Det strømmer mot oss….

Beklager Solfrid, surr med navn er utilgivelig, men nå håper jeg at jeg har fått rettet opp alt 🙂 

 

Denne tiden har vært ganske spesiell her i huset. Men det har varmet. Det har strømmet mot oss av omtanke og varme fra så utrolig mange. Fra nære og kjære er det daglig varme tanker og hilsener. Sosiale medier gjør dette lettere og mulig, og ikke minst spesielt. Men siden jeg har valgt å være åpen, og siden jeg er en aktiv hobbyblogger så har  dette tatt uante veier. Jeg vet ikke om jeg klarer å få takket alle oppriktig og godt nok! Men jeg håper det av hele mitt hjerte. 

I dag dukket enda en helt uventa pakke opp i postkassa vår. Egentlig burde jeg ha tegnet en vakker figur over gateadressen, men det ble nå et slags bevis på mine tegnetalenter. 

På “gammelgubbevis”, så bærer det til med kniv mot tape. Jeg husker godt min kjære far sin evne til å få nervene til våre to sønner til å dirre, når han åpnet Julegavene – en for en – på dette viset!

Her var det jaggu en “ny pakke” inni, det hadde sikkert skapt suksess i hjemmet vårt i sin tid, enda mere tape som skulle kuttes med sirlige bevegelser!

ENDA mer, men denne gangen bare mykt og deilig ”silkepapir” som ikke  gav den helt store utfordringen for pakkeåpnemesteren! 

De som har fulgt mine blogginnlegg den siste måneden, har kunnet ane all de hjertevarme tanker og hilsner vi har fått. Du kan finne flere av de i arkivet, om du bare går inn på November 2019. Denne overraskelsen kom fra Solfrid og Kari, kanskje mere kjent som “Frodith” og “Karidansen”. To av de aller første bloggerne jeg ble kjent med. Det var de som også lagde i stand det bloggtreffet jeg fikk gleden av å delta på i 2017. Det kan du lese om du klikker HER. 

Hjertelig tusen takk fra oss begge! “Livet Illustrert” var bare kjempeflott, og jeg er nødt til å ta med noen illustrasjoner fra boka, for det er ikke tvil om at de traff på en nydelig måte. Klikk på navnene til Solfrid og Kari om du vil ta en titt inn til dem, FrodithKaridansen. 

Boken begynner jo i de spede spebarnsår, men jeg klipper meg inn til møtet med den som kanskje skal bli din hjertenskjære gjennom livet…. 

Og det blir det, men boka forteller også om mange andre veier det kunne gått. 

Men at det går denne veien, i rasende fart, er det ikke så mange alternativer for…. 

Og der er jo min kjære og jeg nå, plutselig så er det vi som er eldst, i alle fall nesten…. 

Men enda kan vi sitte i samme huske og gynge i takt!

 

Boken av Lisa Aisato er vakker og så beskrivende, selv nesten uten tekst!

Tusen hjertelig takk til Solfrid og Kari som fant på dette!

#lisaaisato #karidansen #frodith

Slik endte den forunderlige reisen sålangt..

Det kan være en ulempe å fortelle en historie gjennom flere innlegg på bloggen. Det er ikke alle som har anledning til å lese alle innlegg, og da blir det ofte litt misforståelse om hva status egentlig er… Lungekreft operasjonen min ble utsatt fra tirsdag til fredag. I mellomtida var jeg innlagt på Zefyr Pasienthotell.

Her kommer siste kapittel fra denne reisen, så nå kan alle puste lettet ut 😀 Vil du lese de øvrige deler, så finner du de under arkiv og Desember 2019.

Fredag morgen er det dusjing på Zefyr og en kjapp gange over til avdelinga  på Sykehuset. Der står en ren og pen og tom seng og venter på meg. Da er det bare å kle seg i sykehusklær og legge seg til å vente på at klokka skal gå. 

Når jeg ble henta, så gikk det slag i slag, og jeg fikk knapt med meg noe som helst før jeg våknet som høvelig skikkelig på Intensiven…

Jeg må bare berømme hele den delen av Helsevesnet jeg har vært i kontakt med på denne tiden. Men det var helt spesielt å være på Intensiven. Selv i en døs, merket man en stille og profesjonell tilstedeværelse. Selv de mest hektiske øyeblikk der, var preget av en imponerende ro.

Vel tilbake på avdelinga så vanket både sportslørdag og risengrynsgrøt. Jeg lette desperat etter mandelen. men den fant jeg ikke. Men en liten Trojka dukket opp likevel, så da var gamlingen blid.

Drikke fantes på flere steder. Ypperlig egnet som rundingsbøye når jeg måtte opp på føttene å begynne å gå. Både sammen med min kjære og pleiere. 

Det ble ikke så mange sånne turer. For allerede søndag formiddag, støtte vi på Kirurgen, som påstod at jeg så såpass uforskammet frisk ut at han ville sende meg sporenstreks hjem. Han kom så brått på, at jeg rakk ikke få på meg det lidende blikket. og da var det gjort… 

Da var det bare å takke farvel til Nordlandssykehuset, og la seg transportere av av min kjære, og sønn og barnebarn. Turen hjem gikk bra, og nå er det bare å vente på innkalling til samtale med lungelege. Så får vi se hva konklusjonen av den blir 😀

 

Takk for all omtanke på alle slags måter, fra kjente og ukjente og ikke minst fra alle nære og kjære.

<3 Tusen hjertelig takk <3 

Minner i ventetiden….

Dette innlegget er opprinnelig fra desember 2017.

Jeg har gjort en god del endringer av ulike grunner.

Advent er jo “ventetid”, men er også “minnetid”.

Det var tradisjon å lage ventetid hos vår kjære mamma/svigermor på denne tida.

Men nå er alt det minner.

Les om du har lyst. 

 

Det er jo helt fantastisk så enormt mye som finnes av advent- og jule pynt, både innvendig og utvendig.

Man blir jo “blind”,  nærmest som i det gamle ordtaket “Man ser ikke skogen for bare trær”.

Derfor prøvde jeg å ha øynene med meg i dag, da vi dro innom på vår daglige tur på Sykehjemmet, til vår kjære mamma/svigermor.

Det er like spennende hver dag å se hvilken form hun er i.

Nå prøvde jeg å se en sammenheng mellom virkeligheten og bildene, og uttrykke det i små rim.

På pyntehåndkle i stakk og i skaut,

er kjærringa klar med sin Nissegraut.

Så sikkert som nissen vil spise opp grøten,

er katta på vakt for å sikre seg fløten.

Her henger sikreste duftebukett.

Einer og gran brukte alle med vett.

Hvor passer den best denne friske odør?

Bare gjett, kjære du, på den rette dør.  

Du fødes til liv som stjerne på himmel.

En av de mange i tusentalls vrimmel. 

Den vakreste stjerna som speiler og skinner,

Er kanskje den rette som minnene finner.  

Naturens gladeste giverglede.

Formes og skapes og er tilstede.

Fra de minste som skotter mot livets vei.

Til den gamle og grå med pipa på snei. 

Den duftende bakst i en adventstid.

Pirrer de herligste sanser på glid.

Den sniker seg frem til lyster og minner.

Hos humrende gubber og ertende kvinner.  

 

Kjøkkengardiner, kan disse snakke?

Bare lytt, og legg hodet på skakke.

De hvisker så stille om ulike tider.

De smilende gleder, og gråten som lider. 

 

Vi ønsker alle en vakker Adventstid på alle måter, også med gode og kjære minner.

Att og fram er like langt, nesten..

Egentlig burde det være like langt – “Att & Fram”, men det kjennes ikke helt sånn. Men i alle fall så ble det bråstopp og kansellering av operasjonen. Så den “Forunderlige Reisen” fikk en bråstopp. Du kan lese begynnelsen HER. 

Heldigvis så ble jeg ikke Returnert helt hjem, bare midlertidig omplassert, til Pasienthotellet. Jeg måtte få en smule utløp for en frustrasjon, og den kom før jeg fikk flytta meg ut av senga:

Mens snyen han lava,
Jeg lå der å kava,
Å lengta fortvilt etter mannen med kniv.
Jeg var stukket og tappa,
Og skrotten var vaska,
Ja til og med “Shava” fra halsen til liv.
Men da kom det melding,
Nå kan du ta telling,
For nå må vi utsette alt det vi kan!
Så pakk bare sammen,
Ta med deg madammen.
Flytt til hotellet så fort som du kan!

 

Da var det bare å pakke sammen, og suge til seg gleden av ikke å bli hjemsendt i alle fall. Da var det bare å finne tidsfordriv et par dager til fredags morgen, da jeg angivelig skulle være på Menyen til Operasjonssalen i 8 etasje

Forsøket på å investere kr 100,- i en gevinst på kr 1.000.000,- forliste elegant. Men jeg fikk da skrapet en god del lodd og fikk stiftet et visst bekjentskap med jenta bak disken, når jeg var å byttet inn små gevinstene inn i nye lodd. 

Jeg var sterkt fristet til å spille “Happy-NotHappy” spillet på denne saken utenfor resepsjonen på Pasienthotellet, men tok ikke sjansen på det. Tok ikke sjansen på å bli kastet ut derfra også 😀

Det var risikofritt å titte ut av vinduene, mens tida gikk….. 

Da fortsatte den underlige reisen…

Her kommer neste del av vår/min forunderlige reise som jeg begynte å skrive litt om for noen dager siden. Om du skulle ha lyst å få med deg begynnelsen, så kan du klikke HER.

Det er alltid lys i utgangen av de mørkeste tunneler. At det norske helsevesen er av ypperlig klasse, er det ingen tvil om. 

Men her er det ikke snakk om noen WalkOver. Her skal du ned på den ene benken etter den andre. Jeg ble hentet hit av en ung sykepleiestudent med klar beskjed om at nå var det barbering på gang.

Hun både pekte på kropp og plakater hvilke områder som skulle miste min mannlige hårprakt. Med ekstrem nøyaktighet utførte hun sine plikter til punkt og prikke. 

Når hun var ferdig, måtte hun hente en erfaren sykepleier for å få godkjent resultatet. Men når den erfarne sykepleier utbrøt:  “Hvilken side har du egentlig barbert….”, da må jeg si min manndoms stolthet fikk seg en knekk!

Men det gikk fort over når jeg kom meg inn i den vakre Sykehusdrakta. Her hersker intet kjønnsrollemønster i klesdrakta, den er lik for kvinner og menn, og fargene brukes om hverandre. 

Når det endelig roet seg litt, så ble det en matbit og masse drikke. Rene drikkepresset, for her skulle det presses inn minst en liter med saft i den lille skrotten min, Men det gikk da bra til slutt.

Men vindusplassen fikk jeg ikke. Der stod det en tom seng. Nå kan det jo sies mye om sykehusutbygginga i Bodø. Men rommene har blitt bra, med moderne senger og nedtrekkbare TV’er over hver seng. 

Dette er noe annet enn de små firkanta boksene høyt på veggen, slik det var for ikke så lenge siden. 

Men da var det kvelden, første natta på sykehuset. Hva som ventet neste dag, er en annen historie….

Men før det, så vil vi takke for utrolig flotte omtanker fra så mange.

Det er helt enormt hvor mange gode og flotte tanker og hilsner vi har fått i denne tiden. Tusen takk alle sammen. 

Den underlige reisen ….

Gjennom et langt liv, så har man vært gjennom mange reiser. Men noen er litt mer underlig enn andre. Særlig når de verken er ønsket eller planlagt. Denne reisen startet for en tid tilbake. Om du vil så kan du lese om det ved å klikke HER

Vi var etterhvert blitt klar over at det var snakk om lungekreft. I den avklarende samtalen, så ble det klart at operasjon skulle gjennomføres. Det gikk heldigvis ikke mange dagene før neste tur, og denne gangen sammen og til Nordlandssykehuset. 

Det ser nesten ut som vi skal på Sydentur, men siden min kjære skulle bo på sykehushotellet. så var det greit å ha med seg litt av hvert. 

Vi reiste med natt toget fra Trondheim. Her ligger folk slengt rundt i de mest utrolige stillinger. Alle på tur fra sine steder og på sine turer. Kanskje noen i samme ærend som vi ? 

Vi har bestemt oss for å ta alt dette med godt mot. Så da blir det knipsing på gamlingen. Her er vi på Valnesfjord Stasjon, eller stoppested er vel mer korrekt. Der klarte jeg i farta å forvandle et gatelys til måne på himmelen. Slett ikke verst på en helt alminnelig Mandag, skjønt, alminnelig var den kanskje ikke helt…

Innskriving på Sykehuset skal man møte med et åpent sinn og forståelse. Det tar sin tid. Men så lenge stoler veksler mellom å være tomme og fulle, så går det rette veien. Her skal man innom både prøvetaking og masse spørsmål…

Gamlingen er kanskje ikke helt på høyde med situasjonen, men prøver i alle fall å henge med. 

Det går bedre når det skjer noe, som her hos undersøkende turnuslege. Når hun flagret rundt med papirer og avklaringer, så fikk jeg sjansen til å knipse litt rundt om  der inne. Det står jo faktisk skilt ved hovedinngangen at ALL fotografering må avtales. Men når hun var borte, så var det jo ingen å spørre, var det vel ?? 

Ikke akkurat svanesenger, de her undersøkelses benkene. Men de duger til sitt formål…..

Jaggu klarer smilet å snike seg frem 😀 For da var det meste av innskrivinga over, og veien gikk til avdelinga… Men det får du lese om litt senere…. 

 

Natt inn mot Adventstida…

Tida går fort nå inn mot Adventstida. Av og til så må man ta det som det kommer, og sånn er det her.

Men et speilbilde eller to, så blir det fort dobbelt så mye 😀 Det hjelper på. 

Når de såkalte “7 sorter” uteblir, så er det ikke med tårer og tenners gnissel. Kakeformer med lys gjør en vel så god nytte 😀 

Det blir ikke det store “Lysshowet” utendørs. Men litt er bedre enn ingenting. Det er ofte mer synlig enn når det overdrives!

Her fikk Isbjørnen en passelig oppgave, nemlig å passe på nyvinningen – Varmepumpa! Rett kar på rett på plass er viktig.

Til slutt vil jeg dele en vakker sang med dere. Vår egen kjære Trygve Hoff og “Bånsull i Adventstida”. Enkel og sårbar og nydelig! Ta deg tid til å lytte på den! Riktig God Tur inn i din Adventstid.

Vi venter i vårt eget dårlige selskap,,,,

I går ble jeg stående litt å vente inne på Rema. Rett fremfor meg var et stativ med kort, og øynene falt ned på dette. Da ble det knipset, som du kan se….

En av gjestene hos Skavlan i går, var Yogi Sadhguru. Jeg vet alt for lite om han til å uttale meg, men jeg bet meg merke i èn setning , (fritt referert):

“Om du kjeder deg når du er alene, så er du i dårlig selskap”.

Når jeg legger kortet jeg så, og den uttalelsen jeg hørte, ved siden av hverandre, så dukker det opp noen åpenbaringer i mitt hode.

“Hvor mye av livet venter vi på et eller annet, og ofte i kjedsomhet” ? 

Det er ikke livet, det er ikke tiden.

Det er ikke alt det som hender og skjer.

Det er ikke sivet som vaier i vinden.

Det er ikke venner du aldri ser. 

 

Det er bare DU som er blendet av lengsel.

Av all denne venting mens tiden den går.

Da blir selve livet sitt eget stengsel. 

Det er kun det ene, du eier og får. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Å du søte Førjulstid, i år også

Dette ble skrevet omtrent på denne tida i 2016. Det får gjelde i år også.

Madammen var til kontroll på Nordlandssykehuset på mandag, og etterpå traff vi en barndoms venninne av henne fra Lofoten,

Og jeg knipset rundt av litt sånne “artige” ting. I dag har jeg satt sammen et lite rim til hvert bilde.

Jeg har kalt serien for “Å du søte førjulstid…” Kos deg om du har lyst.

Å du søteste førjulstid.

Det skapes forventning, glede og spenning.

Forundringspakker som gjør deg blid.

Ikke bare en, men fire til sammen.

Her kan man smile med takk og Amen.

Og du søteste førjulstid.

Det bakes og brygges, handles og hygges.

Kanskje det sprettes en kork, eller ti?

Ikke har jeg laget korkefigurer.

Så vet du det, om du sitter og lurer.

Å du søteste førjulstid.

Du allmektige verden, hvor skal du på ferden?

Sommeren er jo slutt og forbi.

Ønsk deg en frakk som dekker til snoppen.

Ønsk deg litt mat i den syltynne kroppen.

Å du søteste førjulstid.

Nå skjønner jeg tanken, men tar DU sjansen?

Kidnappes bort, kan jo spenninger gi.

Kanskje du håper en kvinne slår til.

Og fanger deg inn med sitt skjelmske smil.

Å du søteste førjulstid.

Ønsker og drømmer, svever og rømmer.

Håpets tid er aldri forbi.

Måtte du fange din vakreste drøm.

Og finne din hvile på puta så skjønn.

 

Å du søteste førjulstid.

Brems når du strever, kjenn at du lever.

Tenn deg et lys og gi deg tid.

La lyset skinne så vakkert det kan!

La gleden få finne hver kvinne og mann!

 

Bilder og tekst er mine og fra 2016/Jan E Håkonsen/Dedicat

Har du drømmer….

Har du drømmer?

 

Tanker og ønsker som flyter og svømmer gjennom dine årer?

Som i stille stunder sniker seg inn som lydige hunder?

Som vekker smil og glede og kanskje tårer?

Som ser på deg med trofast blikk og blunker.

Drømmer som er lette, som bæres med glede.

Som næres med ord du kan dele helt uten vrede.

Men du kan svette i marerittets verste fantasier.

De er ikke lette, de har skrittet ut på villeste stier.

Nei, det er de enkle og snille drømmer.

De som du deler med alle som skjønner.

Alle som ser deg og smiler.

Som aldri tviler på dine klemmer.

Som vet at dere er de beste venner.