Når det skjer… så skjer det…

De vakreste øyne.

Jeg ser deg, min kjære, jeg ser dine smil.

Øynene smiler så blottet for tvil!

Øynene glinser så vakkert i glede.

Alltid de er der, alltid til stede.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

 

Jeg ser deg, min kjære, jeg ser dine tårer.

Øynene fylles av salte dråper.

Du løfter på hodet, øynene skinner.

Ditt såre blikk treffer innerste minner.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

 

Jeg ser deg, min kjære, jeg ser dine øyne.

Når dager er glade, når dager vil røyne.

Øynene skinner så vakre og kjære.

Alltid til stede, i minner og nære.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

 

Vi klemmer og tar vare på hverandre…

Ord kan bli tanker og tanker bli ord.

Ord kan søke seg frem dit du bor.

Det lille ordet kan vokse seg stort.

Bare du makter å gi det bort.

 

Klemmer er bare så gode å gi.

Bare du husker og tar deg tid.

Tanker og ordet og klemmens makt.

Forenes i omsorgens mektige prakt.

 

Tenk at et ord kan være så stort.

Tenk at vi sliter å gi det bort.

Ordet og klemmer lever i tanker.

Vandrer seg inn der hvor hjerter banker.

 

Ordet til trøst og ordet til stede.

Ordet som sender smil og glede.

Ordet du deler av hjerte og sinn.

Ordet du kjenner og slipper inn.

 

God Jul til alle kjente av venner og familie rundt om i dette vakre landet vårt 🙂

Dine øyne…..

 
Øyets makt er eventyrlig. Øynene kan fortelle historier mer intenst enn noen. Øynene har flere ord en de mest taleføre. Og øynene har også et hav av ord for de som ikke er så taleføre.. og for de som aldri vil fremheve seg selv.

Øyne, som smiler og ler og gråter.

Øyne som er som pirrende gåter.

Øyne som blinker som stjernehimmel.

Øyne som gjør deg matt og svimmel.

 

Øyne med livslystens gnist og glød.

Øyne som gråter og tenker på død.

Øyne som lengter og ber om så lite.

Øyne som bare vil svarene vite.

 

Øyne som enser skjebner så mange.

Øyne som deler på dager så lange.

Øyne som omfavner mer enn de fleste.

Øyne som bare vil alle det beste.

 

Øynene dine er nettopp som dette.

 

Snart er det jul,,, igjen..

Det blir dessverre lite tid til å ha fokus på blogg, men i sene timer så kommer det jo av og til noen tanker sigende.. Så jeg smetter inn her i full fart og deler de med de som vil lese 🙂

Det lakker mot jul og enden av året.

En tanke i skjul kan føle seg såret.

Det jobbes på spreng i de tusen hjem.

Det finnes knapt tid for en lusen klem.

 

Det er så mye og mangt som skal gjøres.

Det er så travelt at sukk ikke høres

Så lett det er å glemme å føle.

Stoppe litt opp og lytte og nøle.

 

Et smil kan glede de såreste sjeler.

Når du stopper og omtanken deler.

Jula er nær og slutten av året.

Smil og klem hvert øye som tåret.

Håper det er tid til omtanke rundt om i vårt vakre land 🙂 og nå er det….

Hat…

Det skjer mye i vår verden, tragiske og vonde ting.. og grobunnen for hat ser ut til å vokse ut av kontroll…

 

Det skjærer en kniv inn i mitt hjerte.

Så blodig og farget av år med smerte.

Vårt herlige land med dets overflod.

Her lever det folk som ønsker seg blod.


Vi rømte fra krig i vårt eget land.

Vi eldes med glede på Spanias strand.

Frihet og fred og ressurser som få.

Men hat og forakt vil du dele på.


Hovmodets ansikt og grusomme blikk.

Det slukker mitt smil og den gleden jeg fikk.

Fra liv i raushet fra folk og natur.

Nå skapes det hat som på allting snur.


Hvor henter du hatet, hvor kom det fra?

Hvem sådde det i deg og næring det ga?

Ser du hånden du nekter å klemme?

Enser du sårheten i en stemme?

 

Det brenner som ild på min nakne hud.

Min sorg og fortvilelse strømmer ut.

Måtte en dag dette hatet bli slukket.

Hovmodets dør for alltid bli lukket.

 

Dette er skrevet de siste dager, ut fra mine tanker og mitt ståsted. For de som ønsker og vil og føler for det så kan det deles ut fra eget ønske.

Ordet..

Ordets makt kan ingen fornekte. Hvem har ikke opplevd følelsen av ord som aldri ble sagt, av ord som ikke skulle vært sagt, og ord som ble sagt og skapte så mye bra.

Dette skrev jeg i kveld og ønsker å dele med dere 🙂


Ord er som gaver som skaper og gir.

Ord er som hender som klemmer og svir.

Ordet kan være som klave og bånd.

Ordet kan skapes i vennskapets ånd.

 
Ordene flyter så lett og så fritt.

Det finnes ord som du aldri fikk gitt.

Ord som i tankene bare ble tenkt.

Ord som for alltid i hjertet er gjemt.


Ordene lever med nådeløs makt.

Det burde gjøre oss alle på vakt.

La ikke ordet ditt skape smerte.

La det gi liv til ord i ditt hjerte.

 

Teksten er min men bildene er lånt på Google 🙂

 

Når natta siger på,,,

Veier kan velges med omhu og stil. Men av og til blir vel de fleste i tvil. Men valget må være for alle som vil. Uansett valget så velg det med smil 🙂

Livets veier er mange og rare.

Aner du hvor de fører hen?

Tilfeldigheter kan åpenbare.

Om veien fører deg bort eller hjem.

 

Det er jo så mange kryss og stier.

Så mange veier å velge blant.

Velg ikke att du gruer og kvier.

Å velge på nytt når veier forsvant.

 

Det kan være nok å snu i en sving.

Det kan være nok at en tanke fenger.

Aldri du later som ingenting.

Og glemmer hånden som lengter.

 

Når ord blir til to, da er ordet sett.

Av tanker som våker og tenker.

Det er ikke enkelt og slett ikke lett.

Når mye annet oss fenger.

 

Kjenn bare varmen av tanker og smil.

Smilet fra hjertet og sjel og fra sinn

Jeg håper det aldri vil være en tvil.

At tanker og ord slipper inn.


God natt rundt om i landet 🙂

Vi står han av…..

Jeg måtte bare prøve å være litt morsom for meg selv her på hotellrommet på Zefyr sykehus hotell nå i kveld. Og tar sjansen på å legge ut dette uten særlig bearbeiding. Men i de ukene jeg reist at og frem til sykehuset så har været skiftet ganske så mange ganger..  Mæn vi står han av,,,

 

Vi står han av.

Det kjæm som ei bombe. Når sørvæstramlingen klaska tell dæ i hauet, så skinnhua sig to nummer nedover ørann. Du steike ta kor stygg han kan vær. Da gjeld det å holde kjæft, så ikke gebisset blir omplassert i kjæften.

Mæn vi står han av…

Og kor han kan holde på! Skifta fra næglebett frost, tell de mæst søkkblaute regnskurann som finnes. Glarholka sprætt fræm og skin som ei nyvaska barne rompe. Mæn prøv bærre å gå ut! Du allmæktige, det ligg jo strødd med lårhalsa bort etter veien. Og du mærka ikke at du ligg dær å gaule, før blåsten har sletra dæ en kilometer unna.

Mæn vi står han av..

Fire årstida? Pessprat! Vi har minst åtte. Og de kjæm hulter tell bulter. Vi skulle vært fødd med pigga under føttern og svømmehud mellom fingrann. Mæn vi e jo fødd med ski på føtter?n sei de. Nåkka så domt. Hadde vært mye beire om vi var født med shorts på. Vi rækk jo knapt å vrænge av oss ullunderbuksa før sommer’n er over.

Mæn vi står han av..

Mæn vi bannes.. nån av oss i alle fall.. Det bli liksom litt puslat å stå å klore sæ fast i det du får tak i, når du skal bærge søppeldunkann, og si: «Gidameg som det blåser i dag»

Så vi står han av..,,,

Livets vei, for deg og meg.

Nå er det snart et år siden min kjære ble syk og det ble mange og lange uker på Nordlandssykehuset.

Man skal ikke gå å tenke på de vonde dager, men trekke frem og minnes alt som var godt. Vi takker for at alt gikk bra for oss.

Dessverre fordeles ikke livets gleder og sorger rettferdig. Vi vil dele denne takken med en Hjerte klem fra vår høstprydete Lønn,

Her kommer innlegget fra i November i fjor.

Det er mange tanker som kan tenkes på toget til og fra et sykehus. Og av og til så blir de til ord og kommer ned på papiret– som i dag..


Dette fant jeg på Google, og har jo mye sant i seg. Men det er jo et faktum at gode og vonde dager er så ulikt fordelt. Så jeg skrev i dag noen ord om akkurat det. Og de neste to bildene er fra korridorer/”veier” på sykehuset i Bodø.

Livets veier.

Noen kan vandre på speilblanke flater,

Gå gjennom livet med latter og smil.

Med spennende dører til nye gater.

Som leder de frem uten sorg eller tvil.

Andre må slite med kronglete stier.

Med usikre veier mot smerte og gråt.

Ofte de smiler og smertene tier.

Og takker for dagene de har fått.

Det er ikke likt dette livets gave.

Du får det levert uten garanti.

Som blomstenes flor i den vakreste have:

Du må leve hver dag som din siste tid.


Jeg legger til et annet dikt fra høsten i fjor. Det er viktig å ta vare på hverandre både i de gode og de tunge dager.

 

Tankene lever sitt eget liv, de vandrer der ingen kan gå.

Flyr over fjell, mellom kratt og siv. Det er ikke lett å forstå.

 

Har du noen som du har kjær. Noen du ikke kan nå.

Tankene bringer deg dit og så nær. Kan du dette forstå?

 

Tankene leder til latter og tårer. Strømmer som blodet i dine årer.

Skifter så brått i det minste sekund. Fra minner til fakta i denne stund.

 

Tanker og minner, som kjærlighet binder, knytter oss sammen til èn.

De aldri forsvinner, de vokser og skinner, som vakreste blomsten på gren.


 

Lykke til på den veien du vandrer i ditt liv 🙂 Og husk dine venner og kjære, både i tanker og ord.