Alt har en ende,, del 2

Det knitrer av høst på frossen jord.

Høsten finner deg hvor du enn bor.

Iskald den plukker bort vårens prakt.

Ser litt forlegen på tårens makt.

 

Høsten vet at den vekker glede.

Når fargene skinner og er tilstede.

Høsten vet at smilene dør.

Når himmelen mørkner og skyene snør.

 

Av jorden du kom og til jord skal du bli.

Av sommerens kraft skal du næring gi.

Næring som gjemmes i frossen jord.

Til våren den kommer dit hvor du bor.

Dette innlegget er fra i fjor, men nå er alle mine Geraniumer og Fuchsia kommet i kjelleren. Har ikke talt så nøye, men rundt 25 med stort og smått. Så får jeg skjerpe meg å prøve å holde liv i de i vinter….  Så de ikke ender opp som jord og gjødsel til andre planter.

Bilder og tekst: Jan Håkonsen

Alt har en ende… Del 1

Vi overtok heimhuset rundt 1985, og bygde generasjons bolig til mine foreldre. Da kjøpte min far en brukt Campingvogn som de skulle ha som “hytte” og overnattingssted for gjester. Den har tjent sin misjon for mange år siden. Og min salige far protesterte ikke når jeg nå fant tiden moden for å si farvel til “hytta”…

Den var jo nærmest blitt en del av naturen og omtrent “grodd” fast 😀  Men det finnes heldigvis hjelpemidler…


Og laus kom den.. men jaggu var det trangere mellom garasje og hus enn jeg hadde trodd..

Men det meste går, og særlig når skjønnheten ikke er overstrømmende i utgangspunktet … for den må jo liksom opp på denne platten,,


Og opp kom den med noen “skrikende” protester..


Og da er det bare å vinke farvel til et gammelt minne, som forlater oss uten av vi akkurat felte noen tårer. Da er nok høstens ankomst litt mer vemodig,,,

 

Det lukter GULL


Da jeg ble spurt om å hjelpe til med å få finansiert første sesongen til det nyetablerte Damelaget i Håndball, var jeg litt i tvil. Var dette seriøst og virkelig noe sponsorer ville føle som en god investering? Jeg var utrolig spent da jeg gikk for å overvære første hjemmekampen i går. Og hva skjer….

Rognan – Alta


Utrolig men sant. Nå er jo jeg en uforbederlig optimist, men all min tvil var feid til side og ut av Saltdalshallen før første omgang var over. Og det var IKKE resultatet i seg selv som gjorde det, nei det var egentlig tre ting –

1. Spillestallen til laget og den seriøse innsatsen.

2. Støtteapparatet rundt laget, og mangfoldet i de aldersbestemte klassene.

3. Publikum, kanskje det beste publikum – og ennå er ikke gnisten i full fyr 🙂


Og om ikke det var nok så er jo den vakre lønna mi full av gull – og ikke bare i krona som speider mot Storflåget..


Jeg vasset jo i GULL da jeg var på tur til dagens kamp, andre hjemmekampen på to dager. Nå ville vi få en bekreftelse eller avkreftelse på går dagens jubel… Og det ble en helt annen match enn i går,, tett og jevn og nervepirrende..

Rognan – Bardu


For en innsatsvilje mot slutten. Etter å ha ligget å vaket med en ledelse mellom et og tre mål nesten hele kampen, så henter laget frem det som skiller tapere fra vinnere – de henter frem en kollektiv vilje som er til å ta og føle på.

Så hvilken annen drakt farge passer Rognan enn denne… Ærede sponsorer – jeg bare spør?


Det er kun to sponsorer som har drakt reklame denne sesongen. Så når det nå skal budsjetteres for 2016…..Så kjenn på lukta av GULL og hør på jubelbruset fra håndball Norges mest entusiastiske publikum.

Hvem kan la være å glede seg til fortsettelsen? Det makter ikke jeg i alle fall..

 

Lykke til jenter og trener og lagledelse – dere har lagt grunnsteinen, og den er av GULL

 

 

 

Endelig…

Alle som har fulgt meg på bloggen en stund, vet at jeg har blogget om etablering av et damelag i håndball her i bygda. For cirka 20 år siden så kokte det av håndball entusiasme her, og folk gikk mann av huse for å få med seg hjemmekampene. Og i går var endelig første hjemmekamp en realitet..

Rognan – Alta


Og hvorfor denne interessen? Med minner fra 20 år bak i tida, så tror jeg fullt og fast på at et engasjement som et sånt lag klarer å skape – om de lykkes, så har det store og positive samfunnsmessige betydninger. Særlig i ei lita bygd som vår. Det kan snu det negative til det positive, skape fremtids tro og vilje til å satse. OG det er kanskje den beste markedsføring av bygda som er mulig å få.

Resten av innlegget blir mye bilder, som jeg håper taler for seg selv. Bildene er ikke av beste kvalitet, men det var litt kummerlige forhold for fotografering oppe på tribuna 😀 Salen var fylt med 400 elleville entusiaster. Og TRO meg, bedre hjemmepublikum skal man lete lenge etter…

Før kamp, billetter og program og oppvarming.


Lagene presenteres og klar til kamp, tribuna er fullsatt.

Rognan i forsvar.

Rognan i angrep.


Kamputvikling.


Så var det slutt – takk for kampen.


Og hva ble så sluttresultatet…


Kanskje det kan leses ut av disse bildene..


Vel blåst jenter – dette blir moro.

Og for de som ikke vet det men har muligheten til å besøke Saltdalshallen. Så er neste hjemmekamp i dag, søndag 25. oktober klokken 12.00 (vintertid). MØT OPP! Da kommer Bardu på besøk.

 

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen

Det var en gang da eventyr var sanne..

Det var en gang da eventyr var sanne. Kanskje en smule overdrivelse. Men de var i alle fall mye nærmere og virkelige enn dagens digitaliserte eventyr. Men vi som går under samlebegrepet “gamle” er jo så heldige at vi har fått oppleve både gamle og nye eventyr. Og det var så langt fra alt som stod i bøker, faktisk kanskje minst akkurat det.


Jeg aner ikke noe om hvordan det var eller er å vokse opp i en by. Men jeg aner mye om hvordan det var å vokse opp på et lite sted som Rognan. Som ligger i vakre Saltdal kommune, som åpner seg frodig og sørvendt så snart polarsirkelen og Saltfjellet er passert.  Du kan titte litt  HER om du vil.


Det er jo et kjent fenomen at når man begynner å bli gammel, så dukker mange minner opp. Og noen av  oss er jo så heldige å blitt velsignet med barnebarn og kanskje til og med oldebarn. Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg har av og til et dilemma hvor mye jeg tør å fortelle om hva jeg fant på i pur unge dager.


Men jeg har nå dristet meg til å sette ned noen ord på rim. Så kan jo de av min generasjon som kjenner seg igjen i ordene, spe på med egne ord i de porsjoner de mener er forsvarlig ovenfor sine. Så får i alle fall ikke jeg all skylda om det skulle bli noen ville tilstander blant ungene i bygda… Men glem nå ikke at eldre skal ha tilgivelse og trenger ikke tillatelse..

Det var den gang det.

Vi gamle og sære, skal ikke tvære om gamle dager som ikke er nære.

Men minner er minner, for gubber og kvinner. Da ikke alt gikk på skinner.


Det er ikke sånn at det gjør det i dag. Så ikke bær nag til de gamles behag.

Det var jo en gang, da vi unge sang. Da vi fant på det meste uten tvang.

Det var ikke klubber og organisering. Jo – kanskje litt idrett med felles trening.

Men aller mest vi styra som best, lenge før vi fikk gå på fest.


Vi smatt opp i fjell så steile og bratt. Vi bygde hytter i trær og kratt.

Vi lå flate på kaia og fiska mort. Eller i elva uten kort.

Vi bodde i fjæra med båter og flåter. Svømmekunsten var bare gåter.

Vi kasta på stikka, og øksa og spikka. Det hendte vi blødde, men ingen klikka.


Vi klatra i trærne og skrubba opp knærne. Men ingen trodde at vi var gærne.
Det var bandekrig, indianer og hvit. Det hendte vi glemte å sette de fri.

Men nå gamle kall, må du slutte å tulle. Det var jo dette du ikke skulle.

Nå går det fullstendig over styr, når du drømmer deg bort i eventyr.

Ha en eventyrlig flott helg 😀

Å gjøre det umulige mulig… med båt og ball..

Ord som “umulig og aldri” er sterke ord som jeg er forsiktig med å bruke. Jeg har faktisk veldig stor tro på innholdet i dette utsagnet..


Og akkurat nå for tida så er det i ferd med å skje her i bygda – “Å gjøre det umulige mulig”. Og det med to så historiske forskjellige ting som båtbygging og håndball. Da tenker jeg på aktivitet i fjæra som det var en gang… og håndball på senior nivå i hallen som det var en gang..


Begge deler har satt bygda på kartet for mange år siden, men forsvant og var i ferd med å bli en del av vår historie,,, men….



Det lukter bokstavelig talt svette i Idrettshallen og det lukter trebåt og høres lyder med ekko fra år tilbake både i fjæra og i Idrettshallen.  Det er lyder og aktivitet som burde sprøyte inn glød og optimisme i en hver fastboende og utflytta Saltdaling. Jada, gjerne folk fra nabokommuner og alle andre også…


Her er gjengen, kanskje ikke helt komplett – men likevel. De satser dønn seriøst på å gjenskape den sydlandske stemningen som hersket i bygda for et par ti år siden. Det finnes et par blogginnlegg om historien, om du har lyst å lese..


Og i disse lokalene er det full aktivitet med å restaurere gamle trebåter. Og jeg kan i alle fall ikke huske å ha sett et større antall med båter her, selv ikke under de mest besøkte trebåtdager. Og dette er bare noen få. Så om du ikke har vært på kaia og i fjæra på sen stund, så ta deg en tur.


Og da kan du samtidig få med deg litt av historia,, du finner litt på hver bygning langs hele fjæra… Her er et eksempel..


Og ikke minst, ta deg en tur i Idrettshallen på lørdag 24. og søndag 25. oktober. Kampen på lørdag ser du plakat på lenger oppe. Og på søndag er det kamp kl 12.00 mot Bardu. Dette blir utrolig moro..


Men jentene stiller selvsagt i splitter nye drakter, og takker alle store og små sponsorer som har bidratt til å realisere denne muligheten.


Historien kan ruste, men sammen kan vi gjøre det Umulige Mulige, og lenke sammen fortid og nåtid – både for båt og ball.

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen

Kirken den er et gammelt hus…

En stor del av livet mitt har og har hatt tilknytning til kirka her på stedet. Nå skal ikke jeg påberope meg å være noen flittig kirkegjenger, for det er jeg ikke. Men av ulike grunner så har man gått inn og ut av denne porten noen ganger…


Bare sånn fort oppsummert, så er jeg døpt og konfirmert her, giftet meg her, begge mine to sønner er døpt og konfirmert her også, og mitt eldste barnebarn er også døpt her. I tillegg kommer en rekke begravelser av familie og venner, og sist men ikke minst, så har min inntreden i korbevegelsen i godt voksen alder, skapt nye og andre relasjoner til kirka. Og bygget er praktfullt til konserter. Vil du lese historien, så trykk  HER.

Men kirka er så langt så dyster som kanskje de først møtene kunne gi en følelse av.. se bare her. Det “lyser” jo nærmest velkommen..


Men det er jo en ting man erfarer, og det er at det også skjer endringer innenfor kirkens vegger. Nå snakker jeg ikke om rent fysiske, men med både toner på gamle sanger og ikke minst måten gudstjenester gjennomføres på. Men for å trøste de som muligens fikk lyst å ta en tur, så får man utlevert “veiledning”. Bare sånn at man ikke røper helt at det ikke er hver søndag man er inne i dette flotte bygget.  Men jeg fant en gammel sang på nettet, og der var tonen IKKE endret. Men det var et helt uvanlig spennende arrangement, så jeg anbefaler å høre på. Klikk på LINKEN


Her er det vakre bygget fra en litt annen vinkel. Antagelig den vinkelen flest mennesker har beskuet kirka fra. Særlig den tiden E6 gikk akkurat der jeg står og fotograferer.  Og her er en litt annen vinkel, litt mer oppe i høyden.


Alle bildene er tatt nå i kveld. Og når jeg snudde meg for å forlate området, så kunne jeg ikke unngå å se dette rett fremfor meg..

Ha en nydelig kveld 🙂

Høstjakta..

Nå har jeg aldri vært noen jeger og kommer helt sikkert ikke til å bli det noen gang. Og da tenker jeg på sånn “pang pang” jakt i skog og på fjell. Og blodige historier om hva som både har hendt og helt sikkert ikke har hendt på jaktturer. Men ære være de som lider av denne interessen og høster av vår gavmilde natur. Men når høstdagene ble så søkkende våte som de ble så finnes det jo anna jakt terreng..  det våte element…


Ja nå var jeg ikke tilstede når akkurat den fangsten vi fikk i går ble hentet opp av vannet, så jeg måtte illustrere dette med et bilde tatt i mørkra. og av en sølepytt uttafor..  Men jeg HAR vært med før da. Det har min kjære kone foreviget på en særdeles herlig måte…


Og jeg fikk faktisk fisken om bord..  slett ikke verst..


Ja det gikk i torsk i går også.. men levert fra Lofoten som frosne fileter ,,, så hele spenningen i den “jakta” var å få de tint ørlite grann,,


,,slik at det var mulig å dele de sånn at det gikk å vakuum pakke de,,


Og til slutt så ble det noen fine pakker med torskefilet, som vel er den mest anvendelige fisken vi har i fryseren…


Men ikke nok med… Vi er jo så heldige som har et vennepar i Lofoten som forsyner oss med yndlingsfisken..


Så vi var å “jakta” på et særdeles spesielt sted i går, nemlig på Bodø Airport.. og fanga inn en hel sekk full av sånne vakre flyndrer.. Og selvfølgelig så måtte de vakuumpakkes også 🙂 ..


Og vi hadde kokt flyndre til middag i dag.. aldeles nyyyydelig.. MEN. tok jeg bilde av det ?? Nei det glemte jeg selvfølgelig.. og hva gjør man da ?? Joda.. da stjeler man på Google..

Ha en fortreffelig god helg.. med eller uten jakt av noe slag 🙂

Minner blir aldri gamle..

Nå blåser det litt.

En solvarm bris stryker over kinnet mitt.

Rusker litt i hår og krøller.

Krøller som jeg aldri fikk.

Men det var bølger der jeg gikk.

Små ertne bølger som slo mot glatte steiner.

Det lukter einer der jeg går.

Einerlåg som har vasket mangt et hår.

Men det er lenge sida. Det var før i tida.

Det var mangt som var forskjellig.

Men året er like langt og brisen like villig.

Men det var den gang det.

Da hadde vi skrubbsår på armer og kne.


Men hva fant vi på?

Det var ikke TV og spill sånn som nå.

Vi lekte med alt fra vi kunne gå.

Ingen som pekte på – og sa at det må du gjøre nå.

I fjæra lagde vi flåter og tjuvlånte båter.


Ikke alt barnebarn får høre.

Nei det blir galt, jeg kunne bare prøve.

Da blir farmor streng i blikket.

Og tror at jeg har klikket.


Det blåser litt. Solbrisen rusker i gråe hår, der jeg går.

Det var tider det. Da unger fikk leke der de ville.

Nå er det stille. Både i li og fjære.

Men minnene er der. Så nære og kjære.


 Når man blogger mye om den vakre bygda man bor i, så er det ikke til å unngå at det dukker opp mange minner fra barneår.

Dette skrev jeg i fjor og la ut blogg om, men håper det tåler å bli sett en gang til.

 

Min enkle lille vedbod,,

Jeg hadde jo en konkurranse som ble avsluttet i dag, og den er jo for så vidt “bortegekk” som eldste barnebarnet mitt sa da hun var lita. Men det begynte jo et sted. Og det har med å ha lett tilgang til ved om vinteren. Og det er jo ikke for ingenting at de fleste terrassedører går ut fra stua og rett på terrassen. Så da ble det sånn…

Man lager seg noen enkle trebukker som man skrur fast i gelender og terrassegulvet. Så noen gamle bord og plater.. Og alt skrues sånn at det er lett å demontere det til våren.


Så når det er høvelig klart etter en halv times jobb..


Da er det bare å få fatt i ved. Og i år så kjøpte jeg i småsekker fra en kollega. De er jo enkle å flytte på.. Så først ble det ett lass..


Men madammen ble så begeistret at hun ville ha mer… så da ble det et lass til


Så var det bare å stable inn,, og NB – det er en rekke innerst som går i lengderetning med tre sekker i høyden..


Så med tanke på de som deltok i konkurransen min: Så er det totalt 60 sekker med ved der.

Men som man ser så er det ledig plass.. og der finner man dette,,,


Og mer til.. men var nå det som lå der når jeg utlyste konkurransen… 

Og når alt er klappet og klart..


Så er det klart for vinter,, og glede seg til våren titter frem og hele “sjitten” kan demonteres og fjernes 😀