Er det rart at man begynner å føle seg gammel, når vi får beskjed om at fibernettet vårt skal byttes ut? Altså, jeg Googler ferske rapporter om at det er store regionale forskjeller på Bredbåndsdekningen i Norge, og Nordland og Innlandet er dårligst….

Samtidig banker det to unge karer på døra vår og forteller oss at de skal skifte ut fiberen i bredbånds nettet vårt, fordi “den begynner å dra på årene..”!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da måtte jeg begynne å rote i gamle papirer, og fant kontrakten med “Salten Bredbånd”. Som det het på den tiden, nå er det Signal og Altibox som er firma benevnelsene.

Altibox – Historien, klikk HER.

Det var kraftselskapene som satt/sitter i førersetet der. Du kan lese den historien vårt fibernett er en del av – om du klikker på linken over. 

Sånn så det ut i “kabelkroken”, før ungguttene fikk slippe til. Men som du ser, så er det ikke første gang det har skjedd ting der. Her har det vært skiftet bokser over år. Men den mest dramatiske hendelsen, ser du nede til venstre, da huset vårt holdt på å ta fyr. Men det gikk heldigvis bra, takket være luktesansen til min kjære!

Metoden for å blåse fiber gjennom røret, har ikke forandret seg vesentlig, fra det jeg husker fra 2003. Men disse gutta kunne sine saker. Det gikk unna som bare det. Her fyker fiberen avgårde til koblingsboksen borti veien et sted…

I “kabelkroken” skjer det også ting, som riktignok ser rimelig kaotisk ut. Men det var kun i en kort overgangsperiode.

I inntaket i kjelleren, ble det gjort klart for en eventuell forgrening til generasjonsboligen.

De siste koblinger og monteringer, så er jobben gjort. Nå er det bare opp til oss hvor stor kapasitet vi ønsker på nettet. 

Ulempen er at det dukker opp noen flekker som tydeligvis trenger maling. Men det skriver jeg ikke høyt… for da er jeg redd for at det får en betydelig smitteeffekt på andre veggflater. Så tenk…!

Tusen takk for godt utført arbeid.

Helt uten anmodning og helt uten kostnad.

Perfekt!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Jeg har skrevet mye om Slipen Scene og Blåfrost, og i mange varianter av innlegg. Du kan lese en av mine hyllester i rime form om du klikker HER. En dag jeg tar meg tid, skal jeg skrive om det diktet. Det ble skrevet på sparket den gang jeg lagde det innlegget. Men den 6. juni ble Slipen Scene stengt av våre kommunale myndigheter. En sorgens dag, så skal jeg ikke si mer om den saken, enn jeg allerede har gjort.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men vi får håpe at det lysner over Slipen Scene atter en gang, og om ikke lenge…..

Men hva gjør “Blåfrostfolket” i den situasjonen? Joda, de peiser på med en uforståelig og imponerende energi! Ideen om en Barnefestival i Juni SKAL realiseres.

Og det gjør den, på denne dag – SOMMERBLÅ – er i gang i skrivende stund!

Jeg tok meg en tur ned på Øyra her om dagen, da riggingen av området var i full gang! Klikk på videoen ovenfor, så får du et inntrykk!

Man kan bli satt ut av mindre, her var det aktivitet på gang over alt. Du får bare forestille deg hvordan det er i dag, da området er fullt av unger som fryder seg over alt de får lov å være med på. Og været…. så klart, det slår til med årets først skikkelige smak av sommer!

Her har du en oversikt over området, med angivelse over hva som foregår. Sammen med videoen over, får du et ganske bra inntrykk! Klikk deg gjerne inn på Facebookgruppa til Sommerblå – HER

Da jeg var på Øyra og tok bilder, var det tomt under teltene, like tomt som inne på Slipen Scene. La oss håpe at barnas hyl&latter av pur glede under Sommerblå paraplyen, denne helga, gir gjenklang i alle kreative beslutningsorganer!

Vi trenger Blåfrosten, vi trenger Sommerblå!

Det unike som er skapt må få leve og utvikles videre.

Alt annet vil være en katastrofe!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Har du noen gang lurt på hva som er på vei, eller hvorfor…. ?

Når denne dukket opp fremfor oss for ikke lenge siden, da begynte jeg å lure. Jeg måtte få min kjære til å ta bilde av øyeblikket. “På vei til hjertet ditt”. Men jeg lå jo BAK bilen… ? Det aller meste har sin logiske forklaring. Men denne fant jeg ikke ut av, for våre veier skiltes, før mitt hjerte ble rammet av noe som helst. Men når bildet dukket opp i bildearkivet, så begynte jeg å spekulere enda litt til …. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

“På vei til hjertet ditt…” ?  Neida, fjottkallen, det var neppe noe “rosaromantisk” gjemt i den bilen. Og min kjære bedyret sin absolutte uvitenhet. Ja, altså ikke om denne søte saken, som jeg også fant et bilde av, tatt i en helt annen sammenheng. Men det passet jo inn her… gjorde det ikke

Det er jo dette dramatikere gjør, er det ikke? Å sette sammen bilder og ord for å dramatisere historier så mye som mulig, og særlig overskrifter. Jeg opplever stadig oftere at overskrifter og innhold, sjelden stemmer overens.

 For alt jeg vet så kunne jo bilen være full av slike “hjerter”. En venninne sa her om dagen, at: “Det er de dummeste bøndene som får de største potetene…” !  Men hun sa ingenting om “Hjerte-poteter”, for denne er nemlig avlet i egen åker!

Nemlig i denne åkeren. Men ikke i år altså, den dukket opp i fjor. Like overraskende som bilen på veien – som var på vei til hjertet ditt. Nå skjønner jeg at det ikke var MITT hjerte den var på vei mot. Så da får jeg klare meg med Potet-hjertet – for det er mitt altså.

Så nå får jeg bare vente til høsten for å se om det dukker opp noe lignende. Hvem vet, kanskje jeg får den største poteten i år, som hun venninna sa, selv om åkeren så langt fra er den største!

Men uansett så vil den ikke være på vei til hjertet mitt, men et helt annet organ.

Så husk det mine venner, at det er slett ikke sikkert at overskrifter og innhold stemmer overens, selv om den er siktet inn mot hjertet ditt!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Det er mye fokus på bygda vår denne helga.

Saltenhygge bidrar ikke minst sterkt til det.

KLIKK PÅ DENNE LINKEN FOR Å SE.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det nytter ikke å se seg i bakspeilet etter gårdagens hendelser, og i alle fall ikke været….

Da vær værgudene i dette humøret. Men det var på fredag, og i dag er det lørdag, og vårt fine sentrum la opp til de store opplevelser – alt fra Møsbrøm&Søvel til Pride! Har du ikke hørt om Møsbrøm&Søvel… ? – Da kan du klikke på et tidligere innlegg – HER – og få full innsikt i bygda vår sin spesialitet. 

Du kan skjønne at en slik rett MÅ ha sin egen festival – MØSBRØMFESTIVALEN. (<—- klikk på navnet). Her selges og konkurreres det om den beste lefsa, men ikke på pris – den er fastsatt til 100 kroner, uansett fra hvilken bod.

Men som bildene viser, værgudene gjorde sitt ytterste i sin kamp for å vaske sentrum fritt for mennesker. Solide vindkast bidro på sin måte….

Men vi står han av!

Selv det søkkvåte Prideflagget på Rådhusets flaggstang, klarte å brette seg ut i all sin prakt, mot Storflåget – som kjempet mot skodda for å vise sin verdighet og stolthet!

Det gjorde også forsamlingen som gjorde seg klar til å delta i årets første Pride tog her i bygda! 

Utrolig fint å se Pride toget sette seg i bevegelse. Bare så synd at værgudene slett ikke var medgjørlige denne dagen.

All ære til initiativtakere og deltagere!

Jeg håper dette er kommet for å bli!

Fikk du ikke med deg mitt lille dikt om Mangfoldighetens kamp, som jeg la ut i morges?

Du kan klikke HER for å lese det.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Det kjempes i dag, på så mange fronter og arenaer – for retten for sin eksistens og tilværelse. Jeg prøvde å sette en tankerekke inn i disse tre små versene, sammen med disse to bildene mine.

Om du ikke finner mine tanker i ordene, så finner du helt sikkert dine egne.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Lykke til og takk for at du tok deg tid til å se innom. <3

Så vakker og vever, så lite den krever.
Den vakreste stjerne fikk plass på vår jord.
Så liten og yndig, men likevel myndig.
Den krever sin plass der den lever og bor.

Som forfedre levde, de jobbet og strevde.
Liv av det magre, de skapte og gav.
Slik kan den være, men helt uten ære.
For denne forhatte, fra fjell og til hav.

Hvem kan forlange, å peke blant mange.
Som bøddel gi retten til liv eller død.
Mangfoldets flora, for alt her på jorda.
Har retten til liv uten frykt eller nød.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen

Av en eller annen grunn, så har jeg alltid likt eksamen. Den kriblende spenningen, fordi man vet det kan gå alle veier. Men det kan ha en sammenheng med at jeg har tatt mye av min skolegang i voksen alder. Fra en heftig periode først på 90 tallet, hvor jeg som 40+ åring, tok brevkurs og privatisteksamen som Driftsøkonom og full Studiekompetanse på videregående, til jeg som pensjonist fikk lyst til å leke student.

Min første periode som student, var i 2013 og 2014, hvor jeg tok studiet “Personalledelse og kompetanseutvikling, med forelesninger og greier. Utrolig spennende å bli en del av det yrende livet Universitetet kan by på. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I denne perioden, er studiet nettbasert. Der oppholder vi oss i “Canvas” – det digitale klasserom. Vi har til og med lært og lage digitale klasserom. Det er flere muligheter til å diskutere/ha kontakt med andre studenter og fagansvarlige. Men det varierer mye på hvor stor den aktiviteten er. 

Eksamen er heller ikke det samme. Underveis i studiet, er det innleveringsfrist av pålagte arbeidskrav til vurdering. Etter vurdering jobbes det videre med arbeidskravene frem mot “Mappestegning”, som er det samme som eksamen. Da skal de ferdige arbeidskravene leveres inn digitalt i i Eksamens rommet – “Inspera”. 

Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det nytter ikke å komme her og komme her – i ettertid. Når man sitter klar til å trykke på “Send”, da kjennes de pirrende eksamensnervene. Fristen denne gangen var 10. juni, så nå er det bare å vente på dommen. Nå skal ikke jeg av resultatene, bare med de – og for min egen selvtilfredsstillelse. Det vil si, jeg skal så aldeles ikke glemme min kjære, som syns det er helt greit at jeg bruker tid på dette. Det er jeg takknemlig for, og prøver å ikke la det gå alt for mye utover andre ting.

Selv om jeg ikke skal leve av resultatene. Så er ikke kompetansen helt unødvendig. Jeg har vært så heldig å få lov til å bruke noe av den i flere sammenhenger. Ikke minst på denne måten. Samfunnet vårt blir mer og mer digitalisert, ikke minst har Pandemien ført til en betydelig akselerasjon i den retningen. Mitt håp er at jeg kan være med å bidra til å redusere det digitale utenforskapet en smule.

Selv om jeg ikke skal leve av studie resultatene, så er det spennende å vente på de. Det blir som i alle andre sammenhenger, hvor man har gjort og utført noe. Enten det er toppturer, ulike hobbyer eller familiære hendelser. Vi mennesker må ha lov til å være stolt av det man er med på og det man får til, enten vi er gamle eller unge. Da må det også være lov til å vise det…. ikke sant?

Jeg hørte en gang noen si: «Det er ikke mye man får tatt med seg i graven, men studiepoengene får du garantert med deg «.

Nå er det ikke bare eksamensresultatene jeg venter på. Jeg har søkt om opptak til del to på IKT og læring, for høstsemestret 2022 og vårsemestret 2023. Så det så…Og til slutt, har DU et interesseområde du brenner for, så hvorfor ikke se om det finnes et studie som passer for det. Jeg vet at denne “dørstokkmila” kan være stor, men utrolig artig å skreve over.

Ta gjerne kontakt med meg, jeg hjelper mer enn gjerne til såfremt jeg kan!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Sikkert på tide også. I alle fall med denne fortellingen. Nå orker jeg ikke en gang å linke inn de andre avsnittene fra “Den Mangfoldige Turen”. Jeg er ikke så sikker på at det er så mange som gidder å benytte seg av de. 

Mitt i alt kaoset med bilberging, leiebil og to verkstedbesøk, fikk vi beskjed om bortgangen til en onkel av min kjære, en hedersmann som ble nærmere 103 år. Det tar jeg meg tid til å linke, siden det var grunnen til at det ble en fortsettelse på turen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Klikk og les HER

Men hvorfor Hurtigruta enda en gang…? Joda, med all usikkerheten med bilen, så hadde vi bestilt plass der, og leiebil i Lofoten. Når vi fikk vår bil i orden, så fikk vi rede på at Hurtigruta krever avbestilling 30 dager før avreise.  Vi måtte bare beklage at vi ikke visste om dødsfallet for 30 dager siden – men fikk diskutert oss til plass for bilen også.

Skjønt jeg var spent på OM den ble med, for den stod, ensom og alene på kaia, nesten til Kong Harald kastet loss.

Men vi kom oss avgjorde, både vi, og den bortskjemte bilen vår. Ut forbi moloen og rett ut i Vestfjorden.

Noen glimt av andre sjøfarere…

Vi farter mest i området Stamsund-Sennesvik-Ure-Leknes, når vi er i vakre Lofoten. Men det kan ofte være sånn som dette, i skodda´s favn, for å si det sånn.

Men vi fartet også litt rundt omkring mens vi var der denne gangen, ikke minst på hjemreisedagen, siden Hurtigruta går sent på kvelden fra Stamsund. Heldigvis var det ikke vårt bildekk som lå nede i skråningen i bildet over. Noen har ingen respekt for naturen, det er til å gråte over. 

Det var ennå lite turister i Lofoten, kun mer fastboende, om man kan si det sånn.

Vi lå på hotell på Leknes. Helt greit å fint å bo der. Men hele TV systemet hadde knekt sammen i et tordenvær, men hva gjør vel det – når vi kan ordne oss som vist ovenfor – ja du må klikke i bildet for å skjønne….

Etter å ha fått fortreffelig middagsservering hos en venninne av min kjære, så var vi klar for hjemreise. Atter en gang med Hurtigruta, i et vått og hustrig vær. 

Denne siste turen ble en nedtur, faktisk. Alt av serverings muligheter var stengt, ja – bortsett fra drikke i baren og  brus og snacks/godis i resepsjonen. Det viser bare at Hurtigruta ikke har fokus på de som reiser sånne korte turer, fra havn til havn. Men vi berget oss, og kom oss hjem. Både vi og bilen.

Bildene ovenfor er tatt utenfor boligen til to gode venninner av min kjære.

Det får være avslutningen på denne føljetongen om “Den mangfoldige turen”.

Tusen takk for følget til alle som tok seg tid til å bli med. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Disse flotte Steinalder-damene under, tar oss i mot, og vinker farvel, på dette spennende og flotte stedet. Jeg har vært her mange ganger i forbindelse med det unike arrangementet mellom Sølvguttene og Saltdal Mannskor i 2019. Les gjerne et av mine blogginnlegg fra den gang, det er bare å klikke HER.

Besøk gjerne Tuvsjyen på Facebook, om du har lyst å vite mer.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Klikk HER.

Men hvem er det som tar turen tilbake til Steinalderen? – Joda, transportøren er vår kjære og lokale aktør, Albinussen Reiser. Bak i bussen sitter over 40 glade og engasjerte pensjonister, her på tur over fjellet på fv 812.

Dette var den første av to bussturer til Tuvsjyen, i regi av Samarbeidsgruppa, Saltdal Røde Kors Omsorg, Saltdal Sanitetsforening, Saltdal Pensjonistforening og Saltdal Eldreråd. Tur nummer to, går den 16. juni og begynner å bli fulltegnet. Denne samarbeidsgruppa er i ferd med å undertegne en Intensjonsavtale om å få til ulike arrangementer i fellesskap, som for eksempel dette.

Veien over fjellet, forteller at våren langt fra er ferdig med sitt arbeid. Vi har med oss en ypperlig guide, som forteller små og større historier knyttet til steder underveis. 

Etter en halvannen time, er vi fremme. Vår eminente sjåfør har brakt oss trygt og godt frem, i et bedagelig og behagelig tempo.Det går veldig greit å “losse” både mennesker og hjelpemidler, som rullatorer. Området går helt greit å komme seg frem i på alle måter. 

Vi får fort en følelse av “Vikingtida”. De store jordgammene, er knapt synlig fra veien. Rundt om på området er det plassert ut ting og tang som bidrar til denne følelsen.

Fra kaiområdet kan man komme seg ut i Saltstraumen. Men det er ikke for ukjente og amatører. Dersom du klikker inn på innlegget om Sølvguttene ovenfor, så får du et bedre inntrykk av det. 

Inne i jordgammen knitrer det i bålet. Reinkjøttet til gryteretten er allerede ferdigkokt i kokegropa, med glødende steiner. Her holdes de eldgamle tradisjoner i hevd. 

Maten smakte fortreffelig, både gryteretten og brødet med løpstikke i. Det ga mersmak for mange. 

Underveis får vi levendegjorte fortellinger fra liv og levnet i steinalder-tida, både om fangstmetoder og fakta som at dette området var “kveite og torskens rike”, siden vannstanden var 70 meter høyere enn i dag. I dag skinte sola gjennom røyk hullet og ga oss en trolsk og flott opplevelse.

Intet vare evig, ei heller denne stunden. Snart var vi ute i lyset igjen, og klar for hjemtur, via Rv 80 og E6. 

Tusen takk til Guide Knut Saksenvik og sjåfør Tore Oseng.  

Takk til gjengen på Tuvsjyen

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat.

Jeg gir meg ikke. Har man først lagt ut på en sånn tur, så må man prøve å komme seg hjem igjen… klarer vi det – med stil? Skulle noen ønske å være med fra begynnelsen, så kan dere klikke dere gjennom de tre foregående innleggene –

DEL 1

DEL 2

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

DEL 3

Det er ikke alt som går som man planlegger. Men jaggu havnet vi i Verdal og helt ute på historiske områder som Stiklestad. Vi hadde ingen tanker om å overnatte på hotellet der. Men det gjorde ikke vondt å bo der, i en kombinasjon av det moderne og det historiske. 

Bakgrunnen for den opplevelsen, var at bilen begynte å leke bajas. Faktisk allerede på tur opp mot Dombås. Det resulterte i ganske mange varsellamper, generert av Dieselpartikkelfilteret. Et miljømessig genistrek som har skapt mye frustrasjon. Men dette innlegget skal ikke handle om akkurat det perspektivet. 

Vi hadde klart å få diskutert oss til en time på merkeverkstedet i Verdal dagen etter. Det gjorde litt godt å få senket skuldrene, svelget litt bannskap og grums, med denne utsikten. 

Våre forfedre fikk ut sine frustrasjoner og “forbannelser” på helt andre måter. Men jeg roet meg ned, og tenkte at det nyttet neppe å gripe til våpen. 

Jeg er usikker på om det var bidrag fra de høyere makter, eller noe annet, men om morgenen oppførte bilen seg helt normalt. Etter samråd med merkeverkstedet, kunne vi kjøre videre mot nord. Jeg skal ikke påstå at jeg følte meg helt trygg på beslutningen, men verkstedet hadde “dyttet” oss inn i en allerede fullt belagt dag, så alternativet kunne fort blitt en overnatting til her. 

Ryggmargs følelsen skulle vise seg å stemme ganske så bra. Med en stor grad av variert trygghet, og ikke minst totalt fravær av den “godstemningen” i bilen, klarte vi med nød og neppe å komme oss til Mosjøen. Men da var det stopp. Enda et nytt merkeverksted anbefalte ikke å kjøre videre. Så det ble bom stopp her, i krysset mellom E6 og veien til Sandnessjøen.

Heldigvis hadde vi mobilitetsgaranti, etter siste service på bilen. Så det endte opp med en hektisk halvtime, hvor en initiativrik dame fra Viking kom og hentet oss i sin privatbil, og fraktet oss til Avis, som faktisk lå rett over veien for Merkeverkstedet, som etter hvert ville få levert min bil av redningsbil fra Viking. 

Dama hadde gitt beskjed til Avis, at hun skulle ta de i nakken, om de vågde å stenge før vi hadde fått rekvirert ut en leiebil. Men vi møtte bare velvilje og hjelpsomhet, så alt ordnet seg – på den måten!

Ikke lenge etter var vi tilbake, og fikk lastet baggasjen over fra vår bil. Egentlig skulle jeg vært sur og forbannet på vår bil i det øyeblikket. Men det var faktisk litt vemodig å forlate den, ensom og alene, når vi omsider satte kursen hjemover.

For de som ikke er kjent, så hadde vi bare 25 mil, cirka, før vi var hjemme. Når vi kjørte over Saltfjellet, slo tanken meg……. Hadde vi rett og slett skjemt bort bilen vår? Siden vi lot den få tur med Hurtigruta sørover….? Den tanken slapp ikke hodet mitt, så hvem vet?

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når man lager en sånn “tur-serie” som dette, kan det være greit å legge inn linker til de forrige “kapitlene”:

DEL 1

DEL 2

Hurtigruta går innaskjærs det aller meste av turen. Men når sånne åpenbaringer dukker opp, så begynner vi å tenke på etappen fra Trondheim og nedover mot Skedsmo og Lillestrøm. Det er noen mil det også, og da på fire hjul. Det blir tidlig start, for vi legger til piren i Trondheim før sju på morgenen.

Det var en grei følelse å finne igjen bilen på kaia. Bortsett fra at mannskapet hadde justert både seter og speil, og alt, bare for å kjøre bilen på land. Men etter litt “brumling” så var vi klare for å ta fatt på veien sørover. Vi hadde ikke kjørt så veldig langt før vi kom inn i helt andre klimatiske forhold, enn de som var årsaken til at vi måtte ta Hurtigruta i bruk.

Turen gikk smertefritt, og nesten i ett. Bare et kort stopp for en liten matbit på Dombås. Så vi var tidlig fremme på hotellet vårt i Lillestrøm. Det skal sies at det var litt mer romslige forhold der enn lugaren ombord i MS Vesterålen. Med det var vi jo klar over. 

Ikke minst sengene hadde en noe annen standard. Det kunne jo være greit, siden vi skulle hospitere her i fem døgn. Selv om mesteparten av tiden ville være sammen med våre, så mye som mulig.

Men vi hadde litt tid for oss selv også, som her innom “Firenze”, en restaurant på Skedsmosentret. Der var vi et par ganger, hvor vi også traff kjente.

Høydepunktet på turen var selvsagt konfirmasjonen til vårt siste barnebarn. Den skulle foregå i Kulturhuset i Lillestrøm, og var borgerlig. Været var vakkert, og det var flott og sommerlig pyntet utenfor Kulturhuset.

Her er salen klargjort for pulje 3 på den dagen. Det er tydelig at det er mange som velger å konfirmere seg borgerlig. Det var litt spesielt å bevege seg rundt i folkehavet utenfor, for oss som ennå befant oss i et koronamodus i hodet. Men det gikk bra.

Jeg drister meg til å legge ut dette bildet, uten å ha spurt om lov fra noen. Motivet er jo “Seansen”, og ikke enkeltpersoner. Jeg respekterer alle de som ikke ønsker å få lagt ut bilder av seg selv.

Dette har jeg derimot ingen “skrupler” med å legge ut bilde av. Bordet til festen var vakkert pyntet, og farmor og farfar fikk sitte sammen. Får det våkne øyet… så kan man ane en viss fokus på “fotball” som pynt på bordet!

Kakebordet i sånne anledninger er bare helt fantastisk. Også her kan den våkne leser ane at det må være en fotballfrelst kar som stod som konfirmant denne dagen. Og det stemmer på en prikk.

Et annet høydepunkt på denne turen, var å få treffe denne gjengen. Vårt eldste barnebarn, av fem, og eneste jenta, sammen med sin samboer og deres tre gutter – VÅRE tre oldebarn. Det var spennende å kjøre og hente de på Gardermoen. Ville det bli plass for hele gjengen med barneseter, dobbel barnevogn og baggasje. Men det gikk bra.

Det ble flotte dager med mange gode minner. Men intet varer evig – ei heller de dager med våre kjære. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat