Den velsignede galskapen….

Når galskapen kribler i sjel og i skrott.

Da har de gale det kjempegodt.

Sier ikke mer…. ennå.

Bare et “takk og pris” for at ikke et spesialist team i hvite frakker dukket opp.

Det begynte her,,,,

I en stor konvolutt som Posten har oppbevart mens vi var på ferie.

Den ser ut til å ha vært innom både Tollvesen og PST og gudene vet,,,,,

Avsenderen sier sitt.

Her er Bloggens “Utfordrer-Prinsesse” på gang.

Jeg skal ikke legge ut link til innlegg som viser hva hun har fått meg med på.

Det kan bli ALT for mye på en gang.

Da får du lete sjøl i arkivet, om du har lyst å finne ut noe.

Men jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom FRODITH,

Bare klikk på navnet hennes over.

“Hva i alle dager er det der..”, sa min kjære kone.

Mens jeg ante uråd…

Jeg fikk en avlastning for PEP fløyta for mine lunger.

Instruksjoner ble fulgt til punkt og prikke.

I mens surret tankene rundt, hulter til bulter.

Jeg begynte å få en idé når blåsinga var ferdig.

Utfor døra, regjerte værgudene, med det vi på nordnorsk kan kalle:

“Nordvæstramling og pessregn”.

Herrefred så artig og herlig.

Hoppe og sprette så spruten står.

Innrømmer tvert, både åpent og ærlig.

Det endte med søkkvåte legga og lår.

Stakkars små, forkomne og våte.

Jeg favner omkring så godt som jeg kan.

Strever fortvilt å la være å gråte.

Mens himmelens sluser pøser ned vann.

Jeg prøver å klatre mot regntunge skyer.

Desperat etter sol og sommer.

Da braker det løs med nye byger.

Jaggu min hjelm, er det høsten som kommer?

Himmel og hav, nå gir jeg opp.

Før naboer tror jeg har gått amok.

Frodith klarte det, atter en gang:

“Jeg svelget helt, både krok og agn.”

Æres den som æres bør.

Min kjære fortjener all honnør.

Hun stiller opp og knipser i vei.

Mens gubben drar ut “på de gales galei.”

Ordet og været…

Som regn i fra skyer så tunge og grå.

Som vinden vi føler, men aldri kan nå.

Som solskinn kan varme og stryke vårt kinn.

Som tankene streifer så sorgløst omkring.

*****

Ord som kan såre så tårene renner.

Ord som kan fly mellom nærmeste venner.

Ord som kan varme og trøste din kjære .

Ord som forvitres, i selvskreven sfære.

Som været kan ordet – vekke det triste.

Som ordet er været – du aldri vil miste.

Været og ordet – den glede som vekkes.

Ordet og været – det smilet som svekkes.

Været kan aldri bli tuktet med ord.

Men ordet kan skape fred på vår jord.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

Hvorfor være – når været er…..

Få, om noen, har vel like mange venner og uvenner på samme tid – som været.

Forbannet og elsket på samme tid.

Været er kjært og uendelig svært.

Det svirrer med ord og med håp og med tanker.

Du kjenner det nært når det blir som du tror.

Uansett hvor du lever og bor.

På de artigste språk, blir det leven og bråk.

Når Yr er på vidda og videste vanker. 

Mens været er ute, kan du være inne.

I jublende glede og argeste sinne.

Men været er smart det vil aldri forsvinne.

Verken for gubber eller en kvinne.

Det nytter ikke å banne og be.

Selv ikke å flørte med en orkidè.

Månen lyser så stille om natten.

Beveger seg sakte og lydløst som katten.

Gjemmer seg smått uten savn eller jammer.

I solskinn og uvær og regntunge døgn.

Dukker den opp – er det ingen som klandrer.

Når den er full, er det slett ikke løgn:

Da vekker den søte, romantiske tanker.

Fortsatt God Påske.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

God Påske

Påsken er her.

Kanskje ikke like enkel for alle.

Som følge av Pandemi og smitteregler.

Da kan vi dele omtanke og minne hverandre på:

“Alt vi lengter etter, er ikke borte, det er bare annerledes“.

Som våren fortrenger vinteren, vil det bli lysere og bedre dager.

Det går i mot påske og våren.

Mot sol og mot lys i fra øst.

Mens tankene vandrer og når en.

Når lengselen søker mot trøst.

***

Men håpet er alltid tilstede.

Det glimter i minner du har.

Du minnes med smil og med glede.

De steder i livet du var.

***

Men skulle du tenke de tanker.

Om alt som forsvant i fra deg.

Da glemmes de hjerter som banker,

Som alltid vil følge din vei.

***

Når venner kan dele det meste.

Med blikk i en tankefull stund.

Da trenger vi slett ikke teste.

En tankeløs ferd inn mot grunn.

***

Riktig God Påske

Ta vare på deg og på hverandre.

Minnenes stund, Gratulerer med dagen….

I dag tok vi turen til kirkegården.

Mamma/Svigermor sin bursdag.

Hun ville fylt 97 år.

Nå er det litt over 3 år siden vi tok farvel.

Årene svinner, de flagrer av sted.

Så fort at man blir nesten svimmel.

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel.

Vi kjenner det røyne, og vet det så vel.

Når kvelden den kommer, da finner vi fred.

Som stjerner på himmelens vrimmel.

**

Den handa vi kjente, som klemte så titt.

Den varmet som kjærligste blikket. 

Vi husker og tenker, og minnene strømmer.

På smil og på klemmer, aldri vi glømmer.

Tenk alle klemmene handa har gitt.

Aldri den slapp deg og sviktet.

 ****

År og dager og timer forsvinner.

Tanken vandrer som tankene gjør.

Alt som vi glemte, alt vi lot være.

Hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges som minner.

Takk for at de aldri svinner og dør.

Gratulerer med dagen kjære mamma/svigermor.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Det blir bare verre…

 

Det blir bare verre.

Det kan være så ille, at du nesten fortvile’.

Men det kan bli verre.

Du kan gråte tårer og rope som dårer.

Det kan gå helt på tverre.

Du kan rope mot himmel, bli kvalm og svimmel.

Både knurre å snerre.

Det kan virke brutalt og vanvittig galt.

Du blokkerer med sperre .

Er det smart greit, å være dum og teit?

Når sannhet er nære.

Du får ikke gjort en dritt, når det ikke er ditt.

Da kan du bare la være!

 

Tekst og bilde: Jan E Håkonsen/Dedicat

Tanker i vonde tider…

Det er så mye man sanser og opplever, når man er som mest mottagelig.

Som innenfor sykehusets vegger.

Jeg skrev et dikt i en sånn periode.

Det har jeg omskrevet og tenkt litt på i helga.

Det er mange som lider rundt om i landet i disse vonde tider.

Nå håper vi alle at vi går mot en vår og sommer med helt andre tanker.

 

Det svir inn i hjertet og sjela. Når livet det ble så stutt.

Det var så intimt og så herlig, på rommet som deltes til slutt.

Der lå det to vakre kvinner, med humor så ekte som gull.

De smilte og lo og ertet, med herligste – kjærligste tull.

 

Tankene svirrer i kvelden, mens avmakten herjer og rår.

Når venner vi knapt har fått kjenne, forsvinner og fra oss går.

Rundt oss i dager vi var der, ble skjebner så nære for oss.

Mens livene ebbet mot slutten. Bønner og livsgnist til tross.

 

Venner vi aldri fikk klemme, som venner jo elsker og må.

Håpet og tanker vi delte, så fattig de høres ut nå.

Men vi må huske og vite, å dele på tanker og ord.

Sorgen vil aldri forsvinne, men omfavnes der hvor den bor.

 

Takk alle som er der og deler på tanker og ord.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Kjenner du livet…..

ll

Kjente du livet, som var som et endeløst hav.

Som daler og fjell i søkk og i kav.

Som brønnen du øste utrettelig av.

Kjente du livet, som lå som en vid åpen bok.

Med alle de veikryss og valg som du tok.

*******

Kjenner du livet, som vann mellom åpne hender.

Som snøen føler mot sol som brenner.

Som dager svinner i egen kalender.

Kjenner du livet, hvor tanker fylles av minner

Livet vil kjenne, når tiden forsvinner.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Rettferdighet….. ?

Rettferdighetens urett.

 

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.

Hvor er det at denne finns og bor? Som alle vil ha og omfavne.

Ikke er den blant nyfødte barn. Selv ikke hos de som fikk leve.    

Blant ungdom sin lek og yre sjarm, finnes noen helt uten glede.

 

Burde vi voksne klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

 Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt med betjening.

 

Kanskje det kjennes i sjelen din. En skjelving av frykt for det meste.

Fortvilet søker du bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste. 

Rettferdighet, som slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede? 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du stenger det inne,

Det er så mye som i deg bor! Som slett ikke burde forsvinne!

 

 Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Glem ikke det du eier og har. Som bare er ditt her i livet. 

Ditt eget hjerte banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!

Ditt eget smil som kan vise vei! Men kan neppe på alt forandre.

 

Dine egne ben som tar et skritt. Men ikke de store og lange.

Smil den dag du beveger deg litt. Det er da dine skritt blir mange.

Stien din, som ble gjengrodd en gang. Det er den du skal finne igjen.

La drømmer og håp, være din sang. På den veien du vet fører frem. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Fanget av stunden …..

Når du fanges i øyeblikkets stillhet.

Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.

At den er der.

For deg alene i denne stunden.

Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.

I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.

Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug. 

Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.

Månen var der da også.

Lyste over de staute menn.

Med frosne hender og kalde føtter.

Som formet hver planke til vakre båter. 

Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.

Fra lyset av månen.

Den samme månen som fanget stunden.

Den gang som i dag. 

 

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat