Slå ring rundt bonden…

Nå var det mindre med sko her…

Men desto flere støvler.

I alle varianter.

Jeg kom kjørende langs veien her, og oppdaget noe.

Jeg hadde vært og kjøpt bark til et hageprosjekt.

Først trodde jeg det var vår dugnad i Rådhusparken.

Men så oppdaget jeg en ring med møkkagreip og støvler.

Store og små i en vakker blanding. 

Her får du ta de i et nærmere øyensyn.

“Slå ring rundt bonden&landbruket”.

“Ta vare på mangfoldet i norsk landbruk”.

Dette var tanker som slo meg.

I symbolikken.

Jeg bor bare et par hundre meter unna parken her.

Da mine føtter passet de minste støvle parene her, hendte det at kyrne gikk fritt langs veiene. 

Det er neppe ønskelig å komme tilbake dit.

Men vi som var unge den gang, har tråkka tørrhøy og hesja.

Vi har smakt på siladråpen i fjøset.

Selv som unger visste vi hva bonden var. 

Vi visste hva bonden betydde for samfunnet.   

“Kunnskap er makt”, skrev jeg i mitt forrige innlegg om bondeopprøret.

Det kan du lese om du klikker HER.

Kunnskapen om gårdsbruk er skremmende fraværende i samfunnet.

Norge trenger bonden.

Over hele landet.

Vi veit kor vi bor, her oppe i nord…

Vi veit kor vi bor, her oppe i nord.

Flagget vaier for frihet og fred på den 8 mai.

Det er ikke akkurat grønnkledde lier å se.

Men vi vet at våren presser på.

Et par dager med tosifra varmegrader…..

Vi er glad i bygda vår.

Hele året.

Jeg skulle tømme denne “krydderhagen” min for jord.

Der traff jeg på en ukjent isbre under øverste laget med jord.

Svart var den, etter mange år under jorda.

Vi veit kor vi bor her i nord.

Isbre i hagen er det ikke alle som har.

Vi har årstida også.

Ikke bare fire som mange andre steder.

Nelda, mange – en hei skokk.

De kommer til og med hulter til bulter.

Som når jeg parkerer bilen i garasjen i solskinn.

Og får haglskuren midt i fleisen på tur ut.

Men vi veit kor vi bor, her i nord.

Når sola først bestemmer seg….

Da er ho uslåelig her i bygda.

Uansett årstid.

Ja, bortsett fra når ho ligg og lada opp noen uka vinterstid.

Vi veit kor vi bor her i nord.

Vi klora oss fast mellom høgfjell og fjord.

Ikke fordi vi er nødt, men fordi det er her vi vil bo.

Vi har alt.. absolutt alt.

Men vi er rause og gjestfrie.

Enten du er utfløtta Saltdaling, eller har lyst å bli Saltdaling.

DU er hjertelig velkommen.

Hvor går veien… ?

Hva visste vel vi i tidens morgen, når vi fikk føttene under oss og begynte å gå.

De fleste setter neppe sine voksne spor der de tråkket rundt i barndommen.

Kanskje langt mindre i alderdommen.

Dette er min barndoms kirke.

Der er jeg døpt, konfirmert og gift.

Der er våre to sønner døpt og konfirmert.

Vårt første barnebarn ble også døpt der.

Hvem vet hvor veien går og hva den bringer.

Denne veien leder ut av bygda mi, i begge ender.

Elva og Nordlandsbanen følger den langt på vei, side om side.

Men alle veier som fører bort, fører også hjem igjen.

Det gjorde den for oss i sin tid.

Det blir nok noen private veier også.

Gjennom et langt liv.

Både på egne og andres.

Vi mennesker er jo flinke til å gjerde inn det som er vårt.

Tar jeg feil om gjerder opprinnelig var tenkt “å gjerde ute” ?

Sånne skapninger som dette.

Det kommer vel an på hvilken side av gjerdet man er.

Om man er inne eller ute..

Akkurat som med veier…

Om man er på tur fra eller til…

Langs denne veien ligger Rognan Bioenergi.

Fjernvarme.

Sånn har det blitt i Pandemiens navn.

Dit ikke veier kan føre oss, må våre tanker bringes som fjernvarme.

Men det blir litt lettere med å tenke på at savnet ikke bare er i den ene enden.

Der VI sitter.

For de aller fleste, er det forhåpentligvis noe felles.

Selv om det er avstander.

“Alt blir bedre”, et symbol som har vokst frem i denne tiden.

Vi får leve på fjernvarmen, ennå en tid.

Dele den med omtanke og kjærlighet.

Dessverre blir ikke alt bedre.

Noe er permanent og et ugjenkallelig skille.

Slik er livet, det begynner et sted, og slutter et sted.

Akkurat som veier, akkurat som gjerder….

Vi må ta vare på alt i mellom.

Det er minner, som varmer.

Naturen har også sine skillelinjer.

Mellom årstidene.

Som skal være fire, men ofte oppleves som det dobbelte.

Minst.

Men det ER vår!

Det står skrevet.

Nemlig.

Ha en flott søndag der du setter dine spor. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Pandemigenerasjonen….

Hva skulle vi gjort uten vinduer ?

I en tid der så mye av livet er avstengt og isolert.

Det er nesten blitt sånn at man glemmer at vinduene er der.

At vi bare ser det vakre i karmen, og ikke alt utenfor.

Nå er det snart lysere utenfor enn innenfor.

Da får vi håpe blikket glir utover og forbi potteplanter og persienner.

Selv påskeharen har blitt preget av inneliv i sofaen.

Det har sine konsekvenser.

Bare se her.

Det er vel ikke lenge før noen forsker på befolkningsmessige konsekvenser av pandemien.

Det forskes jo på det mest fantastiske.

Da tenker jeg ikke på alle de triste tallene.

Vi som har levd en stund, har jo hørt om “krigsgenerasjonen”, og annet.

Kanskje det dukker opp en “Pandemigenerasjon” ?

Hvem vet… ?

Jeg har i hvert fall ikke tenkt å forske på Påskeharens tumulter i sofaen vår.

DET er i alle fall brennsikkert.

Ikke tror jeg den blir innlemmet i Pandemigenerasjonen heller.

Vi får holde oss i ro her inne ennå en stund til.

Alle de grønne i vinduene trives i alle fall.

Under madammens omtenksomme blikk og hender.

Nå våkner alt til liv i vår vakre natur.

Måtte vi mennesker blomstre på samme måten.

Uansett hvilken generasjon vi måtte tilhøre.

GOD HELG.

Var røyken mer sosial enn Sosiale Medier……. ?

Det er blitt veldig populært og artig å legge ut gamle bilder på facebook.

I såkalte “Før” grupper.

Det som slår meg, er hvor ofte røyken er synlig.

Både for gutter og jenter. 

Tenk at dette visst jeg ikke.

Den gang mitt forhold til Petterøe’s var på sitt mest intense.

Men det står å lese på en plakat på Fysioterapien….

Der jeg trener meg opp etter lungekreften.

Jeg begynte faktisk å røyke pipe.

Det gikk flere år før jeg var over på rulletobakk.

Som om det skulle være en trøst….

Rulling av røyk ble nesten som en hobby.

Rullet opp et lager med glød og iver…

Telefon og kaffekopp og røyk – akkurat.

Det var lenge før alt av sosiale medier.

Da røyk var røyk…

Da telefon var telefon…

Men heldigvis – alt har sin epoke.

*******

Jeg sluttet faktisk å røyke omtrent når jeg begynte å blogge.

Sikkert uten noen sammenheng.

Et av mine første blogginnlegg var om akkurat det.

Det kan du lese om du klikker HER

Verset under er ikke nytt for trofaste lesere av min blogg.

Det skrev jeg når røykeloven kom.

Men det er like aktuelt i dag.

Jeg har ingen horn i siden til røykere.

Det gir faktisk en vond medfølelse å observere.

Særlig i kalde vintermåneder som nå….

Røyksignaler.

Det hendte så visst i de gamle tider.

Det står jo beskrevet på mange sider.

Mennesker snakket det samme språk.

Uten sin stemme og uten bråk.

Med ild og røyk, de snakket sammen.

Bålene var ikke bare for varmen.

Det var ikke kun blant præriens stammer.

Også her hjemme fra vardenes flammer.

Men atter en gang sendes slike signaler.

I dotter og ringer og lange haler.

Du ser jo de står der med sneip og pipe.

Gammel og ung, både fattig og rike.

Brått ble den synlig, den nye stammen.

Som nå må stå ute og røyke på trammen.

 

Riktig God Helg

Gratulerer på denne dag :)

Morsdag, Valentine og Fastelaven.

Det burde være bra på en dag.

Det er i alle fall en dag vi tar en tur på Kirkegården.

Vakkert og fredfullt som det bare kan bli som det er nå.

Det er mange minner som siger på når vi baler frem i dypsnøen. 

Jeg lagde et minneinnlegg i  fjor, om mors-/farsdager.

Det kan du lese om du klikker HER.

Gratulerer til våre nære og kjære som ikke lenger er blant oss. 

Gratulerer til alle andre.

Ikke minst til min kjæreste Valentine.

Tusen takk for turen <3 

Bærekraftig tenning….

Det  er bare så utrolig lett å bli satt i bås. Sånne “for eller imot” båser.

Jeg har nok stått på noen barrikader i mitt liv. Det skal jeg innrømme.

Det kan vel være alderen som gjør at det ikke er like morsomt lengre.

Å stå der oppe og knytte nevene og rope ut sterke meninger ! 

Tanken på å kravle ned igjen, er kanskje litt for avskrekkende.

Eller – det er kanskje den dårlige samvittigheta som knuger ned engasjementet ?

Men kanskje aller mest fordi det er trangt på barrikadene for tiden.

****

En gammel stakkar blir jo nærmest slått i bakken av det ene bombardementet etter det andre.

“Bærekraftig, grønn omstilling, klimakrise, global oppvarming, det grønne skiftet… ”

Og her sitter jeg, og føler avmakten sige inn i kropp og sjel.

I garasjen står vår relativt nye dieselbil. Gudene vet om den tynges av samvittighet.

Imidlertid vet at tanken på dårlig samvittighet, var rimelig fjern, da jeg og bilen inngikk et eierskap.

Nå har Pandemien redusert bilbruken betraktelig. Men det får jo ikke jeg noe skryt for.

Neida, følelsen av å være et potensielt mobbeoffer bare øker. Jo lengre det er mellom hver gang vi er på veien.

Ikke har det fristet heller, så kaldt som det har vært.

Over det ganske land faktisk.

****

Der må jeg bare stusse litt.

Det virker som det er like forbasket galt, enten det er mye eller lite nedbør.

Om det er kaldt eller mildt. I fjor snødde vi fullstendig ned på denne tiden.

I år har det gått inflasjon i ski og skøyter, fra de vestlandske fjorder til svenskegrensa. 

I går fikk jeg nabohjelp for å få liv i snøfresen. Jada, den går på bensin.

Men det var årets første fresing, før den ble stuet bort i garasjen.

Midt mellom diesel bilen og den nye gressklipperen. Som også går på bensin.

Ja altså når den går.

****

Men det blir jo lenge til. Jeg tenker vi skal snø ned i år også, før vår og sommer kommer.

Bare kulda gir seg!

I mens får vi være bærekraftig på oppvarminga.

Varmepumpa gjør så godt den kan, men det holder ikke når man må holde seg innendørs.

Selv om man bombarderes om kapp av av hete innlegg om pandèmiske og klimatiske kriser.

I mens venter vi på korona vaksine.

Det er vel ennå ikke kommet vaksine for klimakriser ?

Jeg fikk jaggu dårlig samvittighet da jeg skulle fyre i ovnen også.

Tennbrikettene luktet mistenkelig…..

Men jaggu meg var de bare tilsatt vegetabilsk olje.

Ikke engang Palmeolje, stod det…

Nå vet ikke jeg hvor lenge vi får lov til å fyre i ovnen.

Men håper vi kan ta oss en citrus eller to om dagen…

Her har vi funnet vårt lille bidrag til bærekraftig opptenning.

Tørk skallene en stund på ovnen, men ikke for lenge….. 

Bedre tennbriketter finnes ikke.

Tror jeg da.

Men bærekraftig og miljøvennlige må de vel være.

Eller..?

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

#klimakrise #grønnomstilling #bærekraft #miljøvennlig #dieselbil #detgrønneskiftet #gronnomstilling #miljo

 

Nå åpner vi opp……

Kanskje et av de mest sentrale temaer i disse dager:…..

“Åpner vi opp, stenger vi ned….”

Særlig når det går mot lysere tider.

Det man ikke kan gjøre fysisk, kan man gjøre digitalt.

Går ikke det heller – så kan man i alle fall gjøre det mentalt.

Hva med litt sydlige sambatakter – kjenne bankende rytmer i kropp og sjel ?

Dette filmet jeg på Karl Johan i 2018 (klikk i pila over og dans….).

Det skjedde på musikkens dag, som gave til byen.

Kjenner du ikke at du rykker i rytmikken….. ?

Tenk når vi virkelig kan åpne opp, for fullt ?

I mens får  vi åpne opp på andre måter.

For selv om det “Er som det er, så trenger det ikke bli som det var.” 

Pandemien medførte mange tunge nedstengninger.

Samtidig åpnet den for nye muligheter.

Digitale løsninger har skutt fart.

De er kommet for å bli.

Hvis man ikke griper de mulighetene:

“Så er faren at det blir som det var….”.

Naturen går i alle fall mot lysere tider!

Ha en nydelig helg inn mot en ny måned.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat (med unntak av Ord til ettertanke).

Verge vårt land og verdier…

Kongen har vært mye i fokus i det siste.

Både på godt og vondt.

Vi ser også at demokrati settes på prøve.

Det fikk meg til å tenke tilbake på når vi hadde besøk av kongen sist.

Og ikke minst hvor viktig det er å ta vare på vårt demokrati.

På vår frihet. 

Innlegget under er fra juni 2017. Med tilbakeblikk på krigens grusomheter. 

Her er kongen ankommet.

Interessen er som vanlig formidabel.

*********

“Kanskje kommer kongen”, heter det i sangen.

Av og til så blir det virkelighet.

Den 22. juni 2017 var det 75-årsmarkering for de jugoslaviske krigsfangene i Nordland.

Da hadde Kongen valgt å besøke Saltdal Kommune.

Det var svært mange fangeleirer i kommunen under krigen.

Klikk inn HER så kan du lese litt om du vil.

Her er det tydeligvis noe i gjære på vårt vakre Bygdetun.

Politioppbudet var formidabelt, og de ser en smule avskrekkende ut.

Og der kom kongen.

Som sedvanlig så får han blomster av to flotte representanter for kommunen.

Deretter bar det rett inn på Blodveimuseet.

Du kan ta deg en tur innom Blodveimuseet også, om du klikker HER

La oss håpe og be om at vi får være et fritt land.

At vi aldri får oppleve slike grusomme hendelser noen gang. 

******

Det er ikke første gang det kommer sånne tanker.

Jeg tok turen langs Blodveien en stille morgenstund.

For noen få år siden.

Det kan du lese om du klikker HER

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat