Kjenner du livet…..

ll

Kjente du livet, som var som et endeløst hav.

Som daler og fjell i søkk og i kav.

Som brønnen du øste utrettelig av.

Kjente du livet, som lå som en vid åpen bok.

Med alle de veikryss og valg som du tok.

*******

Kjenner du livet, som vann mellom åpne hender.

Som snøen føler mot sol som brenner.

Som dager svinner i egen kalender.

Kjenner du livet, hvor tanker fylles av minner

Livet vil kjenne, når tiden forsvinner.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Rettferdighet….. ?

Rettferdighetens urett.

 

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.

Hvor er det at denne finns og bor? Som alle vil ha og omfavne.

Ikke er den blant nyfødte barn. Selv ikke hos de som fikk leve.    

Blant ungdom sin lek og yre sjarm, finnes noen helt uten glede.

 

Burde vi voksne klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

 Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt med betjening.

 

Kanskje det kjennes i sjelen din. En skjelving av frykt for det meste.

Fortvilet søker du bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste. 

Rettferdighet, som slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede? 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du stenger det inne,

Det er så mye som i deg bor! Som slett ikke burde forsvinne!

 

 Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Glem ikke det du eier og har. Som bare er ditt her i livet. 

Ditt eget hjerte banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!

Ditt eget smil som kan vise vei! Men kan neppe på alt forandre.

 

Dine egne ben som tar et skritt. Men ikke de store og lange.

Smil den dag du beveger deg litt. Det er da dine skritt blir mange.

Stien din, som ble gjengrodd en gang. Det er den du skal finne igjen.

La drømmer og håp, være din sang. På den veien du vet fører frem. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Fanget av stunden …..

Når du fanges i øyeblikkets stillhet.

Akkurat i den stunden månen gir deg sitt ja.

At den er der.

For deg alene i denne stunden.

Der du kan høre gjenklangen av egne tanker.

I stillheten som rommer minner om barnestemmer og latter.

Som en gang skapte liv og røre mellom brygger og smug. 

Mens hammerslag og øksehugg lød som musikk i fjæra.

Månen var der da også.

Lyste over de staute menn.

Med frosne hender og kalde føtter.

Som formet hver planke til vakre båter. 

Båter som speilet sin egen skjønnhet i sjøen.

Fra lyset av månen.

Den samme månen som fanget stunden.

Den gang som i dag. 

 

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Naturen er veiviser….

Den brer ut en løper vevet av gull. 

Som lengselens sti mot mitt sted. 

Endelig kom den fra vinterens skjul. 

Naturen sin klare beskjed. 

Her vil du finne den sørvendte dal.

Med elver og fjell og alt hva du trenger. 

Solstråler lyser opp dit hvor du skal.

Nå trenger du slett ikke lete lenger.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Drit førrbainna….

Vi knytta nævann og trua mot himmel.

Vi bainnes me tåra i argsinte blikk.

Blodtrøkket stig, vi bli øre og svimmel.

Men tause som grava, e svarann vi fikk. 

Værgudann flire, og slæng på en regnskur.

Så husann kan speiles i gjørme og vann.

Vi smile litt anstrængt, men e’ ganske drittsur.

Mæn vi står han av så godt som vi kan. 

Alt går i dass av drømma og plana.

Om blikkstille daga her oppe i nord.

Sjøl musa og rotta ligg der og glana.

Der rompa skal være når trangen bli stor!

Blomster i tåra kan røre de fleste.

Men trur du han bryr seg, han værguden her?

Kanskje han tålmodet vårres ska teste.

Sjå ka vi tål’ før vi pakka og fer?

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

#verguder #værguder #dritforbanna #lavtrykkinord #yr #storm #nrkværet #frank

Som en vænn som kjæm…..

Ho skin, over folk og hjæm.

Over bygd og by. 

Over store og små.

Hos skin, som en vænn som kjæm.

Fræm fra fjell og sky.

Som ho alltid må!

Ho e så fin, når ho kjæm.

Så vakker og ny.

Som stråla som få.

Ho e så fin, som en vænn stekk fræm.

Så stolt og kry.

Som du stole på.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Koke suppe på en spiker….

Det er vel ikke helt sant.

Det som ER sant, er at vi kokte kjøttsuppe i går.

Det er også sant at det har vært labert med blogging på meg.

Så i kvelden i går, scrolla jeg i  arkivet.

Og fant dette innlegget….

Ironisk….. ? 

Så det blir som å koke suppe på en spiker.

I dobbelt forstand…

Ikke sant  ?

Selv om det meste er omskrevet…..

*******

“Et Suppeoppkok fra 15  januar 2017”

Vi kokte kjøttsuppe i går, og satte den ut på terrassen for å kjøles ned.

Men jeg glemte den ute når vi gikk og la oss…

Da skjer det mystiske ting….

Når suppa blir leken og erten.

Da bør du løfte på stjerten.

Kan hende at andre får ferten. 

Så suppa forsvinner som fjerten.

Duften blir fanget av vinder.

Uten å åpne på grinder.

Alt liksom sporløst forsvinner. 

Smilet ditt blekner og stivner.

Men se, hva er det som blinker?

Dette er ikke for sinker.

Se bare hanken som vinker.

Så bra at den slett ikke stinker.

Suppegjøken som fant på dette.

Skremme gubben helt fra vette’.

Var det med viten og rette ?

Suppa fraus, så jeg måtte svette ?

Mens frossen suppe tiner i vask.

Uten skjenn og uten en dask.

Føler gubben seg som en slask.

Jeg skulle gitt både klem og smask.

Suppe er suppe og får ikke klem. 

Om suppa er snill eller gubben slem.

Med omtanke varmes du som en venn.

Så snart skal suppa forsvinne igjen !

****

“Med risiko for anmeldelse til mattilsynet…”

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Når Kohorten stormes med takk……

Han står der så strunk og passer på døra.

Kommer du inn så får du om øra.

Sjefen sjøl med skjegg og med bart.

Har reglene tydelig sagt og forklart.

Men Nisser er nisser, med stor eller liten.

De bryr seg vel katta om regler og viten.

Se på det glimtet i øyer og smil.

De pønsker på noe, det er ingen tvil.

De hvisker og tisker i kroker og kriker.

Her kravler de frem og lusker og sniker.

Om noen klarer å komme seg inn.

Så er det vel Nisser som går i spinn.

Nå er vi lei av å sitte på baken.

Nå vil vi inn og smake på kaken.

Danse på bordet og delta på festen.

Kohorten sprenges av oss og resten.

Herrefred for et leven og styr.

De stormer på som ville kyr.

Slenger seg ned i sofa og stoler.

Tror jaggu de kommer fra begge Poler.

Han må bare gi seg, den gamle kall.

Når Nissene kauker: “Vi vil og skal”!

Da brytes regler langt over grensen .

Uffameg, hva blir konsekvensen ?

 

Nå ble det sånn, med latter og glede.

Da takker jeg alle som var tilstede.

Med melding og hilsen på alle kanaler.

Sik skulle de ende, alle finaler.

Helt på tampen av denne finalen.

Entrer han scena på denne kanalen.

Nissen som sørgmodig spiller sin sang.

Mens vi rydder Kohorten for denne gang.

 

Bilder, film og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

Vi vil jo så gjerne….

Det er ikke lett å være, den venn som man gjerne vil. 

Det vil vi alle så gjerne. Snille med nærhet og smil.

Tenk om vi alltid ga glede, i omsorgens harmoni.

Være for alle til stede. Av kjærlighet øse og gi.

****

Nå dro det, det gamle året. Det nye vinker på oss.

Tilgi om du har blitt såret. Det skjer for ofte på tross. 

De ord vi gjerne vil glemme, har altfor lett for å fly.

La tiden lindre og gjemme, og lyse opp sjanser på ny.

Bilde og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Frihetens lengsel….

Nå ringes Julen inn ganske snart.

Kanskje denne Jula preges av håp og ønsker som går langt utover selve Julaften.

Her kommer i alle fall noen tanker fra min penn.

Helt uten glitter og julepapir.

Frihetens lengsel.

Du kjenner det i deg, det lever der inne.

En lengsel og frykt som går hand i hand.

Inni deg lever hvert eneste minne.

Binder deg fast som det sterkeste band.

 

Kunne jeg skjære, klippe og slite.

Slippe deg fri inn mot lengselens brann.

 Jeg prøver og håper, det skal du vite.

 Jeg vet jo så inderlig godt det går an.

 

 Jeg aner et smil, en skulder som senkes.

 Jeg aner en glød som tennes i deg.

 Jeg aner at tanker, kommer og tenkes.

 Jeg aner og ser du vil finne din vei.

 

Du og oss alle, har rett til å føle.

Rett til å kjenne vårt innerste jeg.

Kjenne vi lever uten å nøle.

Der håpet kan stråle med lengsel i seg.

 

Livet har sjelden kun bare gleder.

Hva livet vårt får, hvem aner det vel.

Livslinjen fører mot mange steder.

Lev livet i lyset, før det blir kveld.

 

La tankene vokse fra vakre drømmer.

La de som har sovet, få våkne seg til.

Tanker som aldri de andre fordømmer.

Men spirer som vår med sitt varmeste smil.

Selv Juletreet vårt hadde pyntet seg av lengsel.

Før det kom inn i stua.

Med dette ønskes alle bloggvenner, og alle som leser min blogg –

En riktig God og Herlig Julehøytid.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat