Når du fanges i øyeblikkets stillhet.
Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.
At den er der.
For deg alene i denne stunden.
Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.
I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.
Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug.
Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.
Månen var der da også.
Lyste over de staute menn.
Med frosne hender og kalde føtter.
Som formet hver planke til vakre båter.
Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.
Fra lyset av månen.
Den samme månen som fanget stunden.
Den gang som i dag.
Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat













































