Da fikk vi ordna litt…

Etter vi kom fra et par ukers farting på Østlandet, fikk vi brukt hengeren en dag.

Vi dro i vei og plukket litt stein her og der.

På Miljøstasjonen selger de kompost.

Jord oppstått fra vårt eget avfall.

I alle fall kan vi innbille oss at det er noen rester av vårt avfalls bidrag.

Det er akseptabel pris med kr 300,- for et henger lass.

Men du må sjøl stå for måking.

Trillebåra er gammel og god.

Den investerte vi i da vi bygde hus i 1975.

Så man kan trygt si at den fortjener honnør.

Vi har egentlig nok plen å bale med.

Akkurat her står en stubbe etter ei hengebjørk.

Jeg legger litt duk over.

Mest bare for å erte opp ugresset.

Jeg tenker at det vinner til slutt likevel.

Sånn, da var det kommet på plass, både jord og stein og en del stauder.

Mangler kanskje noen stauder, men det må få “gro seg til litt.”

Jaggu dukket det opp litt blå himmel og sol også.

For en herlighet.

Da overlater jeg dette prosjektet til høyere makter for en stund.

Når slusene åpnes…

Her renner Julidagene rett ned i grunnen.

Himmelens sluser er vidåpne.

Hageprosjekter og andre prosjekter parkeres langt bak i hodet.

Sjøl har vi barrikadert oss inne.

Det er verre med blomster og andre buskvekster…

De tørster i alle fall ikke…

Takk og pris at vi berget inn noe ved fra garasjen.

Ikke svarten, at jeg gidder å dra ull lestene av føttene.

Ja, for å få plass i skoene jo. Sånn at jeg kunne hentet ved.

Så i dag ble det fyr i ovnen.

I kombinasjon med stekt ørret og agurksalat, ble det en søvndyssende effekt.

Da glemmer man drittværet et øyeblikk.

Men vi drømmer ikke om varme i Spania.

Det gjorde kanskje agurken.

Det skjønner du mer av, om du leser HER.

Ha en vakker kveld,

Nok en hagevandring….

Det er ikke alltid man trenger ord til det man skal si.

Denne gangen gjør jeg det på den måten.

Tar bare med et lite rim i fra i går.

Ta deg en tur på egenhånd.

Kanskje ikke like lett å se alle detaljer på bilder.

Lykke til og god tur.

Åpne deg opp mot himmelens sky.

Nyt hver en dråpe som gjør deg ny.

Kjenn på naturens herlige kraft.

Vi tar det forgitt fra en skapermakt.

I farger og form i en evig pakt.

Se på deg selv i naturens speil.

Da finner du skjønnhet og ingen feil.

I blomstenes ånd, så frimodig og kry.

Ha en nydelig søndag.

I min søsters hage…

Dette er bare et lite glimt.

Kanskje et “bittelite glimt”, er mer presist.

Det skal mer til enn et blogginnlegg for en full omvisning.

Det kommer kanskje i senere innlegg.

Denne gangen har jeg hatt fokus på Klematis.

Men lurer inn litt annet.

Se og nyt, det er helt gratis.

 

Håper du fikk en fin opplevelse.

 

Langflat på tak…

Hva er best av 10 gubber i hånda enn 1 på taket…?

Ja si det, forteller historien ikke noe om.

Når kåken var malt, ble det plutselig klart.

Nesten fullstendig komplett åpenbart.

Taket og trappa du ser mitt i mot.

De var nesten fastgrodd på egen rot.

Det er bare sånn når man begynner et sted.

Da blir det bråstopp på fritid og fred !

Se bare sjøl om du tviler mitt ord. 

Da er det bare å mote seg opp.

Klatre i stige til høyeste topp.

Ligge langflat å åle på magen.

Med hammer og brekkjern, ja også med sagen. 

Her går det unna med fryd og gammen.

Nede på gresset står selvsagt madammen.

Hun mener bestemt at hun passer på meg.

Men egentlig står hun og knipser i vei.

Men det må innrømmes at det var jeg.

Som sa sånn forsiktig: “Ta bilde av meg”.

Sitte på taket og  sjølfokusere.

Vifte med drillen og nærmest posere !

Trenger jeg virkelig si noe mere …?

Jeg må bare innrømme at det dukker opp minner der oppe på taket.

Taket er over uteplassen til min kjære mamma og pappa.

Her var det liv og røre hver sommer..

Fullt hus og stormende jubel.

Trappa som min pappa har laget, har tålt noen skritt.

Men det er intet som varer evig.

De skrittene er borte.

Nå er også trappa borte.

Ny trapp klar for nye skritt.

Men jernristene min far har smidd og sveiset, holder ennå.

Hvem vil sette sine spor her i fremtiden… ?

Med kost og energi….

Det må bare innrømmes at energien ikke har vært helt på topp de siste par årene.

Husmaling har vært et tema i samme perioden.

En god nabo tilbød seg å ta det øverste i Møn veggene.

Da løsnet det og formkurven steg i takt med sommertemperaturen.

Tusen takk til nabo for solid bistand.

Litt skraping og grunning ble det.

Men på langt nær så mye som det ser ut til på dette bildet.

Ellers får bildene tale for seg selv. 

Østveggen.

Detaljer mot sør.

Mot sør og vest.

Mot vest og nord.

Nærmeste del er generasjonsboligen.

Når malinga var unnagjort, dukket andre behov opp.

Men det er en annen historie….

En henger full av ambisjoner…

Det er relativt lett å lempe ambisjoner opp i hengeren.

Nå har jeg slett ikke tenkt meg tilbake til drivhustida.

Men kanskje litt grønnsaker og poteter.

Sånn på et lavt hobbynivå.

En eldgammel Pynterabarbra hadde spredd seg utover.

I samme område måtte en diger hengebjørk bøte med livet.

Det ble plutselig ikke bare å sette spaden i jorda.

For å si det sånn.

Tanken var å få bearbeidet jorda her med poteter. 

For de som smetter innom bloggen min….

Husker dere innlegget om pallekarmer?

Har du lyst å lese det, så finner du det HER

I området her,  har det vært ganske uryddig.

Dette prosjektet mitt hadde liksom en dobbel hensikt.

Det er ikke sikkert det blir noen pallekarmer her til neste år.

Det ble ikke så verst, med litt duk og dekkbark rundt.

Men jeg har masse pallekarmer igjen.

De blir neppe tatt i bruk i år.

Jeg tok å skrudde sammen noen enkle rammer.

Litt gammel material har man alltids liggende i garasjen.

Stiftet fast tykk plastfolie over.

Det ble et helt greit “drivhuslokk” etter mitt begrep.

Ganske så lett å lage lufting med en liten trekloss.

Potetene er ikke kommet i jorda ennå.

Tela dukket opp nedi bakken.

Jeg fikk bare såvidt testet ut mitt impulskjøp på nettet…

Husker du ikke den elektriske jordfresen..

Da må du lese HER.

Der får du også et tilbakeblikk på drivhustida.

Nå er det bare å håpe på mye lys og varme.

DET får man ikke kjøpt på nettet.

Lett på nett..

Pandemien får ikke, og fortjener vel heller ikke, mange rosende ord.

Men det er jo en kjensgjerning at den digitale hverdagen har eksplodert.

For å si det sånn.

Det er sikkert på godt og vondt, det også.

Jeg har deltatt på Webinarer og Nettmøter i overflod.

Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke kunne vært fysisk tilstede i samme omfang.

Det er mye som har blitt “Lett på Nett”.

Nå hadde jeg ikke tenkt å berøre alt.

I hvert fall ikke i dag.

Utfordringer skaper løsninger og kreativitet.

Når frykten for å bli smittet var som verst…

Da dukket denne muligheten opp.

“Kjøp og Hent”.

Det er jo ikke alt vi får tak i her jeg bor.

Jeg skjønner at det er lett å ramle utenfor den digitale hverdag.

Det er en utfordring å få tettet det gapet så godt og fort som mulig.

Digitaliseringen forsvinner ikke, verken med Pandemien, eller av andre årsaker.

Men det er en annen historie.

Nå skulle jeg fortelle om at vi hadde lyst på noen Pallekarmer.

Det nærmeste vi fant, var i nabokommunen.

Bestilling og betaling på nettet gikk greit.

Det dukket opp en SMS på telefonen.

Vi rakk ikke å kjøre dit samme dagen.

Når vi omsider var fremme, var det bare å klikke på meldingen.

Så satt vi der i bilen og tittet mot inngangen på butikken.

Det gikk ikke mange minuttene før en ung kar dukket opp med en tralle full av pallekasser.

Og vips….

Så var de forsvarlig plassert i bilen.

Uten at jeg trengte å lette på baken.

Når vi kom hjem, måtte jeg ut av bilen for å få pallekarmene inn i garasjen.

Det var da tanken slo meg…

Er det for lett på nett?

Plutselig så var det veeeeldig mange karmer.

De ble ikke færre når jeg skulle behandle de litt…..

Nå står de der… i garasjen.

Jeg trenger bare et råd!

Pallekarmene skal jo ut i hagen…

På et dertil egnet sted…

Klargjøres med jord….

Såing og planting…

Dekkes til…

Vannes…

Hvor i himmelens navn får jeg dekket de behovene på Nettet ?

På riva løs….

Da jeg var guttunge, sa jeg “raka”, om “riva”.

Men jeg sa ikke “å rive om å rake”.

Jeg raka med raka, retten og sletten.

Nå raker det neppe noen om jeg raker med riva eller river med raka.

Yndlingsriva mi, raka sitt siste løv her om dagen.

Uten å ane om den het Rive eller Rake.

Den var gammel den.

Og god.

Tusen takk for alle HenRivende stunder.

Jeg håper du ender opp i resirkulasjonens verden.

Kanskje du dukker opp som bærepose en gang.

Nesten litt skammelig å erstatte den trofaste sliteren med to billige saker.

Men nå hadde jeg flere skaft.

Dessuten er det valgår i år.

Da var det liksom greit med en rød og en grønn.

Blå river fant jeg ikke.

Nå lette jeg ikke så grundig heller.

Det får klare seg med to alternativer.

De varer neppe så lenge heller.

Det gjør jo ikke valgløfter heller. 

Naturen er til å stole på.

I alle fall når det gjelder å skaffe aktivitet for river.

Enten de er gamle eller nye.

Og uansett farge.

Sakte men sikkert samles fjorårets gleder.

Vi gleder oss når det grønnes….

Vi sjarmeres av høstens fargelegging…

Vi glemmer gjennom vinterens snø som dekker…

Nå prøvde jeg å finne noe vakkert å si om vårene åpenbaring…. 

Det er godt når det er gjort.

Og lasten sikret.

DET er det ikke alle som tenker på.

Det lå “saker&ting” etter veien oppover bygda.

Uhell kan skje den beste.

Den bevisste dumpinga av søppel i naturen, kan IKKE unnskyldes.

Det er en fryd å komme opp på Iris sitt mottak på Vensmoen.

Det finnes ingen som helst unnskyldning for å kvitte seg med avfall på annen måte.

Nå har de fått et nytt og praktfull bygg på stedet.

Det er ingen som blir ruinert av å komme innenfor portene her.

Og alle forlater med god samvittighet. 

Dette bildet er tatt midt inne på Miljøstasjonene.

Etter tømming av hageavfallet.

Ble det raket med grønn eller rød rive?

Ja det kan du spekulere på.

Om du gidder.

Ha en flott fredag.

Mars den mangfoldige……

Mars, denne mangfoldige måneden.

Det var da jeg begynte å tråkke meg vei til drivhuset.

Tiden for såing var inne….

Minner.

Nå er ikke drivhuset der lenger.

Men været er – til fulle.

Det er jo mars, den mangfoldige.

Om noe mangler, trenger ikke alt å bli borte.

Man må bare innrette seg på en litt annen måte.

Som veldig mange gjør.

Spisebordet i stua kan brukes til så mangt.

Det er kanskje ikke like vanlig å bruke det på denne måten.

Antagelig mer vanlig å finne frem påskepynten.

Det er i alle fall en grei plass å holde på.

Når man skal så.

Det blir fort noen potter og kasser.

Problemet er å begrense seg.

Der har jeg alltid hatt et problem.

Drivhuset ble svært ofte overfylt.

Selv før prikling.

Du kan se et innlegg fra såtiden da, om du klikker  HER

Nå havner potter og kasser på et soverom.

På loftet.

Da må man begrense seg ganske så mye.

Jeg hadde sikkert en baktanke med at jeg ikke kvittet meg med alt av potter og greier.

Nå gjelder det bare å følge med.

Dusje litt vann i ny og ne.

Men det gledes.

Jord mellom fingrene og små frø som skal våkne til liv.

Spennende.