ooo— 50 år—ooo

Da var dagen kommet.

Gullbrylluppsdagen.

Den er til og med ferdig feiret.

Sammen med de aller nærmeste.

Både fysisk tilstede, og i tankene!

Disse vakre symbolene fikk vi fra barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. 

Det var i de dager da tida gikk sakte.

Vi venta i sør på å reise mot nord. 

Hjelpsomme kjære, ordna og bakte.

Lengselens glede var mere enn stor.

Så unge vi var, i kropp og i sinnet.

Ikke en fure i sjel eller skinnet.

Hva tenkte vi vel, når vi sa våre JA?

Neppe så langt som til denne da´. 

 

Vi bodde i Asker når vi bestemte at vi ville gifte oss! 

Det var i 1969 vi møttes.

Lørdag den30. august på Sundby Ungdomshus.

Jeg var på helgeperm fra KNM Valkyrien.

Ragnfrid var ganske nylig flytta til bygda fra Lofoten.

Det må legges til at jeg skulle mønstre på marinebåten søndag formiddag.

I Bodø, etter endt permisjon.

Men jeg hadde jo invitert denne vakre jenta på kino.

På Samfunnshuset søndag kveld.

Valget var enkelt.

Det ble kino!

Mandag morgen rakk jeg å komme meg ubemerket ombord.

Ti minutter før vi kastet loss og dro nordover.

Samme dag begynte jeg på det første brevet….

….og svaret kom fort!

Det skulle bli mange brev de neste to årene.

Jeg dro rett til Asker etter endt tjeneste i Marinen.

Min kjære hadde jobb på Rognan.

Og skulle gå på Husmorskolen på Fauske året etter.

Det vekker mange følelser å lese historien “fra perm til perm”!

Dagen kom!

Den kom til og med dekket med årets første snø!

“Hvit brud i Vinterland”. 

Her er vi klar for å dra til kirke i Cedolf og Irene sin røde Saab.

I følge med flotte brudepiker, Rita og Lisbeth.

 

Men så mange minner!

Her fra en av en rekke kjærlighetsturer til Paris.  

Her er fra et par tre år siden.

Vi har benket oss på Fornebu Arena og venter på konserten med Queen. 

Gratulerer med dagen elskede Ragnfrid.

Takk for alle år og hvert eneste minne.

Elsker deg.

 

Dette diktet skrev jeg for mange år siden,

men det sier så mye at jeg deler det igjen:

 

Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine smil.

Øynene smiler så blottet for tvil.

Øynene glinser så vakkert i glede.

Alltid de er der, alltid til stede.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

———-#​———-

Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine tårer.

Øynene fylles av salte dråper.

Du løfter på hodet, øynene skinner.

Ditt såre blikk, treffer innerste minner.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

———-#———-

Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine øyne.

Når dager er glade, når dager vil røyne.

Øynene skinner så vakre og kjære.

Alltid til stede, i minner så nære.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk. 

 

 

Det kan nok diskuteres – grad av lykke.

Altså studentlivet, i kjøkkenkroken og fremfor min Mac.

Men det er artig OG krevende!

Jeg har dessuten googlet at risikoen for varig skade er minimal!

Heldige meg som har en kjæreste som godtar denne posituren!

Og støtter opp på alle måter.

Det nærmer seg Gullbryllup for oss, faktisk.

Nå er jeg litt usikker på om hun ønsket seg en student i gullbryllups gave.

Kanskje en sang på kjøpet, blir den berømte “prikken over I-en “!

Nå er denne sangen fra 1852, så da må jeg vel ligge godt an, eller hva?

Nå prøver jeg å begrense rotet så mye som mulig.

Men litt greier blir det jo.

Og litt vel styr om jeg måtte rydde bort alt etter hver økt.

Nå har jeg bestemt meg for å legge bloggen på hylla!

Jeg har “lagt bort mannskoret”, les HER.

*********

Jeg blir ikke å slette bloggen.

Men legge den mentalt bort, på ubestemt tid!

Det blir for dumt å gå med dårlig samvittighet for at den forsømmes.

Kanskje det spretter frem et og annet innlegg.

I alle fall på Fjesboka og Instagram.  

Men sånn blir det – i Prioritetens navn.

Tusen takk til alle trofaste følgere. 

Det er ikke mange blogger jeg følger, sånn rimelig fast.

Men de jeg følger, får jeg et forhold til.

Jeg har jo også truffet noen bloggere på et bloggtreff.

To stykker har også vært innom her på Rognan.

I går kom den tredje.

Mette Josteinsdatter.

Som jeg først begynte å følge under navnet “Etdiktomdagen”.

Det var kanskje rim og poesi som først fanget interessen.

Men du verden så mye flott natur jeg har fått oppleve gjennom hennes blogginnlegg. Og Leia da – hennes vakre turvenn på fire bein.

Mette og kjæresten har vært på NordNorge ferie.

Helt opp til Nordkapp, hvor faktisk sola åpenbarte seg i et kjapt glimt.

I går tikket det inn en SMS til meg.

“Vi er på tur sørover, kan vi stikke innom Rognan”.

Hun har skrevet reisebrev hver dag på turen.

Klikk deg gjerne inn og bli kjent med denne flotte bloggeren fra vestlandet.

Klikk HER. 

Utrolig artig at de tar seg tid til å kjøre innom.

Vi avtalte å treffes i sentrum.

Madammen og jeg troppet opp på Hongri.

Vår flotte og nye restaurant i Slip1 bygget.

Tusen takk til Hongri for flott imøtekommenhet. 

Vi kan nok begge kalles for hobbybloggere.

Som ikke har de store ambisjoner om å kjempe i toppen på Blogglista.

Men vii liker begge å fremsnakke våre nærområder. 

Når bloggere møtes må det selvfølgelig taes bilder.

Det ble en flott og artig stund.

Selv om vi aldri har møttes før, så virker det som å treffe en bekjent. 

Tusen takk for at dere stakk innom mitt lille Paradis.

Det var kjempekoselig og artig.

God tur videre på ferden. 

Man blir jo en smule overstadig beruset av lykke,

når man omsider får hilse på barnebarn og oldebarn.

Når oldefaren tøver og tuller som verst, tar den vesle karen meg i hånda,

og leier meg resolutt ned gressbakken.

Og hva skuer mine gamle øyne…?

Her var tydelig konklusjonen trukket:

“Gamlingen trengte råd og veiledning.”

Utrolig godt å kjenne en bestemt hånd i min.

En fjerdegenerasjons hånd til og med.

Det kan gjerne bli både rutine og rituale.

Pandemien har parkert mange følelser.

Mange flere enn man kanskje er klar over…

Før man igjen opplever situasjoner som dette.

Da kjenner man at man lever.

Er det farlig når man har bloggvenner?

Om du ikke kjenner bloggen til Solliv, så ta turen innom.

Klikk HER

Jeg fikk se et innlegg på facebook om at Nexans sitt nye kabelskip hadde ankommet Fredrikstad.

Jeg sendte en melding til Solliv, og spurte om hun kunne ta noen bilder.

Om hun passerte i nærheten av terminalen.

Vips – dagen etter kommer det en haug med bilder.

Her er et av de flotte bildene hennes.

Jeg håper vi en vakker dag får se dette praktskipet seile inn fjorden her.

Det hadde vært fantastisk.

Det er i alle fall full aktivitet på kaia, både med kraftkabel og fiberkabel. 

Du kan lese litt om det HER.

Over kan du se film fra dåpen av Nexans Aurora.

Samt en flott omvisning om bord.

Tusen takk til Solliv.

 

Dette er en repost fra 2019, og fra Luleå.

Men jeg la ganske så mye arbeid i det innlegget,

at jeg tror det tåles å legge det ut en gang til. 

Det var i hvert fall en herlig stemning fra morgen til kveld.

Vakkert.

“Alla Hjärtans Stad” er en flott og ambisiøs tittel en by kan legge på seg selv. Det står det respekt av.

Hele byen var preget av at det ble arrangert Pride Festival der samme helga som Nexans Seniorlag ankom byen på sin sommertur. 

I parken rett utenfor hotellet, var det fullt av telt og stands og scene, med full fart fra morgen til kveld. Det var slett ikke kjedelig å gå rundt å “suge inn inntrykk”.

Det var gjort mye for å bli lagt merke til, og jeg kunne lagt ut en mengde bilder av ulike stands, men det ville tatt stor plass.

Men jeg kan ta med et lite oversiktsbilde. 

Det var ikke noe “Shit”, som caps’en til denne Pride deltager sier. Men tvert i mot fargerikt som bare det. 

Det kan disse stolene som stod inne i en av standene bekrefte til fulle. Man kunne nesten fornemme “Hippie tida”, med Love&Fellesskap – selv om det var på en helt annen måte. 

Budskapene var tildels ganske så klare og rett frem. Men det var ikke antydning til at noen rynket på nesen av det. 

Her er et par bilder av Pride Toget. Det var lenger enn langt. Det jeg la spesielt merke til, var mengden med familier med unger som deltok

Vi så en del ordensvakter og en politibil. Men de kunne like gjerne funnet noe annet å bruke tida på. Alt foregikk i rolige og flotte former. 

 

Her kommer et opptak jeg gjorde med mobiltelefonen.

 Det var mye “Nips&greier”, men det er vel naturlig. Noen skal jo tjene penger på det aller meste.

Gratulerer til Norrbotten og Luleå for en flott fremvisning av en flott Festival. 

 

Bilder og video og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

#norrbotten #pride #pridefestival #allahjärtansstad #albinussenreiser #luleå #elitestadshotellulea

Det var vår andre 17 mai, preget av Pandemien.

Jeg er usikker på om den fortjener å bli skrevet med stor “P”.

Den kan jo få lov til å tro at den har hovedrollen en stund til.

Men vi vet annerledes.

Vi dekket bord, selv om det ikke er til stor familiefest.

Vi pyntet oss.

Vi deltok i “Ja vi elsker” av full hals,

Aspic har blitt en tradisjon til 17 mai lunsjen.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Det kan jo være så enkelt at det er knallgodt.

Men det kan også være fordi det er minner fra yngre dager.

Da var det festmat. 

17 mai er fest.

Selv om pandemien er der.

Vi slår ikke på Stortromma.

Når Hornmusikken lyder utenfor, da kommer klumpen i halsen.

Da sprenger lysten på – til å dundre på stortrommer og mere til.

Jeg måtte lage et morgeninnlegg, som du kan les HER.

Selv kaffekosen nytes med en viss andakt.

Varm eplekake, omkranset av de norske fargene.

Nå skal jeg være veldig rettferdig.

Det var min kjære som stod for både Aspic og Eplekake.

Jeg bare pillet reker og skrelte epler. 

Så vi samarbeidet i det små.

Nå er det vårt felles samarbeid som skal knekke pandemien.

Friheten og vårt demokrati betyr så utrolig mye.

Det visste de “som kjempet og vant vår rett”.

Som det står i Nasjonalsangen.

Men det er aldri over, verken i det store eller det små.

“Også vi når det blir krevet…”,

lyder en av de siste strofer.

Neste år skal det vi ha Seiret.

Tenk hvor fantastisk det kommer til å være. 

“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.”

Sånn lyder sangen.

Det henger igjen strofer fra mange salmer og sanger.

Fra tidenes morgen, og innbitt pugging av ord og uttrykk man ikke helt forstod.

Men vi hadde respekt for både liv og død – og for naturen.

Det er litt puslete ennå.

På kirkegården altså.

De stakkars små Stemora anstrenger seg skikkelig.

Mellom visnet løv og halvfrossen jord.

Tanken er god.

Og det skal bli bedre.

Det kan gå rette veien, selv i oppoverbakker.

I går ble vi nesten beruset.

Sola varmet og temperaturen var og snuste på 20-tallet.

Men så syntes gråskodda at det var nok.

Sånn er det. Vi blir kjapt tatt ned på jorda igjen.

Som langgrunner åpenbares ved fjære sjø.

Her har elva bygd opp sandkorn og steiner gjennom masser av år.

Nesten som minner gjennom lange liv.

Som vaskes glatte og vakrere for hvert år.

Vi blir små i den store sammenhengen.

Enten man er til fots eller i bil.

Nå er bilen god å ha, når føttene ikke er som de en gang var.

Men hvor lenge kan man glede seg over den.

“Svinebeistet av en dieselbil – som ødelegger naturen.”

Nå skal jeg ikke si mer om den saken.

Jeg har lyst til å være i godt humør.

Selv om gråskodda henger i fjellene.

Men som sagt, det går fremover også i oppoverbakker.

Både på føtter og hjul.

Nemlig.

GOD HELG.

 

 

 

Nå var det mindre med sko her…

Men desto flere støvler.

I alle varianter.

Jeg kom kjørende langs veien her, og oppdaget noe.

Jeg hadde vært og kjøpt bark til et hageprosjekt.

Først trodde jeg det var vår dugnad i Rådhusparken.

Men så oppdaget jeg en ring med møkkagreip og støvler.

Store og små i en vakker blanding. 

Her får du ta de i et nærmere øyensyn.

“Slå ring rundt bonden&landbruket”.

“Ta vare på mangfoldet i norsk landbruk”.

Dette var tanker som slo meg.

I symbolikken.

Jeg bor bare et par hundre meter unna parken her.

Da mine føtter passet de minste støvle parene her, hendte det at kyrne gikk fritt langs veiene. 

Det er neppe ønskelig å komme tilbake dit.

Men vi som var unge den gang, har tråkka tørrhøy og hesja.

Vi har smakt på siladråpen i fjøset.

Selv som unger visste vi hva bonden var. 

Vi visste hva bonden betydde for samfunnet.   

“Kunnskap er makt”, skrev jeg i mitt forrige innlegg om bondeopprøret.

Det kan du lese om du klikker HER.

Kunnskapen om gårdsbruk er skremmende fraværende i samfunnet.

Norge trenger bonden.

Over hele landet.

Vi veit kor vi bor, her oppe i nord.

Flagget vaier for frihet og fred på den 8 mai.

Det er ikke akkurat grønnkledde lier å se.

Men vi vet at våren presser på.

Et par dager med tosifra varmegrader…..

Vi er glad i bygda vår.

Hele året.

Jeg skulle tømme denne “krydderhagen” min for jord.

Der traff jeg på en ukjent isbre under øverste laget med jord.

Svart var den, etter mange år under jorda.

Vi veit kor vi bor her i nord.

Isbre i hagen er det ikke alle som har.

Vi har årstida også.

Ikke bare fire som mange andre steder.

Nelda, mange – en hei skokk.

De kommer til og med hulter til bulter.

Som når jeg parkerer bilen i garasjen i solskinn.

Og får haglskuren midt i fleisen på tur ut.

Men vi veit kor vi bor, her i nord.

Når sola først bestemmer seg….

Da er ho uslåelig her i bygda.

Uansett årstid.

Ja, bortsett fra når ho ligg og lada opp noen uka vinterstid.

Vi veit kor vi bor her i nord.

Vi klora oss fast mellom høgfjell og fjord.

Ikke fordi vi er nødt, men fordi det er her vi vil bo.

Vi har alt.. absolutt alt.

Men vi er rause og gjestfrie.

Enten du er utfløtta Saltdaling, eller har lyst å bli Saltdaling.

DU er hjertelig velkommen.