Man kan sikkert skrive mye om ventetid og savn, i disse tider.

Nå skal ikke jeg lage noen ny beskrivelse av begrepet Adventstid.

Men for meg, og kanskje for mange, er dette en tid med forventninger og håp, men også for minner, savn og lengsel. 

Vet du hvor du finner denne veggpryden?

Den finner du på en vegg, sammen med resterende vegger, gulv og tak på Venterommet.

Venterommet ville aldri fått sin oppstandelse, om ikke Slipen Scene hadde blitt stengt.

Men var det et Venterom, kulturbygda ville ha?

Jeg skal ikke si mer enn jeg allerede har sagt om den saken.

Bare legge til, at vi skal være glade for at det finnes mennesker som aldri gir opp.

Slike mennesker strør om seg med en tilsynelatende ubegrenset mengde med pågangsmot og kreativitet.

Og svært ofte – ikke på grunn av offentlig tilrettelegging, men på tross av. 

https://dedicat.blogg.no/rock-i-bingen.html

I linken over, finnes et innlegg jeg skrev for noen år siden.

Saltdal Kommune hadde et svært levende “rocke miljø”.

I lang tid grodde og vokste dette i Ekman-Smia, som i sin tid ble testamentert til dette formålet.

Men som jeg beskriver i innlegget i linken over, så skulle dette flyttes over i et nytt “Forventningsrom”.  

Nemlig containeren, “Rockebingen”.

Hvor ble det av det Rocke miljøet som ble flyttet dit?

Adventstida fører jo med seg en smule ryding i skuffer og skap.

Der fant jeg dette avisutklippet fra Saltenposten, datert 21 september 2004.

Da var det liv i Smia, for å si det på den måten.

Denne uka kjørte jeg forbi Smia…..

Jada, jeg skjønner at det nå ender på denne måten.

Men kanskje er det mange som føler at det ikke bare er en bygning som jevnes med jorda…

Men kanskje også et Savn etter noe som var, og forsvant.

Hvor går veien videre for kulturbygda Saltdal?

Jeg skal ikke flagge noe syn på verken forventninger eller savn.

Det har jeg gjort i mange andre sammenhenger.

Men når jeg sitter her og ser på bildet over denne teksten, så må jeg gjøre meg noen tanker.

Men de er mine!

 

Med gode tanker om en vakker helg på alle måter.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat