Øyne mine og dine og våre…

Øyets makt er eventyrlig.

Øynene kan fortelle historier mer intenst enn noe annet.

Øynene har flere ord en de mest taleføre.

Øynene har de viktigste ord for de som ikke er så taleføre –

– og for de som aldri vil fremheve seg selv.

Øyne, som smiler og ler og gråter. 

Øyne som er som pirrende gåter. 

Øyne som blinker som stjernehimmel. 

Øyne som gjør deg så matt og svimmel. 

****”****

Blikket som så deg, du kjente det traff. 

Det var som en gnist fra en fremmed flamme.

Du kjente deg lammet, forvirret og paff.

Det var som et bilde fant plass i sin ramme. 

Øyne som mistet sin livsgnist og glød.

Øyne som gråter og tenker på død.

Øyne som lengter og ber om så lite.

Øyne som bare vil svarene vite.

****”****

Blikket du ser, men kanskje fornekter.

Det streifer fortvilt ifra sør og til nord.

Du kjenner et maktesløst følelses spekter.

Men omtankens blikk, kan gi mer enn du tror.

 

Tekst Jan E Håkonsen/Dedicat.  Bilder fra Pixabay o.a.

Mennesket og Naturens herlighet…

Vi mennesker og Naturen er ikke alltid i takt eller på bølgelengde.

Det har jeg “filosofert” litt over en gang, og børstet støvet av.

Ikke for å “dømme” verken mennesket eller naturen.

Her er vel ingen skyldige eller skyldfrie.

Tenker jeg.

Naturens herlighet.

Å du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår.

Ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer – igjen og igjen.

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og i fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, der kommer den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur –

– suger til seg hver eneste dråpe.

Dagene går, la oss endelig håpe at regnet er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Man hva er det som egentlig skjer?

Det regner jo bare mer og mer.

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakreste bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur – bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei.

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på alt som er borte.

Nei – la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld…

Om det snart er vår, denne herlige vår.

Som kommer hvert eneste år.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Vinduer er tema på siste dag i Høstleken til Frodith

Da var jeg kommet frem til siste tema i Frodith sin Høst-lek.

Jeg prøvde meg lenge med samme overskrift, men da protesterte Facebook høylytt.

De to siste innleggene ble regelrett lempet spontant ut.

Men en gammel kall gir seg ikke så lett, så tenk!

Nå kan det godt hende jeg legger blogge fokuset litt til siden igjen… men vi får se 😀

Ha en vakker helg – du som tar deg tid til å se innom 🙂

Temaene som Frodith utfordret oss på, kan du kan lese om du klikker HER

Du kan lese alle mine bidrag om du klikker på linkene under –

Dag 1 Benker

Dag 2 Trapper

Dag 3 Broer

Dag 4 Husker

Dag 5 Dører 

Livet vårt har sine mange faser.

Det er mangt og mye som skjer, og ofte på samme tid.

Når man ser ut av vinduet, så hender det at tankene går både fremover og bakover.

Til og med at man ser ut, uten egentlig å se på noe som helst.

Det man egentlig “ser på” er egne tanker som svirrer rundt i hodet.

Det er slett ikke alltid at det blikket fanger, stemmer med det hodet oppfatter. 

Av og til så fanger blikket noe som drar deg langt bak i minnenes rekker.

Til og med lenger enn egne minner rekker.

Som da jeg så dette, mitt fødested – en liten hytte i skogen, som var i ferd med å bli jevnet med jorden. Særlig vinduet fanget blikket mitt.

Jeg ble født en iskald januardag.

Min far lå hardt skadd på sykehuset.

Vannet var frosset.

Landet var såvidt begynt å reise seg etter krigen.

Min mor kom fra gode kår i Sverige til et krigsherjet Norge.

Hvilke tanker gjorde mine seg, når de så ut av dette vinduet ? 

Det får jeg aldri svar på, men det bryr ikke tankene seg om.

De har sitt eget “vindu” som de ser minner gjennom, og det er svært fascinerende!

I våre liv, vil det alltid være noen spesielle hendelser som fester seg.

Slik som i vinduet ovenfor.

For nå er den snart her igjen.

Den tiden vi pynter med adventslys i vinduer og andre steder.

Det er jo en tid hvor mange minner skapes.

Kanskje ikke bare de gode, men veldig ofte kjære og vakre minner. 

*****”******

Denne høst leken til Frodith har også skapt minner.

Både nye, og børstet støv av gamle.

Tusen takk kjære Frodith! for at du byr opp til dans på denne måten! 

*******”*******

Tenk å få leke en uke til sammen.

På artige steder i fri fantasi.

Vi benket oss ned på trapper og trammen.

Og delte på broer langs veier og sti.

Barndommens minner våknet i husker.

Som hang i fra stokker og trær og busker.

Mest av alt fikk den åpnet opp dører. 

Jeg åpnet opp min og du åpnet opp din.

Kanskje det åpnet opp blikket og ører.

For i vinduet vårt – fikk vi også se inn.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Høst-utfordringen til Frodith – Benker

Nå har jeg ikke blogget på en god stund. Men nå ble jeg “sparket på skinneleggen”, av Frodith. Så da måtte jeg bare børste støvet av både blogge-blikk og blogge-taster. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER

Tomme benker, ingen krenker.

Men om de lengter, og bare venter –

– det vet vel ingen av deg og meg.

Men om vi finner den på vår vei –

Da blir vel benken slett ikke lei –

 – om vi setter oss ned og tenker. 

Her kan vi sitte som denne krabat.

Mens tankene svirrer for alle vinder.

Kanskje litt sliten, kanskje litt lat?

Kanskje med drømmer som skinner. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Været eller ordet, eller begge deler?

Kanskje jeg får lov til å dele dette med deg?

Som regn i fra skyer så tunge og grå.

Som vinden vi føler, men aldri kan nå.

Som solens stråler stryker vårt kinn.

Som tankene streifer, rundt omkring.

******

Ord er som regnet, så vått og grått.

Ord er som vinden, som flagrer så flott.

Ord er som solen, en glitrende glede.

Ord er i omtanken, alltid til stede.

******

Været og ordet går hånd i hånd.

Som usikre, troløse vennskapsbånd.

Begge er alltid med deg på ferden.

Uansett hvor du vandrer i verden.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Finnes den…. – rettferdigheten?

 

En liten repost fra en noe forsagt blogger. 

Rettferdighetens urett.

 

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.

Hvor er det at denne finns og bor? Som alle vil ha og omfavne.

Ikke er den blant nyfødte barn. Selv ikke hos de som fikk leve.    

Blant ungdom sin lek og yre sjarm, finnes noen helt uten glede.

 

Burde vi voksne klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

 Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt med betjening.

 

Kanskje det kjennes i sjelen din. En skjelving av frykt for det meste.

Fortvilet søker du bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste. 

Rettferdighet, som slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede? 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du stenger det inne,

Det er så mye som i deg bor! Som slett ikke burde forsvinne!

 

 Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Glem ikke det du eier og har. Som bare er ditt her i livet. 

Ditt eget hjerte banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!

Ditt eget smil som kan vise vei! Men kan neppe på alt forandre.

 

Dine egne ben som tar et skritt. Men ikke de store og lange.

Smil den dag du beveger deg litt. Det er da dine skritt blir mange.

Stien din, som ble gjengrodd en gang. Det er den du skal finne igjen.

La drømmer og håp, være din sang. På den veien du vet fører frem. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Rettferdighetens gåte…..

Det er ikke vanskelig å finne urettferdighet i denne vår verden.

Vi trenger ikke en gang gå utenfor landets grenser.

Da tenker jeg ikke på strømpriser..

Eller at vi atter en dag fyrer i ovnen her, mens naturen sakte drukner utenfor..

*****

Det vil si – jeg tenkte å skrive om det…

Men så fant jeg noe jeg har skrevet før, og da kom jeg på andre tanker.

Så da begynte jeg å jobbe litt med det….

*****

Kanskje er det ment å være sånn?

At urettferdighet er en prøvelse for oss mennesker?

Både for de som rammes og de som kan vise omsorg?

Ikke vet jeg.

Jeg har bare prøvd å sette mine ord på mine tanker.

De er neppe rettferdige de heller, på ingen som helst måte.

Rettferdighetens gåte.

 

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange. 

Hvor er det at denne er og bor? Som alle vil ha og omfavne? 

Ikke er den blant nyfødte barn, og ikke blant de som fikk leve.    

Blant ungdommens lek og yre sjarm, der finnes jo de uten glede.

Vi voksne burde klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

******* 

Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt uten trening. 

Det kjennes innerst i sjelen din. En skjelving av frykt for det meste.

Stille du søker deg bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste.

Rettferdighet, et slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 *****

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede? 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du strever for mye?

Det er så mye som i deg bor! Som gjerne vil frem ut i lyset! 

 Det er ikke lett å se det svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Se det vakre du eier og har. Som bare er ditt her i livet.

***** 

Ditt varme hjerte banker i deg. Det vil også banke for andre!

Du har et smil som kan vise vei! Som kan vonde tanker forandre. 

Du har dine ben som tar et skritt. Men ikke for store og lange.

Vær glad når du beveger deg litt. Det er bedre enn skritt blir mange. 

Du har dine innerste drømmer. Hold fast på den som du liker best!

Blir de for mange, alle rømmer! Den ene kan bli din kjære gjest.

***** 

Det finnes en sti, for dine skritt. Kanskje gjengrodd, men likevel din.

Måtte en hånd kunne hjelpe litt. Finne vei gjennom omtanken sin.

Rettferdighet, et ord blant mange. Som formes lett gjennom skrift og munn. 

Selv i dager – tunge og lange, trenger ingen gå seg fast på grunn.

Det finns kun èn av deg i verden. Måtte den sannhet aldri bli glemt.

Vær glad i deg selv, på den ferden. Omtanken vinner der rettferd er gjemt.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Mangfoldets evige kamp …

Det kjempes i dag, på så mange fronter og arenaer – for retten for sin eksistens og tilværelse. Jeg prøvde å sette en tankerekke inn i disse tre små versene, sammen med disse to bildene mine.

 

Om du ikke finner mine tanker i ordene, så finner du helt sikkert dine egne.

 

Lykke til og takk for at du tok deg tid til å se innom. <3

Så vakker og vever, så lite den krever.
Den vakreste stjerne fikk plass på vår jord.
Så liten og yndig, men likevel myndig.
Den krever sin plass der den lever og bor.

Som forfedre levde, de jobbet og strevde.
Liv av det magre, de skapte og gav.
Slik kan den være, men helt uten ære.
For denne forhatte, fra fjell og til hav.

Hvem kan forlange, å peke blant mange.
Som bøddel gi retten til liv eller død.
Mangfoldets flora, for alt her på jorda.
Har retten til liv uten frykt eller nød.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen

Fargerike Frodith….

Jeg har alltid satt pris på, og prøvd å henge med på Frodith sine sprell.

Vi ble invitert til å bidra med bilder til farger.

Bare klikk inn og se hva hun satte i gang.

Klikk HER.

Men denne gangen måtte jeg si nei, siden vi skulle reise bort i konfirmasjon.

Siden værgudene var rebelske, valgte vi å ta med bilen på Hurtigruta.

Fra Bodø til Trondheim.

Der fikk vi halvannet døgn, i perfekte og avslappende omgivelser.

På bildet over ser vi MS Vesterålen legge til kai i Bodø kl. 02.30 på natta.

Dagen etter oppdaget jeg dette kunstverket i en trappeoppgang.

Da slo det meg: …. “Dette er jo perfekt til Frodith sin farge utfordring…”

Kunstverket er laget av denne kunstneren, se over.

“Som tenkt så gjort”.

I søndagens stillhet, satte jeg med ned på hotellrommet i Lillestrøm.

Tittet på bildet og Frodiths utfordring:

Bilder til fargene, Grønn-Rosa-Turkis-Gul-Blå-Oransje-Lilla.

Da. tenner jeg et lys og håper min løsning på utfordringen blir godkjent.

 

Taktstokken svinges med kraft og med ynde.

Med pensel og farge må alle bli med.

“Lure seg unna” – det blir som å synde.

Når Frodith tar tak, må det hende og skje:

*********

Grønn som det grønne, når våren trer frem.

Rosa som kinn, i en flørtende klem.

Turkis som et barn, mellom grønne og blå.

Gul som den solen vi venter sånn på.

Blå som “vår himmel” for alle på jord.

Oransje som de roser som pynter ditt bord.

Lilla som syn av syrinenes prakt.

Da nådde jeg frem til det siste akt. 

 

Bilder og ord: Jan E Håkonsen/Dedicat.

Drømmer på livsveien….

Føler du suget mot vidder og fjell?

Mot kvitkledde spor som viser deg vei.

Kjenner du lengsel når dag går mot kveld.

Mot drømmer som aldri fikk liv gjennom deg.

 

Dager og timer i år etter år.

Forvitres som tiden du aldri når.

Når drømmer blir minner, vi kanskje forstår.

At livsveien minker hvert skritt som vi går. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat