Kan det gå bedre nå….?

I går skrev jeg et lite hjertesukk her inne på bloggen.

Det var liksom der det begynte.

Fikk du ikke lest det, så har du en mulighet om du klikker  HER.

Men det nytter ikke å syte og klage.

Så da måtte vi bare gjøre noe med det.

Og her havnet vi.

På vårt kjære sted i Lofoten – Ure Rorbucamping.

Og se hvordan første morgen møtte oss!

Men jeg måtte jo syte bare litt til.

Da ble det et bilde og noen ord på Facebook da vi havnet i fergekøen!

*******

Pakket og klar for noen få dager i Lofoten, i et særdeles særpreget, nordnorsk sommervær.

Det er så vakkert at verken ferga Bodø – Moskenes, eller Bognes – Lødingen, orker å gå fra kai.

Derfor har vi ydmykt funnet en stille plass, helt bakerst i en endeløs kø til Skarberget.

Det blir en lang omvei, men hva gjør vel det?

Trær og busker vinker noe vanvittig til oss, bølgene sloss om kapp for å muntre oss opp.

I tillegg holder himmelens sluser forlenget åpningstid til ære for oss. 🤗

Du hellige skaper, sommeren i nord, så ubeskrivelig minnerik.

 

Vi hadde jo aldri, verken i vårt stille, eller høylytte sinn, tenkt oss til Narvik traktene.

Men den veien ble det, det sørget våre værguder for.

Da ble fokuset noe annet enn vakre motiver.

Men jeg måtte ta frem mobilen da vi stoppet på denne plassen.

Snurr film over, om du har lyst!

Plutselig så begynte bilen å bli enige med oss….

Den hadde heller ikke lyst å kjøre dobbelt så langt som planlagt!

Og den sa virkelig i fra på en klar og tydelig måte!

Så da blir det “båt for bil”, eller rettere – “Båt med bil”, enda en gang.

Det er slett ikke første gang i , sommer.

Altså, disse månedene skapt for sol og varme!

Skulle du, mot formodning, ha lyst å lese om det, så klikk deg inn på “Den Mangfoldige turen”.

Det er heller ikke første turen til Lofoten i sommer.

Altså disse månedene…. nei farsken, det beskrev jeg ovenfor!

Men du har en mulighet til å lese om det også, om du klikker HER!

Det er også en slags fortsettelse av “Den Mangfoldige Turen”!

Men med tittel “Når enden er nær”.

*******

Nå stilte vi heller spørsmålet – “Kan det gå bedre nå..?”

Det får vi se etter hvert, her vi sitter på bua i Lofoten.

Men så inderlig godt hjulpet av venner og kjære, med både transport og lånebil.

DET kan ikke Værguder eller Varsellamper ta fra oss!

NEMLIG!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Nå er enden nær….

Sikkert på tide også. I alle fall med denne fortellingen. Nå orker jeg ikke en gang å linke inn de andre avsnittene fra “Den Mangfoldige Turen”. Jeg er ikke så sikker på at det er så mange som gidder å benytte seg av de. 

Mitt i alt kaoset med bilberging, leiebil og to verkstedbesøk, fikk vi beskjed om bortgangen til en onkel av min kjære, en hedersmann som ble nærmere 103 år. Det tar jeg meg tid til å linke, siden det var grunnen til at det ble en fortsettelse på turen.

Klikk og les HER

Men hvorfor Hurtigruta enda en gang…? Joda, med all usikkerheten med bilen, så hadde vi bestilt plass der, og leiebil i Lofoten. Når vi fikk vår bil i orden, så fikk vi rede på at Hurtigruta krever avbestilling 30 dager før avreise.  Vi måtte bare beklage at vi ikke visste om dødsfallet for 30 dager siden – men fikk diskutert oss til plass for bilen også.

Skjønt jeg var spent på OM den ble med, for den stod, ensom og alene på kaia, nesten til Kong Harald kastet loss.

Men vi kom oss avgjorde, både vi, og den bortskjemte bilen vår. Ut forbi moloen og rett ut i Vestfjorden.

Noen glimt av andre sjøfarere…

Vi farter mest i området Stamsund-Sennesvik-Ure-Leknes, når vi er i vakre Lofoten. Men det kan ofte være sånn som dette, i skodda´s favn, for å si det sånn.

Men vi fartet også litt rundt omkring mens vi var der denne gangen, ikke minst på hjemreisedagen, siden Hurtigruta går sent på kvelden fra Stamsund. Heldigvis var det ikke vårt bildekk som lå nede i skråningen i bildet over. Noen har ingen respekt for naturen, det er til å gråte over. 

Det var ennå lite turister i Lofoten, kun mer fastboende, om man kan si det sånn.

Vi lå på hotell på Leknes. Helt greit å fint å bo der. Men hele TV systemet hadde knekt sammen i et tordenvær, men hva gjør vel det – når vi kan ordne oss som vist ovenfor – ja du må klikke i bildet for å skjønne….

Etter å ha fått fortreffelig middagsservering hos en venninne av min kjære, så var vi klar for hjemreise. Atter en gang med Hurtigruta, i et vått og hustrig vær. 

Denne siste turen ble en nedtur, faktisk. Alt av serverings muligheter var stengt, ja – bortsett fra drikke i baren og  brus og snacks/godis i resepsjonen. Det viser bare at Hurtigruta ikke har fokus på de som reiser sånne korte turer, fra havn til havn. Men vi berget oss, og kom oss hjem. Både vi og bilen.

Bildene ovenfor er tatt utenfor boligen til to gode venninner av min kjære.

Det får være avslutningen på denne føljetongen om “Den mangfoldige turen”.

Tusen takk for følget til alle som tok seg tid til å bli med. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Den mangfoldige turen – del 4

Jeg gir meg ikke. Har man først lagt ut på en sånn tur, så må man prøve å komme seg hjem igjen… klarer vi det – med stil? Skulle noen ønske å være med fra begynnelsen, så kan dere klikke dere gjennom de tre foregående innleggene –

DEL 1

DEL 2

DEL 3

Det er ikke alt som går som man planlegger. Men jaggu havnet vi i Verdal og helt ute på historiske områder som Stiklestad. Vi hadde ingen tanker om å overnatte på hotellet der. Men det gjorde ikke vondt å bo der, i en kombinasjon av det moderne og det historiske. 

Bakgrunnen for den opplevelsen, var at bilen begynte å leke bajas. Faktisk allerede på tur opp mot Dombås. Det resulterte i ganske mange varsellamper, generert av Dieselpartikkelfilteret. Et miljømessig genistrek som har skapt mye frustrasjon. Men dette innlegget skal ikke handle om akkurat det perspektivet. 

Vi hadde klart å få diskutert oss til en time på merkeverkstedet i Verdal dagen etter. Det gjorde litt godt å få senket skuldrene, svelget litt bannskap og grums, med denne utsikten. 

Våre forfedre fikk ut sine frustrasjoner og “forbannelser” på helt andre måter. Men jeg roet meg ned, og tenkte at det nyttet neppe å gripe til våpen. 

Jeg er usikker på om det var bidrag fra de høyere makter, eller noe annet, men om morgenen oppførte bilen seg helt normalt. Etter samråd med merkeverkstedet, kunne vi kjøre videre mot nord. Jeg skal ikke påstå at jeg følte meg helt trygg på beslutningen, men verkstedet hadde “dyttet” oss inn i en allerede fullt belagt dag, så alternativet kunne fort blitt en overnatting til her. 

Ryggmargs følelsen skulle vise seg å stemme ganske så bra. Med en stor grad av variert trygghet, og ikke minst totalt fravær av den “godstemningen” i bilen, klarte vi med nød og neppe å komme oss til Mosjøen. Men da var det stopp. Enda et nytt merkeverksted anbefalte ikke å kjøre videre. Så det ble bom stopp her, i krysset mellom E6 og veien til Sandnessjøen.

Heldigvis hadde vi mobilitetsgaranti, etter siste service på bilen. Så det endte opp med en hektisk halvtime, hvor en initiativrik dame fra Viking kom og hentet oss i sin privatbil, og fraktet oss til Avis, som faktisk lå rett over veien for Merkeverkstedet, som etter hvert ville få levert min bil av redningsbil fra Viking. 

Dama hadde gitt beskjed til Avis, at hun skulle ta de i nakken, om de vågde å stenge før vi hadde fått rekvirert ut en leiebil. Men vi møtte bare velvilje og hjelpsomhet, så alt ordnet seg – på den måten!

Ikke lenge etter var vi tilbake, og fikk lastet baggasjen over fra vår bil. Egentlig skulle jeg vært sur og forbannet på vår bil i det øyeblikket. Men det var faktisk litt vemodig å forlate den, ensom og alene, når vi omsider satte kursen hjemover.

For de som ikke er kjent, så hadde vi bare 25 mil, cirka, før vi var hjemme. Når vi kjørte over Saltfjellet, slo tanken meg……. Hadde vi rett og slett skjemt bort bilen vår? Siden vi lot den få tur med Hurtigruta sørover….? Den tanken slapp ikke hodet mitt, så hvem vet?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Den mangfoldige turen – del 3…

Når man lager en sånn “tur-serie” som dette, kan det være greit å legge inn linker til de forrige “kapitlene”:

DEL 1

DEL 2

Hurtigruta går innaskjærs det aller meste av turen. Men når sånne åpenbaringer dukker opp, så begynner vi å tenke på etappen fra Trondheim og nedover mot Skedsmo og Lillestrøm. Det er noen mil det også, og da på fire hjul. Det blir tidlig start, for vi legger til piren i Trondheim før sju på morgenen.

Det var en grei følelse å finne igjen bilen på kaia. Bortsett fra at mannskapet hadde justert både seter og speil, og alt, bare for å kjøre bilen på land. Men etter litt “brumling” så var vi klare for å ta fatt på veien sørover. Vi hadde ikke kjørt så veldig langt før vi kom inn i helt andre klimatiske forhold, enn de som var årsaken til at vi måtte ta Hurtigruta i bruk.

Turen gikk smertefritt, og nesten i ett. Bare et kort stopp for en liten matbit på Dombås. Så vi var tidlig fremme på hotellet vårt i Lillestrøm. Det skal sies at det var litt mer romslige forhold der enn lugaren ombord i MS Vesterålen. Med det var vi jo klar over. 

Ikke minst sengene hadde en noe annen standard. Det kunne jo være greit, siden vi skulle hospitere her i fem døgn. Selv om mesteparten av tiden ville være sammen med våre, så mye som mulig.

Men vi hadde litt tid for oss selv også, som her innom “Firenze”, en restaurant på Skedsmosentret. Der var vi et par ganger, hvor vi også traff kjente.

Høydepunktet på turen var selvsagt konfirmasjonen til vårt siste barnebarn. Den skulle foregå i Kulturhuset i Lillestrøm, og var borgerlig. Været var vakkert, og det var flott og sommerlig pyntet utenfor Kulturhuset.

Her er salen klargjort for pulje 3 på den dagen. Det er tydelig at det er mange som velger å konfirmere seg borgerlig. Det var litt spesielt å bevege seg rundt i folkehavet utenfor, for oss som ennå befant oss i et koronamodus i hodet. Men det gikk bra.

Jeg drister meg til å legge ut dette bildet, uten å ha spurt om lov fra noen. Motivet er jo “Seansen”, og ikke enkeltpersoner. Jeg respekterer alle de som ikke ønsker å få lagt ut bilder av seg selv.

Dette har jeg derimot ingen “skrupler” med å legge ut bilde av. Bordet til festen var vakkert pyntet, og farmor og farfar fikk sitte sammen. Får det våkne øyet… så kan man ane en viss fokus på “fotball” som pynt på bordet!

Kakebordet i sånne anledninger er bare helt fantastisk. Også her kan den våkne leser ane at det må være en fotballfrelst kar som stod som konfirmant denne dagen. Og det stemmer på en prikk.

Et annet høydepunkt på denne turen, var å få treffe denne gjengen. Vårt eldste barnebarn, av fem, og eneste jenta, sammen med sin samboer og deres tre gutter – VÅRE tre oldebarn. Det var spennende å kjøre og hente de på Gardermoen. Ville det bli plass for hele gjengen med barneseter, dobbel barnevogn og baggasje. Men det gikk bra.

 

Det ble flotte dager med mange gode minner. Men intet varer evig – ei heller de dager med våre kjære. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

Den mangfoldige turen – del 2

Fikk du ikke med deg første del av turen – så kan du lese den om du klikker HER.

Uansett så befinner vi oss på MS Vesterålen, med medbrakt bil, på tur sørover fra Bodø til Trondheim….

Da jeg våknet og stakk opp for å få meg en kaffekopp, passerte vi akkurat Olje&Gass basen i Sandnessjøen. Den fikk jeg æren av å være med å åpne i sin tid, gjennom min daværende rolle i NHO Nordland. Utrolig flott å se bra aktivitet der. Det er også tydelig at snøværet har vært aktiv her også. Beslutningen om å ta bilen på Hurtigruta virker ikke mindre fornuftig når jeg ser det….  

Min kjære og jeg er ganske selvhjulpne når vi er på tur, og stortrives i eget selskap. Lugarene på MS Vesterålen er ikke akkurat rause med plassen, men har det man trenger på en sånn tur. Vi ordnet oss med noe nattmat hjemmefra, siden avgangen fra Bodø var 02.30. “Nistepakken” holdt godt og vel til en stille frokost på lugaren. Nå er ikke madammen så begeistret for fotograferinga mi i slike stunder, men hun er desto mer raus med tilgivelsen. 

Vi får med oss De 7 Søstre, mens vi glir sørover. Det er ikke akkurat shorts-vær på dekk, men stille og vakkert likevel. Det er faktisk mange turister med, så vi observerer ivrig aktivitet med fotografering og diskusjoner. Det er ingen tvil om at Norskekysten fascinerer og sjarmerer turistene. 

Plutselig merker vi en uvant manøver på Hurtigruta, mens det kommer informasjon over høyttaleranlegget. Vi skjønner fort hva som skjer, når vi titter ut av vinduet på lugaren. 

Her legger Vesterålen an til en stopp og 360 graders manøver, for å vise frem et av naturens attraksjoner på Helgelands kysten, nemlig Torghatten.

Du har kanskje ikke hørt “Sagnet om Trollfjellene i nord”. Jeg fant denne herlige sangen på YouTube. Ta deg tid til å lytte, det er virkelig verd det, og gir sagn-fortellingen liv.

Det tar jo godt over et døgn med Hurtigruta fra Bodø til Trondheim, så vi må ha oss litt middag på turen. DET makter vi ikke å fikse på lugaren på MS Vesterålen. Her er vi godt plassert i restauranten og venter på servering. Gubben fikler som vanlig med mobilen og finner nye motiver, og det gjør han som regel. Det er jo slett ikke å forakte når man får dobbelt opp av det man er glad i – eller hva? 

I restauranten serveres det tre retters. Her er forretten, som var svært god. Det var middagen og desserten også. Men de ble det mindre med bilder av. Det hender faktisk at jeg glemmer å knipse, særlig siden jeg har ganske svært inaktiv på bloggen det siste året. “Blogge-blikket” har tapt seg litt, men det kan jo være alderen. 

Men jeg klarte ikke å la være, når jeg kikket opp på veggen over hodet mitt i restauranten….  “Knips”.  

 

Fortsettelse følger…. 

#hurtigruten #helgeland #visitnorway #visitnordland

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat.

En mangfoldig tur,,,,, – del 1

Mai måned er nok konfirmasjons-måneden mer enn noen annen rundt om i landet. Vi hadde lenge hatt planer om å kjøre sørover til Skedsmokorset for å være med på konfirmasjonen til vårt siste barnebarn. Men mai måned kan også være den lunefulle når det gjelder vær…. 

Vi tok rett og slett ikke sjansen på å kjøre med sommerdekk over Saltfjellet og andre lumske områder, med sommerdekk. Vi så heller ikke lyst på å komme ramlende sørover med piggdekk først i mai… enkelt og greit. Derfor ble det action på nettet for å få plass for oss og bil på Hurtigruta fra Bodø. 

Nå er sjarmen den at Hurtigruta går kl. 02.30 fra Bodø på sørgående. Så vi kjørte hjemmefra sånn ca. halv ett på natta for å være klar når MS Vesterålen kom nordfra kl. 01.30. I dag har båtene bare en times liggetid i Bodø, så det er greit å være presis om man skal være med. 

Og presis var også Vesterålen, en av de eldste Hurtigrutene i dag. Men en vakker båt, vi kan skue mellom gitteret som skiller oss fra ISPS kaia. Her er det ikke bare å spasere ut på kaikanten, som det en gang var. 

Men porten åpnes når Vesterålen siger sakte, stille – men sikkert inn mot kaia. Alt går så stille og smertefritt for seg. Her er det vante folk som håndterer alt, både på kaia og ombord. 

Det føles godt å vite at bilen og vi er trygt ombord, og kommet oss på lugaren. Selv om ho mor protesterer på fotograferingen min, så høres det ikke så alvorlig ut. Her er nok tanken på å komme seg under dyna, den som er nærmest. Det er ikke veldig lenge til vi er på tur sørover.. og vi skal våkne til frokost på Helgeland…. 

……fortsettelse følger…..

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

What the f…, YOU here…?

Ja, hvem hadde vel forventet å finne denne karen her på Røros.

Og i tillegg en skikkelig amerikansk styling.

Overgangen fra det utvendige miljøet vi hadde gått gjennom, var stor.

Men nå var mye nedstengt denne dagen, og andre steder overfulle.

Så da tuslet vi inn til Elvis.

Det var ingenting å si på maten.

Spareribs med tilbehør.

Grei betjening og hyggelig på alle måter.

Men det var liksom ikke Rallarsang og sleggeklang i veggene.

Mette og gode, trasket vi videre mot hotellet.

Da passerte vi dette huset.

Det var nok ikke Elvis som bodde her, men Evensen.

Turde ikke kakke på.

Ikke godt å vite hvem som åpnet….

Det vrimler av detaljer i dette vakre gruvesamfunnet.

Men det er vanskelig å forestille seg hvordan livet var for folk flest.

Sola sniker seg frem i alle smug og trange gater.

Her tusler vi opp bakken mot hotellet.

I bakgrunnen ruver slagghaugene i sola.

Tenk for et slit det må ha vært.

Vi har mye å takke fortidens slitere for.

Alle vi som tar velstanden i Norge for gitt.

Vi angrer ikke på at vi tok turen innom vakre Røros.

Selv om vi støtte på selveste Elvis.

Mot alle odds.

Har du lyst å lese mer om turen vår til Røros, så klikker du HER.

Føde for ånden, magen og opplevelsen i Bergstaden….

Det kan fort bli mange innlegg og for mye, når man er på sånne steder.

Som Røros.

Her kommer et sammendrag av opplevelser.

Om vår første dag og det ærverdige hotellet, kan du lese om du klikker HER.

Guiden vår hadde fått taleforbud, så vi måtte klare oss helt på hånd.

Men vi er nødt til å ta vandringen i byen i vårt tempo.

Sånn er det bare.

Det gjør at det blir lite kunst og mest kaos.

Neida, det blir akkurat passe av det aller meste.

Vi er ikke pokka nødt til å traske innom hver krok og krik.

Kirka passerte vi både fra og til hotell/spisesteder.

Så der måtte vi innom.

Der inne var det både prektig og mektig.

“La de små barn komme til meg, hindre dem ikke… “

Sånn lyder ordet.

Jeg må si at jeg følte meg som et lite barn under denne prekestolen.

Et lys i sanden virket mer jordnært.

Det er mangt vi kan tenne lys for i våre dager.

Ikke minst “å sette i bås”.

Og båser var det i fleng i Røros kirke.

Vel ute igjen, stusset jeg på denne trappen….

Hvor førte den egentlig…

Den var i alle fall ikke riktig så prangende som prekestolen.

Det var ikke lett å ta bilder i gågata uten å få med fremmede mennesker.

Som kjent, liker jeg ikke å legge ut bilder av mennesker, uten tillatelse.

Og man kan jo ikke fly rundt i gata og spørre om det 😀

 Men denne flotte jenta stilte opp.

Til og med i sprit ritualet før middag på  Vertshuset på Røros Hotell.

Her er maten, stekt torsk til meg og andeconfit til min kjære.

Beklageligvis fikk anda en stemoderlig behandling på bildet.

Men det forsikres at den var fortreffelig på alle måter.

Stein på stein, bokstavelig talt.

Mye er på skeive og på skrå i Røros.

Naturlig nok i det terrenget.

Det er ikke lett å forestille seg hvordan det så ut i hine dager.

Da reinbukken sparket bort mosen i dødskampen og åpenbarte naturens gave.

Nå står den der og skuer ut over resultatet av oppdagelsen.

Mens vi mennesker trasker rundt på slagg dungene.

Kanskje uten å tenke på det blodslitet som ligger bak hver eneste neve med slagg……

 

#røros #roros #gruvesamfunn #bergstaden

På historisk grunn…

Da var vi ankommet Røros.

For første gang i vårt liv. I

kke på sykkel da.

Den var her nok før oss.

Men når det er sagt, så er ikke bil det beste fremkomstmiddel her.

I går la jeg ut noen detaljer om hotellet.

Det kan du lese om du klikker HER.

Den måtte vi sette fra oss et par hundre meter unna.

Ved kapellet.

Så jeg håper den er der når vi skal forlate dette vakre stedet.

Her er min kjære på vei inn på hotellet.

Det har vært i privat eie, men er nå overtatt av Røros Hotell.

Men det har beholdt sin sjarm på alle måter.

Utsikten fra rommet klager vi ikke på.

Her kommer noen detalj bilder fra foajeen og stuer.

Der er gratis kaffe og te tilgjengelig hele døgnet.

Du får se selv når du scroller nedover….

Vi koser oss som bare det.

Det kommer nok flere innlegg fra denne turen.

Gubben er jo helt krakilsk med å ta bilder av alt mulig…..

Det slumper til med et og annet “Speil selfie”.

Montro hva veggene her hadde kunnet fortelle…

Vi er heldige som kan nyte dette på denne måten.

Det kan vi takke våre forfedres slit for.

Erzscheider Gården…

Da var vi i Røros.

Som de fleste kanskje har fått med seg.

Her kommer de første glimt fra hotellet.

Ærverdige Erzsheidergården.

I dag eid av Røros Hotell.

Inngangspartiet.

Sjarmerende og velholdt på alle måter.

Vi ble anvist til Blåtimen.

Mange artige navn på rommene.

Jomfruen var litt lenger borti gangen.

Men henne fikk jeg ikke ligge på.

For å være helt ærlig, så foretrekker jeg min kjære gjennom snart 50 år.

Rommet er ikke stort, men sjarmerende.

Rent og pent og alt på stell.

Her er noen glimt fra frokostsalen.

I dag fikk vi frokost tid kl 08.00.

Men slett ikke å forakte når alt står nylaget og urørt.

 

Her over er noen bilder av mer detaljer.

Det er svært enkelt å trives i sånne omgivelser.

Dette er også en måte å bevare historien på.