I farta… avreise…

Men hvor…. ? Det er bare å følge med.. 


Klar i døra med blytung koffert og sekk. Sola åpenbarte seg også. 😄

Der kom toget….

Da var gubben parkert og «klar til avgang».

Det er vakkert å skue inn mot min kjære dal. Det er i sånne stunder man kan skrive noe sånt som dette:

«Der fjell møter fjord.

Der du lever og bor.
I det høyreiste, vakreste nord.

Det er der som jeg tror.

At trivselen gror.

Som den trygghet du fikk fra din mor. «


Kanskje jeg havner på en «øde øy»? Neppe, men det kan hende sjølufta er merkbar.

Aha, for en velkomst. 😄 Men det er nok bare en midlertidig stopp på turen…


Hos «Lokfører Johnsen». Nå hadde han rømt ut av uniformen når jeg kom.

Men beskjeden var klar….
Det ga en litt «heimslig» følelse. 🤗

Men jeg fikk da litt mat og en snill stund… Mens jeg knotter dette innlegget på telefonen.

Litt rart å være på farten alene.
Men min kjære følger med.

Følger DU med på ferden…?
Det hadde vært hyggelig. ❤️

“Når minner blir virkelighet….”

Det er ikke alltid at det bildet man har i hodet, stemmer med det som blir fotografert.

Har du opplevd det ?

Særlig når man vandrer på minnerike steder. 

Her minnes jeg fjæra full av tømmer og båter under bygging.

Men da var det furua som spilte hovedrollen.

Tenk alle båter som har “våknet til liv” i ly av Storfloget.

I Storhetstiden var det et yrende liv i fjæra.

Så ble det stille.

Tomt.

Men så våknet det til liv igjen.

Ære være alle sjeler som bidrar til at det skjer.

Tenk at barndommens minner blir en realitet som åpenbarer seg på denne måten.

Det var noe som manglet.. når vi gikk fjærelangs.

En sånn rar følelse av å ha mistet noe.

Minner og virkelighet kan aldri bli lik.

Men du verden så godt med en følelse av  “å kjenne den igjen”.

Om du skjønner hva jeg mener.

Det gir håp.

Håp om at alt vi føler vi har mistet, kanskje ikke er borte for alltid.

Vi vil aldri få alt tilbake sånn som det var.

Men kanskje noe som vi kjenner igjen på en eller annen måte.

Da trenger ikke horisonten føles like tom.

For det er den ikke.

Der finnes både fortid, nåtid og fremtid.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi vandret ut av 2020 med Håp…..

I går, på Nyttårsaften, satte vi oss i bilen på kvelden.

Klokka var vel ca 22.30 når vi kjørte avgårde.

Helt på måfå bar det oppover bygda på E6.

En liten avstikker opp i høyden på fv. 812.

Fortsatte E6 mot nord et stykke.

Før vi endte opp på vårt kjære friområde på Øyra.

Kanskje vi skulle forsikre oss at dette Året 2020, virkelig ebbet ut.

Året der alt ble satt på vent.

Bortsett fra tragedier.

Klokka hadde begynt å nærme seg midnatt når vi stoppet.

Månen skinte vakkert.

Det var klart og kaldt.

Fyrverkeriene begynte å ta til for fullt.

Da kom noen flere biler kjørende dit.

To av dem var ambulanser.

Vi kjente det gikk kaldt nedover ryggen.

Hva var det nå som hadde skjedd ?

Fotballsletta på Øyra brukes ofte som landingsplass for helikopter. 

Jeg begynte å filme fyrverkeriet, som du kan se i filmen over.

Mens jeg filmet, begynte det å smelle skikkelig bak meg.

I den retningen Ambulansene stod.

Jeg snur meg uten å stoppe å filme.

Da ser jeg at det er ambulansepersonellet som sender opp fyrverkeri.

Da kjennes det som ildkulene sendes ut som håp.

Håp og ønsker om et helt nytt og mye bedre år.

Du kan skimte ambulansene midt i filmen.

 

Tekst, bilder og film: Jan E Håkonsen/Dedicat

Surprise on bike…

Som noen kanskje vet, så investerte vi i nye sykler i sommer. 

Vi har ikke overdrevet bruken av de ennå.

Vi prøvde en gang å foreta vår ukentlige handling bare med sykkel.

Det var ikke helt vellykket, selv med sekk på ryggen. 

Vi har bryllupsdag om noen få dager.

49 år for å røpe den hemmeligheten.

Da tenkte jeg, “hvorfor ikke kombinere det nyttige med det sunne.”

Jeg har jo profilert at vi handler lokalt.

Og begge syklene ER handlet lokalt.

Men denne eska måtte jeg hente på pakkeutleveringa på Spar.

Damdidei… det åpenbarer seg…

Antagelig ikke de mest spenstige veskene.

Men de så ganske så greie ut… 

Da var de montert og truer bilens faste rutiner.

NÅ blir det spennende å teste de ut.

Men vi har ennå ikke streifet innom tanken på Norgesferie på sykkel.

Så ikke prøv dere.

Men det kan hende det blir mye mer sykkel enn det har vært.

Bare ikke vinter og snø kommer alt for brått på nå….. 

En liten sykkeltur, uten briller….

Nå har vi hatt mange fine dager. 

Varmt og vakkert.

Godt med en tur ut når anledningen er der. 

Det blir ikke ekstrembilder fra fjelltopper.

Dessverre.

Ikke ville jeg klatre på bordet heller. 😀

Men naturen er vakker.

Enten man ser ned på den…

…opp på den….

… eller bortover på den. 

Nytelsen er gratis og komplett. Ikke noen som badet i fjorden.

Men unger plasket og koste seg i badedammen.

I vårt tempo trenger vi ikke farts briller.

Ikke badebriller heller for den del.

Noen har hatt det travelt å løpt fra sine briller.

Denne sommeren har nok mange sett på verden med “nye øyne”. 

Ha en flott august, med eller uten briller. 

Vi drar mot sola….

Ut på tur blir det i alle fall.

Tre hele uker i Lofoten. 

Sånn så himmelen ut på fredagskvelden.

Like før jeg fant senga.

Veldig lovende.

Og sånn ser det ut inne noen dager før vi drar til Lofoten.

Vi har gått helt over til å pakke i plastkasser. 

Greit å pakke litt etterhvert.

Bare det at det blir mye etterhvert.

Plass har vi.

Ulempa er da at vi pakker mye mer enn vi trenger.

Men det går bra.

Jada, her er litt av hvert.

Sånn er det bare…. 

Da var det bare resten igjen.

Her kan vi dra over og dekke til.

Og skalke luka.

 

Ha en flott sommer der du er og skal. 

På kjøretøyet skal storfolk kjennes…

Det var sånn man sa det.

En gang i tiden.

Men uansett, så må kjøretøy ha en viss omsorg.

Nå var det ikke mitt kjøretøy jeg tenkte på.

Bortsett fra “omsorgen” da.

Det var jo nettopp årsaken til at jeg tok turen innom Sullland i Bodø.

Veldig greit å slå seg ned mens man venter på bilen.

Men det var bemerkelsesverdig tomt for nye biler i hallen.

Et Pandemi fenomen ?

Dette var nesten den eneste.

Den sto i en glassmonter.

Antar den ville gledet litt mindre gutter enn meg….

Jeg tok meg en tur rundt i nabolaget, mens jeg ventet.

Der dukket denne flottingen opp…

Ikke langt unna dukket denne opp.

Kanskje ikke helt i Veteranklassen ennå ?

Jeg skal ikke avsløre min manglende kunnskap om biler helt….

Om jeg ikke vet så mye om biler, så har jeg sans for fine motiver.

Det syns jeg absolutt dette kjøretøyet var.

Det dukker selvsagt opp iøynefallende doninger på hjemmebane også.

Men jeg må innrømme at jeg har mer sans for en “bruksdoning” enn dette.

“Smaken&Baken”, er jo et annet uttrykk som er høyst levende.

Snart er vi på tur til Lofoten igjen.

Du kan lese om en annen tur med vår Sharan – klikk HER

Jeg må bare litt tilbake til denne.

Som speiler seg i sin egen glans.

Jeg kunne ikke fri meg fra å mimre litt når jeg så den.

Du kan mimre sammen med med meg.

Om du klikker i bildet/pila over.

Når lastebilen i  “Mormor og de 8 ungene” forsvant.

Men den var grønn,,,

Ikke alt holder seg like vakkert når det blir gammelt.

Eller gjør det det ?

Hva mener du om akkurat det ?

#sulland #finebiler #gammeloggod #minner #eventyr #veteranbiler

Eventyret om “De Fire Bekkene Bruse”

Første pinsedag 2020, den 31 mai.

Det er mye snø i fjellet.

Det skrev jeg om, som du kan se om du klikker HER

Der finner du linker til flere tur innlegg fra Pinsa.

Nå er det eventyr på gang.

“Om de Fire Bekkene Bruse”

Dette bildet er bare en liten forsmak.

Alle de fire “Bekkene Bruse” er på film.

Du må klikke i pila i bildene for å se “Bekkene Bruse”. 

Det var en gang en bitteliten “Bekken Bruse”.

Den levde tro og bevisst etter ordtaket:

“Mange bekker små, gjør en stor Å”.

Den var jo så utrolig populær ei lita stund om våren.

Som første lille tegn på våren.

Liksom før de større søsknene begynte å bryske seg.

Det varte ikke lenge før det skjedde.

Lyden av broren overdøvet han fullstendig.

Selv om han klukket så høyt han bare kunne.

Men de ble ikke uvenner av den grunn.

De hadde fått samme jobben.

Nemlig å flytte snøen vekk fra fjell og li.

Plutselig en dag, havnet de mitt i rene slektstreffet. 

Her kom familienavnet til sin rett.

Det bruste som et blanda kor i full vigør.

Alle samstemte og ivrige etter å fullføre oppgaven.

Nå gjorde det ingenting om man var liten.

Alle ble like store når de slo seg sammen.

Da ble det bulder og bråk.

Og så tøft det ble!

Her jublet alle og fosset frem med liv og lyst. 

Selv den minste lille vannpytt er viktig.

Når de slår seg sammen som venner:

“Da er ingen størst eller minst”. 

 

Snipp, snapp snute.

Da var Bekkene Bruse ute!

Rein i vinter- og sommerskrud

Første pinsedag 2020 ga mange fine opplevelser.

Du kan få med deg de første innleggene om du klikker HER

Reinen har slitt i vinter med mye snø.

Nå koser de seg rundt om. 

Ikke ofte man ser kalver på så nært hold.

Her er en liten kjernefamilie.

Om du klikker i pila i bildet over, får du se resten av flokken.

Denne flokken traff vi på litt før.

På turen over fjellet på fv 812.

Klikk i pila i bildet over, så får du film.

Om du hører et “stønn” på slutten, så er det madammen som plages med kamera.

Kråkeboller er såvisst ikke reinføde.

Men bildet skjemmer ikke innlegget, gjør det vel ?

Så fredfullt kan det være.

Men naturen kan være brutal.

Det viser bilder av lam som er tatt av ørn her i bygda.