Mor og sønn..

Sønner og mødre har jo som regel et spesielt forhold. Det kan man jo godt si om disse også, men grenser testes hele tida.

Mora er ekte Norrlandsk Spets, mens sønnen er blanding med Finnland Spets. Men om noen er i tvil, så er dette Sky (mora) sitt hjem. Hun anser seg definitivt ferdig med ansvaret for valpene.

Men mat må man ha rett til i sitt eget hjem. Ballen er tatt med for sikkerhets skyld.

Men Torix (sønnen) følger med. Det kan jo hende det oppstår et ubevoktet øyeblikk.

Men det så ikke særlig lovende ut, sukk….

Her er det ikke tvil hvem som er sjef i huset.

Men det bryter i alle fall ikke ut full krig.

Da får gjesten få litt trøst.

Og Sky får endelig huset for seg selv.

 

#norrlandsspets #finnlandspets #hunder #morogsønn

 

Ei lita og dyktig mamma…

Vi har jo bare et firbent “barnebarn”, og når vi hørte at de la opp til at hun skulle bli mamma, så var vi veldig spente. Hun er jo så lita ei frøken, av Norrlands Spets. 

Men du verden for en mamma hun ble, til fire herlige “trollunger” av noen valper 🙂 Men det tar på å være mamma. Pappa slipper jo unna alt ansvaret på en elegant måte.

De vokste fort, som “unger” så ofte gjør, og var snart klar for å finne seg nye hjem.

Vi håper og tror de har funnet seg gode og trygge hjem, og ikke bare en krok på veggen. Men de kan jo være nyttige i enkelte sammenhenger også.

Men mamma var sliten etter en hektisk fødsels og oppdragelses periode. Vår Herre skapte noe vakkert når han skapte morsrollen. Det er et under rett og slett.


Nå fikk hun seg en velfortjent ferie til Lofoten. Mye velfortjent frisk luft og lek og moro skader ingen som ofrer så mye i morsrollen.

Og jeg er sikker på at mora er trygg for at hennes “små” har det godt der de er nå. 🙂

#norrlandsspets #valper #puppies #mamma #mammarollen #mama #omsorg #caring

Når gamle og unge hjerter smelter—

Det er enkelte blikk som går rett i hjertet. Da er det vanskelig å ikke la seg rive med.

Vi hadde storfint besøk i helga. Både sønner og samboere og barnebarn. Men det mest uvanlige var 4 sånne sjarmerende småkarer og mor deres.


Både små og store lot seg sjarmere. Og det er ikke tvil om at det var populært hos barnebarna.

Vi måtte jo omdefinere yttergangen til et valperom som ble flittig brukt til ulike aktiviteter, uten at jeg skal konkretisere det noe mer.

Der foregikk jo også til tider en krevende form for “Stående Buffet”. Det er vel ikke å legge skjul på at mora begynner å få nok av dette.

Valpene uttrykker jo også en viss skepsis, særlig til nye dufter…. og det var kanskje ikke så rart 😀

Men det var nummeret før at ikke vi ble hundeeiere igjen, etter å ha bedyret at vi har hatt vår siste hund. Synes dere det var rart?

Her har mora pause og blir med oss til konfirmasjon til nest eldste barnebarnet.

Til info: Mora er en Norrbottens Spets.Faren er en Finnlands Spets. En anbefalt krysning siden eierne ikke klarte å få tak i far i samme rase.  

Fra fuggel til,, hår og ull..

Jeg skulle vel egentlig satt sammen noen vakre naturbilder fra Lofoten og lagt ut. Noe har jeg jo delt da. Eller vært ute i kuling og regn i dag og fotografert meg søkke blaut. Men jeg skal jo være her i fjorten dager fra midten av juli, så noe må jeg ha til gode 🙂

Men nå la jeg jo nettopp ut en historie om vaktmester-måsa – og den er faktisk sann. Så da tenkte jeg at det kunne passe med en liten bildeserie som jeg også tok i går. Sauer har også vett å finne ly når det regner.. og det hadde katta til tanta til madammen også, da vi var innom der. Ja,, det var der vaktmester-måsa tok ansvar for bilen min..

Her har de funnet seg ly under en berghammer like ved veien..

Mens katta ser lengtende opp mot sofaen etter å ha blitt sluppet inn ,,

Sauer har jeg jo hatt på bloggen min før, og til og med fått antatt i “Frodiths Galleri”, men da var de ikke våte og småkalde som disse,,

Og katta lar seg ikke be to ganger..

Når jeg så de bedende øynene til sauen, ble nesten fristelsen for stor for å ta sauen med opp i sofaen også, men nå var det jo tanta til madammen sin sofa,, 😛

Men katta var jo på hjemmebane, så det var ikke lenge før jeg ble misunnelig på den…

Men søte og fine var de,, både sauen, eller lammet da egentlig ,,

.. og katta.. 🙂

Og snipp, snapp snute, så var denne fortellingen ute 🙂

Det “koker” på fødestua…

Ja jeg kommer jo aldri til å glemme de to fødslene jeg har fått gleden og privilegiet å få være med på. Den første i begynnelsen av juli 1972. Det var ikke helt vanlig at menn var med da, men jeg fikk kranglet meg til det. Og det er noe jeg aldri har angret. Og jordmora var glad for det, for barselspleirska stakk til lunsj, så jeg ble satt i “arbeid” og måtte delta aktivt. Den andre fødselen var i desember 1977. Og begge var helt forskjellige og to undre av opplevelser jeg takker for å ha fått opplevd.

Nå er altså ikke dette en rekonstruksjon av den gang jeg var på fødestua, og slett ikke av det jeg skal blogge litt om i dag. For det handler nemlig om en helt annen fødestue…

Ja for i disse dager så er det lamming over det ganske land. Og vi er så heldige å ha et vennepar som har fjøsen full av høygravide sauer som er i full gang med å forære de det ene vakre lammet etter det andre. Bare se på de blivende “mødre” som lader opp til det store øyeblikket.

Men mange er jo ferdige allerede, og her svinger det fra de med et lam og oppover. Rakkeren kunne ikke dy seg for å rekke tunge til meg. Sikkert glad for å få ha mamma’en sin helt for seg selv 🙂

Et søskenpar hadde funnet seg en stille krok for å kvile seg litt etter strabasene.. 

Men det var ikke lenge før matfatet “ropte” på de…

Men det var faktisk firlinger der også.. men sånn i denne fasen så er jeg glad for at jeg ikke har ansvaret for å holde rede på hvem som er hvem sitt. Så jeg fant bare ei “mamma” med tre lam. Nr fire var sikkert ute på rekognosering ett eller annet sted 😛 

Men de er jo så nusselige..så jeg måtte bare kose litt… 

Men som med alle fødsler så tar det på, og ble sikkert ikke bedre med en “villturist” som flakset rundt med fotoapparatet..

Men jeg tenker at når det verste kjøret er over, og våren får skikkelig tak og lammene har fått litt mer pondus og stødigere bein, så blir det jubel og glede når de legger i vei til fjells 🙂 

Da takket jeg for meg, og takker for at jeg fikk stikke innom fjøset i en hektisk lamming. Nå ble det ikke noen bilder av selve lammingen da, men for de som vil se det så finnes det sikkert evig nok på google.

Copyright: Jan E. Håkonsen