“Ingen er PerDekt..”

Så enkelt og sant kan det sies.

Selv om kanskje ikke alle er like høyrøstet i sin enighet. 

Som dette utsagnet for eksempel.

Der er vel ikke vi alle like “perfekte”.

Eller hva?

I denne søte sommertid, så er det grilling som gjelder.

Da står ofte “kokken” ved grillen, og snur og vender på kjøttstykker.

Gjerne med en “kokketår” for hånden.

Mens den bedre halvdel tilbereder sauser og salater og brødbakst, og mere til.

På kjøkkenet.

Nå er jeg forsiktig med å nevne kjønn her.

Så perfekt er jeg ikke, at jeg tar med alle detaljer. 

Nå er jeg så langt fra noen Øl mann.

Men jakten på det perfekte er så absolutt tilstede i den bransjen også.

Ikke minst i den flora av private småbryggerier som har dukket opp.

Men det sies jo med tyngde at “smaken er som baken”.

Og den er delt!

Skjønt det er jo ikke der ølet ender sin reise gjennom kroppen.

Uansett hvor perfekt det måtte være.

Uten å gå nærmere i detalj på akkurat det heller…

“Den perfekte stol”, vil kanskje noen si.

Særlig der hvor man finner slike.

Og hvor er det… ?

Joda, i tilknytning til butikker av ymse slag.

Tenk at vi gubber blir så slitne av at madammen er på shopping,

at vi må ha egne hvilestoler.  

Det må da minst være “PerDekt”!

Tenk på det du, som har lest deg helt ned hit….

Tenk på alt du fikk rede på nå som du slett ikke trenger å vite.

Jeg tar jo bilder av alt mulig rart.

Da samler det seg opp noen merkelige bilder.

Da er det helt perfekt, at slike bilder og noen ord kan bli til noe.

Selv om resultatet blir mer PerDekt enn PerFekt.

Men det er en helt annen historie.

Da fikk vi ordna litt…

Etter vi kom fra et par ukers farting på Østlandet, fikk vi brukt hengeren en dag.

Vi dro i vei og plukket litt stein her og der.

På Miljøstasjonen selger de kompost.

Jord oppstått fra vårt eget avfall.

I alle fall kan vi innbille oss at det er noen rester av vårt avfalls bidrag.

Det er akseptabel pris med kr 300,- for et henger lass.

Men du må sjøl stå for måking.

Trillebåra er gammel og god.

Den investerte vi i da vi bygde hus i 1975.

Så man kan trygt si at den fortjener honnør.

Vi har egentlig nok plen å bale med.

Akkurat her står en stubbe etter ei hengebjørk.

Jeg legger litt duk over.

Mest bare for å erte opp ugresset.

Jeg tenker at det vinner til slutt likevel.

Sånn, da var det kommet på plass, både jord og stein og en del stauder.

Mangler kanskje noen stauder, men det må få “gro seg til litt.”

Jaggu dukket det opp litt blå himmel og sol også.

For en herlighet.

Da overlater jeg dette prosjektet til høyere makter for en stund.

Når skodda letter…

Noen stemningsbilder og en liten video.

Tok meg en tur ned på kaikanten på fredagen.

Skodda lå tjukk, men begynte å lette.

Fjorden var speilblank.

Se og nyt, det gjorde jeg når jeg var der nede.

Om du drar E6, nord eller sør her forbi, så ta en tur innom.

Saltdal Kommune er den første kommunen du møter nord om Polarsirkelen.

Du er alltid velkommen til vår vakre dal. 

Fjære sjy.

Fjellene i bakgrunnen er skjult av skodda.

Mot vest ligger vår topp moderne Industrikai.

Det er stadig utskipning av høyteknologiske kabelsystemer til hele verden.

Vakkert.

Ikke sant?

Den velsignede galskapen….

Når galskapen kribler i sjel og i skrott.

Da har de gale det kjempegodt.

Sier ikke mer…. ennå.

Bare et “takk og pris” for at ikke et spesialist team i hvite frakker dukket opp.

Det begynte her,,,,

I en stor konvolutt som Posten har oppbevart mens vi var på ferie.

Den ser ut til å ha vært innom både Tollvesen og PST og gudene vet,,,,,

Avsenderen sier sitt.

Her er Bloggens “Utfordrer-Prinsesse” på gang.

Jeg skal ikke legge ut link til innlegg som viser hva hun har fått meg med på.

Det kan bli ALT for mye på en gang.

Da får du lete sjøl i arkivet, om du har lyst å finne ut noe.

Men jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom FRODITH,

Bare klikk på navnet hennes over.

“Hva i alle dager er det der..”, sa min kjære kone.

Mens jeg ante uråd…

Jeg fikk en avlastning for PEP fløyta for mine lunger.

Instruksjoner ble fulgt til punkt og prikke.

I mens surret tankene rundt, hulter til bulter.

Jeg begynte å få en idé når blåsinga var ferdig.

Utfor døra, regjerte værgudene, med det vi på nordnorsk kan kalle:

“Nordvæstramling og pessregn”.

Herrefred så artig og herlig.

Hoppe og sprette så spruten står.

Innrømmer tvert, både åpent og ærlig.

Det endte med søkkvåte legga og lår.

Stakkars små, forkomne og våte.

Jeg favner omkring så godt som jeg kan.

Strever fortvilt å la være å gråte.

Mens himmelens sluser pøser ned vann.

Jeg prøver å klatre mot regntunge skyer.

Desperat etter sol og sommer.

Da braker det løs med nye byger.

Jaggu min hjelm, er det høsten som kommer?

Himmel og hav, nå gir jeg opp.

Før naboer tror jeg har gått amok.

Frodith klarte det, atter en gang:

“Jeg svelget helt, både krok og agn.”

Æres den som æres bør.

Min kjære fortjener all honnør.

Hun stiller opp og knipser i vei.

Mens gubben drar ut “på de gales galei.”

Når slusene åpnes…

Her renner Julidagene rett ned i grunnen.

Himmelens sluser er vidåpne.

Hageprosjekter og andre prosjekter parkeres langt bak i hodet.

Sjøl har vi barrikadert oss inne.

Det er verre med blomster og andre buskvekster…

De tørster i alle fall ikke…

Takk og pris at vi berget inn noe ved fra garasjen.

Ikke svarten, at jeg gidder å dra ull lestene av føttene.

Ja, for å få plass i skoene jo. Sånn at jeg kunne hentet ved.

Så i dag ble det fyr i ovnen.

I kombinasjon med stekt ørret og agurksalat, ble det en søvndyssende effekt.

Da glemmer man drittværet et øyeblikk.

Men vi drømmer ikke om varme i Spania.

Det gjorde kanskje agurken.

Det skjønner du mer av, om du leser HER.

Ha en vakker kveld,

Import og eksport….

Hvordan skal man tolke dette?

Spansk eller norsk eller “jatakk begge deler”?

Det er da vitterlig norsk flagg på agurkene ?

Men plakaten sier spansk import.

Kanskje det er eksporterte nordmenn som står bak?

Det er neppe flere nordmenn enn agurker i Spania.

Men mange er det.

Nordmenn altså.

Ja, sikkert agurker også.

Men det er vel bare de som kommer til Norge som har norsk flagg.

De slipper sikkert inn uten karantene også.

Agurkene altså…

Nordmenn er jeg mer usikker på.

For ikke å snakke om spanjoler.

Om de ikke kommer under norsk flagg.

Jaggu ikke enkelt dette.

What the f…, YOU here…?

Ja, hvem hadde vel forventet å finne denne karen her på Røros.

Og i tillegg en skikkelig amerikansk styling.

Overgangen fra det utvendige miljøet vi hadde gått gjennom, var stor.

Men nå var mye nedstengt denne dagen, og andre steder overfulle.

Så da tuslet vi inn til Elvis.

Det var ingenting å si på maten.

Spareribs med tilbehør.

Grei betjening og hyggelig på alle måter.

Men det var liksom ikke Rallarsang og sleggeklang i veggene.

Mette og gode, trasket vi videre mot hotellet.

Da passerte vi dette huset.

Det var nok ikke Elvis som bodde her, men Evensen.

Turde ikke kakke på.

Ikke godt å vite hvem som åpnet….

Det vrimler av detaljer i dette vakre gruvesamfunnet.

Men det er vanskelig å forestille seg hvordan livet var for folk flest.

Sola sniker seg frem i alle smug og trange gater.

Her tusler vi opp bakken mot hotellet.

I bakgrunnen ruver slagghaugene i sola.

Tenk for et slit det må ha vært.

Vi har mye å takke fortidens slitere for.

Alle vi som tar velstanden i Norge for gitt.

Vi angrer ikke på at vi tok turen innom vakre Røros.

Selv om vi støtte på selveste Elvis.

Mot alle odds.

Har du lyst å lese mer om turen vår til Røros, så klikker du HER.

På historisk grunn…

Da var vi ankommet Røros.

For første gang i vårt liv. I

kke på sykkel da.

Den var her nok før oss.

Men når det er sagt, så er ikke bil det beste fremkomstmiddel her.

I går la jeg ut noen detaljer om hotellet.

Det kan du lese om du klikker HER.

Den måtte vi sette fra oss et par hundre meter unna.

Ved kapellet.

Så jeg håper den er der når vi skal forlate dette vakre stedet.

Her er min kjære på vei inn på hotellet.

Det har vært i privat eie, men er nå overtatt av Røros Hotell.

Men det har beholdt sin sjarm på alle måter.

Utsikten fra rommet klager vi ikke på.

Her kommer noen detalj bilder fra foajeen og stuer.

Der er gratis kaffe og te tilgjengelig hele døgnet.

Du får se selv når du scroller nedover….

Vi koser oss som bare det.

Det kommer nok flere innlegg fra denne turen.

Gubben er jo helt krakilsk med å ta bilder av alt mulig…..

Det slumper til med et og annet “Speil selfie”.

Montro hva veggene her hadde kunnet fortelle…

Vi er heldige som kan nyte dette på denne måten.

Det kan vi takke våre forfedres slit for.

Erzscheider Gården…

Da var vi i Røros.

Som de fleste kanskje har fått med seg.

Her kommer de første glimt fra hotellet.

Ærverdige Erzsheidergården.

I dag eid av Røros Hotell.

Inngangspartiet.

Sjarmerende og velholdt på alle måter.

Vi ble anvist til Blåtimen.

Mange artige navn på rommene.

Jomfruen var litt lenger borti gangen.

Men henne fikk jeg ikke ligge på.

For å være helt ærlig, så foretrekker jeg min kjære gjennom snart 50 år.

Rommet er ikke stort, men sjarmerende.

Rent og pent og alt på stell.

Her er noen glimt fra frokostsalen.

I dag fikk vi frokost tid kl 08.00.

Men slett ikke å forakte når alt står nylaget og urørt.

 

Her over er noen bilder av mer detaljer.

Det er svært enkelt å trives i sånne omgivelser.

Dette er også en måte å bevare historien på.

 

Med hjerte på rette stedet…

Det vokser og gror, gjennom hender og ord.

Med omsorg og varme i hjerte og sinn.

Her kan man bo og slå seg til ro.

På livsveiens vekslende trappetrinn.

Vi vet ikke hvordan, og slett ikke når.

Når helse og sykdom, svekkes og rår.

Men trygghet skal råde hvorenn du vil bo.

Når vi i vår alder skal besøke familie og venner,

er det ikke alltid at de bor hjemme lengre.

Det er litt spennende å se Sykehjem på andre steder.

Vi har jo tråkket noen skritt på vårt lokale sted.

Dette er på Dalen i Telemark.

Vi møtes av lyse og åpne lokaler.

Her forenes det moderne med gamle ting og minner.

Det krever plass å bygge sånn.

Men det gir flotte og lune uteområder.

En “Helsehage” er det her også.

Facebooksiden er kanskje ikke helt ajour, men les gjerne HER.

Jeg har skrevet om “Min søsters hage” på Dalen.

Det er slett ikke den samme, men les gjerne HER.

Her har vi fått med oss min svoger ut av rommet.

Kort og enkel vei.

Nå skal vi kose oss.

Min svoger, min søster, min kjære og en av min søsters ungeflokk på fem.

Men hva skuer mine øyne i korridoren ved inngangen ?

Joda.

Faktisk et “Røykerom for bebuerane”.

Kanskje litt uvanlig i dag.

Men det blir sikkert satt pris på.

Av noen i alle fall. Jeg har jo vært stor røyker i mange tiår –

så den forståelsen har jeg virkelig.

“Date på do”.

Hvorfor ikke gjøre det litt sprudlende og lekent ?

Det er ikke alltid de mest prangende ting som fargelegger livet.

Men det var mer moderne ting som imponerte meg der også.

 gangen stod en hel stabel med “KOMP”.

Et herlig, digitalt hjelpemiddel for enslige hjemmeboende.

Jeg som har meldt meg som Teknologiambassadør i Pensjonistforbundet.

Dette var moro å se.

Hvis du ikke vet hva “KOMP – no isolation” er, så klikk og les HER.

Vi eldre kan ruste, men vi trenger slett ikke isoleres.

Tusen takk for en fin og god opplevelse.

#tokkehelsesenter #velferdsteknologi #omsorgstjenester #pensjonistforbundet #visitdalen #komp #noisolation #dalen #helsenorge #saltdalkommune #helseogomsorg