Mangfoldets evige kamp …

Det kjempes i dag, på så mange fronter og arenaer – for retten for sin eksistens og tilværelse. Jeg prøvde å sette en tankerekke inn i disse tre små versene, sammen med disse to bildene mine.

 

Om du ikke finner mine tanker i ordene, så finner du helt sikkert dine egne.

 

Lykke til og takk for at du tok deg tid til å se innom. <3

Så vakker og vever, så lite den krever.
Den vakreste stjerne fikk plass på vår jord.
Så liten og yndig, men likevel myndig.
Den krever sin plass der den lever og bor.

Som forfedre levde, de jobbet og strevde.
Liv av det magre, de skapte og gav.
Slik kan den være, men helt uten ære.
For denne forhatte, fra fjell og til hav.

Hvem kan forlange, å peke blant mange.
Som bøddel gi retten til liv eller død.
Mangfoldets flora, for alt her på jorda.
Har retten til liv uten frykt eller nød.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen

Fargerike Frodith….

Jeg har alltid satt pris på, og prøvd å henge med på Frodith sine sprell.

Vi ble invitert til å bidra med bilder til farger.

Bare klikk inn og se hva hun satte i gang.

Klikk HER.

Men denne gangen måtte jeg si nei, siden vi skulle reise bort i konfirmasjon.

Siden værgudene var rebelske, valgte vi å ta med bilen på Hurtigruta.

Fra Bodø til Trondheim.

Der fikk vi halvannet døgn, i perfekte og avslappende omgivelser.

På bildet over ser vi MS Vesterålen legge til kai i Bodø kl. 02.30 på natta.

Dagen etter oppdaget jeg dette kunstverket i en trappeoppgang.

Da slo det meg: …. “Dette er jo perfekt til Frodith sin farge utfordring…”

Kunstverket er laget av denne kunstneren, se over.

“Som tenkt så gjort”.

I søndagens stillhet, satte jeg med ned på hotellrommet i Lillestrøm.

Tittet på bildet og Frodiths utfordring:

Bilder til fargene, Grønn-Rosa-Turkis-Gul-Blå-Oransje-Lilla.

Da. tenner jeg et lys og håper min løsning på utfordringen blir godkjent.

 

Taktstokken svinges med kraft og med ynde.

Med pensel og farge må alle bli med.

“Lure seg unna” – det blir som å synde.

Når Frodith tar tak, må det hende og skje:

*********

Grønn som det grønne, når våren trer frem.

Rosa som kinn, i en flørtende klem.

Turkis som et barn, mellom grønne og blå.

Gul som den solen vi venter sånn på.

Blå som “vår himmel” for alle på jord.

Oransje som de roser som pynter ditt bord.

Lilla som syn av syrinenes prakt.

Da nådde jeg frem til det siste akt. 

 

Bilder og ord: Jan E Håkonsen/Dedicat.

Drømmer på livsveien….

Føler du suget mot vidder og fjell?

Mot kvitkledde spor som viser deg vei.

Kjenner du lengsel når dag går mot kveld.

Mot drømmer som aldri fikk liv gjennom deg.

 

Dager og timer i år etter år.

Forvitres som tiden du aldri når.

Når drømmer blir minner, vi kanskje forstår.

At livsveien minker hvert skritt som vi går. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hvor bærer den hen…

 

Hvor bærer den hen, hvor fører den frem?

Denne tid så uendelig rar, hvor spørsmål er svar.

Hvor alt som var sant, bare glapp og forsvant.

Det er vondt å vente, når alle er spente.

Når vi ingenting vet, med en sikkerhet.

Den forbannede makt, som kun eier forakt.

Som stjal deres veier, som friheten eier.

Vi sender ut bønner, med tårer som strømmer.

Men neppe vi skjønner, selv i blodigste drømmer.

Den grusomme sannhet som blør på vår jord.

 

 

Jeg legger ut to bilder til fra samme utkjøringa som bildet over er tatt fra.

Alle tre bildene er tatt på samme sted.

Altså verken Setsåstigninga, eller i Øverbygda.

Dette til ære for de som spekulerte på hvor dette var 😀 

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Ord blir så fattige… og så vanskelige…

Tenk på alle måter vi kan kommunisere på i dag.

Ubegrensete muligheter, uansett hvor man er i verden.

Likevel bombes Ukraina sønder og sammen.

Likevel er det konflikter på alle slags nivå.

Likevel er det frykt og utrygghet både nært og fjernt.

Ikke langt bak fjellene her, ligger 4 unge menn.

Som døde i trening for å forsvare freden.

Amerikanske soldater som styrtet i døden.

Hvilke ord skal man bruke for å forklare sånt?

Ord, denne vanskelige kombinasjonen av bokstaver.

Som kan være så sterke og svake på samme tid.

Som kan skjære i hjerter eller lindre smerter.

Diktet mitt under er ikke helt nytt, men omskrevet en god del.

Det føltes så riktig.

Akkurat nå. 

 

**********

Ord er som gaver som skaper og gir.

Ord er som hender som klemmer og svir.

Ordet kan være som klave og bånd.

Ordet kan skapes i vennskapets ånd.

*****

Ordene flyter så lett og så fritt.

Det finnes ord som du aldri fikk gitt.

Ord som i tankene bare ble tenkt.

Ord som for alltid i hjertet er gjemt.

*****

Ordene lever med nådeløs makt.

Det burde gjøre oss alle på vakt.

La ikke ordet ditt skape smerte.

La det bli gitt fra ditt eget hjerte.

*****

Når ordet er gitt, vil noen det få.

Da er det for sent, til å angre på.

Lokket det frem litt smil og litt glede?

Eller det vonde, til og med vrede?

*****

Kunne man slette, kunne man angre.

Alt for ofte kan ord blir for mange.

Finne en form man slett ikke mener.

Dreper hvert håp som gjerne forener.

*****

Kanskje kan ordet trenge til hvile.

Kanskje kan ordet slippe å tvile.

Tenk om ordene spares og gjemmes.

Vil ondskapens sår forsvinne og glemmes?

*****

Kanskje vi heller trenger de stemmer.

Som vet hvilke ord som vennskap fremmer

De ord som blir frø i hjerte og sinn.

Som spirer frem fred der de slipper inn.

 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat

Bærre litt drit førbainna…

Hvorfor ikke la det gå ut over været, når verden farges av så mye tragisk.

Værgudene er jo vant med det aller meste av reaksjoner.

Hermed forærer jeg en revitalisert og noe tvilsom prosa. 

Vi knytta nævann og trua mot himmel.

Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.

Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.

Men tause som grava, e svarann vi fikk. 

Værgudann flire, og slæng på en sklætt skur.

Så husann kan speiles i gjørme og vann.

Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.

Mæn en ting è sikkert, her holder vi stand. 

Alt går i dass av drømma og plana.

Om vår varme daga her oppe i nord.

Sjøl musa og rotta ligg der og glana.

Der rompa skal være når trangen bli stor!

Blomster i tåra kan røre de fleste.

Men trur du han bryr seg, han værguden her?

Kanskje han tålmodet vårres ska teste.

Se ka vi tål`- før vi pakka og fer?

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Lev livet i dag

Hva er det man finner ?

Propeller, og jaggu meg – jernbaneskinner.

Rustne og skitne, men fulle av minner.

Tenk hvor de brakte deg rundt om i verden. 

Hvor du enn dro og delte på ferden. 

Her endte de brått, mellom plater av stål.

Stille de lå der, uten et gnål.

Alt skal forgå, så sakte men sikkert.

Ingen ser enden, selv med en kikkert.

Lev livet i dag !

Glem aldri hvor brått det forsvinner. 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat

Den handa vi kjente ….

Årene svinner, de flagrer avsted

Så fort at man blir nesten svimmel. 

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel. 

Vi kjenner det røyne, og vet det så vel. 

Når kvelden den kommer, da finner vi fred. 

Som stjerner i stjernenes vrimmel

******

Handa vi kjente, som klemte med smil.

Den kjennes til evige tider.

Minnene strømmer, vi føler og tenker.

Aldri vi glømmer, de kjærlighets lenker.

Den trygghet du kjente, var aldri i tvil.

I gleder og stunder som lider.

******

Håndtrykkets minne, aldri forsvinner. 

Om taket slipper når kroppen dør.

Kanskje vi glemte, når alt var så nære.

De hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges av minner.

Holder seg varm, i lengselens glør.

 

 

Kalle meg krakk….

Se så vakre de er der de står.

Nakne og avkledd i maling og lakk.

Et artig symbol på at sannheten rår.

Hvis ikke så kall meg en krakk!

Livets veier har ingen løfter.

Hvem aner hvor ferden den ender.

Kanskje vi snubler og faller i grøfter.

La Troen råde blant trofaste venner.

Kanskje du står der oppreist og rak.

Så fargerik, feiende flott.

Selv den sterke kan føle seg svak.

På livets vei har vi alle grått.

Kanskje du ligger, forlatt og forglemt.

Blindveier møter vi alle.

De sprudlende farger føles så gjemt.

Men krakk vil vi aldri deg kalle.

Tro på deg selv på den veien du går.

Den er Din, bare Du finner frem.

Selv om det går både dager og år. 

Husk at Du var for noen en venn.

Det hender man teller på knapper i tvil.

Det vrimler av veier å ta.

Tell da med hjertet, med glede og smil.

Det valget du alltid vil ha.

I ensomme stunder og nitriste kvelder.

Er glede så slitsomt å få.

Selv i den trange og mørkeste kjeller!

Er Håpet den hånd du kan nå! 

te 

Selv krakker kan skryte med himmel så blå.

Et valgets kval for en liten skrott.

Skal jeg bestige den her og nå?

Eller slippe mitt tak, nå og for godt.  

Kanskje vi ønsker og håper for hardt.

Med rosa drømmer i fløyel og floss.

Kanskje bekymringen kunne vært spart.

Vi lever på Grunn av, ikke på Tross!

Tenk om en strøm av kjærlighets under. 

Finner hver sjel og hvert hjerte på jord.

Tenk på de gleder og herlige stunder.

Fikk tære bort hatet som spirer og gror.

Det begynte med krakken, men ballet seg på!

Akkurat slik som livet kan gå.

Drømmende tanker og lengsel i ord.

Mens sola den varmer to stoler og bord.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Omtankens blikk…..

Litt rart hva som kan dukke opp av ord og setninger, når Jula ryddes bort. 

Den lille fuglen på brettet ga meg et blikk, og da var det gjort.

Den fugl som er fløyet, fra sinn og fra øyet. 

Kan likevel skinne som reneste gull. 

Den har ikke løyet, kanskje den skøyet?

Veien er kort mellom alvor og tull. 

****

Hvor så du den skinne, hvem ba den forsvinne?

Ble glansen for sterk så den blendet ditt blikk?

Kan hende hvert minne, vil varme og vinne. 

En glede som takk for den tiden du fikk. 

****

De øynene dine, er slett ikke mine. 

De fanger de glimt som jeg ikke får med. 

Som gleder og pine – da er jo det fine. 

Hvis omtankens blikk, hjelper til med å se. 

****

Den enkleste ting, kan få tanker i sving. 

Som gleder og sorger, hva enn måtte skje. 

Det går litt i ring, men hver eneste sving.

Er livsveien vår, så enkelt er det. 

 

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat