Inne og ute med snute på rute…

Nå ble det en liten tur innom sykehuset, uten noen dramatikk.

Da ble det en liten pause i “Fortellingen om mitt liv”.

Har du ikke lest de tre første “kapitler” så kan du klikke på de blå linkene under – 

Del 1

Del 2

Del 3 

I mellomtida får jeg prøve å leke meg med noen ord.

Jeg kan jo ikke helt glemme “leken med ord”.

Det er også en del av mitt liv.  

I jøsses navn, går det virkelig an?

Stirrer fortvilt på en gammel mann.

Presser min snute mot speilblanke rute.

Er det jeg som er ute?

Eller er det han?

Der er jo en kvinne!

Men er hun inne?

Det skinner og blender.

Med kvinner og menn’er. 

Nå går det i ball for en gammel kall! 

 

Riktig God Helg.

 

Mitt liv, tid for flytting og skole…

Har du ikke fått med deg de to første delene av fortellingen om mitt liv, så kan du klikke her – DEL 1 og DEL 2

Jeg kunne nok ha skrevet mange innlegg om leker og herlighet de første barneårene, men jeg må jo videre i livet. Derfor nøyer jeg meg med  en link til et innlegg om leker jeg lagde for lenge siden. Det gir i alle fall en viss oversikt over forskjellige leker da jeg var unge. Klikk HER så finner du det.

Det skjedde mye i vårt lille samfunn på den tiden. Det var full aktivitet langs hele fjæra, og bebyggelsen vokste stadig lenger mot sør. Den veien dere ser midt i bildet, var gamle Rv 50 (forløper for E6) Denne “hovedgata” ble imidlertid flyttet til venstre for bebyggelsen dere ser på bildet, når jeg var svært ung. Vi klarte å tigge oss til mange turer med lastebiler når ny veien ble bygd. 

E6 er som kjent i dag flyttet utenom sentrum.

Det tømmerhuset dere ser litt over midten og til venstre i bildet (like ved en treklynge) skulle bli mitt tredje hjem, mens nyhuset vårt ble bygd. Vi bodde tre familier, med tilsammen 8 unger i det huset, i nesten et år. Ikke spør meg hvordan det fungerte, men det gikk med liv og lyst. 

Samtidig med Tyskerbrakka ble revet, og skulle bli materialer til vårt nye hus, pågikk større bygnings prosjekter i lokalsamfunnet. Herredshuset, eller Rådhuset som det heter i dag, kom litt senere Men var et yndet sted for oss unger på kveldstid. Sånne byggeplasser var spennende. 

Dette er neppe det siste bildet som er tatt utenfor Tyskerbrakka, men det får være en slags “avskjed” med den. Her er min eldste søster og jeg (de to gjenlevende ungene til mamma og pappa). Jeg holder både bestefar og onkel Kalle i hendene. Sansen for “Å holde hender”, er noe jeg visst aldri kommer til å bli kvitt. Bak meg står min bestemor med et godt grep, og til høyre mamma og pappa.

Jeg var mellom 6 og 7 år under byggeprosessen av vårt nye hus. Men jeg var “mannen” i huset etter min pappa. Hvor mange lass med material jeg dro ned på vogn fra Høgbakken og til tomta vår, det aner jeg ikke. Jeg aner heller ikke hvor mange rustne “tyskerspiker” jeg dro ut av planker og bord. Men det var ikke få. Det jeg imidlertid er sikker på, er at jeg ikke tok skade av et eneste lass material eller en eneste rusten spiker.

Pappa jobbet full dag på Jernbaneverkstedet. Det var stor fokus på byggingen av Nordlandsbanen. Mye av bygningene står der den dag i dag, rett etter søndre avkjøring fra E6 og innfartsveien til Rognan. (På andre siden av veien for Industriområdet, Byggsentret, etc…). På denne tiden ble Nordlandsbanen ferdigstilt fra Lønsdal til Røkland. I 1958 ble den åpnet ned til Rognan og til Fauske.

Før åpninga av Nordlandsbanen til Rognan, syklet vi de 15 km’ene opp til Røkland for å se på toget. Etterpå ble det vanlig at ungdom dro på Jernbanestasjonen for å se på toget når det kom. To minutters intens opplevelse av den store verden, før toget fløytet og fortsatte nord eller sørover. Mon tro om noen av dagens ungdommer klarer å fatte at vi fant glede i dette? 

Tagging er i dag blitt en anerkjent kunstart. Det er ikke til å stikke under en stol at det ble krotet en del budskap av ulik karakter, i og rundt inngangspartiet på stasjonsbygningen. En veldig tidlig form for tagging.

En gang kom Stasjonsmesteren overraskende ut og overrumplet meg og en kompis. Vi fikk skrubber og vaskebøtte i hendene, og de som måtte skrubbe ned hele inngangspartiet, var vi! Jeg husker ikke en gang OM vi hadde tagget noe, men jeg tror Stasjonsmesteren hadde det moro når han beskuet vår innsats. 

En annen yndet “sport” var å legge ett øringer eller to øringer på jernbanesporet før toget kom, og finne de flatklemte myntene etterpå. Men det tør jeg for all del ikke fortelle her. 

Nå sporet jeg helt av byggingen av vårt nye hus. Bilder fra den tiden er ikke så lett å finne. Men jeg vet at pappa jobbet døgnet rundt på huset (etter arbeidstid på Jernbaneverkstedet). Her er mamma, og antagelig min yngre bror, med kaffe.

Huset begynner å ta form utvendig. Andre etasje ble ikke ferdigstilt før mange år etterpå, så vi måtte dele rom. Jeg husker det var sprengkald vinter når vi flyttet inn, og mye fyring for å få varmen i huset. Men jeg kunne føle stoltheten over å flytte inn i nytt hus. 

   Her ble det tid til fotografering for en del av dugnadsgjengen. Jeg har bare en viss formening om at mamma sine nærmeste, brukte mye av ferien sin på jobbing når de kom til Rognan. Men det tenkte ikke guttunger så mye over da. Det var bare en utrolig glede og stas over å få besøk av “slekta fra utlandet”.

Ikke minst Onkel Arne, som ikke minst bidro som sjåfør. Dette er et dårlig bilde, men viser i alle fall at Svenskbilen er kommet utenfor det nye huset. Hvor mange forskjellig biler min bestefar hadde gjennom alle disse årene, har jeg ingen anelse om. Men det var mange. 

Som sagt, så foregikk det mye i lokalsamfunnet. Dette bygget huset Barneskolen, eller Folkeskolen, som det het på den tiden. Der fikk jeg bare noen timer undervisning. Det var når jeg fikk tigget meg til å bli med min eldste søster, når hun gikk på skolen der. Det var ikke mange gangene, men jeg husker det godt.

Bygget står der den dag i dag, rett nedenfor vår vakre kirke. Det er sikkert noen som har minner fra sin skolegang her. 

Den nye skolen var under bygging på samme tid som vårt nye hus, og ville stå ferdig til jeg fyllte 7 år og ble skolepliktig. Dette bildet er helt nytt. men det er de samme bygningene som ble reist på det tidspunktet. I likhet med Herredshuset/Rådhuset, var denne bygningen utrolig spennende å utforske på kveldstid.

Jeg husker det var en solid snøvinter i byggeperioden. Vi var noen kompiser som fant ut at vi skulle hoppe ut av vinduene i andre etasje, og gjorde det også. Der stod vi, bom fast i snøskavlene. Heldigvis kom faren til en av oss (Ligningsjef Sundby) fra jobb og oppdaget oss. Det tok en god stund før han fikk måket oss opp. Jeg vet ikke om han syns vi hadde fått straff nok, for jeg kan ikke huske at det vanket kjeft fra verken han eller andre. 

 Her er et bilde av klassen min på Folkeskola. De lærerne jeg husker best, er fru Rist og Tverbakk. Men nå er jeg jo gammel og glemsk, så andre har sikkert mer informasjon. Det er tydelige at “moten” for jenter var skjerf. Skjønt, jeg er langt fra sikker på at vi hadde hørt ordet “mote” på den tiden.

Har du klart å lokalisere meg ? Hvis ikke, så står jeg helt til venstre i bilde. Hvem alle de andre er, finner i alle fall de lokalkjente ut av. Det er jeg sikker på”

 

Tusen takk for at du følger meg i min fortelling om mitt liv!

Det kan hende det blir et par dager før neste innlegg. 

Mitt liv fortsetter,

Her kommer andre del av fortellingen om mitt liv.

Jeg gjør oppmerksom på at dette ikke er en “dokumentar”, men en fortelling om hvordan jeg husker opplevelser fra mitt liv. Vi har en aktiv og svært dyktig Lokalhistorisk forening i bygda. Veldig mye lokalhistorie er dokumentert på betydelig bedre måte enn hva min fortelling vil være. 

Første del av fortellingen finner du om du klikker HER

Her har jeg blitt plassert til fotografering fremfor Tyskerbrakka vi bodde i. Hunden vår “Buster” passer på meg, den var utrolig snill og klok. 

 

Mitt Liv, del 2

Naturlig nok, så husker jeg ikke flyttinga opp til Høgbakken og Tyskerbrakka. Men jeg husker veldig godt mange episoder fra tiden vi bodde der, frem til jeg var 7 år. Som unge, var dette en herlig og spennende tid. I ettertid, kan jeg bare forestille meg de krevende utfordringer det var for mine og andres foreldre.

Min far jobbet en tid hos sin bror, med blikkenslager arbeid. Men jeg har en formening om at han utførte mye arbeid privat. Jeg fant en arbeidsbok etter han, som forteller ganske mye om hva han var med å produsere på den tiden. Etter hvert fikk han jobb på verkstedet til NSB, i forbindelse med byggingen av Nordlandsbanen. Han hadde også en periode på Hydro i Glomfjord, før han begynte fast i NSB.

Min kjære far måtte kunne mye selvlært matematikk. Her er mål og nøye oppføringer til noe jeg mener må være et beslag til en kjøkkenbenk. Eivind Indregård var sentral i musikklivet i bygda, også som dirigent for Rognan Hornorkester. 

Her er det produksjon av beslag til Saltdal Sykehjem, som da lå der Heimly er i dag. 

Denne produksjonen og leveransen til Helmer Johansen, syns jeg er artig. Han drev bakeri og også utsalg av Iskrem. Jeg får nesten vann i munnen på tanken, den iskremen i kjeks derfra. Den glemmer jeg aldri. Men at pappa lagde utstyr til dette, det husker jeg ikke. 

Vensmoen Sanatorium var en solid kunde. Det var dit min far var på vei med motorsykkelen, da han havnet i en ulykke ved Rønningen. Han fikk store skader i underlivet, men overlevde takket være en utrolig dyktig kirurg på sykehuset i Bodø.

Vi unger hadde et fritt og spennende liv. Tyskerbrakka lå rett nord for huset til Otto Spørck, eier av Spørck kafèen i sentrum. Rett over veien for brakka, lå betongfabrikken til Ingebrigtsen. Ut mot veien var det en diger jerntrakt, som lastebilene tippet støypsand i. Derfra gikk det et skovlband, som fraktet sand opp i siloen. Dette var utrolig fascinerende og spennende for en guttunge. Jeg husker en gang jeg lurte meg bak en lastebil som skulle tippe sand, og klatret opp på lasteplanet. Men jeg sklei ned når platten ble for bratt, og fikk foten mellom jerntrakta og lasteplanet på bilen. Heldigvis fikk sjåføren en forutanelse, og stoppet bilen for å sjekke bak. Da var ikke mye om å gjøre før foten ble klemt av. Jeg husker ikke han sa noe til meg, men bar meg over veien og inn til min mamma. Jeg prøvde meg aldri på dette senere.

Jeg har et flott bilde av Ingebrigtsen-stein et sted, men det fant jeg ikke , og steinen ligger under snøen. Men jeg tok en tur i kjelleren her, og fikk et bilde av en vegg som ikke er pusset. Det gir et brukbart inntrykk, håper jeg. 

I fortsettelsen av betongfabrikken, var det flere lagerbygninger. Der holdt også bilverkstedet til Ragnar Løding til. Det fantes mange utrangerte militærkjøretøyer, som vi unger hadde utrolig mye moro med. All denne aktiviteten ble etter hvert flyttet ned i det området Betongfabrikken ligger i dag. Nå er det lenge siden det ble laget betong der, og i alle fall støpt bygnings stein. Men jeg kan ennå kjenne duften av «rykende fersk» bygnings stein. Den var en solid forløper for dagens Lecastein.

Den dag i dag, står det mye vakker furuskog i bygda. Mye er fjernet fra de sentrumsnære områdene, Men den klorer seg fast, akkurat som en innfødt Saltdaling gjør det. 

Men jeg husker en gang jeg ble så fascinert av maur og en maurtue, så jeg satte meg midt i den. Der satt jeg, paralysert av mauren som «omfavnet» meg i et stadig større omfang. Jeg må ha vært et fantastisk syn når min kjære mamma fant meg.I det hele tatt så var den tette furuskogen et eventyr for oss unger. Der utspant seg de mest fantastiske leker, og noe alvor. Man ble tidlig involvert i “krigen” mellom Rognangjengen og Høgbakkgjengen. Jeg fikk etterhvert et dilemma, da jeg som 7 åring flyttet fra Høgbakken til Rognan. Jeg kan huske en gang jeg ble “fanget” og bundet til et tre og forlatt. Men jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt på før jeg kom meg løs. Kanskje er det den solide fururota som har gjort at man har en sånn inderlig kjærlighet til hjemstedet?

Deler av det flyplassområdet som tyskerne bygde under krigen, er fremdeles regulert som flyplass. Nå er det til og med kommet en Hangar der.

Området brukes til fallskjermhopping, men er også svært nyttig til arrangementer som MC treff og Sirkus. Jeg lagde et innlegg for en god stund siden om et Nasjonalt MC stevne som ble arrangert her. Om du har lyst å lese det, så klikker du HER

Det nye området for betongfabrikken, bilverksted og lagerbygg, ble flyttet inn mot Skansen og flyplassområdet tyskerne hadde bygget. Taxi stripene var i betong og bunnsolid laget. Jeg husker at det var svart bek mellom hver seksjon. Dette skrapte vi ut på varme sommerdager og brukte som tyggegummi. Det var ikke mye «kjøpingsgodt» som vanket i de tider.

Her er et bilde av “Giæver gården” til venstre, og “Giæver bakken” til høyre. I den bakken hadde vi det mye moro vinterstid. Jeg hadde problemer med å si “K og G”, men brydde meg ikke så mye når jeg ble ertet da jeg ropte: “Unna i battann tula i nattan”. 

Men jeg glemmer ikke en gang min kjære mamma hadde bakt en bløtkake, uten at jeg husker anledningen. Da klarte jeg ikke å styre meg, men stakk inn fingeren for å få en smak. Da hørte jeg mamma kom, og skulle gjemme meg bak døra, men sprang rett i døra så leppa sprakk. De rakk ikke kjefte på meg, for det bar rett til Dr Giæver for å sy. Det arret har jeg ennå i leppa som et spesielt minne.

Som jeg nevnte i første del, så flyttet den nærmeste familien til min mamma etter henne. Men de klarte aldri å finne seg til rette her på Rognan, så de flyttet tilbake til Kalmar. Ganske ofte sendte min bestemor Bladpakker. Runde pakker som var gjenkjennelige på formen. Det var stor stas når vi var på Posthuset og åpnet boks 218, og fant rullen med svenske blader, deriblant Kalle Anka. Jeg tror jeg leste svensk bedre enn norsk på den tiden. Hver høst så fikk vi sendt en større pakke. Den kunne vi kjenne duften av når vi kom inn på posthuset, for den inneholdt mye frukt, hvor noe hadde fått litt hard medfart på turen. Men spenningen var der uansett. Vi mennesker har nok tapt noe av den kontakten “Post/pakker/brev” var på den tiden. Men mister man noe så vinner man noe annet. 

Her er en litt moderne versjon av Melkerampa, men ganske lik. Tenk at da fikk Melkespannene stå i fred, fra bøndene satte de ut til Melkebilen kom og hentet dit. Jeg har tilbrakt noen timer i sånne ramper, men aldri at det falt oss inn å ødelegge noe som helst. 

Like sikkert som trekkfuglene kom, så kom mine besteforeldre kjørende til Rognan. Hver eneste sommer, helt til helsa og sykdom gjorde det umulig. Den dagen vi visste de skulle komme, så trasket vi ungene langt oppover bygda og fant oss en melkerampe hvor vi satt og ventet. Vi dro ut tidlig på morgenen, enda vi visste det ville bli ettermiddag før de kom kjørende, via Umbukta og Mo. I mellomtiden skrev vi bilnummer, en helt vanlig og populær hobby på den tiden. Da fikk vi en smak av den store verden, når det en sjelden gang kom utenlandske biler forbi. Det hadde kanskje blitt en uholdbar hobby i dag, med dagens trafikk.

Her sitter jeg på stigbrettet på bestefar sin bil, utenfor Tysker brakka vår. Det var en stolt kar, det kan jeg love dere. 

Det var et eventyr når besteforeldre og onkel og barna hans dukket opp omsider. Det var slett ikke vanlig med biler på den tiden, og i alle fall ikke utenlandske. Men det hadde vi, hver eneste sommer. Jeg kan faktisk kjenne følelsen av den spenningen den dag i dag. Men med en dyp og inderlig respekt for de som kjørte  den lange veien fra sør i Sverige og hit, for å besøke sin datter og hennes familie.

 

Fortsettelse følger.

Tusen takk for at du vil følge meg i denne fortellingen om mitt liv. 

Mitt liv – de første leveår…

Da jeg fortalte min kjære at jeg hadde lyst til å skrive om “Mitt liv”, sa hun: “Det er jo bare kjendiser som skriver om sitt liv…”. Det har hun helt rett i, men jeg har lyst til å gjøre det likevel! Om ingen gidder å lese om det nå, så kan det jo hende at etterkommere syns det er moro å lese om noen hundre år.

Man har lov til å finne på litt av hvert, når man har blitt så gammel som meg. Så her kommer første kapittel. 

Her i denne hytta er jeg født. Utrolig nok står den ennå etter alle disse år. 

Mitt liv, kapittel 1.

Jeg ble født i det Herrens år 1948, nærmere bestemt først i januar. Jeg husker ikke så mye fra de første leveårene, men det var ikke lenge etter krigen. Jeg tror mye av fokus, var på gjenoppbygging av landet, særlig i nord.  Likevel så finner jeg i Wikipedia, at i 1948 var den kalde krigen under oppbygging, og staten Israel ble etablert. Det skulle ikke bli den «store verdensfreden» i kjølvannet av andre verdenskrig.

Jeg finner også at i dette året ble Donald Duck gitt ut for første gang i Norge. Likeledes ble Norsk Tipping etablert. Men når jeg fanget interessen for tegneserier, så ble det helst Kalle Anka, og tipping gikk det mange år før jeg fikk noe som helst føling med.

Min kjære far kom til Rognan som tenåring, for å bo hos sin eldste bror og hans familie. Bakgrunnen var at begge foreldrene døde ganske tidlig. Han ble født på Sæter, på Sandhornøya i Gildeskål. Faren døde i 1923, i en tragisk drukningsulykke rett utenfor hjemstedet. En av brødrene var med i båten, men ble berget i siste liten.

Jeg skal ikke gjøre dette til noen slektshistorie, men jeg er nødt til å ta med noen detaljer.

Her er min far i full mundur.

Da andre verdenskrig brøt ut, var min far 28 år. Jeg vet ikke hva årsaken var, men han måtte rømme til Sverige og ble en del Polititroppene, som deltok i frigjøringa av Narvik og Finnmark på slutten av krigen. Dette ble dessverre et «gjemt og glemt» kapittel i norsk krigshistorie, men som har fått en viss oppreisning i de siste årene. Jeg lagde et blogginnlegg om det for en tid siden, det kan du lese om du klikker HER

Mine foreldre på den tiden de traff hverandre i Kalmar, under andre verdenskrig. 

I Kalmar fikk han jobb i en smie, hos han som skulle bli min bestefar. Han ble invitert hjem og traff resten av familien, blant annet den tolv år yngre datteren i huset. Det ble kjærlighet ved første blikk, som det heter. De tilbragte mye fritid sammen, inntil min far ble innkalt, og sammen med Polititroppene sendt nordover i Sverige. Dette var strengt hemmelig, og min mor, som da var blitt gravid med min eldste søster, ante ikke hvor de skulle eller hvor lenge de ble borte.

Når krigen var slutt, vendte min far sporenstreks tilbake til Kalmar og fant sin kjære og hans datter, som da var 2 år. Det ble ekteskap og planlegging av flytting til Rognan. Det måtte ha vært en dramatisk beslutning og overgang fra et liv på en gård, der de ikke manglet noe, til et utbombet lite sted i Nord Norge.

Her er barndomshjemmet til min mamma. Det er malt av min bestemor.

Mine besteforeldre hadde kun min mamma og en yngre bror av henne. Da min far tok med seg min mor og datteren og flyttet til Rognan, solgte mine besteforeldre alt de eide og flyttet etter. Etter dagens beregninger på Google Maps, er det 1500 km. Hva avstanden var på datidens grusveier, er det ikke så lett å finne ut av.

Jeg vet de bodde kummerlig de første årene. Men min kjære mor trivdes av en eller annen merkelig grunn, fra første stund. Ikke lenge etter, ble min nest eldste søster født. Hun lever dessverre ikke lenger.

I det herrens år 1948, en iskald januar dag ble jeg født, i en liten hytte (se bildet ovenfor). Jordmor «Bolla» var også høygravid og måtte låne senga av min mamma. Helt til jeg ga klar beskjed om at «nå ville jeg ut». Min far hadde vært i en dramatisk motorsykkel ulykke like før, men berget så vidt livet. Jeg er blitt fortalt at det var 25 kuldegrader og vannet var frosset. Men jeg ble født, og så verden for første gang.

Her er jeg (til venstre) sammen med min yngre bror og mine to søstre. Bildet er tatt i stua i Tyskerbrakka. I dag er det bare min eldste søster og jeg som lever.

Ikke lenge etter, flyttet vi til en brakke på Høgbakken. En av de mange som tyskerne hadde satt opp under krigen for å huse sine tropper. Der skulle jeg bo til jeg begynte på skolen…

 

Nå tar gubben av, nå kommer Mitt Liv….

Jeg har blogget ganske så mye om mitt hjemsted, med ulike vinklinger og fokus. Nå har jeg fått lyst å skrive om mitt eget liv.  Min kjære kommenterte tørt: “Det er det jo bare kjendiser som gjør..”. Men når man er blitt så gammel som meg, så kan man tillate seg litt av hvert!

Her tråkket jeg mye av min barne- og ungdoms tid. Det er ingenting igjen av det du ser på bildet over. Annet enn minner. Og kanskje min fortelling vekker andre sine minner. Vi har mye å være stolte over i historien. Det skal vi være klar over.  Jeg linker inn et innlegg jeg har skrevet før om Gamle Rognan, det finner du HER.

Det var en hyllest til en som tegnet mye minner fra mitt fødested, som dessverre døde alt for tidlig. 

Nå titter sola frem, for første gang, som jeg har sett fra vårt stuevindu.

Da er det flott å mimre litt om sitt liv.

Første kapittel kommer ganske snart, både på bloggen og på fjesboka. 

Har du lyst å lese, så får du lov.

Holdt på å skrive: “Har du vett lar du vær”.

Men det finner du fort ut av når jeg legger ut første kapittel. 

 

Når det gjæra og væks….

Det gnaga i magen av længsel og løst.

Kneipen på Coop è ei fattesli’ trøst.

Nei – ska det vær’, kræves mel og gjær.

Og ei som kan bland’ så den vokse sè svær.

Det brumma og surra, mæns magen den knurra.

Snart ska’ den knas, mè iver og stas.

Finne fasongen, og rætt inn i varmen.

Snart plinge gong gongen, førr dufta og sjarmen.

Du fader allmækti’, no blei è andækti!

Dette è rætt og slætt storslått og prækti!

No’ ha du sett det første værs!

Så ska’ det andre straks tell pærs

Hørte du lyden, det brumma og surra?

Ka è det du sei, va’ det ingen som knurra?

Klikk då førr farsken på pila og lytt!

Du ska’ slætt ikke føle de’ lura å snytt!  

Der va’det gjort min ælskede kjære.

De blei både gode og store og svære. 

.

Når det baller på seg…..

Nå er det svært lenge siden jeg har vært i Hallen og sett håndball her i bygda, faktisk ikke siden det ble lagt nytt dekke i  hallen.

Det ser ganske så innbydende ut.  Det er faktisk stemninga i Hallen også, selv det ikke var fullsatt i dag. Det kan jo ha sammenheng med tidlig kampstart og snøfall i natt.

Men stemning er det fra innmarsj til slutten av kampen, Bare klikk i bildet over og hør.

Rognan gikk rett i angrep, og ga muligens Landsås, fra Harstad sjokk. Det virket i alle fall sånn.

Her kan dere se et glimt fra et av angrepene, klikk bare i bildet over. Det gir et bedre inntrykk enn et dårlig bilde. (NB bilder og film er hulter til bulter ift omganger)

Når første omgang ender sånn, så skal man ha sterk innlevelse for å kalle det spennende. Men artig ar det!

Men det er ikke til å legge skjul på at man får en viss medfølelse for jentene fra Landsås. De prøver og prøver, men det kan ikke være lett å møte et tøft forsvar som her….

Her kommer et glimt fra et til av de mange angrepene til Rognan, klikk på pila/bildet over så får du se….

Slik endte denne kampen. 51 mål på 60 minutter må vel kalles for utklassing. Men ære være Landsås, de ga aldri opp. 

Takk for denne oppvisningen, det var moro.

I morgen er det ny kamp for damelaget, i mot Junkeren. Men det er full fart i hallen hele helga.

Er du kjapp i “Vipps’inga” så kanskje du ender opp med en signert landslagsdrakt fra Herrelaget.

Håndballgruppa satser stort på å få “gutta på banene”, for å si det på den måten!

Vel møtt i hallen til store opplevelser. 

Her er det omsorg og hjertevarme…..

“Sett deg ned og slå av en prat,, ” Jo takk, men der sitter jo allerede en kar og roper: “Let it snow…!” Og han må visst ha gode kontakter… 

Kanskje de her, kanskje? De så i alle fall ut til å ha et visst eierskap til den røde benken, med invitasjonen om å sette seg ned og ta en prat. 

hmmm.. da virker det er fristende det her… ser faktisk ut til at det er litt av hvert innenfor dørene. Der må det da være tørt og snøfrie benker.

Her råder i alle fall ikke tilfeldigheten, det er sikkert. Jeg har faktisk vært i Røde Kors i mine yngre dager. Men det er evigheter siden. Dette her er noe helt annet. 

“Røde Kors Stua” – har ikke eksistert så lenge her i bygda. De har et lite, men flott utvalg av brukte ting for salg. Har du ikke vært der, så ta deg en titt. I videoen ovenfor, får du et lite glimt av hva du kan finne der. Klikk på pila/bildet ovenfor, så får du se. 

Etter som jeg har skjønt, så er hovedhensikten å skape et sted der man kan møtes og være sosiale. Ta seg en kaffekopp og ha omsorg for hverandre. Her har vi en av ildsjelene som er på vakt denne torsdagen vi var innom, han Odd Ivar. Han var slett ikke dyr på verken kaffen eller kakene. 

Jeg må innrømme at det er betydelig bedre å sitte inne i varmen og se ut, enn å sitte på den islagte, våte benken utenfor. Men det kommer sikkert tider for det også. Her kommer noen bilder til, uten kommentarer. Det er gode muligheter til å finne en overraskelse, eller en presang for en billig penge.

Men de understreker at de ikke ønsker å konkurrere med andre brukthandlere i bygda, og begrenser inntaket av brukte ting.

Du merker en ro og et hjertelig ønske om velkommen, med det samme du kommer innenfor dørene. Det sørger blant annet Torhild og Tone for. “De 7 prinsippene for Røde Kors” er synlige på T skjortene deres.

Røde Kors Omsorg har mange og viktige aktiviteter i bygda vår, som frivillige innenfor Helse og Omsorg.

Har DU lyst å bidra, så er jeg sikker på at du er hjertelig velkommen!

Her er det hjertevarme for både store og små.

Jeg ønsker dere lykke til med den varmen og de lys dere tenner for alle.

Riktig God Helg. 

 

 

Det laver ned….

Savner du snø? Her skal du få så det holder. Det laver ned, riktignok ganske så vått. Men det er ikke antydning til vårstemning her i nord. Som man kan lese og se det skrives om rundt omm i landet. Jeg lagde et innlegg her om dagen fra Kaiområdet nede i sentrum. Det finner du om du klikker HER

Vårt vakre Juletre, så fullt av nye skudd, tok et flott farvel med oss i dag. Omkranset av skikkelig “Julestemning”. 

 Nå skulle egentlig sola vendt tilbake her hos oss. Det har den sikkert gjort også, men så langt fra synlig. Det er ikke så mye annet som er synlig heller….

Film viser ofte status bedre, så klikk på pila ovenfor så får du se. 

Isbjørnen vår hører egentlig med til Julepynten utendørs, men den kom liksom mer og mer til sin rett. Så den fikk dispensasjon til å holde ut litt lenger. 

Naturen er dyktig til å pynte. Men det nytter ikke bare å “Nyte synet”, det er litt jobb som laver ned også.

Varmepumpa har gitt effekt på vedlageret. Snøfresen er i tipp topp humør. Helsa har bare godt av dette. Så da brummer jeg i gang, Klikk på pila/bildet over, så får du se… 

Sånn har vi det her hos oss, sånn halvveis oppe i vårt langstrakte land.

Misunnelig?

Bare å flytte oppover det.

Du er hjertelig velkommen!

Forurensning av fjorden….

Jeg må nesten beundre den spalteplassen som gis i dagens mediaverden, til alle som har en mening om næringsutvikling. Det er tydeligvis nok at de henger et skilt med “Miljøforkjemper” på, så er det lov å si og mene hva man vil.

Jeg fremsnakket i går våre lokale aktører innen oppdretts næringa – det kan du lese om du klikker HER.

Jeg er selvsagt fullstendig klar over at det er delte syn på dette, som på Olje&Gass og Gruvedrift, bare for å nevne noen.

Denne gangen er det komiker Sigrid Bonde Tusvik

som tømmer ut sitt rikholdige ordforråd i Dagsavisen, rett før nyttår: 

“Kampen for å bevare Repparfjorden som frisk, ikke som dumpingplass, har vart i ti år, men nå er firmaet Nussir ASA på frierferd for å skaffe kapital så de kan begynne med gruvedrifta og dumpe drit i fjorden. En laksefjord som har opplevd gruveslam før, i mindre skala, på 70-tallet og før det på 30-tallet. Finnmark er med andre ord vant med å ha gruvedrift, selv om vi søringer ikke vet en skitt om det. Men forrige gang det ble dumpa gift i fjorden, ble fisken grønn og reinen som beitet i områdene, fikk en merkelig lungesykdom som ingen av de andre beitende fikk andre steder.”

 

Du kan lese hele artikkelen om du trykker på linken under.

https://www.dagsavisen.no/debatt/kommentar/tenk-globalt-gi-f-lokalt-1.1638493

Det ble ikke «dumpet gift» i fjorden på 70 tallet,

fisken ble ikke «grønn»

og det finnes ingen som helst dokumentasjon på «merkelig lungesykdom hos rein».

I dag leste jeg et motsvar fra Nussir, på facebooksiden til Petro Artic Jeg kopierer inn bare et lite avsnitt (se ovenfor), men anbefaler dere å lese hele artikkelen.

Klikk dere inn på Petro Artic sin side og les. Der finnes utrolig mye annet bra og kunnskapsbasert informasjon, klikk HER

Jeg bare minner om at vi har parallelle diskusjoner om Dolomittbrudd og Grusuttak her i bygda.

Da jeg var barn, så badet vi rett nedenfor steinene her, som du ser på bildet ovenfor. Her var det ingen som dumpet og fylte opp med gruveslam, ikke som jeg klarte å registrere i alle fall.

Skal jeg bade her i dag, (hvor utrolig det enn høres ut), så må jeg gå “langt til havs” for å bli våt i buksa. Hvem i huleste er synderen? hvem har fått tillatelse til å deponere de enorme mengdene med masse her?

Jo, her har du synderen! Elva vår.

Tenk, helt uten noen form for tillatelser eller dispensasjoner, så drar den med seg masser av ukjent innhold fra hele dalen, og dumper det i fjorden.

Her kan du bare se (klikk på bildet/pila ovenfor) hvordan elva oppfører seg en vårdag, og den kan bli enda villere og mer dramatisk når det virkelig er fart på den.

 

Men hva deponerer elva i fjorden? 

Ja det skal jeg la være usagt!

Men det blir ikke mindre, år for år

Men det blir Næringslivet som er basert på naturgitte ressurser.

Dessverre!

 

#petroartic #deponering #nussir #repparfjorden #miljøvern #sigridbondetusvik #an #saltenposten #forurensing #gruvedrift #pkstrøm #saltdalkommune