fra, plutselig og uforståelig. Det nytter verken å rope ut i protest eller å riste på hodet. Uansett om hodet befinner seg på en svanehals, eller på en hals som har forsvunnet mellom skulderbladene. Det nytter heller ikke å sitte med hendene i fanget. Særlig når utsikten til fanget har forduftet.

****

Jeg prøver å holde skrotten sånn noenlunde i vigør. Omsider skjønte skolten at det kunne være lurt å trene litt. Skolten sliter jo med å skjønne at skrotten er blitt gammel, selv om den nå har erkjent at reklamasjonsretten er like elendig som forbruks datoen. Men jeg er bare så heldig og takknemlig som har en skrott som fungerer – sånn noenlunde.

For ikke å snakke om å ha en kjæreste som ennå setter pris på det gamle skaberakket. Og som lar meg få lov til å holde på med alle de sprell jeg finner på. Som å da jeg ble hobbyblogger, for eksempel.

Selv om mange andre rynket både på det ene og det andre når de hørte ordet “blogger”. Janteloven har visst en uendelig holdbarhetsdato. Men de bloggvennene jeg har fått, vet hva det handler om. Ære, berømmelse og inntekt har det i alle fall ikke vært snakk om. Men det hender jeg slutter med blogginga også – men det blir liksom aldri sånn helt og permanent.

****

Det er jo så innmari mye som er så spennende å engasjere seg i. Ikke minst i vår stadig mer digitaliserte verden. Mange glemmer at det er vi eldre som har vært med på HELE den teknologisk reisen frem til der vi er i dag. Selv om vi bor i et land hvor fjell og daler og fjorder splitter og hersker i naturen, så trenger vi ikke flere kløfter mellom mennesker. Generasjonskløften og det digitale utenforskap kan være to utfordringer med samme løsning. Da er vi gamlinger kanskje både problemet og løsningen, i Velferdsteknologiens navn.

****

For ikke å snakke om å bli student på gamle dager. Jeg har fått spørsmålet noen ganger: “Hva skal du bli når du blir stor”? Nå har jeg allerede sagt at jeg har gitt opp å bli stor! Så den saken er grei.

Det handler mer om å gjøre noe man ikke kan. Eller som man TROR man ikke kan. Utfordre seg selv så lenge man kan. Det er det heldigvis ingen aldersgrense for.

Sjansen for å dumme seg ut, er absolutt til stede. Men det er det heller ingen aldersgrense for. Det dummeste man kan gjøre er å stå alene fremfor speilet å gjøre det! Dumme seg ut altså. Da er det ingen som har glede av det!

Nemlig!

 

Men nå får det være nok babbel fra denne gamle gubben.

Det var nå bare sånn at jeg sov nærmest i fire døgn.

Da ble Covid basillene så drittleie at de hoppet over på min kjære!

Men jeg tror jeg er blitt tilgitt.  

Derfor ble jeg en smule overivrig i skribleriene.

“I`m sorry”

Jeg får heller løfte blikket litt fra skjermen og se ut.

Det rasler ennå mange artige tanker rundt i den gamle skolten.

Men de kan også være stille.

Nemlig.

GOD PÅSKE.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Hvor sant kan det være – eller ikke være … ?

Det finnes utrolig mange store spørsmål, i denne vår utfordrende verden.

Kanskje er ikke dette et av de.

Har man først nærmet seg denne innretningen, blir kanskje spørsmålet til og med rart.

Men OM noen spør meg, så foretrekker jeg å sitte – i sånne ærender.

Uansett omfang om anledning.

DA blir i såfall spørsmålet mer relevant.

Det er sikkert årsaken til at slike innretninger ikke finnes på dame toaletter.

Selv om enkelte offentlige toaletter kan friste til å dvele ved spørsmålet.

“To pee or not to pee”!

Det er jo mangt å mye man kan dvele med.

Når man er i det hjørnet altså – og uansett om man står eller sitter. 

Det finnes mange sånne ting – som på bildet under.

Det fantes i alle fall – rundt om i de tusen hjem.

Enten i keramikk, eller som broderier.

Med små sannheter. 

Det kan hende man ble så vant til de.

At de bare var der, uten at vi tok særlig notis av de.

Kanskje var det dumt – for denne sannheten er like gyldig nå som alltid.

Og sannhetene var og er slett ikke så små, selv om ordene ikke var mange.  

Kanskje dette burde hengt på ytterdøra,

På innsiden altså.

Sånn at man så det hver gang man gikk ut.

Men ofte er det enkle det vanskelige. 

Nå henspeiler neppe dette lille utsagnet til situasjoner øverst i innlegget.

Da foretrekker nok de aller fleste mer alene stunder.

Det blir neppe noe underverk av å fremsi vennlige ord fremfor speilet.  

Det krever nok en mye mer sosial tilnærming.

Men OM  man tenker litt på det – så henger så mange spørsmål sammen.

Enten direkte eller indirekte.  

Ikke sant?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

PS alle bildene er tatt inne i Øvre Saltdal Kulturhus