Vietnamkrig&kjærlighet – nå er det like før…

Jeg skrev et lite innlegg for en stund siden, om våre kulturelle opplevelser på Folketeatret. Du kan lese det om du klikker HER. Nå er det like før vi skal ta inn over oss nye opplevelser. 

Vi er litt avhengig av å ha så kort vei som mulig, mellom hotell og Teatret. Sånn at det ikke blir for langt å gå. Selvsagt er gode offentlige kommuniasjoner i Oslo et alternativ. Men forvirrede gamle nordlendinger kan fort rote seg bort på den måten. Derfor gikk jeg meg en tur i dag for å “stikke ut” ruta. Og DER – rett rundt hjørnet for hotellet dukket dette synet opp, en mule zoomet med mobilkamera.

Men før jeg rakk å komme meg over gata, skjedde dette….  Klikk på YouTube videoen ovenfor. Den tar bare noen sekunder. Men heldigvis kjørte de forbi Folketeatret.

 

Jeg kom meg trygt over gata, og frem til inngangen til “Folketeater passasjen”. For de som er litt kjent, så kan man gå fra Skippergata og ut til Youngstorget gjennom den. Det hadde jeg ikke noen som helst planer om å gjøre. 

Der var inngangen. Her var de i full gang med å forberede kveldens premiere. Kanskje får vi sett noen kritikker før vi skal entre lokalet i morgen, på lørdag. Vi er i alle fall klare og spente.

I mens vi venter, nyter vi andre gleder på “Oslo`s tak”.

Nå har vi registrert noen feststemte naboer, så det kan bli spennende utover kvelden.

Men det går helt sikkert bra!

Fikk du ikke med deg innlegget mitt fra i formiddag, så kan du lese det HER.

Alltid like moro om DU blir med oss på tur!

God helg. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

 

 

Blant flasker og glass…

Her om dagen skrev jeg et lite innlegg om opplevelsen av å havne midt i overgangsalderen, nært og intenst. Om du har lyst, kan du lese det om du klikker HER.

I samme innlegget ga jeg hint om at vi da befant oss på Hadeland.

Men det var såvisst ikke denne “karen” som brakte oss dit. Men staselig var den, men rimelig fjernt fra “det grønne skiftet”, selv om den var grønn i lakken. 

Det var i alle fall ikke denne kjerra. Den var full nok fra før, uansett hvor sjarmerende og tiltrekkende den var. Det så heller ikke ut at den hadde lyktes helt med integreringa, og tatt til seg det norske skriftspråket. 

Denne doningen var det heller ikke. Den hadde evig nok med å balansere noe overlegent på sin “pidestall”. Men hovmod står for fall – særlig når den blir klar over at elektrifiseringen også har inntatt dens mer moderne slektninger. Så jeg fikk en smule medfølelse for den.

Det hadde vært stas å ankommet i denne herlige saken av et fremkomstmiddel. Vi møtte faktisk en liten kolonne av slike tidligere i sommer – først i Steinkjer-traktene, og senere i Lofoten. Tenk at den skulle ende sine dager her inne, med vogna full av glass ting, når den kunne bidratt til å sikre matforsyninga i en stadig mer usikker verden. Det hjelper ikke å bære navnet “RÅTASS”, tydeligvis!

Nei, kjære leser – vi fant nok frem på egen hånd, men ikke med egen doning. På denne turen var vi passasjerer hos vår eldste sønn og svigerdatter. Men selv for “bosatte østlendinger”, er det kjekt med et velfungerende GPS system. Vi gamlinger minnes ennå den tiden da vi hadde metervis med kartblader brettet ut over ratt og dashbord, for å finne ut hvor vi var og hvor vi skulle.

Den “GPSén” som møtte oss inne på området til Hadeland Glassverk, bidro litt til den samme, gamle følelsen! 

Men det gikk bra. Vi fant frem – og fant glass alle slags varianter. Det må innrømmes at det var fristende å glemme alle de fulle skuffer og skap der hjemme! Men vi klarte å huske på det – såvidt. Selv om det var fort gjort å gå seg vill i all herligheten.

Jeg fant til og med meg selv, når jeg fikk behov for å oppsøke et mindre avlukke. Og godt var det, for der hersket det en smule kaos. Tydeligvis hadde noen toaletter fått nok av trengende kvinner, og gått inn i et overfylt streike-modus. Hva gjør man da…. jo, da driter man i om det står “Herrer eller Damer” på døra – nemlig!

Jeg ble slett ikke “Drit forbanna” av den grunn! Og det var heller ikke noen som benevnte meg med den uttrykksfulle tittelen “Hæstkuk”. Men kanskje hele seansen var satt i scene som en opplading til Dora-showet rett etterpå! Hva vet jeg, annet enn at man kunne ane sammenlignbare elementer i opplevelsen.

Men det er sånne tanker som dukker opp i ettertid – heldigvis!

Ha en nydelig helg alle sammen!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når drømmer i Jula blir virkelighet… :)

Nå er det Jul igjen…..

Neida – men det var den gang denne drømmen oppstod!

Det er jo ikke så lenge siden Jula 2022 ble pakket bort, og gavene var pakket opp.

Jeg hadde gitt en gave, egentlig til oss begge to – sammen med dette diktet:

********

 

Drømmer kan være, så store og svære,

som sirkler mot sky som røyken fra bål.

Drømmer kan være, nære og kjære,

som vokser i takt med beskjedne små mål.

Her kommer den lille, forsiktig og stille,

den henger og venter til stunden er klar.

Da kan vi den finne, og la den få skinne,

mens bilen den pakkes – vi sørover drar.

**********

Sammen med diktet lå det et gavekort til Folketeatret !

********

Folketeatret har så visst blitt “vår scene”.

Bare les innlegg fra 2018/19 så skjønner du – klikk bare HER.

Men pandemien satte en stopper for våre besøk der.

Men NÅ er vi klar for en ny opplevelse – og. billetter er bestilt!

Her har vi en kaffestopp på en av våre mange turer i år.

Nå blir det enda en tur.

Vi gleder oss allerede.

Se bare så fornøyde vi ser ut 😀 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Savn i stillheten…..

l

Når du fanges i øyeblikkets stillhet.

Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.

At den er der.

For deg alene i denne stunden.

Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.

I den stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.

Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug. 

Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.

Månen var der da også.

Lyste over de staute menn.

Med frosne hender og kalde føtter.

Som formet hver planke til vakre båter. 

Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.

Fra lyset av månen.

Den samme månen som fanget nye stunder.

Der Blåfrosten skapte liv hvor minner var nedstøvet.

Opp av støvet vokste en kulturskatt så vakker og så unik.

Fullstendig blottet for fingeravtrykk fra politiske hender.

De dukket opp senere, for å slukke lysene og låse dørene.

Igjen bredde stillheten seg og skyggene ble lange.

Bare månene holder ut, i en sta forventning.

Mens den sender sine stråler utover fjorden.

Den føler kanskje det samme som så mange

Lykke til i Bodø byen og velkommen hjem igjen en vakker dag.

 

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

Ventetid og savn…

Man kan sikkert skrive mye om ventetid og savn, i disse tider.

Nå skal ikke jeg lage noen ny beskrivelse av begrepet Adventstid.

Men for meg, og kanskje for mange, er dette en tid med forventninger og håp, men også for minner, savn og lengsel. 

Vet du hvor du finner denne veggpryden?

Den finner du på en vegg, sammen med resterende vegger, gulv og tak på Venterommet.

Venterommet ville aldri fått sin oppstandelse, om ikke Slipen Scene hadde blitt stengt.

Men var det et Venterom, kulturbygda ville ha?

Jeg skal ikke si mer enn jeg allerede har sagt om den saken.

Bare legge til, at vi skal være glade for at det finnes mennesker som aldri gir opp.

Slike mennesker strør om seg med en tilsynelatende ubegrenset mengde med pågangsmot og kreativitet.

Og svært ofte – ikke på grunn av offentlig tilrettelegging, men på tross av. 

https://dedicat.blogg.no/rock-i-bingen.html

I linken over, finnes et innlegg jeg skrev for noen år siden.

Saltdal Kommune hadde et svært levende “rocke miljø”.

I lang tid grodde og vokste dette i Ekman-Smia, som i sin tid ble testamentert til dette formålet.

Men som jeg beskriver i innlegget i linken over, så skulle dette flyttes over i et nytt “Forventningsrom”.  

Nemlig containeren, “Rockebingen”.

Hvor ble det av det Rocke miljøet som ble flyttet dit?

Adventstida fører jo med seg en smule ryding i skuffer og skap.

Der fant jeg dette avisutklippet fra Saltenposten, datert 21 september 2004.

Da var det liv i Smia, for å si det på den måten.

Denne uka kjørte jeg forbi Smia…..

Jada, jeg skjønner at det nå ender på denne måten.

Men kanskje er det mange som føler at det ikke bare er en bygning som jevnes med jorda…

Men kanskje også et Savn etter noe som var, og forsvant.

Hvor går veien videre for kulturbygda Saltdal?

Jeg skal ikke flagge noe syn på verken forventninger eller savn.

Det har jeg gjort i mange andre sammenhenger.

Men når jeg sitter her og ser på bildet over denne teksten, så må jeg gjøre meg noen tanker.

Men de er mine!

 

Med gode tanker om en vakker helg på alle måter.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Sanne eventyr i nord, denne gangen Sommerblå…

Jeg har skrevet mye om Slipen Scene og Blåfrost, og i mange varianter av innlegg. Du kan lese en av mine hyllester i rime form om du klikker HER. En dag jeg tar meg tid, skal jeg skrive om det diktet. Det ble skrevet på sparket den gang jeg lagde det innlegget. Men den 6. juni ble Slipen Scene stengt av våre kommunale myndigheter. En sorgens dag, så skal jeg ikke si mer om den saken, enn jeg allerede har gjort.

 

Men vi får håpe at det lysner over Slipen Scene atter en gang, og om ikke lenge…..

Men hva gjør “Blåfrostfolket” i den situasjonen? Joda, de peiser på med en uforståelig og imponerende energi! Ideen om en Barnefestival i Juni SKAL realiseres.

Og det gjør den, på denne dag – SOMMERBLÅ – er i gang i skrivende stund!

Jeg tok meg en tur ned på Øyra her om dagen, da riggingen av området var i full gang! Klikk på videoen ovenfor, så får du et inntrykk!

 

Man kan bli satt ut av mindre, her var det aktivitet på gang over alt. Du får bare forestille deg hvordan det er i dag, da området er fullt av unger som fryder seg over alt de får lov å være med på. Og været…. så klart, det slår til med årets først skikkelige smak av sommer!

Her har du en oversikt over området, med angivelse over hva som foregår. Sammen med videoen over, får du et ganske bra inntrykk! Klikk deg gjerne inn på Facebookgruppa til Sommerblå – HER

Da jeg var på Øyra og tok bilder, var det tomt under teltene, like tomt som inne på Slipen Scene. La oss håpe at barnas hyl&latter av pur glede under Sommerblå paraplyen, denne helga, gir gjenklang i alle kreative beslutningsorganer!

Vi trenger Blåfrosten, vi trenger Sommerblå!

Det unike som er skapt må få leve og utvikles videre.

Alt annet vil være en katastrofe!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Med Møsbrøm&Søvel og Pride…

Det er mye fokus på bygda vår denne helga.

Saltenhygge bidrar ikke minst sterkt til det.

KLIKK PÅ DENNE LINKEN FOR Å SE.

 

Det nytter ikke å se seg i bakspeilet etter gårdagens hendelser, og i alle fall ikke været….

Da vær værgudene i dette humøret. Men det var på fredag, og i dag er det lørdag, og vårt fine sentrum la opp til de store opplevelser – alt fra Møsbrøm&Søvel til Pride! Har du ikke hørt om Møsbrøm&Søvel… ? – Da kan du klikke på et tidligere innlegg – HER – og få full innsikt i bygda vår sin spesialitet. 

Du kan skjønne at en slik rett MÅ ha sin egen festival – MØSBRØMFESTIVALEN. (<—- klikk på navnet). Her selges og konkurreres det om den beste lefsa, men ikke på pris – den er fastsatt til 100 kroner, uansett fra hvilken bod.

Men som bildene viser, værgudene gjorde sitt ytterste i sin kamp for å vaske sentrum fritt for mennesker. Solide vindkast bidro på sin måte….

Men vi står han av!

Selv det søkkvåte Prideflagget på Rådhusets flaggstang, klarte å brette seg ut i all sin prakt, mot Storflåget – som kjempet mot skodda for å vise sin verdighet og stolthet!

Det gjorde også forsamlingen som gjorde seg klar til å delta i årets første Pride tog her i bygda! 

Utrolig fint å se Pride toget sette seg i bevegelse. Bare så synd at værgudene slett ikke var medgjørlige denne dagen.

All ære til initiativtakere og deltagere!

Jeg håper dette er kommet for å bli!

Fikk du ikke med deg mitt lille dikt om Mangfoldighetens kamp, som jeg la ut i morges?

Du kan klikke HER for å lese det.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Frivilligheten hylles

Hva er mer naturlig, enn å feire Frivillighetens dag på Slipen Scene? Her bygges det relasjoner av dimensjoner, når det gjelder frivillighet

Storsalen var pyntet til fest den 5. desember, da det ble invitert til åpning av Frivillighetens år 2022. Svært mange hadde tatt turen til Slipen

Nina fra Frivillighetssentralen diskuterer ivrig med konferansier Frank Marius.

Wenche, som satte Saltdal på kartet som pilotkommune i Frivillighetens år, ønsket velkommen.

Kulturskolen dro oss med inn i «Bli me dansen», mens Rognan Horn og Geir satte oss i stemning med musikk og allsang.

Jenter 16 i håndballgruppa serverte gratis vafler, saft og kaffe.

Høydepunktet var utdeling av Frivillighets prisen 2021. Alle jublet fir at det var Røde Kors som fikk prisen. De har vært svært synlig i vaksine lokalet for oss alle i denne pandemi tiden. Ordfører Rune og Nina stod for prisutdelinga.

Tone-Lise fra fylket overrasket med blomster og en gavesjekk til kommunen. Fylket ga også transport støtte til arrangementet.

Det ble en verdig og flott kveld på Slipen Scene. Nå får vi håpe 2022 gir mange flotte opplevelser for alle. Måtte pandemien spille på lag med frivilligheten. Det trenger vi i høyeste grad.

God Jul og Godt Nyttår.

#nfk #frivilligheten #saltdalkommune #slipenscene

 

En æra er over….

Jeg begynte i kor i en alder av 63 å

I 10 år har jeg hatt et nært og flott forhold til Saltdal Mannskor.

Det har vært spennende og givende på alle måter.

En æra er over!

Men bare min!

Saltdal Mannskor kommer aldri til å miste den nerven de har.

Både lokalt i bygda, og langt utover bygdas grenser!

Nå har jeg levert fra meg alle noter.

Da jeg begynte i koret, sa jeg følgende:

“Jeg kommer aldri til å bli noen stor sanger.

Men notene skal jeg holde orden på!” 

Det har vært ti fantastiske år.

Med høydepunkter og opplevelser i fleng.

Det største er nok planlegging, forberedelser og gjennomføring av besøket til Sølvguttene.

Det svir litt å si fra meg muligheten til å delta på gjenvisitten i Oslo.

Til våren.

Men det kan godt hende at jeg dukker opp i Kulturkirken Jakob.

Det har vært så mange andre opplevelser også.

Ikke minst å få være med å ta i bruk Slipen til kor arrangementer.

Dette har gjort at Saltdal/Rognan er utrolig godt egnet for arrangementer som dette. Innen en radius av noen få hundre meter,

kan man håndtere et arrangement med flere hundre deltagere.

Da snakker vi både om konsertlokaler, overnatting og bespisning.

Det er umulig å snakke om kor, uten å snakke om kirke.

Saltdal Kirke vil alltid være sentral for Saltdal Mannskor.

Men også Øvre Saltdal Kirke.

Felleskonserter med kor og korps er herlige minner å se tilbake på.

Dette mangfoldet MÅ man ta vare på.

Jeg håper virkelig det tar av med både barnekor og ungdomskor!

Og til deg som føler litt lyst til å begynne i kor – IKKE NØL!

Men det kreves ildsjeler og ressurspersoner!

For oss som har vært og er med i kor, så er øvelser sentralt.

Det er jo der vi er mest.

På sangøvelser og seminar.

Det er der det sosiale fellesskapet skapes.

Det skal ikke legges skjul på at korturer og stevner betyr mye.

Jeg har fått vært med på noen.

Det er mange gode minner fra de turene.

Dette er fra Borge Kirke, og fra et lite kortreff vi var invitert til.

  • Det er mange andre sammenhenger det er flott å være med i korbevegelsen. Ikke minst på 17 mai, selv om Mannskoret ikke deltar vært år.
  • For ikke å forglemme i jula.
  • Særlig det å synge rundt på bygdas Institusjoner. 
  • Pandemien rammet mange.
  • Kulturlivet fikk sin del av begrensninger.
  • Slike opplevelser som dette på øvelsene forsvant brått.
  • Eller, det vil si – “de dukket ikke opp”.
  • Servering på Zoom eller dynket i Antibac er ikke noe særlig.
  • Men kjenner jeg mine sangervenner riktig – så dukker det opp snart.
  • kke
  • Jeg avslutter med noen bilder fra et par stevner her på stedet.
  • ********
  • Jeg håper det ikke er lenge til jeg får oppleve det – som tilskuer!
  • Med dette lille innlegget takker jeg for meg!
  • Jeg ønsker Saltdal Mannskor spesielt – og hele kulturlivet i bygda det aller beste! Lykke til!

 

Kulturens ugress…

Den kommer hver vår.

Klorer seg fast på de utroligste steder.

Vekker glede etter mørke og kalde tider.

Den gir seg ikke, løvetanna.

Det gjør ikke kulturbastionen i Saltdal heller.  

Så sikkert som Storflåget består, spirer kreativiteten på Slipen Scene.

Blåfrostfestivalen har måttet gitt tapt under pandemien.

Det er klart det gjorde vondt.

Men de la seg ikke i stabilt sideleie.

Ta turen innom Blåfrosten – klikk HER

Nei, de fødte nye ideer og overrasket alle.

Med en splitter ny Barnefestival på sommerstid.

På vakre og sentrumsnære Øyra.

25. – 26. juni 2022 braker det løs for første gang.

Ta turen innom Nettsiden og/eller Facebooksiden deres.

Nettsiden – Klikk HER

Facebook – Klikk HER

Nå går pila oppover.

Det går mot sommer og bedre tider.

Vitaminpiller som denne nyheten trengte vi.

Tusen takk til Bamseklemmens far og Blåfrostteamet.

Lykke til!

Riktig god helg og pinse.

Tusen takk for at du stakk innom bloggen min.