I går skrev jeg et noe gjørmete innlegg, på rim.

En slags rar lengsel etter sølete veier og vår.

Du kan lese det om du klikker deg inn HER.

Vi får gjester sørfra i Påska.

Da kan det være greit å lufte seg litt på terrassen.

Dermed måtte tanker bli til handling –

“Leting etter vår på terrassen”.

 

Madammen følger med i vinduene..

Gamle gubber og herjing med snøen kan være så mangt.

Men nå skal jeg innrømme at jeg spurte om hun kunne ta noen bilder.

Men det trenger dere ikke si til noen!

Nå skal det legges til at det ikke hadde med forfengelighet å gjøre!

Nehei – mer som en slags dokumentasjon på hva vi holder på med her i nord.

Nå ble madammen svært ivrig i dokumenteringen.

Hun dukket opp i hvert eneste vindu.

Og det er noen, siden vi har en relativt stor terrasse.

Fotograferinga gikk over til filming.

Her skulle gubben og den elektriske mini fresen foreviges til de grader.

Den lille fresen jobber ganske godt, men det var blitt litt skarete.

Skjøteledninga er litt kort, så jeg når ikke helt til porten på østsiden. 

https://www.youtube.com/shorts/eXMdtqc2ouc

Derfor må spaden taes i bruk, rett fremfor terrassedøra.

Døra spratt opp, mens gubben begynte å få nok av snø og elendighet.

Madammen hadde fått blod på tann i filminga.

Antagelig ispedd en viss bekymring for gamlingen med spaden i hånda.

Jeg må tilføye at sporadisk blogging har redusert ferdigheten med å legge til YouTube filer.

Men jeg fikk nå mekket det til på et vis.

Men jobben ble gjort.

Både med fres – spade OG mobil kamera!

Så får vi håpe at våren henger med.

Nå er det blitt sommertid.

Og det KAN jo være et godt tegn at istappene blir lengre og lengre. 

 

Tekst og bilder: Jan og Ragnfrid Håkonsen/Dedicat 

“Gjørmete grisetanker”, skrev jeg, da jeg la dette ut forrige gang.

Nå er det nærmest en slags rar lengsel om at det skal skje igjen.

For enn så lenge er det svært lite som minner om vår her i strøket.

I påvente av at underet skal skje, så har jeg skrevet om hele innlegget.

Trå varsomt i gjørma – om du har lyst å lese!

Du rødsprengte stav, der du står i svingen.

I gjørmehavet, kan det være tingen?

Jobben er gjort gjennom snøtunge dager. 

Snart skal du opp, og havne på lager.

Tenker vi på, der vi kjører og går.

Den jobben du gjør – år etter år.

Når takket vi sist denne rødsprengte stav?

For alt som den ofret og alt som den gav.

Du store all verden, hva ser vi vel hær?

Trafikk skilt som vokser med busker og trær.

Men stopp litt og nyt hva naturen får til.

Et “sølepytt lerret” den dekker med stil.

Husker du barndommens iver med dette?

Hoppe og danse – sprute og skvette.

Et øyeblikk etter var alt blitt som før.

Naturens kunst – den som aldri dør.

Du rødsprengte stav, nå er enden så nær.

Så liten du ble, du som var så svær.

Du gjorde din jobb, med prakt og med ynde.  

Du knakk i din iver for ikke å synde.

Takken som gies, er ikke så viktig.

Hvis følelsen kjenner at denne var riktig.

De øyne som ser gjennom gjørme og dritt.

Er de som vil vite om takken ble gitt. 

Vi takker for følget og rusler hjem.

I veikantens gjørme vi finner frem.

Når søla forsvinner i solens varme.

Så husk at selv gjørme kan ha sin sjarme.

Glem ikke staven som stod der så fager.

Rødsprengt og rank gjennom iskalde dager.

Den knakk som en drøm som aldri blir minner.

Men nå ble den hedret i disse små linjer. 

 

Ha en vakker helg på tørre veier!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

I naturen som kaller til alle slags tider.

På ukjente veier og gjengrodde stier.

Der vil du finne, den fantastiske kvinne.

Som higer og lengter uansett vær.

Hun lokker og frister med bilder og sjarm.

Når bålet det brenner og maten blir varm.

Tenk så fantastisk at vi kan bli med.

På bloggen, i bilder – fra sted til sted.

Takk skal du som vil ha oss så nær.

*****

Har du ikke besøkt bloggen hennes ennå, så er det jaggu på tide.

Du finner den HER.

Her kan du se at jeg ikke prater tøv.

Denne konvolutten kom nemlig i posten her om dagen.

Veldig overraskende, men så kom jeg til å tenke på at frk Utifriluft ville ha oss med på å dele naturbilder.

Og hva var i konvolutten da….  

Selvfølgelig – helt herlig og akkurat så perfekt som det måtte være.

Tusen hjertelig takk!

God Søndag og God Tur på nye stier.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Det kan være en smule risikabelt å legge ut på en lengre kjøretur på denne tiden av året.

I alle fall i Norge.

Det kan virke som værgudene ligger på lur, bare for å vente på det rette øyeblikket.

Men det har sin sjarm, og er ikke alltid snakk om årstider.

Men heller en salig blanding av en lapskaus med variasjoner.

Vi tok sjansen, på å kjøre tur/retur Rognan – Sandvika.

En på på omtrent 2300 kilometer.

Sånn kunne det vært – over Saltfjellet.

Den dagen vi skulle dra, men det var det ikke.

Veien var stengt, nemlig.

Sånn er det når man har slått rot nord for Polarsirkelen.

Nå husker gamle gubber som meg den tiden da Saltfjellet var stengt HELE vinteren.

Hva spiller det vel da for rolle at halve Norge er isolert en dag eller to sånn innimellom?

Vi har jo Hurtigruta.

Som trofast klapper til kai i Bodø kl. 02:30 på tur sørover.

Den tar med bil også, når det er plass, og det var det heldigvis.

Hele veien til Trondheim. Sånn er det ikke med den nye “Kystruten” – Havila.

De tar bare med biler i Bergen og i Kirkenes.

Noen hadde glemt at det var flo og fjære i Norge.

Da forandrer vannstanden seg nemlig – i forhold til kaia.

Det er litt greit å vite når man skal konstruere båter som skal trafikkere kysten i Norge.

Men man hadde kanskje bestemt seg for å gi blaffen i kystfolkets behov…?

Ikke vet jeg.

 

Etter en kort natt, påskjønt en smule formiddag, møtte vi dagen på Helgelandskysten.

Da inntok vi en herlig lunsj, mens vi passerte Petter Dass sitt rike på den ene siden av båten.

Og de 7 søstre på den andre siden.

Vi savnet ikke stengte veier over Saltfjellet akkurat da.

Vi har hatt mange turer med hurtigruta, både med og uten bil i bagasjen.

Det er en sann fornøyelse hver eneste gang.

Vi ser da passelig fornøyde ut, gjør vi ikke?

Men intet varer evig.

Morgenen etter, klappet vi til kai i Trondheim.

Turen gikk fra kjøl til hjul.

Vi var jo spente, siden dette var første langturen med ny bil.

På tur gjennom Trondheim havnet vi bak denne doningen.

Fullstendig uten lyst til å bytte.

Særlig med tanke på en lang tur i VinterNorge.

Men bilde ble det!

Vi fikk en fantastisk flott tur over vinterkledde Dovre. 

Vi tok oss ikke engang tid til å ta et eneste bilde.

Ikke før vi ankom Dombås, og måtte innta litt næring.

Derfra gikk det strake veien ned Gudbrandsdalen, gjennom Oslo og inn på E18 og til Sandvika.

Jeg tror nok jeg foretrekker skikkelig vinterføre, fremfor det saltslapset vi møtte på.

Men frem kom vi.

Hvilket ærend vi hadde der, kan du lese om du klikker HER.

Turen hjem gikk helt perfekt, selv om været var en smule rufsete.

Men timinga var likevel perfekt.

Vi rundlurte værgudene og sneik oss nordover mellom to heftige væropplevelser.

Bilen innfridde alle sine forventninger, og takk for det. 

Saltfjellet tok i mot oss på sin mest sjarmerende måte.  

Det er i sånne stunder man sukker “Borte bra men hjemme best…”!

Og det VAR noen som satte pris på at vi kom oss hjem igjen.

Snakk om å være molefonken.

Men nå har de reist seg i all sin prakt – igjen.

Mens vi teller på fingrene om det blir en ny tur, allerede i mai….

GOD HELG

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Tenk at man skulle bli Ambassadør på gamle dager.

Ikke nok med det – men i et Ambassadør fellesskap som mangler sidestykke i kompetanse og erfaring.

Nå har nærmere 200 godt voksne pensjonister fra hele landet, møttes på samme arena.

Bare prøv å forestill deg hva som bobler av livserfaring i denne gjengen.

Dette er nemlig ikke en mimre gjeng, som drømmer seg bort mot de gode gamle dager.

Nå kan det hende at det også skjer, men det er ikke det som står på agendaen.

Det er VELFERDSTEKNOLOGI som er i fokus – i sin videste forstand.

I to dager har vi hatt fokus på å lære og utvikle vår kompetanse og rolle som Teknologiambassadører.

Og slett ikke for vår egen del.

Nei – vi skal bistå på alle mulige måter i de kommuner vi lever og bor i.

Gjennom å framsnakke Velferdsteknologi i sin videste forstand.

Vi har selvsagt et stort utbytte av dette personlig også.

Derfor er vi takknemlig for at Pensjonistforbundet er i førersetet innen dette området.

Ikke minst med to imponerende og inspirerende sjåfører –

Anne-Kari Minsaas og Unni Olimb Norman, som her fronter forsamlingen.

“Velferdsteknologi er mye mer enn du tror – og noe for alle”.

Det er faktisk en innholdsrik sannhet.

Selvsagt var det en rekke stand hvor vi fikk demonstrert “et hav av muligheter”.

Nå skal ikke jeg bevege meg ut på det “havet” nå, for å informere.

Det er jeg brennsikker på hver og en av Teknologi-ambassadørene vil gjøre på sine steder.

Jeg må likevel innrømme det fristet med en “dukkert”, når dette sitte badekaret ble presentert.

Nå klarte jeg å motstå den fristelsen….

…. men tanken om en sånn mulighet i sitt eget hjem om noen år, forsvant ikke helt.

Foreløpig skal imidlertid tankene mine ha en annen fokus.

Som å utvikle dette tilbudet til noe spennende.

Vi er i gang, men det bobler av kreative tanker om veien videre.

Dette kan bli særdeles spennende.  

Lykke til alle Ambassadører og støttespillere. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat