De aller fleste har kanskje hatt en firbent venn av et eller annet slag. Det har vi både katt og hund. Min kjære mamma hadde flere katter, men denne var spesiell. “KurreMurre var hans navn”.
Dette er bilder av bilder, så ikke så veldige god kvalitet. Men det var liksom ikke det sentrale. Et skikkelig “fangbarn” var han, men slo seg også til ro i egen stol 😀
Skulle han strekke seg skikkelig ut, så var senga å foretrekke! Men man kan vel ikke beskylde han for å gjøre det i “anstendighetens navn”.
Joda, det kunne man selvsagt, av og til, når det lignet en mer normal sovestilling.
Men det var ikke alltid den sovestillinga fant sted i en stol eller i senga……
I det hele tatt, så var han ganske så kreativ med å varie på sine sengeplasser 😀
Men bidèen beslag la han fullstendig. Bare se på blikket, det er ikke til å ta feil av 😀 Dessverre endte han sine dager etter en tragisk påkjørsel. Men det er enkelte dyrevenner man husker bedre enn andre, og de trenger ikke være dine engang. Du kan lese om en sommerforelskelse ved å klikke HER.
Det er ikke første sjauen vi har hatt, men litt sårt å fylle henger på denne måten. Sist vi tok en slik sjau, så var det i kjeller og på loftet. Det kan du se et innlegg om HER
Denne gangen er det “saker&ting” fra leiligheta som blir håndtert med hard hånd. Her er vi på ”tippen”, biter tenna sammen og kaster.
Det gjør det ikke bedre at det er rimelig varmt og godt. Men klager? – nei det er fullstendig uaktuelt.
Men alt havner ikke på søppeltippen. Noe har vi tatt vare på og får seg et god bad i Zalo vann.
Etter badinga, så er det tørking i varmen og pakking i esker.
Røde Kors Omsorg, er i ferd med å åpne en flott kombinasjon av litt brukt salg og kafè. De ville gjerne ha det vi hadde samlet sammen. Og takk for det.
Det kan nok godt hende vi tar oss en tur innom der når de åpner, og mimrer litt. For de lokalkjente, så er det i samme lokale som Wehrmann hadde sitt bakeri og kafè. Følg med i avisen når det kommer en forhåndsomtale.
Bilder i løsvekt og album dukker også opp. DET blir ikke kastet. Det kommer nok noen bilder etterhvert. Men denne gangen vil jeg bare takke min kjære mamma og pappa. Minnene lever uansett.
Ikke prosa på så veldig høyt nivå. Tankerekka blir avbrutt av helt andre lyder. Her kommer et småfly durende over småskogen og hodene våre. Du kan lese mer om dette i et innlegg fra i går – bare klikk
Men det er ikke bare på flyplassen eller nede på badestranda det foregår. Hitenfor vår vakre kirke og rett ved siden ca vakre Rognan Fjordcamp, er en gjeng i gang med å lage mål, for flygende vesner. Jeg skrev faktisk noen ord og Kirka og kirkegården i går også – har du lyst å lese det, så klikkHER
Her kommer den første susende inn mot målet. Det er tydelig at det foregår et stevne i fallskjermhopp, både formasjonshopp og presisjon. Beboerne på Rognan Fjordcamp får plutselig uventa underholdning. Campingen ligger jo idyllisk til, bare noen få hundre meter unna sentrum. Klikk deg inn å ta en titt – HER
Det hissige småflyet står på, og bruker ikke så mange minutter før det er klar for en ny tur.
Her forsvinner det raskt og effektivt så høyt opp som det bare klarer.
Hvis du er heldig så kan du se seks fallskjermhoppere som akkurat har brutt ut av formasjonen.
Og da var plutselig kampen om lufta i gang.
Jeg er faktisk ikke helt sikker på hva slags fugl det var (kanskje ei kråke….) Men den har en uomtvistelig fordel med sine flyveferdigheter, og rømmer oppover i sikkerhet.
Fallskjermhopperne har bra kontroll de også, her kommer de seilende inn på rekke og rad mot målpunktet som du kan skimte i gresset litt til høyre for hopperne.
Her er en av de siste på vei inn. Og alt foregår i våre nærområder
Her er en gjeng på tur nedover mot badestranda. Vi ser kirketårnet og campingplassen, og rett bak den er Rognan Sentrum.
Og her er et av våre vakre friluftsområder. Jeg har skrevet uttallige innlegg om dette området. Det er bare å søke på “Øyra” på bloggen, så plopper de opp 😀
Her kan du bade, slappe av, spille freesbeegolf, trene i ulike apparater, spille ball på ulike måter.
Vi slappet av og nøt sola. Mens så masse artig skjedde rundt oss 🙂 Kan vi ha det bedre enn dette ?
Studerer man Bloggtoppen, så er det ikke tvil om at der finnes det mange kvinner. Men om det har en sammenheng med teksten i dette innlegget, er jeg mer i tvil om 😀 Men den teksten dukket opp i sakene etter min kjære mor. Hun vare en vakker, kjærlig og flott kvinne.
Dette er såvisst ikke noen statue av min mor, men et symbol på “Kvinnen”. Da drister jeg meg å kopiere inn den teksten jeg fant.
Det finners så mange slags kvinner – av Ingvald Amundsen.
Det er et faktum at helt fra Evas dager, så har ikke kvinnen vært noen enkel skapning å bli klok på. For tenker man etter, så finnes det så mange typer kvinner. Men her skal det nevnes bare noen få:
Den tynne kvinne og den trinne kvinne
Og kyss meg lett på kinnet kvinne
Den varme og den svært så ømme kvinne
Og skal vi sammen rømme kvinne
Den late og den flate kvinne
Og hun som går på gata kvinne
Hun med nordlyset i håret kvinne
Hun som heller salt i såret kvinne
Den snille og den god kvinne
Hun som rister lett på hodet kvinne
Hun med fregner på sin nese kvinne
Hun som ikke kan for hun skal lese kvinne
Den rike og den pompøse kvinne
Den mer rigorøse kvinne
Den morsomme og den lette kvinne
Den fullstendig korka tette kvinne
Den tungt religiøse kvinne
Og selvfølgelig den løse kvinne
Den høyt sofistikerte kvinne
Den mer indignerte kvinne
Den sjarmerende og sjenerte kvinne
Den lettere frustrerte kvinne
Den trygge og den nære kvinne
Hun som tenker på sin ære kvinne
Hun som lukter løk i håret kvinne
Den som feller lett en tåre kvinne
Hun som fanger deg i nettet kvinne
Hun som sikkert er den rette kvinne….
Og alle de vakre fra sin ungdoms lyse kår.
Til de sitter i en gyngestol med søvbestenket hår.
Og smiler av erobringer i hin forgagne år.
For alle har de fristet litt, med frukter fra sitt tre.
Legg deg disse ord på minnet, og gå ut så skal du se.
Lille Rognan i Saltdal Kommune har faktisk en flyplass. Her hadde tyskerne store ambisjoner under krigen, og var i full gang med å anlegge en “Storflyplass”. Om du ikke tror meg, så kan du konferere med Wikipedia (selv om de neppe har rett i alt) – bare klikk HER Nå er det til og med kommet hangar der. Men det er neppe dette flyet som surrer over oss denne helga…..
..og i alle fall ikke dette. Et av mange i den interkontinentale flyforbindelsene som har rute over oss, men det blir lite lyd fra den høyda.
Uansett hvilket fly det er, så daler de ned, den ene etter den andre, og fra store høyder. Fasinerend og artig etter min mening.
Ikke så lett å fange inn disse dristige menn og kvinner, med et mobilkamera og i sterkt solskinn.
Men ned kommer de, det er i alle brennsikkert. Vi som har levd en stund, har jo opplevd seilfly og stor aktivitet på vår lille flystripe.
Den aktiviteten kommer neppe tilbake, men det er trivelig med litt action en og annen helg.
Nå er våre politikere i ferd med å regulere tomteområder i skogsområdet mellom kirkegården (les mitt forrige innlegg fra i dag ved å klikke – HER) og flyplassen. Er dette lurt? – jeg bare spør.
Ja, sånn lyder det i den gamle salmen av Grundtvig/Lindemann. Jeg ser jo at enkelte steder i landet har byttet ut “gammelt hus” med “ustelt hus”. Det kan man faktisk ikke gjøre her på vårt lille sted. Til venstre i bildet ligger Menighetssentret, som i sommer er malt og shinet av en flittig dugnadsgjeng.
Det gamle bårehuset er revet, og det nye er i ferd med å reise seg i skråningen ned mot den nye delen av kirkegården.
På oversiden kan man se hvordan bygget kommer til å bli. Kontrasten til det gamle er enorm.
Når vi var en vannerunde i går, så var det litt trist å se dette synet ved en av vanningsstasjonen på den nye kirkegården. Men det kan selvsagt ha sine naturlige årsaker.
Det er i alle fall godt tilrettelagt for sortering av avfall.
Kirken den er et gammelt hus, men den er slett ikke ustelt her. Det begynner å bli langt mellom gravene på den eldste delen av kirkegården. Det er jo i hovedsak den nye delen som brukes. Der finner man jo flere kjente enn i sentrum en lørdags formiddag.
Vingene spriker i lyst og lengsel, tvinge seg ut fra dette stengsel.
Fly mot verdens vakreste lyster, langs fjell og vidder og solrike kyster.
Livets gave er lengselens mot, fanget du det før livet forlot?
Se denne skjønnhetens fristerinne. Er det denne du gjerne vil finne?
Spre dine fargeglade vinger, føle på lykken og se hva den bringer?
Hvem kan fortelle og hvem kan si? Hvem kan spørre og hvem kan gi?
Det er dine vinger som flytter på deg. Hvor de deg bærer, det vet ikke jeg.
Hva er det jeg ser på de grønneste blader? Flagrer du her dine siste dager ?
Midt blandt potetenes enkle valører. Farger du dagen med dine kulører.
Det enkleste kjære og evige nære. Det valgte du visst, at du aldri kan lære!
Kanskje det er bare slik det skal være? Et liv i mot døden i kjent atmosfære.
I går skrev jeg om rydding etter mamma og pappa. Da fant jeg mors- og farsdagskort som jeg hadde gitt dem da jeg gikk på barneskolen. Om du ikke fikk med deg det, og har lyst å lese, så kan du klikke HER – Ha en nydelig helg og sommer.
Det var en gang i tiden, da de aller fleste bare hadde et sett med foreldre. Da var det vanlig på skolen å lage morsdags- og farsdagskort, selv om det måtte være vondt for de som hadde mistet en, eller begge sine foreldre. Jeg tror ikke det lenger er vanlig praksis rundt om.
Nå driver vi å rydder i esker etter min kjære mamma, som døde i fjor. Da dukker det opp mange minner. Disse to kortene, har jeg laget til mine kjære foreldre når jeg var ganske ung.
Her er hele vår lille familie samlet på min konfirmasjon. Kortene over var nok laget lenge før det. Nå er det bare min eldste søster og jeg igjen.
Det er ikke jeg som har laget de små versene i kortene. Jeg kan ikke huske at jeg tenkte tanken på å lage rim på den tida. Jeg fant dette verset igjen i dette diktet –
Handi hans far min var sliti og hard
og skrukkut som gamalt horn,
ho fekk si bragd på den magre gard
i træling for kona og born.
Fekk ho sin svip av den tungføre år
i andror so mang ei stund,
og jamt um natti ho var so sår,
hans auga det fekk ikkje blund.
Handi hans far min, eg gløymer ‘kje ho med fingrane krøkt av mein, ho ligg og skin i mitt minne no so fin som ein perlestein.
Tidt når eg veiknar, og båten driv av,
eg tykkjer hans trugne hand
enn ror ved sida mot straum og hav
og bergar meg båten i land.
Jeg fant til og med en lydfil på dette diktet – lest av Trond Brænne, prøv å klikk HER
Her har jeg gjort det litt avansert, med luke og nøkkel til 😀 Og glansbilder også.
Her er et llite nærbilde, bare for å illustrere hvor nøye jeg var 😀 Er jo litt stolt, det må jeg få lov å si 😀
Det øverste verset, kjenner vel de aller fleste til. “Tre søte småbarn” – hvis ikke så finner du en fin versjon ovenfor, det er bare å klikke 😀
Men hvordan jeg har funnet frem til disse versene, aner jeg ikke. Dette verset du ser over, til min kjære mor er en skillingsvise fra Kristiania skrevet i 1896..
Klikker du over så kan du høre hele sangen, sunget av Rita Engebretsen og Helge Borglund. Teksten kan du finne på Wikipedia, ved å klikkeHER.
Det ble en rørende stund for meg dette, håper du fikk det litt koselig også.
Tusen takk kjære mamma og pappa for den inspirasjonen dere har gitt meg. De små versene betyr kanskje enda mer i dag enn den gang!
På tur heim fra Lofoten, så bestemte vi oss denne gangen å ta ferga fra Svolvær til Skutvik. Det var det vi alltid gjorde “før i tida”. Men da kom regnet og venting ble det….
Men vi kom oss med, så farvel vakre Lofoten, for denne gang.
Skutvikferga går jo alltid innom Skrova, så den første etappen er ikke veldig lang. Men den kan være heftig når været finner det for godt. I dag var det bare vakkert og herlig.
Sjøsprøyten har ikke akkurat vasket vinduene rene og blanke, Men man kan se det vakre i det meste om man vil.
Sola skin gjønna skitne ruta. Det skakar og riste i gamle skuta.
Væstfjor’n ligg som et speil å glitra. Du kjenne ei glede som pirre og sitra.
Tænk dette landet, me fjell og me fjord. Et eventyr langt hær oppe i nord. Det e’ dette du ælska, det e’ hær du bor!
Og da kommer rimetrangen snikende igjen.
Men brått så får gamle øyne øye på et skilt på veggen. Jaggu er vi ombord på en Saltdaling!
Da våkner lokalpatriotismen så det holder. Jeg må ut på dekk en tur til. Visst er det “Røst”, jeg husker da godt da den ble bygget hos Johan Drage AS.
På tur inn mot Skrova, må jeg filme litt. Klikk på pila over så får du se (den ligger også på Youtube),
Lenge siden vi har vært på Skrova, men det blir ikke tid til å sette foten på land denne gang, ei heller å sette rompa på Millionærbenken.
Så bærer det forbi noen små øyer og holmer….
… og ut i Vestfjorden og inn mot fastlandet. Vel fremme så er det bare å komme seg på land og få unna de siste milene med bilen.
Om du har lyst å lese noen eller alle de andre innlegg fra vakre Lofoten, så kan du klikke HER.
