Når en Drøm overgås av noe Større.

Jeg har hatt en drøm i mange år om å få oppleve Military Tattoo i Edinburgh. Og det har sikkert sammenheng med at jeg var i Edinburgh med skoleskipet Gann i min pure ungdom og var på omvisning på Edingburgh Castle. Og i 2013 fikk jeg tur til Edinburgh og Military Tatoo i gave av min kjære kone. Min drøm gikk i oppfyllelse.

Så satt vi der, høyt til værs og savnet i grunnen bare HM Garden.

The Grand Final.

Vi hadde hotell i en sidegate rett ved hovegata som går opp til Edinburgh Castle. Og hva oppdaget vi i hovedgata? Vi ble jo fullstendig tatt på senga og ante ingenting om dette.

https://www.edfringe.com/

Vi var havnet midt i verdens største kunstneriske festival – “The world biggest Art festival.”

Gata ble avstengt hver morgen for trafikk, og det kokte med folk og artister og profilering av hundretalls av arrangementer. Så her kommer en bildeserie, men jeg kan love at det er en mengde bilder jeg ikke får plass til. 🙂

Mye for barn og et vrimmel av unger over alt.

Og masse for de litt mer voksne og de som er veldig voksne.

Og disse kunstnerne dukker jo opp som “flua på hestskitten”, der det foregår noe, der kommer de.

Og mer alvorlig teater som McBeth selvfølgelig, og de gode “Levende Statuer” i bakgrunnen.

Og så følger noen bilder fra mer revypreget forestillinger.


,,,, og så uendelig mye mer. For de som elsker revy og teater i alle tenkelige varianter. Dett må dere bare få med dere.

Ha en fortsatt god helg og takk til alle som tar turen innom bloggen min. 🙂

Kjærestepar – fra Paris til grantreet.

 

Skjære, skjor, skato, skjure, sjur, skjur eller skjurru. Kjært barn har mange navn. Men nå er vel sjura like forhatt som elsket rundt om i landet. Men en ting er sikkert at de er svært trofaste i sine parforhold, og kan demonstrere ekte kjærlighet.


Ja nå er vel dette å sette det litt på spissen, men det må være lov en fredags kveld. Forskere påstår at sjura er blant de mest intelligente av dyreartene. Jeg er i alle fall overbevist om at sjura behandler deg slik du behandeler den. Hat og bli hatet, elsk og bli elsket.

Det er ingen tvil om at sjura er en eminent byggmester. Jeg satt en sommer for to år siden å så et ungt par prøve å bygge reir i syrina mi rett ved terrassen. Det var et dødfødt prosjekt, men du verden så morsomt å observere den enorme innsatsen som ble demonstrert i forsøket. Og det morsomme var at de kom tilbake neste vår og hentet hver eneste kvist og flyttet til et mer egnet tre et sted. Men de kommer innom på besøk rett som det er og hilser på. Sånne opplevelser kan det bli rim av om stunden er der.

 

 

 

 Byggmesteren.

Se på den sjura! Strever med kvister. Men de er to!

Der kom brura! Hmm, de skal vel bygge bo?

De lever og bor slik, disse jo.

Lister meg nære, hvor skal de være mon tro?

Der skal de være! I det høyeste av trærne.

Helt i toppen av en eldgammel gran.

Litt drøyt, spør du meg – at de kan!

Men se på de nå! Der mister de kvister!

Men vent litt, henter de nå. De skal opp, de bare må!

De ser jo ut som kvister flest, men de passer vel best.

Huff, det er ikke lett! Hus i kasser burde være ett fett?

Men hvem er vel jeg, som frister med andre steder.

La de med vett, bygge sine egne reder!

 

 


Ha en riktig god helg 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Je Taime Paris

Kjærlighetens by heter det så vakkert. Jeg og min kone har fått gleden av å tilbringe mange dager i Paris og til alle årstider. Og det er ingen tvil, det er noe spesielt med Paris. Når man ser Eiffeltårnet for første gang, og særlig på kveldstid, så skjer det noe i kroppen. Blodet strømmer raskere og gamle og slitne hormoner begynner å våkne til liv.

Ja nå bekrefter ikke akkurat dette spesielle bildet mitt av Eiffeltårnet min påstand ovenfor. Men uansett hva jeg prøver på så har tårnet bestemt seg for å innta en slags hvilestilling. Men nå har det jo aldri skadd å se ting fra nye sider. 🙂 Nå gjelder det også måten man besøker Paris på. Jeg kjenner mange som kommer tilbake derfra og nærmest har gått seg halvt i hjel for å få med seg mest mulig av arkitektur, museer og alt annet som er kjent fra mange sammenhenger.

Jeg foretrekker å sitte på en av de mange fortausrestaurantene og se på folkelivet og suge inn atmosfæren. Da får man øye på kjærligheten. Kafeer og restauranter er jo bygd sånn at folk skal se og bli sett. Et av våre yndlingsområder er Montmartre og Sacre Coeur.

Montmartre er tettpakket med kunstnere i alle varianter og med masse små butikker og restauranter. Det er et yrende liv og en flora av tilbud om å bli foreviget av ivrige kunstnere. Men stedet har puls og sjarme som har eksistert i mange år.

Sacre Coeur, den vakreste kirken i Paris etter min mening. Å gå rundt der inne med et vell av levende lys gir en helt spesiell følelse, og ikke minst om man får anledning til å delta på en messe eller en vesper. Det er få par man kan observere der inne som ikke går hånd i hånd. 🙂

Og kanskje noen av de har blitt fristet til å markere sin kjærlighet på denne gamle og velkjente metoden. Det finnes mange sånne kjærlighets symboler rundt om i Paris om man bare har øyner for det.

Mat og vin er jo to ting som er sterkt knyttet til romantikk og kjærlighet. Og for de som har opplevd lunsj- eller middags cruise på Seinen, når mørket har senket seg og alle bygninger langs elva er opplyst, ja de har i alle fall fått bekreftet akkurat det.

Siste gang i Paris så oppdaget vi et merkelig fenomen på rekkverkene på et par av de mange bruene over Seinen. Og jeg spurte denne kunstneren om hva dette skulle bety. “Love” kom det kontant, og med en pust som kunne ført til lettere beruselse om samtalen hadde vart lengre. 🙂

Og ved nærmere øyensyn så er det ikke tvil om at den gamle kunstner hadde rett. Små hengelås med navn og hjertesymboler henger tett i tett på rekkverkene. Og kjærlighetsseansen skulle avsluttes med at nøkkelen ble kastet i Seinen som symbol på “Love forever”.

Jeg tenkte ikke tanken en gang på å telle hengelås. Men når man ser på mengden så er det kanskje ikke rart at dette ble forbudt etter hvert. Kjærligheten skal jo ikke være tung å bære, men for bruene i Paris så ble den det.

Men i hvilken by i verden kan det at et tilfeldig par fant på denne måten å vise sin kjærlighet til hverandre, ende det opp med noe så enormt som dette? Ja jeg bare spør, i Paris selvfølgelig – kjærlighetens by.

 

Poeio – Jeg skaper, Reprise

Som kjent så er jeg ganske så engasjert i Mannskoret her i bygda. Og vi skal delta på korstevne i Brønnøysund denne helga og øver for fullt både i dag og i morgen, før vi drar avgårde tidlig fredag morgen. Og i tillegg så planlegger vi eget stevne i september men utrolig god påmelding. Så jeg har ikke tatt meg tid til et nytt blogginnlegg.

Derfor henter jeg opp et av de første jeg laget her inne. Litt variert bruk av skrift og sånn.. men håper det kan gi noen opplevelser likevel 🙂 

 

Jeg er glad i ord og har alltid likt å leke meg litt og prøve å sette sammen ord til setninger og rim. Men jeg har stor respekt for ord, de er lette å gi og desto vanskeligere å ta tilbake.

Jeg fant ut at ordet Poesi først finnes i gresk språk, og heter der Poeio, som igjen betyr «Jeg skaper».

Det er både nifst og skummelt å legge ut ting man har skapt selv på denne måten. Særlig når man går med tanker om å gi ut bok en gang?

Men jeg tar sjansen.For som jeg skrev i et dikt for lenge siden: «Når tanke møter tanke.. først da er tanken verd noe» – så nå deler jeg disse tankene med deg, som tar deg tid til å lese de. Da kan tankene flettes sammen og bli så mye mer verd.


 

 

 

Ord og tanker på vide vanker.

 

 Mange ord og mange tanker, svever rundt på vide vanker.

 Vandrer hvileløst omkring, sier ingen verdens ting.

 Ord kan såre, ord kan glede. Ord kan krig og død berede.

 Ord kan vinne varme hjerter. Ord kan slukke sjelens smerter.

  

 Tanker tenkt, og tanker tenkes. Tanken din kan ikke lenkes.

 Den er ikke lett å styre, fra det triste til det yre.

 Hjertets slag og pulsens tone, kan jo ord og tanker klone.

 Slik som sjelefredens hvile, kan få tårer til å smile.

  

 Mange ord og mange tanker, likevel vår verden sanker.

 Sanker mest på vonde minner, håp om fred det bare svinner.

 Kunne verdens tanker trenes, kunne vakre ord forenes.

 Ville verden seg det beste, ville tankens ord bekrefte.

 At bak såre sinn som smerter, ønskes fred i alles hjerter.

 

I disse dager er det jo tastatur i alle varianter som bidrar til det meste av kommunikasjon mellom mennesker. Men det er utrolig hvor deilig det er å sitte med en skriveblokk og bare la blyanten eller penna få lov til å gjøre som den vil.

Det unner jeg alle å prøve, jeg er sikker på at ingen trenger redningsbøye for å gjøre det. Men kanskje tvert i mot DU finner «Det vakreste rimet av alle.»

 

 

 

 

Det beste av dikt.

 

Det beste dikt er ikke her inne.

Det er ikke skrevet, det er ikke sagt.

Det er bare du som kan diktet finne.

Det er bare du som kan føle dets makt.

Det er bare du som kan tenke de ord.

Som former det fineste diktet på jord.

Det er i ditt hjerte, der diktet ditt bor.

Der kan dine tanker, drømme og spinne.

Der, i deg selv, kan du diktet finne.


 

 

Og ingen steder er bedre å sitte å skrive en ute i vår herlige og vakre natur. J Men husk for all del, der finnes ingen stikk kontakter så ta med penn og papir. J Og det jeg begynte på i min blokk helt øverst på sida her, får dere sikkert se en vakker dag, om dere vil.

 

 Copyright ord og bilder: Jan E. Håkonsen

 

 

 

 

 

 

 

Min infame følgesvenn – som heldigvis sviktet meg for et år siden …

 Nå er det snart to år siden jeg slutta å røyke. Det er neppe så mye å feire, men jeg var en innbitt røyker for å si det mildt. Dette var et av mine første blogginnlegg og deler det gjerne, og veldig gjerne som inspirasjon til andre som har lyst å slutte. Jeg kan love at du aldri kommer til å angre på det.

*******************************************************************************************************************************************************************

Jeg begynte å røyke for omtrent 50 år siden. Og det er lenge siden, utrolig veldig lenge siden. Jeg har nok som de fleste andre prøvd åslutte noen ganger. Og livet som smugrøyker er ikke spesielt attraktivt. Men det heter jo at vi mennesker vil bedras, og vi røykere ligger neppe dårlig an akkurat der.

Jeg begynte å røyke pipe, ja det gikk flere år før jeg fikk til å røyke en sigarett. Og hvilken fiks ide som har romstert i bakhodet mitt og gjemt to slitne eksemplarer av pipene mine, det er jeg usikker på. Men i alle fall dukket det opp et vagt minne om en pose på et lurt sted i kjelleren.

Og der lå de. To stygge upålitelige venner som stirret på meg med bedende blikk og et surr av gamle minner.

Men de skjønte fort at de lå tynt an om de ikke ga seg kjapt og effektivt. De hadde vel egentlig gitt seg for lenge siden, da jeg omsider gikk over til Herr Petterøe nr 3. Den karen ble en trofast følgesvenn i de aller fleste av mine røykende år.

Men jeg fikk meg noen opplevelser etter hvert, og de skulle bli bare mer og mer tankevekkende. Kona har kalt meg hobbyruller i mange år. Det var nå sånn at jeg rullet røyk i ledige stunder sånn at jeg hadde klart når anledningen var der.

Og på flyreiser var det jo veldig greit å slå i hjel tida med det. Inntil en vakker dag ei ung jente snur seg mot meg da jeg er i gang med røyk nr 3. Hun ser på meg med et blikk som må være ganske nær like dødelig som den halvferdige røyken jeg har i hånden. Hva hun konkret sa, husker jeg ikke, men hver eneste nerve i kroppen min fortalte at nå var det slutt med å rulle røyk på fly.

Så kom røykeloven og med den forbud mot å røyke både her og der. Og da skulle man tro at det økte presset mot å slutte å røyke. Men jeg er visst skrudd sammen på en litt merkelig måte, men relativt tilpasningsdyktig – så jeg fant mine metoder for å nyte mine røykestunder.

Og for å tilfredsstille mine innerste tanker om røykeloven så endte det opp med et dikt også. Litt sånn ironi i hverdagen skader neppe andre enn sarte sjeler om ikke skjønner den.

 

Røyksignaler.

Det hendte så visst i de gamle tider.

Det står jo beskrevet på mange sider.

Mennesker snakket det samme språk.

Uten sin stemme og uten bråk.

Med ild og røyk, de snakket sammen.

Bålene var ikke bare for varmen.

Det var ikke bare blant præriens stammer.

Også her hjemme fra vardenes flammer.

Men atter en gang sendes slike signaler.

I dotter og ringer og lange haler.

Du ser jo de står der med sneip og pipe.

Gammel og ung, både fattig og rike.

Brått ble den synlig, den nye stammen.

Som nå må stå ute og røyke på trammen.


 

Men det tar tid for at vettet siger inn i enkelte hoder, og da skal jeg ikke trekke frem andre hoder enn mitt eget. Jeg måtte få fem herlige barnebarn og mitt første oldebarn før jeg skjønte at jeg var et skrekkens eksempel for dem.

Og når jeg nå har fått luktesansen tilbake, så skjønner jeg at jeg var et skrekkens eksempel som ikke duftet spesielt godt heller.

 Mitt første barnebarn og eneste jenta fikk meg til og med og lage en røykeslutt avtale, som jeg brøt med glans.

Mitt tredje eldste barnebarn holdt foredrag for kompisene sine som jeg overhørte, der han elegant konkluderte med at «farfar er jo egentlig ganske heldig som har levd så lenge enda han røyker».

Og når jeg fikk gleden av å se  og holde mitt oldebarn, født av mitt første barnebarn. Da først, skjønte jeg hva jeg holdt på med og hadde holdt på med alt for lenge. Så jeg slutta å røyke.

Jeg meldte meg inn på slutta.no, og fikk god og verdifull moralsk støtte der. Og jeg har ikke brukt noen hjelpemidler. utover den kontakten inn i det forum der. Jeg har vært veldig synlig som røyker, og er ingen fanatisk antirøyker.


 

Men jeg vil likevel komme med anbefalingen over…. STOPP…

 

Den som bare vil, får det til 🙂

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Loftstrappa.

 

Hva i alle dager har en loftstrapp i en blogg å gjøre? Ja det er jeg jaggu ikke sikker på, for jeg har jo akkurat begynt å skrive om den. Kanskje fordi den er gammel, ikke så veldig langt fra like gammel som meg.

Og i dag så vernes jo alt som er gammelt, bortsett fra mennesker da. Sånn sett så har jo loftstrapper mye større sjanse til å bli verna. Men nå vil jeg jo egentlig ikke at trappa mi skal bli verna. Den er utrolig god å ha når jeg skal på loftet og lete etter senga.

 

 

Ja det er jo sånn man sier det.. ?? at nå er det vel best å finne senga,,,,??. Men nå er jo jeg like heldig hver eneste natt, den står på akkurat samme plassen. Men man vet jo ikke i gamle hus. Og nå er jo dette huset enda eldre enn det er. Det er jo bygd av material fra en gammel tyskerbrakke. Altså ennå en skummel vernegrunn, rene krigsminnet jo.

 

Så jeg har ikke tatt noen sjanse, så jeg måtte kamuflere den. Men det var ikke så lett. Egentlig virker den ganske grei å gå både opp og ned og bare en sving på turen. Men når man skal begynne å kamuflere med teppe, da er ikke alt like rett og beint.

 

Så nå er trappa vel bevandret i et rimelig fargerikt språk jeg for alt i verden ikke vil dele med dere. Men jeg tror den ble fornøyd. Nå er det jo flere som har ramla ned den trappa, men uten varige mèn heldigvis. Men selv om trappa er blitt mykere å ramle i, så fant jeg ut at en liten advarsel på døra kunne være greit.


 

 

Det hender jo av og til at man har det travelt med å stå opp. Særlig når man skal ut og reise. Av en eller annen grunn så er jo avreiser for det meste i gryotta. Så skulle det hende sånn at tida var knapp så kan man røske med seg en koffert i fallet. Egentlig en hendig lagringsplass for sånne. Men nå bør jo sånne pakkes litt før da har jeg lest og hørt et sted.

 

Altså kofferter. Loftstrappa skal pent få stå der den står, det har den gjort nesten like lenge som jeg har levd, og det er lenge det. Det får da være nok at man skal se om man finner senga på natta, uten at man må finne trappa først. Det sier jeg bare.

 

Kanskje den får et dikt en dag, jeg får prøve meg frem trinn for trinn. Hvem vet, det er mye som kan skje både på opptur og nedtur i en loftstrapp.

 

Ha en nydelig dag, enten du har loftstrapp eller ikke J

 

 

 

 

 

 

Den mangfoldige kjærligheten

 

 

Kjærlighet, denne svulmende følelse, løfter deg opp mot en annen sfære.

Dette vell av rørelse i tanker og sinn. Et herlig ære være.

Et bankende hjerte så stinn av glede, som gjør tankene blind av lykke.

Så nære toppen av all herlighet noe begrep kan smykke.

 


  

 

Kjærlighet, dette tunge og tomme som fyller hele din kropp. 

Dette håp som er omme. Et skrikende savn som kan runge så liv stopper opp. 

Som knuger i kne og hyler av snikende smerte. Ramsalte tårer strømmer fra øyne og hjerte. 

Tømmer iskalde årer og fryser oss ned. Alt synes omme, hvor rømmer livet avsted?

  

 


 

 

Kjærlighet, omsorgens evige tanke. Omtankens naturlige sjarme. 

Som kjemper mot urett med sinne og harme. Gir alt og med ærlig varme.

Som tenner håpets smil i kriser, lyser opp og godhet viser!

Kjærlighet, denne glødende glo, mellom de to, som kjærlighet priser.

 

Copyright bilder og tekst: Jan Håkonsen/Dedicat

 

Det ble mye dikt i de siste innleggene mine, men det kommer andre typer innlegg etter hvert.

Takk for besøket og ha en flott helg alle sammen.

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frihetens lengsel

 

 Frihetens lengsel.

 

Du kjenner det i deg, det lever der inne.

En lengsel og frykt som går hand i hand.

Men inni deg lever hvert eneste minne.

Binder deg fast som det sterkeste band.

 

Kunne jeg skjære, klippe og slite.

Slippe deg fri til din lengsel så sann.

 Jeg prøver og lengter, det skal du vite.

 Jeg vet jo så inderlig at det går an.

 

 Jeg aner et smil, en skulder som senkes.

 Jeg aner en glød som tennes i deg.

 Jeg aner at tanker kommer og tenkes.

 Jeg aner og ser du vil finne ditt jeg.

 

Du og de alle, har rett til å føle.

Rett til å kjenne sitt innerste jeg.

Kjenne du lever uten å nøle.

Kjenne og føle at du er på vei.

 

Livet har sjelden kun bare gleder.

Hva livet ditt har, det vet du så vel.

Livlinen kjenner ikke til steder.

Der det for evig aldri blir kveld.

 

Nå vokser de tanker og vakre drømmer.

De som har sovet, de våkner nå til.

De som aldri de andre fordømmer.

Men spirer og gror frem sitt varmeste smil.

 

 

 

Copyright: Dedicat.

 

Det kribler, og av og til alt for mye…..

Det er terapi og glede for kropp og sjel og få være med på prosessen fra et lite frø og frem til noe sånt som dette, eller til de vakreste blomster. Kjenne duften av fuktig jord, se små spirer bli til babyer, stelle og gjødsle og vanne, og potte om,,, mens snøskavlene ligger utenfor det tempererte lille huset med så tynne vegger,,, Tro dere meg, da tenkes bare vakre tanker og da kribler det.

 

Det nærmer seg fjerde sesongen for meg med drivhus. Jeg har ikke noe fancy drivhus for jeg er tilhenger av det enkle så lenge det fungerer. Funksjonell og fleksibel hjemmelaget innredning koster heller ikke all verden.

 

Men her oppe i nord så kan det jo være livat når vinterstormene herjer. Det var i stormkastene for å berge drivhuset at tanken om en blogg kom fykende, og ikke aner jeg hvor den kom fra. Men hva er livet uten utfordringer. For hver eneste en man kommer gjennom, så er man styrket og har kanskje lært noe man kanskje husker til neste gang.

Men etter dramatisk bergingsoperasjon så fant jeg takplata igjen i mørket og med stormens herjinger. Jaha, dere lurte nå ja ? jeg hadde ikke tanker på fotografering i den stunda, så det ER et konstruert bilde i blikkstilla og sol.

 

 

Men de små og nusselige baby plantene blir jo så store. Her har visst kriblinga tatt overhånd fullstendig, men det er jo bare så artig.

 

 

 

Men lærer man? Dere kan godt forsøke på å få et svar om hvor mange frø det er til sammen her, men det nekter jeg å svare på. Og jeg forteller heller ikke om kjellerrommet som er fullt av geranium, fuchsia og hortensia.  Men det kribler, i år som i fjor, om ikke enda mer.

Gled eller gru dere, det kommer nok en god del blogginnlegg fremover våren. Fra såing til utplanting, det kribler hos meg i alle fall, det kan jeg garantere.

 

Takk for besøket og legg gjerne igjen en kommentar ? og ha en herlig dag.

 

 

 

 

 

 

 

 

Da drister jeg meg til å legge ut et av mine dikt….

Her kommer noen tanker fra et av mine aller først blogg innlegg..  Jeg håper det kan komme noen nye etter hvert. Ha en god helg 🙂

 

 

Du får ikke kart og ferdige stier.

Uansett hva de andre sier.

 Veien er din og din så alene.

 Kan man på forhånd til livets vei trene?

 

 Livsmotets glødende glede og lengsel.

 Kan du den styre og sette i fengsel?

 Det hender og skjer, gang etter gang.

 Livsmotet pirrer den søkende trang.

 

 Drømmene flagrer så fristende mange.

 Du vil bare alt, og alle de fange.

 Men drømmer, min venn, er skjøre og vare.

 Hvor mye du prøver, du mister de bare.

 

 De vaklende skritt, dine aller første.

 Kan også som voksen, vakle og tørste.

 Lete med lengsel, med glede og smerte.

 Kjenne det suger helt innerst i hjertet.

 

 Din første bagasje, de første skritt.

 Førte deg inn i det liv som er ditt.

 Hva du der fant, får jeg aldri vite.

 Men ennå du går, det er slett ikke lite.

 

 Kanskje man søker og vil alt for mye?

 Kanskje man mister det lille og nye?

 Men ingen kan vandre det liv som er ditt.

 Du må vandre det selv, med dine egne skritt.

 

 Copyright: Dedicat.

Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, og ha en riktig god helg 🙂