På med piggen……

Det går fort mot vinter og snø.

Sånn er det bare.

Bilen er klar med vintersko.

Du kan se et litt artig innlegg om det, hvis du klikker på linken under

https://dedicat.blogg.no/pa-fire-hjul-til-hotellet.html

Det var der vi fant dette….

Heldigvis så slapp jeg å fikse vinterdekk med en sånn pakke.

Men nå kan man jo ikke bare bevege seg rundt på fire hjul. 

Da kan det være greit med “sjølpigging”.

Når muligheten finnes.

Det gikk ganske greit å skru inn piggene.

Det er fullt mulig å skru de ut igjen.

Nå skal det sies at vi ikke har testet “fotfestet”.

Men håper det holder .

Vi vet jo av erfaring at brodder alt for ofte blir avglemt….

Nå er det i alle fall gjort.

Da slipper vi å se oss tilbake å angre på at vi ikke gjorde det.

Lykke til på dine pigger.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Mot himmelens sfære…..

Alle bildene er tatt innenfor gjerdet på kirkegården på Rognan.

Se som de strekker seg mot himmelens sfære.

Så like, men så forskjellige.

Noen som kler seg nakne mot høst og vinter.

Noen som vil møte vinter like grønn som alltid.

Og noen som aldri mer vil farge en eneste årstid.  

Sola forteller med styrke at det er høst.

Det glitrer i naturens fargeprakt, mens den lister seg ned bakom fjellene.

Stadig tidligere for hver dag.

Det nærmer seg slutten av et merkelig år.

“Pandemiens år”, hvor så mye ble satt på pause.

Det var stunder det føltes vanskelig å finne glede og lykke.

Tårene satt løsere enn smilet.

Vi  følte alle at vi ble rammet.

En stund.

Men noen vil aldri møte et nytt år igjen.

Vi er heldige som kan gjøre det.

Det skal vi være takknemlige for. 

Riktig God Helg.

HVORFOR gjør du det… ???

I går kveld fikk vi lyst på Gatekjøkken mat… 

Men hva er det jeg ser, når jeg kommer dit….. 

Jeg banner ikke i blogginnlegg!

Men jeg kan love det kom noen gloser der og da !

Hvem er det som ikke gidder å ta vare på søpla etter seg…….. ??

Jeg tar et ørlite forbehold om at det kan være fugl…

Inne er det rent og pent, og plakater om å holde avstand.

Men det står ikke noe om “Å holde avstand til søppeldunkene….”

Du kan lese litt mer om Perly*s om du klikker HER

Mens noen rydder plast og søppel Kysten rundt…

..så er det andre som bidrar til at de ikke blir arbeidsledige.  

På hvilken side av dette spillet står du ?

Napoli

I likhet med mange, så har vi holdt oss ganske isolert.

Men når nest eldste barnebarn fyller 18, må man gjøre unntak. 

Særlig når vi hadde vårt eldste barnebarn og to oldebarn på besøk.

Da ble det Fausketur til Napoli.

Det brenner såvisst ikke noe rødt lys for måten vi ble tatt i mot på.

Vi hadde ikke bestilt bord, og vi var 10 stykker.

Med stort og smått. Og gammelt og ungt.

Det ble effektivt ordnet tre bord til oss.

Og vi følte oss fullstendig trygge med alt av smittevern.

Her er mitt valg fra en rikholdig meny.

Jeg kan forsikre at det var ikke mye igjen på planken når jeg var ferdig.

Over er et par glimt fra restauranten.

Jeg kan anbefale stedet på det aller beste.

Her er det også muligheter for take away.

Takk for oss. 

 

#fauske #napoli #restaurant #bursdagsfeiring #service

Når været lurte oss….

Det var varmt og fint hjemme i går.

Så vi tenkte oss en tur på kaia fremfor hotellet og ta en kaffekopp.

Hotellet ser du såvidt i speilet på bilen…

Men du finner de på fjesboka HER

Her jeg står og venter på at madammen kjøper kaker på bakeriet.

 

Vi hadde slektsbesøk, og tenkte ta de med på hotellet. 

Men du skjønner kanskje at det ble litt hustrig der…

Klikk og start filmen for å se… 

Selv om det er blitt betydelig bedre der.

Med nye møbler og levegg i glass ut mot fjorden.

Men vi kommer tilbake…. 

Hatets grusomme makt….

Denne dagen bærer så mange og tunge og vonde minner med seg.

Mange ord er sagt og skrevet, men hjelper det?

Hatets makt synes å ha fått et skremmende fotfeste.

Jeg deler nok en gang de ordene jeg skrev den 22. juli for 7 år siden.

Kan vi ane gode krefter i horisonten?

Jeg kjente et sinne og rennende tårer.

Mens blodet rant ut av unge årer.

Mens galskapen slo med vanvittig hånd.

Rev så brutalt av familiers bånd.

 

Det var ikke sant, det kan ikke skje?

Brutalt som det verste øyet kan se.

Ubeskrivelig sakte det trengte seg inn.

Til sannheten spiddet mitt hjerte og sinn

.

En mann kunne vandre så rolig omkring.

Blant paniske ungdom som løp i ring.

Se de i øyet og skyte de ned.

Kan de som fikk leve få sjelefred?

 

Så vanvittig grusomt, helt uten mening.

Selv for erfarne med mange års trening.

Fryktens fortærende svøpe var nære.

Den ville landets verdier fortære.

 

Hatets kraft, vi så hva den kunne.

Vær våken på vakt, vi må aldri blunde. 

 

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen/Dedicat

#utøya #22juli #vondeminner #hatetsmakt 

Å blogge med hjertet….

Det finnes sikkert et hav av grunner for hvorfor noen blogger.

For meg begynte det rent tilfeldig.

Men jeg trives med det .

Og har ingen fast profil.

I dag kjente jeg meg igjen i en flott beskrivelse.

Hos bloggeren Mettejosteinsdatter.

Klikk på navnet og les. Ja, altså – bortsett fra en hel masse.

Som fantastiske turer i vestlandsk natur, hunden Leia, Katta Mr Sniff,,, og masse annet.

Men å blogge med hjertet!  

Når minnene våkner

Nå har jeg ikke laget innlegg på noen dager. Idag så jeg innom arkivet på bloggen. Da dukket det opp noen minner. Minner som dekker et spekter av følelser i livet. som alle oss kommer i befatning med. Sånne stunder ender av og til opp med et rim.

Dette er fra den tiden min kjære var svært syk, og innlagt på Nordlandssykehuset i mange uker. Ingen av oss syns det var unaturlig at jeg av og til krøp opp i senga til henne og bare lå der og holdt omkring.

Men da altså..

Du gamle mann, hva tror du du kan?

Tenk at du kunne. Ligge å blunde!

Ikke hjemme. Det kunne stemme!

Men sammen, der med madammen.

På sykehusets laken. Ja ikke naken.

Der må grensa gå. Buksa var på!

Vi skulle jo bare holde omkring.

Nærhet og varme koster ingenting.

Men da kom legedama!

Ojj og ojj som hun glana.

Med fingertegn og sinte blikk,

her er meldinga jeg fikk:

«Du gamle mann du må forstå,

aldri opp i senga gå!»

Nå er jo dette skiltet kommet opp i inngangspartiet, så kanskje noe er forandret? Men sluttet jeg å legge meg i senga? Ikke snakk om!

Ombygging og nybygging av sykehuset var jo i gang den gangen, og det var lett å gå seg ”vill” i alle ganger og korridorer.

Det gjorde jeg særlig en gang, når jeg gikk i mine egne tanker. Og da skjedde dette….

Preget av egne og sårbare tanker.

Jeg går mellom syke og sørgende sinn.

Jeg kan ikke ta på de hjerter som banker.

Jeg kan ikke klemme de skjelvende kinn.

 

Plutselig våkner alle de sanser,

Som sløves av vandringer fra og til.

Jeg gikk visst litt feil, og lytter og stanser.

Blikket mitt fanger inn gleder og smil.

 

Kvinnens unike og gudskapte gave.

Skaper og gir av seg selv til nytt liv.

Det vokser seg frem i en smilende mave.

Det kan ikke skjules, det er ingen tvil!

 

Spenningens venting, det sparker og lever.

Et liv skal gi liv til et barn på vår jord.

Det fødes til liv i smerter og gleder.

Og møter en kjærlig og givende mor.

 

Midt iblant sykdom og såre skjebner.

Du ser dette vakreste håp på vår jord.

I øyeblikks glede du sårheten glemmer.

Blendet av blikk fra den nybakte mor.

Vi har jo vært på sykehuset mange ganger etter den tid, men ikke på den måten. Men ombygginga har fulgt oss, og helt sikkert mange andre. Her er noen innlegg om akkurat det. Om du har lyst å lese, så klikk HER og HER.

Men det ser jo ut til å bli veldig bra, det kan du lese ved å klikke HER.

Ord og bilder er mine: Jan/Dedicat

#nordlandssykehuset #helsenord #nordlandfylke #nfk #rimogpoesi #fødsler #sykdom

To mammaer i himmelen

Gratulerer med dagen kjære mamma og svigermor,

der dere nå i himmelen bor.

Årene svinner, de flagrer avsted.

Så fort at man blir nesten svimmel.

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel,

vi kjenner det røyne, og vet det så vel.

Når kvelden den kommer, da finner vi fred.

Som stjerner i stjernenes vrimmel.

 

Den handa vi kjente, som klemte så godt.

Den kjennes til evige tider. 

Vi ser og vi husker, og minnene strømmer.

Vi klemmer og pusker, aldri vi glømmer.

Tenk alle klemmene handa har fått.

I gleder og stunder som lider.

 

År og dager og tidene svinner.

Tanken vandrer som tankene gjør.

Alt som vi glemte, alt som ble verre.

De hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges i minner.

Kanskje de lever og kanskje de dør.

 

Måtte vi lære oss kunsten å gi.

Som rosene deler i evighet.

Vi føler i tanker, for venner så kjær.

Som minnene banker, så inderlig nær.

Det er for sent, når anger må svi.

Når kvelden seg senker mot evig fred.

 

En sjømann, på en måte….

Mitt fantastiske liv “til sjøs” begynner i Stavanger i 1966.  Da mønstrer jeg på Skoleskipet Gann. 

Det er en tid jeg aldri glemmer, selv om uttrykket “Gann, Gann aldri fra land”, stemte ganske bra. Men vi hadde to tokt, det ene med gaster fra Madla som skulle til Haakonsvern i Bergen. Den andre til Edinburg i Skottland. Der stod jeg til rors det meste av turen fordi 95% av de andre guttene var rimelig sjøsyke. 

Gann eksisterer den dag i dag, men er et annet skip da. Klikk deg inn på deres facebook side – HER 

Jeg har ikke hatt kontakt med noen av mine medelever siden den gang. Det er litt synd, for vi var flere som ble gode venner.  Om noen kjenner noen som drar kjensel på noen her, så ta gjerne kontakt, Jeg var en av de eldste ombord, hele 18 år.  Jeg fikk faktisk fungere som hjelpelærer i engelsk. 

Det var jo en kristen organsiasjon som stod bak Gann, så det var ikke unaturlig å delta på et bibelstudie. Men det hadde jeg slett ikke vondt av. 

Jeg mønstret på hos M/S Sydfonn (en gasstankeer) hos Sigval Bergesen d.y. , rett fra Skoleskipet Gann. Det ble min første flyreise fra Sola via Paris og til Marseille. Omtrent hele mannskapet skulle byttes ut, og jeg reiste sammen med en skokk med fullbefarne sjømenn fra Vestlandet. På mitt knappe år til sjøs, så  var jeg innom Italia, nesten alle land i Sør Amerika, gikk rundt via Magellansstredet og Panamakanalen. Vi var innom Jamaica, Mexico og et par steder i USA, blant annet New Orleans, hvor jeg mønstret av. Jeg jobbet meg over Atlanteren på et søsterskip. Krossfonn. 

Jeg mønstret jo av for å utdanne meg til Telegrafist. Jeg kom inn på Tønsberg Sjømannskole. En gammel, ærverdig bygning. Der gikk jeg skoleåret 1967 – 1968. Ovenfor er mine medelver, som jeg heller ikke har hatt kontakt med på disse årene.  Om noen kjenner noen, så ta gjerne kontakt. Det er jo bare litt over 50 år siden 😀 

Jeg fant en nettside som forteller litt om historien  til skolen, klikk HER

Jeg har jo bevis på at jeg ikke prater tull akkurat nå, så ikke prøv deg 😀 Her er også fartstida ombord i gamle KNM Valkyrien med, også kalt “Kystens Skrekk”. Der var jeg telegrafist i nesten et år. Det var jo 15 måneders tjenestetid i Marinen.  Legg merke til “personlige data” – der står det vitterlig at jeg er 1.70 høy 😀 Valkyrien var en av Marinens mest aktive skip. Vi fartet fra Tyskland i sør til Svalbard og Bjørnøya i nord. Valkyrien endte opp som spiker i lenge etter, men jeg mener en ny båt fikk samme navn. 

Før jeg slapp til som telegrafist på Rekruttskola, så måtte jeg gjennom ”rekruttskola” på Madla i Stavanger, Da fikk jeg være med Gann over til Bergen og Haakonsvern, slik jeg en gang selv var med å frakte gaste. Offiserene ordnet faktisk lugar til meg, noe ingen andre fikk på overfarten. 

Her er en link til Madla – klikk HER

Her er en link til Haakonsvern – klikk HER

Det ble med min karriere som telegrafist i Marinen. Da traff jeg min kjære, og sjømannslivet var over for godt. Men det var minnerike dager.

#telegrafist #utenriksfart #denkongeligenorskemarine #marinen #sigvalbergesen #telegrafistskole #valkyrien #sjømann #gann #haakonsvern #madla #tønsberg #stavanger #bergen