Livets veier

Livenes mystiske, svingete veier.

Hva kunne vi ane ved livets start.

Det er jo mot fremtiden hjertene lengter.

Det ville hver sjel med sikkerhet svart.

 

Hjertene banker med iver og lengsel.

Mot drømmer som svever mot himmelens hvelv.

På veiene møtes det frihet og stengsel.

Det vet de som lever et liv i mot kveld.

 

Måtte vårt hjerte i vandringens hunger.

Fylles av glede for venner så kjær.

Ikke med hulrom som knuger og runger.

Som fylles av glemsel for de som var nær. 

 

Lyset kan vise oss veien og lede.

Lyset kan blende og føre oss vill.

La det få skinne på det som vil glede.

Slipp aldri de selvgode kreftene til. 

 

Lysene lever jo aldri for evig.

Hva er det da som kan farge vårt liv?

Glem aldri hånden som varmet så kjærlig.

Som var der og støttet når vi var i tvil.

 

Si disse ord når du kjenner det banker.

La de få glitre som hjerter i sol.

Ha de i hjertet hvor du enn vanker.

Som kompassenes pil – fra pol til pol.

 

Det er så lite som egentlig kreves.

Et smil og et ord og et vennlig blikk.

Blant alle de liv som fødes og leves.

Finnes det sjeler som ingenting fikk.

 

Lyset må skinne på venner og kjære.

Slik at de pleies som rosenes stell.

Det ER jo det lille og ikke det svære. 

Som preger ditt liv når det lir mot kveld.  

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens vennskap

Den er her, snikende iskald og våt.

Det nytter verken med hyl eller gråt.

Høstens fortærende, kraftfulle makt.

Fnyser i hovmod sin kalde forakt.

Intet kan gjemmes og skjules for den.

Gi deg i nåde og møt den som venn.

Naturens prakt, unik i sitt mangfold.

Søker seg sammen som levende skjold.

Holder ut gjennom nærhetens støtte.

Krefter tappes, de vakler så trøtte.

Sakte, så sakte de siger mot jord.

Ned til det stedet hvor røttene bor.

 

Men noen vennskap glitrer i glede.

Oppstår nesten som født i et rede.

Et lite frø fra et helt annet sted.

Finner en «stemor», der slår det seg ned.

Midt mellom bjørkas hvitkledde stamme,

Vokser den frem som bilde i ramme.

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

Det er jo bare ei flis….

Jovisst, var det bare en flis.

Men når den løsner midt i badegulvet, merkes det.

Man merker fullstendig interessen for alle andre fliser….

Flisa løsnet ja… 

Men den er jaggu meg ikke lett å få opp.

Men en overraskende tålmodighet dukket opp…

Dette er ikke akkurat en jobb jeg har gjort ofte..

Men det er bare å trø til…

Da kom denne gamle leca blokka til nytte.

Pent servert på en papp tallerken… 

Så var det fuging.

Samme jobben, selv om det bare er èn flis…

Men jeg håper ikke flere løsner med det første.

Røre, røre…. 

Innspurten,,,,

Ikke enkelt å få det helt likt.

Til min store forferdelse, så fant vi ut at det er 21 år siden badegulvet ble lagt.

Det har blitt skura noen ganger siden da…

Men gubben er jo helt lik…

Siden 21 år siden…

Eller hva 😀

Har du husket å dra til H……

Høst og frost og skumle veier kommer brått på.

Hvert eneste år.

Jeg syns ikke det er lenge siden “Sommerskoa” kom på bilen.

Du kan lese fra 2019 HER.

Det fine med å bruke Dekkhotell, er at man får en påminnelse.

Jeg får påminnelsene hos Saltdal Dekk og bilservice

Ikke bare om å legge om hvert halvår.

Men å dra til Hjulboltene, etter en stund.

Nå burde jeg kanskje spylt av de først…

Det er ikke bare å være skodd for vinteren.

Men skoene bør sitte fast.

Hele vinteren gjennom.

Så husk å –

“Dra til Hjulboltene” !

Du kjenner det på deg…

Du kjenner det på deg.

Sola glitrer i høstgule blad.

Men du kjenner det på deg.

Det kvitner i topper av fjell og li.

Du blir ikke glad.

Du blir ikke lei.

Du bare kjenner det på deg.

At alt har si ti’.

Det kjenner du på deg. 

Snart tar sola farvel.

Glir ned bakom snødekte fjell.

Beskjedent lar den vinter få rom.

Rom til å kle naturen om.

Dekke til alt som har vært.

Som teppet som faller for siste akt.

Men vær på vakt.

Alt er der, like nært og like kjært.

Naturen tar aldri kveld. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Da Sølvguttene var her…

Nå er det 1 år siden Sølvguttene var på besøk her nord.

Jeg synes det er vel verdt å se tilbake på dette.

Med glede og gode minner.

Det er torsdag formiddag, 18 oktober 2019.

Noen få av Saltdal Mannskor gjør klar to busser på Rognan.

Straks er vi klar til å kjøre til Bodø Flyplass for å hente 60 Sølvgutter.

På buss turen til Bodø, så bretter vi programmer for harde livet.

Det er det store usikkerhetsspørsmålet…

Hvor mange kommer på de fire konsertene?

Fredag 18 oktober 2019 i Skjerstad Kirke,

lørdag 19 oktober 2019, to konserter i Saltdal Kirke,

og avslutninga i Bodø Domkirke den 20 oktober 2019.

Bussene ankommer Bodø Lufthavn i god tid.

Her er det bare å vente….

Jeg ble så forfjamset i ankomsthallen at jeg glemte å ta bilder.

Jeg har jo vært småfrynset i nervene på tur med 4 barnebarn….

Og her kom 46 gutter strømmende inn i ankomsthallen.

Riktig nok i følge med 14 voksne, som var betydelig roligere enn meg.

Her er de første på tur mot bussene. 

De er ikke gamle, de aller fleste Sølvgutter.

Og de ser akkurat ut som gutter flest…

Men snakk om en reisevant gjeng.

Her hersket tydeligvis storfamiliens regler fra gamle dager:

“De største tar vare på de som er mindre.”

Imponert!

Nå kommer det noen videoklipp.

Jeg anbefaler å se på, de forteller mer enn hva ord kan gjøre.

Klikk i pila ovenfor for å starte video.

Her er Saltdal Mannskor ankommet Saltstraumen Hotell.

For første fellesøvelse med Sølvguttene.

Det føles nesten som vi er tilbake til første skoledag!

Klikk i pila ovenfor for å starte video.

Klargjøringa av fellesøving.

Kanskje ikke helt strukturert i begynnelsen, men det tok seg kraftig opp.

Etter en god natts søvn, var det klart for frokost.

Deretter avreise til Steinaldertida på Tuvsjyen.

Det blir laget en egen film om dette.

Klikk i pila ovenfor for å starte video.

Jentene på Tuvsjyen ville ha et gruppebilde, og da er det jo bare å stille opp…..

Bildet er det ingenting å si på!

Fra Steinalder til Fartsfylt Action – Rib i Saltstraumen.

Her får alle gjennomgang av HMS og utdelinga av klær og redningsvester.

Steinalderjentene føler moderlig omsorg, og sørger for å ha full oversikt.

Guttene ble i det hele tatt passet godt på. 

Både til lands og til vanns.

Selv måkene begynte å vise interesse.

Havørna var også innom på visitt…. 

Klikk i pila ovenfor for å starte video.

Så bar det avgårde med en av to grupper.

Vi hadde tenkt tanken på om det var lurt å sende Sølvguttene ut i Saltstraumen en oktober dag….

Men dette ble moro.

Men det stod en konsert på programmet den første dagen.

I flotte Skjerstad Kirke.

Klikk i pila ovenfor for å starte video.

Her marsjerer Sølvgutten inn for å åpne konserten.

Bidragene fra Mannskoret, Barnekoret og fellessanger, har jeg ikke opptak av. 

Da var første dag på hell.

Bare kjøreturen over fjellet og ned til Saltdal Kommune og innkvartering til vertsfamilier gjenstod.

DA ble det vinter!

Kanskje naturens varsel om Jul og Sølvgutter som synger Jula inn……

Tusen takk til alle samarbeidspartnere og ikke minst til publikum på alle konsertene.

#sølvguttene #saltdalmannskor #tuvsjyen #skjerstadkirke #saltstraumenhotell #rognanhotell #saltdalkommune #nordlandfylke #sanghelelivet #norgeskorforbund #albinussenreiser #edelfarm #rema1000

Tekst, bilder og video: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Takk og farvel,,,,,


Takk du min kjære – så vakker og fager.

Nå venter andre og mørkere dager..

Nå er sommeren slutt og du sover.

Jeg vekker deg opp når en vinter er over.

Jeg planter deg om med smil og med glede.

Og håper jeg husker å være til stede.

Når tørsten den skriker i kjellerens mørke.

Du skal ikke dø i armod og tørke.

Nå er alt borte og fjernet og gjemt.

Men sommerens minner er ikke glemt.

Men høsten har startet på siste akt.

Snart skal alt fanges i vinterens makt.


Sola den siger seg ned i mot sjø.

Den skal så visst ikke slukne og dø.

Som planter i dvale den lader seg opp.

Lengter som deg i mot vårblomst i knopp.


Naturen har sådd sine frukter og frø.

Den ser bare ut som visnet og dø’.

Den smiler og trøster og tørker tåren.

Ønsker deg lykke på ferden mot våren.

Har du lyst å lese en annen hyllest til høsten ?

Da kan du klikke HER

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

De setter sine spor, både hender og føtter….

Den har voktet hvert steg gjennom dager og år.

De lette skritt gjennom glede og iver.

Den har sett det meste som kommer og går.

Selv de tunge skritt som sorgene driver.

Glemselens spor kan farge det meste.

Selv om hver tanke kan tenke det beste.

For livets trapp kan gå begge veier.

Føre deg frem mot glede og seier.

Men den kan føre mot glemsel og smerte.

Glemselens spor er vonde å slette.    

Det har grepet ditt tak i så lange tider.

Håndtakets grep i hver eneste hånd.

Fra sprudlende glade – til de som lider.

Uten å knytte et eneste bånd.

Det henger fast, men er alltid på vakt.

Har vennskapets håndtrykk det samme sagt?

Som veden lengter mot fyrstikkens gnist.

Har vennskapets håndtrykk for alltid visst.

Varmen forsvinner når gnisten er slukket.

Selv håndtaket vet når døra er lukket. 

Ha en nydelig høst på alle måter.  

Når natten faller på…..

I går kveld ble det gatekjøkkenmat.

På Perlys.

Da svingte jeg innom kaia en tur.

Det er alltid flotte og populære motiver der ned.

Uansett om man snur seg den ene eller andre veien.

Særlig når det var blikkstille som i går kveld. 

Slike syn som dette vekker mer enn minner.

Særlig for en gammel kall som har opplevd de gamle dager i fjæra.

Men vekker glede også.

Over aktivitet.

Herlig.

Men jeg kunne ikke tusle rundt der nede alene.

Jeg skulle jo på Perlys og hente mat.

Så hjem bar det.

Dit er det alltid godt å komme.

Og maten var kjempegod. 

Mot himmelens sfære…..

Alle bildene er tatt innenfor gjerdet på kirkegården på Rognan.

Se som de strekker seg mot himmelens sfære.

Så like, men så forskjellige.

Noen som kler seg nakne mot høst og vinter.

Noen som vil møte vinter like grønn som alltid.

Og noen som aldri mer vil farge en eneste årstid.  

Sola forteller med styrke at det er høst.

Det glitrer i naturens fargeprakt, mens den lister seg ned bakom fjellene.

Stadig tidligere for hver dag.

Det nærmer seg slutten av et merkelig år.

“Pandemiens år”, hvor så mye ble satt på pause.

Det var stunder det føltes vanskelig å finne glede og lykke.

Tårene satt løsere enn smilet.

Vi  følte alle at vi ble rammet.

En stund.

Men noen vil aldri møte et nytt år igjen.

Vi er heldige som kan gjøre det.

Det skal vi være takknemlige for. 

Riktig God Helg.