Man blir jo en smule overstadig beruset av lykke,

når man omsider får hilse på barnebarn og oldebarn.

Når oldefaren tøver og tuller som verst, tar den vesle karen meg i hånda,

og leier meg resolutt ned gressbakken.

Og hva skuer mine gamle øyne…?

Her var tydelig konklusjonen trukket:

“Gamlingen trengte råd og veiledning.”

Utrolig godt å kjenne en bestemt hånd i min.

En fjerdegenerasjons hånd til og med.

Det kan gjerne bli både rutine og rituale.

Pandemien har parkert mange følelser.

Mange flere enn man kanskje er klar over…

Før man igjen opplever situasjoner som dette.

Da kjenner man at man lever.

Er det farlig når man har bloggvenner?

Om du ikke kjenner bloggen til Solliv, så ta turen innom.

Klikk HER

Jeg fikk se et innlegg på facebook om at Nexans sitt nye kabelskip hadde ankommet Fredrikstad.

Jeg sendte en melding til Solliv, og spurte om hun kunne ta noen bilder.

Om hun passerte i nærheten av terminalen.

Vips – dagen etter kommer det en haug med bilder.

Her er et av de flotte bildene hennes.

Jeg håper vi en vakker dag får se dette praktskipet seile inn fjorden her.

Det hadde vært fantastisk.

Det er i alle fall full aktivitet på kaia, både med kraftkabel og fiberkabel. 

Du kan lese litt om det HER.

Over kan du se film fra dåpen av Nexans Aurora.

Samt en flott omvisning om bord.

Tusen takk til Solliv.

 

Dette er en repost fra 2019, og fra Luleå.

Men jeg la ganske så mye arbeid i det innlegget,

at jeg tror det tåles å legge det ut en gang til. 

Det var i hvert fall en herlig stemning fra morgen til kveld.

Vakkert.

“Alla Hjärtans Stad” er en flott og ambisiøs tittel en by kan legge på seg selv. Det står det respekt av.

Hele byen var preget av at det ble arrangert Pride Festival der samme helga som Nexans Seniorlag ankom byen på sin sommertur. 

I parken rett utenfor hotellet, var det fullt av telt og stands og scene, med full fart fra morgen til kveld. Det var slett ikke kjedelig å gå rundt å “suge inn inntrykk”.

Det var gjort mye for å bli lagt merke til, og jeg kunne lagt ut en mengde bilder av ulike stands, men det ville tatt stor plass.

Men jeg kan ta med et lite oversiktsbilde. 

Det var ikke noe “Shit”, som caps’en til denne Pride deltager sier. Men tvert i mot fargerikt som bare det. 

Det kan disse stolene som stod inne i en av standene bekrefte til fulle. Man kunne nesten fornemme “Hippie tida”, med Love&Fellesskap – selv om det var på en helt annen måte. 

Budskapene var tildels ganske så klare og rett frem. Men det var ikke antydning til at noen rynket på nesen av det. 

Her er et par bilder av Pride Toget. Det var lenger enn langt. Det jeg la spesielt merke til, var mengden med familier med unger som deltok

Vi så en del ordensvakter og en politibil. Men de kunne like gjerne funnet noe annet å bruke tida på. Alt foregikk i rolige og flotte former. 

 

Her kommer et opptak jeg gjorde med mobiltelefonen.

 Det var mye “Nips&greier”, men det er vel naturlig. Noen skal jo tjene penger på det aller meste.

Gratulerer til Norrbotten og Luleå for en flott fremvisning av en flott Festival. 

 

Bilder og video og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

#norrbotten #pride #pridefestival #allahjärtansstad #albinussenreiser #luleå #elitestadshotellulea

Det var vår andre 17 mai, preget av Pandemien.

Jeg er usikker på om den fortjener å bli skrevet med stor “P”.

Den kan jo få lov til å tro at den har hovedrollen en stund til.

Men vi vet annerledes.

Vi dekket bord, selv om det ikke er til stor familiefest.

Vi pyntet oss.

Vi deltok i “Ja vi elsker” av full hals,

Aspic har blitt en tradisjon til 17 mai lunsjen.

Jeg er ikke helt sikker på hvorfor.

Det kan jo være så enkelt at det er knallgodt.

Men det kan også være fordi det er minner fra yngre dager.

Da var det festmat. 

17 mai er fest.

Selv om pandemien er der.

Vi slår ikke på Stortromma.

Når Hornmusikken lyder utenfor, da kommer klumpen i halsen.

Da sprenger lysten på – til å dundre på stortrommer og mere til.

Jeg måtte lage et morgeninnlegg, som du kan les HER.

Selv kaffekosen nytes med en viss andakt.

Varm eplekake, omkranset av de norske fargene.

Nå skal jeg være veldig rettferdig.

Det var min kjære som stod for både Aspic og Eplekake.

Jeg bare pillet reker og skrelte epler. 

Så vi samarbeidet i det små.

Nå er det vårt felles samarbeid som skal knekke pandemien.

Friheten og vårt demokrati betyr så utrolig mye.

Det visste de “som kjempet og vant vår rett”.

Som det står i Nasjonalsangen.

Men det er aldri over, verken i det store eller det små.

“Også vi når det blir krevet…”,

lyder en av de siste strofer.

Neste år skal det vi ha Seiret.

Tenk hvor fantastisk det kommer til å være. 

“Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller.”

Sånn lyder sangen.

Det henger igjen strofer fra mange salmer og sanger.

Fra tidenes morgen, og innbitt pugging av ord og uttrykk man ikke helt forstod.

Men vi hadde respekt for både liv og død – og for naturen.

Det er litt puslete ennå.

På kirkegården altså.

De stakkars små Stemora anstrenger seg skikkelig.

Mellom visnet løv og halvfrossen jord.

Tanken er god.

Og det skal bli bedre.

Det kan gå rette veien, selv i oppoverbakker.

I går ble vi nesten beruset.

Sola varmet og temperaturen var og snuste på 20-tallet.

Men så syntes gråskodda at det var nok.

Sånn er det. Vi blir kjapt tatt ned på jorda igjen.

Som langgrunner åpenbares ved fjære sjø.

Her har elva bygd opp sandkorn og steiner gjennom masser av år.

Nesten som minner gjennom lange liv.

Som vaskes glatte og vakrere for hvert år.

Vi blir små i den store sammenhengen.

Enten man er til fots eller i bil.

Nå er bilen god å ha, når føttene ikke er som de en gang var.

Men hvor lenge kan man glede seg over den.

“Svinebeistet av en dieselbil – som ødelegger naturen.”

Nå skal jeg ikke si mer om den saken.

Jeg har lyst til å være i godt humør.

Selv om gråskodda henger i fjellene.

Men som sagt, det går fremover også i oppoverbakker.

Både på føtter og hjul.

Nemlig.

GOD HELG.

 

 

 

Nå var det mindre med sko her…

Men desto flere støvler.

I alle varianter.

Jeg kom kjørende langs veien her, og oppdaget noe.

Jeg hadde vært og kjøpt bark til et hageprosjekt.

Først trodde jeg det var vår dugnad i Rådhusparken.

Men så oppdaget jeg en ring med møkkagreip og støvler.

Store og små i en vakker blanding. 

Her får du ta de i et nærmere øyensyn.

“Slå ring rundt bonden&landbruket”.

“Ta vare på mangfoldet i norsk landbruk”.

Dette var tanker som slo meg.

I symbolikken.

Jeg bor bare et par hundre meter unna parken her.

Da mine føtter passet de minste støvle parene her, hendte det at kyrne gikk fritt langs veiene. 

Det er neppe ønskelig å komme tilbake dit.

Men vi som var unge den gang, har tråkka tørrhøy og hesja.

Vi har smakt på siladråpen i fjøset.

Selv som unger visste vi hva bonden var. 

Vi visste hva bonden betydde for samfunnet.   

“Kunnskap er makt”, skrev jeg i mitt forrige innlegg om bondeopprøret.

Det kan du lese om du klikker HER.

Kunnskapen om gårdsbruk er skremmende fraværende i samfunnet.

Norge trenger bonden.

Over hele landet.

Vi veit kor vi bor, her oppe i nord.

Flagget vaier for frihet og fred på den 8 mai.

Det er ikke akkurat grønnkledde lier å se.

Men vi vet at våren presser på.

Et par dager med tosifra varmegrader…..

Vi er glad i bygda vår.

Hele året.

Jeg skulle tømme denne “krydderhagen” min for jord.

Der traff jeg på en ukjent isbre under øverste laget med jord.

Svart var den, etter mange år under jorda.

Vi veit kor vi bor her i nord.

Isbre i hagen er det ikke alle som har.

Vi har årstida også.

Ikke bare fire som mange andre steder.

Nelda, mange – en hei skokk.

De kommer til og med hulter til bulter.

Som når jeg parkerer bilen i garasjen i solskinn.

Og får haglskuren midt i fleisen på tur ut.

Men vi veit kor vi bor, her i nord.

Når sola først bestemmer seg….

Da er ho uslåelig her i bygda.

Uansett årstid.

Ja, bortsett fra når ho ligg og lada opp noen uka vinterstid.

Vi veit kor vi bor her i nord.

Vi klora oss fast mellom høgfjell og fjord.

Ikke fordi vi er nødt, men fordi det er her vi vil bo.

Vi har alt.. absolutt alt.

Men vi er rause og gjestfrie.

Enten du er utfløtta Saltdaling, eller har lyst å bli Saltdaling.

DU er hjertelig velkommen.

Hva visste vel vi i tidens morgen, når vi fikk føttene under oss og begynte å gå.

De fleste setter neppe sine voksne spor der de tråkket rundt i barndommen.

Kanskje langt mindre i alderdommen.

Dette er min barndoms kirke.

Der er jeg døpt, konfirmert og gift.

Der er våre to sønner døpt og konfirmert.

Vårt første barnebarn ble også døpt der.

Hvem vet hvor veien går og hva den bringer.

Denne veien leder ut av bygda mi, i begge ender.

Elva og Nordlandsbanen følger den langt på vei, side om side.

Men alle veier som fører bort, fører også hjem igjen.

Det gjorde den for oss i sin tid.

Det blir nok noen private veier også.

Gjennom et langt liv.

Både på egne og andres.

Vi mennesker er jo flinke til å gjerde inn det som er vårt.

Tar jeg feil om gjerder opprinnelig var tenkt “å gjerde ute” ?

Sånne skapninger som dette.

Det kommer vel an på hvilken side av gjerdet man er.

Om man er inne eller ute..

Akkurat som med veier…

Om man er på tur fra eller til…

Langs denne veien ligger Rognan Bioenergi.

Fjernvarme.

Sånn har det blitt i Pandemiens navn.

Dit ikke veier kan føre oss, må våre tanker bringes som fjernvarme.

Men det blir litt lettere med å tenke på at savnet ikke bare er i den ene enden.

Der VI sitter.

For de aller fleste, er det forhåpentligvis noe felles.

Selv om det er avstander.

“Alt blir bedre”, et symbol som har vokst frem i denne tiden.

Vi får leve på fjernvarmen, ennå en tid.

Dele den med omtanke og kjærlighet.

Dessverre blir ikke alt bedre.

Noe er permanent og et ugjenkallelig skille.

Slik er livet, det begynner et sted, og slutter et sted.

Akkurat som veier, akkurat som gjerder….

Vi må ta vare på alt i mellom.

Det er minner, som varmer.

Naturen har også sine skillelinjer.

Mellom årstidene.

Som skal være fire, men ofte oppleves som det dobbelte.

Minst.

Men det ER vår!

Det står skrevet.

Nemlig.

Ha en flott søndag der du setter dine spor. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hva skulle vi gjort uten vinduer ?

I en tid der så mye av livet er avstengt og isolert.

Det er nesten blitt sånn at man glemmer at vinduene er der.

At vi bare ser det vakre i karmen, og ikke alt utenfor.

Nå er det snart lysere utenfor enn innenfor.

Da får vi håpe blikket glir utover og forbi potteplanter og persienner.

Selv påskeharen har blitt preget av inneliv i sofaen.

Det har sine konsekvenser.

Bare se her.

Det er vel ikke lenge før noen forsker på befolkningsmessige konsekvenser av pandemien.

Det forskes jo på det mest fantastiske.

Da tenker jeg ikke på alle de triste tallene.

Vi som har levd en stund, har jo hørt om “krigsgenerasjonen”, og annet.

Kanskje det dukker opp en “Pandemigenerasjon” ?

Hvem vet… ?

Jeg har i hvert fall ikke tenkt å forske på Påskeharens tumulter i sofaen vår.

DET er i alle fall brennsikkert.

Ikke tror jeg den blir innlemmet i Pandemigenerasjonen heller.

Vi får holde oss i ro her inne ennå en stund til.

Alle de grønne i vinduene trives i alle fall.

Under madammens omtenksomme blikk og hender.

Nå våkner alt til liv i vår vakre natur.

Måtte vi mennesker blomstre på samme måten.

Uansett hvilken generasjon vi måtte tilhøre.

GOD HELG.

Det er blitt veldig populært og artig å legge ut gamle bilder på facebook.

I såkalte “Før” grupper.

Det som slår meg, er hvor ofte røyken er synlig.

Både for gutter og jenter. 

Tenk at dette visst jeg ikke.

Den gang mitt forhold til Petterøe’s var på sitt mest intense.

Men det står å lese på en plakat på Fysioterapien….

Der jeg trener meg opp etter lungekreften.

Jeg begynte faktisk å røyke pipe.

Det gikk flere år før jeg var over på rulletobakk.

Som om det skulle være en trøst….

Rulling av røyk ble nesten som en hobby.

Rullet opp et lager med glød og iver…

Telefon og kaffekopp og røyk – akkurat.

Det var lenge før alt av sosiale medier.

Da røyk var røyk…

Da telefon var telefon…

Men heldigvis – alt har sin epoke.

*******

Jeg sluttet faktisk å røyke omtrent når jeg begynte å blogge.

Sikkert uten noen sammenheng.

Et av mine første blogginnlegg var om akkurat det.

Det kan du lese om du klikker HER

Verset under er ikke nytt for trofaste lesere av min blogg.

Det skrev jeg når røykeloven kom.

Men det er like aktuelt i dag.

Jeg har ingen horn i siden til røykere.

Det gir faktisk en vond medfølelse å observere.

Særlig i kalde vintermåneder som nå….

Røyksignaler.

Det hendte så visst i de gamle tider.

Det står jo beskrevet på mange sider.

Mennesker snakket det samme språk.

Uten sin stemme og uten bråk.

Med ild og røyk, de snakket sammen.

Bålene var ikke bare for varmen.

Det var ikke kun blant præriens stammer.

Også her hjemme fra vardenes flammer.

Men atter en gang sendes slike signaler.

I dotter og ringer og lange haler.

Du ser jo de står der med sneip og pipe.

Gammel og ung, både fattig og rike.

Brått ble den synlig, den nye stammen.

Som nå må stå ute og røyke på trammen.

 

Riktig God Helg