*******
Kjenner du livet, som vann mellom åpne hender.
Som snøen føler mot sol som brenner.
Som dager svinner i egen kalender.
Kjenner du livet, hvor tanker fylles av minner
Som står der så ensom, når tiden forsvinner.
*********
Kjente du livet, som var som et endeløst hav.
Som daler og fjell i søkk og i kav.
Som brønnen du øste utrettelig av.
Kjente du livet, som lå som en vid åpen bok.
Med alle de veikryss og valg som du tok.
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
Egentlig så har jeg aldri hatt “tunnel skrekk”, om det er noe som heter det. Det vet jeg faktisk ikke. Men det jeg vet, er at vi har plenty av de her i nord. Denne her befinner seg på de siste milene inn mot Sulitjelma, et sentralt og viktig Gruveområde, en gang i tiden. Jeg fant en artig og svært innholdsrik side på nettet, om du er litt historisk interessert – så klikke på den og les til du blir blank i øynene! Klikk HER – SVERRES SIDE.
Nå har vi en sønn som har flyttet dit, så det har blitt noen turer dit. Og i vår/sommer, så har det vært vedlikehold i tunellene dit. Som du finner i infoen på nettsiden jeg linket til over, så ble disse tunellene bygget for jernbane, og transport av malm til utskipningskai på Finneid (nær Fauske). Jeg innrømmer at jeg føler meg liten, når jeg tenker på de som jobbet og bodde her, uten annen forbindelse enn med malm toget, eller til fots over fjellene. Og mange gikk over fjellene for å handle på Coopén på Finneid, i protest mot Gruveselskapet, som undertrykte gruvearbeiderne i mange år.
De var omgitt av fjell på alle kanter og på alle måter!
Naturen er mektig i dette området, med fjell på alle kanter, heftige fosser, elver og bekker. Ikke rart at man føler seg liten og andektig. Tenk for et mot å sette i gang gruvedrift her inne! Men det kan faktisk hende at gruvedriften gjenoppstår! Vi får se hva som skjer, men ikke vet jeg hva som skal lokke dagens ungdom inn i de mørke og kalde fjell for å hente ut rikdommer…. ?
Vet du ?
Jeg klarer meg godt på “utsida”, det er mer en nok for meg. De ruver mektig og imponerende nok rett over biltaket, både utenfor og innenfor tunellene.
Og dessuten er jeg liten nok som jeg er, nemlig.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Min trøtte og støle og slappe kropp.
Roper i vanvidd: “Må jeg stå opp”?
Sola henger såvidt over åsen.
Dyra sover jo ennå på båsen.
Da kjenner jeg duften av himmelske dråper.
Den som DA sover, er verre enn tåper!
Slik skal den være min elskede tår.
Svart som djevelens sorte får.
Så varm at tunga krølles i kjæften.
Mens jeg hopper rundt på strømpelæsten.
Sakte men sikkert den siger på:
“Dagen i dag, som er den du skal få”!
Nå er kaffe så mangt og så mye.
Stadig kommer det flere og nye.
De rareste smaker, de svake og sterke.
Til og med formet som vakreste hjerte.
Hva du enn liker, elsker og nyter.
Den gir ikke smak om du klager og syter!
Nyt din kaffe i yndlings koppen.
Kjenn at den varmer i sjela og kroppen.
Da blir du våken og klar for dagen.
Men alt med måte, forteller magen.
Det er faktisk nettopp i denne stund.
At dagens kulør skal bli lagt til grunn.
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.
Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…
Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.
Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….
Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.
Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.
Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.
Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?
Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det! Nemlig!
Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!
Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.
Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.
Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista. Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?
Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annet SOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.
Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.
Det er faktisk noe å tenke på!
Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Ja det er faktisk helt sant, det var dit vi dro.
Etter ønsket vårt nest eldste barnebarn presentert sin far, siden han fylte 20 år på denne dagen.
Og vi sa selvsagt ja til å bli med.
Nå er ikke jeg akkurat fan av Amerikansk tankegang i ett og alt, så man får en merkelig følelse, når Frihetsgudinnen møter deg med fast blikk og grunnloven i hånda.
Men heldigvis så svitsjet lyset fra rødt til gult, og rett etter til grønt!
Så vi kunne puste lettet ut, og spasere inn.
Og da selveste Marilyn Monroe ønsket oss velkommen, kunne vi virkelig puste ut, og begynte å sige inn i et visst mimremodus.
Ikke det at jeg har hatt noe med henne å gjøre. Hun døde jo bare 36 år gammel, da jeg var 14 år. Men vi som hører på Vinyl i bilen, har denne tidsepoken i våre blodårer, nemlig!
Jeg har bare vært i New Orleans, og et par mindre steder i USA, og da i min korte periode som sjømann.
Der satt jeg på gulvet på et sted og hørte på en gjeng med gamle musikere som jammet kontinuerlig i timesvis.
Her kom vi jo inn i en mer Vegas prega herlighet.
Med vegger fulle av gamle storheter, som slett ikke var slettet fra vårt minne.
Det ble mange diskusjoner om hvem som var hvem, inkluder hektisk Google aktivitet!
Nå skal man ikke stirre på kvinneben, og slett ikke gamle gubber i min alder.
Men jeg klarte ikke å la være, og verre ble det når jeg gikk i knestående for å ta bilde.
Snakk om å skli ut i oppførselen på sine gamle dager!
Og det til og med lenge før jeg hadde vært i nærheten av noe i den innholdsrike baren!
Nå skal det legges til, at jeg ikke var i nærheten av noe der i det hele tatt.
Men det var virkelig forseggjort på alle måter!
Det kan jeg faktisk si om maten også. Særlig når det gjaldt smaken. Den hadde jeg ingenting å utsette på!
Selv om det ikke ble noen servering fra baren, så fylles “tanken” opp.
Sånn er det bare, kanskje inspirert av innretninger som dette?
Det er jo da man oppsøker et visst rom i lokalet. Men jeg må si at jeg ble en smule overrasket dag jeg fant denne døra.
“Hva i alle dager”, tenkte jeg. Finnes det virkelig lekerom for voksne her også….?
Om overraskelsen var stor på utsiden av døra, så ble den ikke mindre innenfor.
Man har da inntatt ulike “vannavlatningsinnretninger” i løpet av et langt liv,
men dette her ble jeg satt helt ut av.
Nå skal det sies at jeg har hatt mine år i korps bevegelsen, så jeg kunne ikke for mitt bare liv tenke meg til å foreta meg noen former for “avlat” i disse instrumentene.
Ikke aner jeg om de ga lyd fra seg i en sådan stund heller.
Da var det mer fristende å finne ut om det var lyd i denne innretningen, men det gjorde jeg heller ikke.
Men det dukket opp mange minner fra Kafeteriaen hjemme hvor “Jukeboksen” forærte oss ungdommer toner av “Lyckliga gatan..”, “My boy Lollipop..” og andre.
Er det rart at Vinyl har blitt en av yndlingskanalene for oss gamlinger…?
Omsider var det hele over, og vi vandret ut “in the real world”, hvor solen møtte oss i storgata på Fauske!
Mens jubilanten snur seg og lurer på om Farfaren hadde tenkt å bli værende i “minnenes verden”.
Sjekk gjerne ut dette stedet på Facebook, det er bare å klikke HER.
Jeg husker godt 50 års dagen min. Da hadde mine to sønner lagd en sang de fremførte: “Yes, we have no prostata…”. Her om dagen fylte den eldste av sønnene mine 50 år. Så det er helt utrolig hvordan tiden bare flyr.
Jeg husker også godt min første arbeidsdag på STK/Standard Telefon og Kabelfabrik/Alcatel/Nexans. Det var i januar 1978, for 44 år siden. Det var med stor spenning jeg foretok min første, ulovlige kryssing over jernbanesporet til Nordlandsbanen, og inn i det som skulle bli min arbeidsplass resten av mitt yrkesaktive liv.
Den 29. juni hadde denne bedriften Åpen Dag for å markere sin 50 årsdag.
Folk strømmet til, både store og små, selv om værgudene var en smule gjenstridige i formiddags timene. Men jeg mintes den dagen Transportbanen fra fabrikken til kaia ble åpnet – “Veien Mot Verden”. Da ble det arrangert en “Kabelmarsj” fra Rådhuset og langs deler av traseen – i et usannsynlig heftig regnvær. Også der møtte folk opp, over 500 personer deltok, med smil og gled.
Hva forteller dette? Jo, det beskriver hva en Hjørnesteinsbedrift betyr i et lokalsamfunn, og hvordan samfunnet støtter opp om den. I dag bygges fabrikken ut, i sin satsing inn på El markedet, sjøkabler for overføring av elektrisitet. Selv om tåka ligger tett over fabrikken på bildet, så skinner sola på fremtidsutsiktene.
Fra venstre: Stortingsmann Erling Engan, Salgssjef Øyvind Moan, viseadministrerende direktør Fredrik Thoresen, Ordfører i Saltdal Hilmar Hansen, Kommunekontorsjef Roald Kulseth og fabrikksjef STK Rognan Bjørn Hegna.
Mon tro hva de høye herrer på bildet over tenkte, da de for over 50 år siden vandret rundt i tomta der fabrikken skulle bygges. Jeg tror ikke noen av de maktet å tenke tanken på denne dagen, i 2022. Vi vet at de største optimister spådde en levetid på 10+ år. Man antok at når utbyggingen av telefon nettet i Norge var gjennomført, så var det slutt.
Men til de høye herrers forsvar, så ante de ingenting om den teknologiske utviklingen som skulle komme. En formidabel utvikling innen Informasjons- og Kommunikasjonsteknologi, utviklingen av Optisk Fiber, utviklingen av Subsea teknologi relatert til Olje&Gass, osv. Det var det ingen av oss som kunne forutse på den tiden!
Men de skal ha en ærbødig og hjertelig takk for at de sørget for at denne fabrikken havnet her. Vi vet at det var heftige diskusjoner i kommunen, om disse arealene skulle reguleres til industriformål, eller til øvingsarealer for Forsvaret. Heldigvis så ble det som det ble.
Selv om 50-års kaka tok slutt, så var den, og denne markeringen like mye et blikk fremover. Uten at det er lettere for noen oss å skue 50 år frem i tida, enn det var den gangen fabrikken skulle bygges. Der stopper i alle fall min fantasi!
Men det vi vet, er at verden har blitt mye mindre og mye mer åpen og tilgjengelig enn det var den gang for 50 år siden. Da var det jo nesten en høytidelig begivenhet, med en tur til Bodø. For ikke å snakke om måten å kommunisere på. På en måte markerte flaggstengene utenfor fabrikken dette også.
Gratulerer med dagen og lykke til fremover!
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.
Kanskje vi trenger et ankerfeste.
Noe stabilt og nært.
Noe trygt.
Årene går og vi “slipes” til som mennesker.
Vi blir litt rundere i kantene med årene.
Men likevel med hver vår fasong.
Formet som de vi er.
Både du og jeg.
Vi får slett ikke like enkle stier å vandre på.
Noen møter flere hindringer enn andre.
Andre møter krevende utfordringer.
Det må vi slett ikke glemme.
Våre veier er ikke like.
Mange strekker seg etter de store høyder i livet.
Målet er å nå toppen av et eller annet.
Glemmer kanskje at veien er livet.
På den stien vi er på i dag.
Ikke den i morgen.
Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.
Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.
De fine og dyrebare øyeblikkene.
Der man minst venter de.
Der er de.
De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager.
Men de er der, som små glimt av skjønnhet.
Som bare gir og krever så lite.
Gir av seg selv.
Det er kanskje der det er minst at det deles mest.
Der er kanskje mangfoldet størst.
Nærheten mest synlig.
Omtanken.
Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.
Slett ikke prangende og påtrengende synlig.
Men så vakker når du SER den!
Og deler av din godhet.
*****
Alle bilder er tatt rundt Ure Rorbucamping.
Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat
Dessverre lider jeg av en svakhet for utfordringer.
Sånn er det bare.
Da jeg snublet over utfordringen til Bunny (les HER), klarte jeg ikke å dy meg….
Dersom du ikke leste utfordringen, så skjønner du neppe dette.
Men det tar ikke jeg ansvaret for… 😀
Fy for et syn, har du sett noe verre?
En skitten og skrukkete undersått!
Hva mener du egentlig med dette herre… ?
Bevise hvor du har tråkka og gått?
Akkurat nå kom du inn i fra hagen.
Skitten fra tærne til langt opp på magen.
Tropesommeren kom jo til Nord.
Da blir det sprell mellom blomster og jord.
Når utfordring frister, fordamper forstanden!
Da rabler det fort for den gamle mannen!
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
Sola måtte snu, før sommeren kom her nord….
Men du verden så sløv man har blitt. Antagelig har hage-følelsen “slumret bort i gyngestolen”, om man kan si det sånn. Det var noe helt annet i min mest hektiske drivhus tid! Da hadde man jo jord og frø og blomster mellom hendene fra i mars…
Bare se HER om du vil. Det er bare et, av en masse drivhus innlegg. Men den tiden er over….
Men det har sine følger, nemlig sløvskapen! I kjellerens mørke stod jo disse, forsømt og forglemt! Nå håper jeg masse omtanke og kjærlighet, kan bringe tilgivelse til meg! Nå er de klippet ned, og i nye potter med ny jord og gjødsel, så får vi se når det lit ut på sensommeren. 😀
Det ble litt uvant første tiden vi måtte kjøpe sommerblomster, etter at drivhuset var revet og fjernet. Men nå går det greit. Men tenk… nå er vi i slutten av juni, før vi er i gang med denne prosessen. Det ER et tankekors….
Det går imidlertid helt greit når vi først er i gang. Jeg har ikke tatt noe bilde av resultatet ennå. Det får vente til det forhåpentligvis blir noen fine dager senere i sommer…
Men gresset, trenger slett ingen oppfordring om å vokse. Joda, dette er fra plenen vår. Men midt i klippinga, fikk jeg dårlig samvittighet……
Et par dager før hadde jeg sett svermen av inntekter rundt epletreet. Men det var jo snart avblomstret….
Så da lot jeg det være igjen et felt med denne herlige blomsterenga – mitt på plena vår. Er den ikke vakker? Syntes jeg hørte noen mumle der bak skjermen…. Skrev et lite dikt om akkurat dette i et innlegg for ikke lenge siden…
Fikk du ikke lest det, kan du klikke HER.…
Staudebedet vi begynte på i fjor, begynner å ligne på noe. Det er satt sammen etter innfallsmetoden, så vi aner ikke hva som skjer og når oppi der. Men det er jo det som er spennende, er det ikke ? Kanskje du har lyst å lese hvordan den prosessen startet, da kan du i såfall klikke HER.
Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom <3
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
