Føle seg liten…

Egentlig så har jeg aldri hatt “tunnel skrekk”, om det er noe som heter det. Det vet jeg faktisk ikke. Men det jeg vet, er at vi har plenty av de her i nord. Denne her befinner seg på de siste milene inn mot Sulitjelma, et sentralt og viktig Gruveområde, en gang i tiden. Jeg fant en artig og svært innholdsrik side på nettet, om du er litt historisk interessert – så klikke på den og les til du blir blank i øynene! Klikk HER – SVERRES SIDE.

Nå har vi en sønn som har flyttet dit, så det har blitt noen turer dit. Og i vår/sommer, så har det vært vedlikehold i tunellene dit. Som du finner i infoen på nettsiden jeg linket til over, så ble disse tunellene bygget for jernbane, og transport av malm til utskipningskai på Finneid (nær Fauske). Jeg innrømmer at jeg føler meg liten, når jeg tenker på de som jobbet og bodde her, uten annen forbindelse enn med malm toget, eller til fots over fjellene. Og mange gikk over fjellene for å handle på Coopén på Finneid, i protest mot Gruveselskapet, som undertrykte gruvearbeiderne i mange år.

De var omgitt av fjell på alle kanter og på alle måter!

Naturen er mektig i dette området, med fjell på alle kanter, heftige fosser, elver og bekker. Ikke rart at man føler seg liten og andektig. Tenk for et mot å sette i gang gruvedrift her inne! Men det kan faktisk hende at gruvedriften gjenoppstår! Vi får se hva som skjer, men ikke vet jeg hva som skal lokke dagens ungdom inn i de mørke og kalde fjell for å hente ut rikdommer…. ?

Vet du ?

Jeg klarer meg godt på “utsida”, det er mer en nok for meg. De ruver mektig og imponerende nok rett over biltaket, både utenfor og innenfor tunellene.

Og dessuten er jeg liten nok som jeg er, nemlig.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

“Morgenstunden, når du brygger dagen din…”

Min trøtte og støle og slappe kropp.

Roper i vanvidd: “Må jeg stå opp”?

Sola henger såvidt over åsen.

Dyra sover jo ennå på båsen.

Da kjenner jeg duften av himmelske dråper.

Den som DA sover, er verre enn tåper!

Slik skal den være min elskede tår.

Svart som djevelens sorte får.

Så varm at tunga krølles i kjæften.

Mens jeg hopper rundt på strømpelæsten.

Sakte men sikkert den siger på:

“Dagen i dag, som er den du skal få”!

Nå er kaffe så mangt og så mye. 

Stadig kommer det flere og nye. 

De rareste smaker, de svake og sterke.

Til og med formet som vakreste hjerte.  

Hva du enn liker, elsker og nyter.

Den gir ikke smak om du klager og syter!

Nyt din kaffe i yndlings koppen.

Kjenn at den varmer i sjela og kroppen.

Da blir du våken og klar for dagen.

Men alt med måte, forteller magen.

Det er faktisk nettopp i denne stund.

At dagens kulør skal bli lagt til grunn.

Ha en vakker dag hvor du enn er i denne verden!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hvilken død er verst…?

Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.

Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…

Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.

Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….

Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.

Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.

Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.

Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?

Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det!  Nemlig!

Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!

Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.

Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.

Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista.  Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?

Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annet SOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.

Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.

Det er faktisk noe å tenke på!

Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Da dro vi til Orlando…

Ja det er faktisk helt sant, det var dit vi dro.

Etter ønsket vårt nest eldste barnebarn presentert sin far, siden han fylte 20 år på denne dagen.

Og vi sa selvsagt ja til å bli med.

Nå er ikke jeg akkurat fan av Amerikansk tankegang i ett og alt, så man får en merkelig følelse, når Frihetsgudinnen møter deg med fast blikk og grunnloven i hånda.

Men heldigvis så svitsjet lyset fra rødt til gult, og rett etter til grønt!

Så vi kunne puste lettet ut, og spasere inn.

Og da selveste Marilyn Monroe ønsket oss velkommen, kunne vi virkelig puste ut, og begynte å sige inn i et visst mimremodus.

Ikke det at jeg har hatt noe med henne å gjøre. Hun døde jo bare 36 år gammel, da jeg var 14 år. Men vi som hører på Vinyl i bilen, har denne tidsepoken i våre blodårer, nemlig!

Jeg har bare vært i New Orleans, og et par mindre steder i USA, og da i min korte periode som sjømann.

Der satt jeg på gulvet på et sted og hørte på en gjeng med gamle musikere som jammet kontinuerlig i timesvis.

Her kom vi jo inn i en mer Vegas prega herlighet.

Med vegger fulle av gamle storheter, som slett ikke var slettet fra vårt minne.

Det ble mange diskusjoner om hvem som var hvem, inkluder hektisk Google aktivitet!

Nå skal man ikke stirre på kvinneben, og slett ikke gamle gubber i min alder.

Men jeg klarte ikke å la være, og verre ble det når jeg gikk i knestående for å ta bilde.

Snakk om å skli ut i oppførselen på sine gamle dager!

Og det til og med lenge før jeg hadde vært i nærheten av noe i den innholdsrike baren!

Nå skal det legges til, at jeg ikke var i nærheten av noe der i det hele tatt.

Men det var virkelig forseggjort på alle måter!

Det kan jeg faktisk si om maten også. Særlig når det gjaldt smaken. Den hadde jeg ingenting å utsette på!

Selv om det ikke ble noen servering fra baren, så fylles “tanken” opp.

Sånn er det bare, kanskje inspirert av innretninger som dette?

Det er jo da man oppsøker et visst rom i lokalet. Men jeg må si at jeg ble en smule overrasket dag jeg fant denne døra.

“Hva i alle dager”, tenkte jeg. Finnes det virkelig lekerom for voksne her også….?

Om overraskelsen var stor på utsiden av døra, så ble den ikke mindre innenfor.

Man har da inntatt ulike “vannavlatningsinnretninger” i løpet av et langt liv,

men dette her ble jeg satt helt ut av.

Nå skal det sies at jeg har hatt mine år i korps bevegelsen, så jeg kunne ikke for mitt bare liv tenke meg til å foreta meg noen former for “avlat” i disse instrumentene.

Ikke aner jeg om de ga lyd fra seg i en sådan stund heller.

Da var det mer fristende å finne ut om det var lyd i denne innretningen, men det gjorde jeg heller ikke.

Men det dukket opp mange minner fra Kafeteriaen hjemme hvor “Jukeboksen” forærte oss ungdommer toner av “Lyckliga gatan..”, “My boy Lollipop..” og andre.

Er det rart at Vinyl har blitt en av yndlingskanalene for oss gamlinger…?

Omsider var det hele over, og vi vandret ut “in the real world”, hvor solen møtte oss i storgata på Fauske!

Mens jubilanten snur seg og lurer på om Farfaren hadde tenkt å bli værende i “minnenes verden”.

 

Sjekk gjerne ut dette stedet på Facebook, det er bare å klikke HER.

Rock around the socks….

#rockesokk dagen!

Klikk deg inn på hovdesiden og les om fantastisk glede og herlighet. 

https://rockesokk.no

Det er jo ikke sokker det handler om.

Men at vi alle er like mye verd, uansett hvor forskjellige vi er!

Disse sokkene fikk jeg av en god bloggevenn, som er lærer i tegnspråk.  

De forteller egentlig veldig mye:

“We are just better together”.

De hull og de mangler vi har, kan vi fylle med kjærlighet og omsorg.

Jeg deler også den offisielle videoen, (du finner den også på linken ovenfor). 

La oss alle være en fargeklatt i et fantastisk fellesskap.

Hvor alle er like mye verd.

#rockesokk #downs

 

Ord blir så fattige… og så vanskelige…

Tenk på alle måter vi kan kommunisere på i dag.

Ubegrensete muligheter, uansett hvor man er i verden.

Likevel bombes Ukraina sønder og sammen.

Likevel er det konflikter på alle slags nivå.

Likevel er det frykt og utrygghet både nært og fjernt.

Ikke langt bak fjellene her, ligger 4 unge menn.

Som døde i trening for å forsvare freden.

Amerikanske soldater som styrtet i døden.

Hvilke ord skal man bruke for å forklare sånt?

Ord, denne vanskelige kombinasjonen av bokstaver.

Som kan være så sterke og svake på samme tid.

Som kan skjære i hjerter eller lindre smerter.

Diktet mitt under er ikke helt nytt, men omskrevet en god del.

Det føltes så riktig.

Akkurat nå. 

 

**********

Ord er som gaver som skaper og gir.

Ord er som hender som klemmer og svir.

Ordet kan være som klave og bånd.

Ordet kan skapes i vennskapets ånd.

*****

Ordene flyter så lett og så fritt.

Det finnes ord som du aldri fikk gitt.

Ord som i tankene bare ble tenkt.

Ord som for alltid i hjertet er gjemt.

*****

Ordene lever med nådeløs makt.

Det burde gjøre oss alle på vakt.

La ikke ordet ditt skape smerte.

La det bli gitt fra ditt eget hjerte.

*****

Når ordet er gitt, vil noen det få.

Da er det for sent, til å angre på.

Lokket det frem litt smil og litt glede?

Eller det vonde, til og med vrede?

*****

Kunne man slette, kunne man angre.

Alt for ofte kan ord blir for mange.

Finne en form man slett ikke mener.

Dreper hvert håp som gjerne forener.

*****

Kanskje kan ordet trenge til hvile.

Kanskje kan ordet slippe å tvile.

Tenk om ordene spares og gjemmes.

Vil ondskapens sår forsvinne og glemmes?

*****

Kanskje vi heller trenger de stemmer.

Som vet hvilke ord som vennskap fremmer

De ord som blir frø i hjerte og sinn.

Som spirer frem fred der de slipper inn.

 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat

Ungdommens drømmested…

Jeg kan ikke noe for det…

Men jeg er steike glad i bygda mi!

Jeg slutter ikke å forbauses over kreativitet og hva man klarer å få til.

På så mange områder.

Denne gangen gjelder det ungdom… kanskje ikke bare!

Jeg har skrevet før om Rockebinge.

Det kan du lese om du klikker HER.

For ikke lenge siden ble lyset slått på i ….

Ungdommens Drømmested!

Jeg tar dere med rett inn i det aller helligste!

Nemlig gaming salen.  

Her er det tipp topp i utstyr.

Her kan ungdommer møte ungdommer ….

Lokalt – Regionalt – Nasjonalt – Internasjonalt.

Her finnes ingen grenser, verken i kjønn, språk eller kultur.

Eller noe annet for den del.

Det hele startet på denne måten…

I regi av Frivillighetens ildsjeler, Camilla og Nina!

Et håndfast bevis på en økonomisk grunnstein i Ungdommens Drømmeplass. 

Velsignet av GjensidigeStiftelsen.

******

Nå skal jeg ta dere med på en runde i Ungdommens Drømmeplass. 

Inngangspartiet.

Inngangsdøra til høyre.

Luftig og romslig.

Her kan det slappes av.

Sosialiseres og skapes kontakt. 

Her mangler ikke noe digitalt.

Verken i størrelse eller kvalitet.

The relaxing corner.

Med utkikk ut mot sentrum

  

Enda en titt inn i det aller helligste!.

Kjøkkenstolen jeg sitter og digitaliserer på… ja den skjemmes litt!

  

Her er sjefen sjøl, han Raymond, i kaffetraktinga.

For selvsagt finnes et komplett utstyrt kjøkken.

Han roser Kolstad Eiendom som eier bygget.

“De har bygd om og tilrettelagt alt etter ønsker og på en perfekt måte”.

Selvsagt toalett og vaskerom.

Og alt på samme gulvflaten.

Til og med et velutstyrt møterom finnes.

Her vil det ikke være problem med å avvikle møter. 

Saltdal Eldreråd, Saltdal Sanitetsforening og Røde Kors Omsorg,

er i gang med å planlegge en møteplass hvor eldre/andre kan få hjelp med digitale utfordringer.

Kanskje kan dette bli en møteplass ?

Hvor generasjoner kan møtes digitalt.

Bare en strøtanke på tampen….  

Jeg skrev et lite innlegg om Pensjonister i går.

Om du vil lese det, så trykk HER.

Tusen takk for omvisning og kaffen.

Jeg er søkke imponert.

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen

Livet er ikke i bakspeilet, eller … ?

Eller kanskje det er det… ?

I bakspeilet, livet altså… ?

I alle fall når man snart har lagt bak seg 3/4 av en tidslinje på 100 år.

Det tenkte man ikke mye på, første gang man fikk sitte inne i en bil.

For ikke å snakke om å SE i bakspeilet!

Nei da lå alle drømmer der fremme.

Som da jeg reiste til sjøs, og møtte det store utland.

Ikke på en båt som denne.

Så langt derifra.

Bildet over tok jeg i Bodø på mandagen. 

Skjønt det var først og fremst et annet bilde som var i tankene da.

I alle fall når jeg la meg på benken i CT maskina.

Da er det ikke å stikke under en stol, at blikket var litt i bakspeilet.

En forsinket kreftkontroll blir ikke mindre spennende, om den kommer på overtid.

Pusten går litt ekstra fort i et noe redusert lungesysltem.

Mens man sitter å venter på dommen.

Tankene vandrer til alle de som ikke var så heldige som meg.

*****

Men det gikk bra, denne gangen også.

For meg.

Det er med en litt rar følelse vi unner oss en matbit etterpå.

Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på den følelsen…

Kanskje en følelse av ufortjent?

En slags åpenbaring av verdens urettferdighet?

Eller kanskje bare ren takknemlighet?

******

Men livet er nok bestemt ikke i bakspeilet.

Der er det minnene som er.  

Minner som skapes i dag og i morgen.

Kanskje er det sånn vi skal tenke ? 

Bilder og ord: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når postkassa kvikna til…

Hvem kunne ane det da…

At det skulle komme en sånn overraskelse! J

eg skal så visst ikke skryte på meg de store tur prestasjonene.

Men når Utifriluft bydde opp til “fototur”, så ble jeg med.

Det kan du lese HER.

Det er langt mellom spennende opplevelser i postkassa for tiden.

Men du verden så moro å få et innholdsrikt brev.

Energi og næring for både kropp og sjel.

Utifriluft kan du bli kjent med om du klikker HER.

Jeg har vært så heldig at jeg har fått truffet henne flere ganger.

Ikke minst når hun tok turen innom her i nord.

Her er det omvisning på Bygdetunet. 

Kanskje tiden snart er inne for et bloggtreff igjen.

Hvem vet om sjansen byr seg.  

Tusen takk for en kjempehyggelig overraskelse <3

 

Han gir seg ikke….

I går ante vi et snev av vår fornemmelse.

Det kan du lese om du klikker HER.

Den blåste bokstavelig talt vekk i natt og i dag.

Selv om vi på saktmodige Rognan bare skal knipe att kjeften, når det er snakk om vind her i nord. 

Det er bare å gi seg over…….

Han kova å fyk i fra alle kainta.

Skinnhua hæng nerførr ørann og slæng.

Vi dræg på oss votta og skjærf og hanska.

Mæn motvind finn vei kor han trænge sæ inn.

No stænge vi att førr Korona og vær. 

Vi è ikke matt eller sur eller sær.

Vi må bærre stønne og slænge me’ kjæften.

Mæn tusla stillfærdig på strømpelæsten.

*******

Når været går i reprise, så kan vel innlegg også gjøre det.

Dette er fra 28. mars 2020.

Men minst like relevant.

Bortsett fra krigen i Ukraina.

I det perspektivet blir alt annet småtteri.

Håper likevel du koste deg, uten å ergre deg over reprisen..

…og at jeg ventet til slutten med å si det 😀

God helg.

We cry for you Ukraina.

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat