På vei til hjertet ditt …?

Har du noen gang lurt på hva som er på vei, eller hvorfor…. ?

Når denne dukket opp fremfor oss for ikke lenge siden, da begynte jeg å lure. Jeg måtte få min kjære til å ta bilde av øyeblikket. “På vei til hjertet ditt”. Men jeg lå jo BAK bilen… ? Det aller meste har sin logiske forklaring. Men denne fant jeg ikke ut av, for våre veier skiltes, før mitt hjerte ble rammet av noe som helst. Men når bildet dukket opp i bildearkivet, så begynte jeg å spekulere enda litt til …. 

“På vei til hjertet ditt…” ?  Neida, fjottkallen, det var neppe noe “rosaromantisk” gjemt i den bilen. Og min kjære bedyret sin absolutte uvitenhet. Ja, altså ikke om denne søte saken, som jeg også fant et bilde av, tatt i en helt annen sammenheng. Men det passet jo inn her… gjorde det ikke

Det er jo dette dramatikere gjør, er det ikke? Å sette sammen bilder og ord for å dramatisere historier så mye som mulig, og særlig overskrifter. Jeg opplever stadig oftere at overskrifter og innhold, sjelden stemmer overens.

 For alt jeg vet så kunne jo bilen være full av slike “hjerter”. En venninne sa her om dagen, at: “Det er de dummeste bøndene som får de største potetene…” !  Men hun sa ingenting om “Hjerte-poteter”, for denne er nemlig avlet i egen åker!

Nemlig i denne åkeren. Men ikke i år altså, den dukket opp i fjor. Like overraskende som bilen på veien – som var på vei til hjertet ditt. Nå skjønner jeg at det ikke var MITT hjerte den var på vei mot. Så da får jeg klare meg med Potet-hjertet – for det er mitt altså.

Så nå får jeg bare vente til høsten for å se om det dukker opp noe lignende. Hvem vet, kanskje jeg får den største poteten i år, som hun venninna sa, selv om åkeren så langt fra er den største!

Men uansett så vil den ikke være på vei til hjertet mitt, men et helt annet organ.

Så husk det mine venner, at det er slett ikke sikkert at overskrifter og innhold stemmer overens, selv om den er siktet inn mot hjertet ditt!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

 

Nå er enden nær….

Sikkert på tide også. I alle fall med denne fortellingen. Nå orker jeg ikke en gang å linke inn de andre avsnittene fra “Den Mangfoldige Turen”. Jeg er ikke så sikker på at det er så mange som gidder å benytte seg av de. 

Mitt i alt kaoset med bilberging, leiebil og to verkstedbesøk, fikk vi beskjed om bortgangen til en onkel av min kjære, en hedersmann som ble nærmere 103 år. Det tar jeg meg tid til å linke, siden det var grunnen til at det ble en fortsettelse på turen.

Klikk og les HER

Men hvorfor Hurtigruta enda en gang…? Joda, med all usikkerheten med bilen, så hadde vi bestilt plass der, og leiebil i Lofoten. Når vi fikk vår bil i orden, så fikk vi rede på at Hurtigruta krever avbestilling 30 dager før avreise.  Vi måtte bare beklage at vi ikke visste om dødsfallet for 30 dager siden – men fikk diskutert oss til plass for bilen også.

Skjønt jeg var spent på OM den ble med, for den stod, ensom og alene på kaia, nesten til Kong Harald kastet loss.

Men vi kom oss avgjorde, både vi, og den bortskjemte bilen vår. Ut forbi moloen og rett ut i Vestfjorden.

Noen glimt av andre sjøfarere…

Vi farter mest i området Stamsund-Sennesvik-Ure-Leknes, når vi er i vakre Lofoten. Men det kan ofte være sånn som dette, i skodda´s favn, for å si det sånn.

Men vi fartet også litt rundt omkring mens vi var der denne gangen, ikke minst på hjemreisedagen, siden Hurtigruta går sent på kvelden fra Stamsund. Heldigvis var det ikke vårt bildekk som lå nede i skråningen i bildet over. Noen har ingen respekt for naturen, det er til å gråte over. 

Det var ennå lite turister i Lofoten, kun mer fastboende, om man kan si det sånn.

Vi lå på hotell på Leknes. Helt greit å fint å bo der. Men hele TV systemet hadde knekt sammen i et tordenvær, men hva gjør vel det – når vi kan ordne oss som vist ovenfor – ja du må klikke i bildet for å skjønne….

Etter å ha fått fortreffelig middagsservering hos en venninne av min kjære, så var vi klar for hjemreise. Atter en gang med Hurtigruta, i et vått og hustrig vær. 

Denne siste turen ble en nedtur, faktisk. Alt av serverings muligheter var stengt, ja – bortsett fra drikke i baren og  brus og snacks/godis i resepsjonen. Det viser bare at Hurtigruta ikke har fokus på de som reiser sånne korte turer, fra havn til havn. Men vi berget oss, og kom oss hjem. Både vi og bilen.

Bildene ovenfor er tatt utenfor boligen til to gode venninner av min kjære.

Det får være avslutningen på denne føljetongen om “Den mangfoldige turen”.

Tusen takk for følget til alle som tok seg tid til å bli med. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

På tur 11.000 år bak i tida…

Disse flotte Steinalder-damene under, tar oss i mot, og vinker farvel, på dette spennende og flotte stedet. Jeg har vært her mange ganger i forbindelse med det unike arrangementet mellom Sølvguttene og Saltdal Mannskor i 2019. Les gjerne et av mine blogginnlegg fra den gang, det er bare å klikke HER.

Besøk gjerne Tuvsjyen på Facebook, om du har lyst å vite mer.

Klikk HER.

Men hvem er det som tar turen tilbake til Steinalderen? – Joda, transportøren er vår kjære og lokale aktør, Albinussen Reiser. Bak i bussen sitter over 40 glade og engasjerte pensjonister, her på tur over fjellet på fv 812.

Dette var den første av to bussturer til Tuvsjyen, i regi av Samarbeidsgruppa, Saltdal Røde Kors Omsorg, Saltdal Sanitetsforening, Saltdal Pensjonistforening og Saltdal Eldreråd. Tur nummer to, går den 16. juni og begynner å bli fulltegnet. Denne samarbeidsgruppa er i ferd med å undertegne en Intensjonsavtale om å få til ulike arrangementer i fellesskap, som for eksempel dette.

Veien over fjellet, forteller at våren langt fra er ferdig med sitt arbeid. Vi har med oss en ypperlig guide, som forteller små og større historier knyttet til steder underveis. 

Etter en halvannen time, er vi fremme. Vår eminente sjåfør har brakt oss trygt og godt frem, i et bedagelig og behagelig tempo.Det går veldig greit å “losse” både mennesker og hjelpemidler, som rullatorer. Området går helt greit å komme seg frem i på alle måter. 

Vi får fort en følelse av “Vikingtida”. De store jordgammene, er knapt synlig fra veien. Rundt om på området er det plassert ut ting og tang som bidrar til denne følelsen.

Fra kaiområdet kan man komme seg ut i Saltstraumen. Men det er ikke for ukjente og amatører. Dersom du klikker inn på innlegget om Sølvguttene ovenfor, så får du et bedre inntrykk av det. 

Inne i jordgammen knitrer det i bålet. Reinkjøttet til gryteretten er allerede ferdigkokt i kokegropa, med glødende steiner. Her holdes de eldgamle tradisjoner i hevd. 

Maten smakte fortreffelig, både gryteretten og brødet med løpstikke i. Det ga mersmak for mange. 

Underveis får vi levendegjorte fortellinger fra liv og levnet i steinalder-tida, både om fangstmetoder og fakta som at dette området var “kveite og torskens rike”, siden vannstanden var 70 meter høyere enn i dag. I dag skinte sola gjennom røyk hullet og ga oss en trolsk og flott opplevelse.

Intet vare evig, ei heller denne stunden. Snart var vi ute i lyset igjen, og klar for hjemtur, via Rv 80 og E6. 

 

Tusen takk til Guide Knut Saksenvik og sjåfør Tore Oseng.  

Takk til gjengen på Tuvsjyen

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat.

 

 

 

Den mangfoldige turen – del 3…

Når man lager en sånn “tur-serie” som dette, kan det være greit å legge inn linker til de forrige “kapitlene”:

DEL 1

DEL 2

Hurtigruta går innaskjærs det aller meste av turen. Men når sånne åpenbaringer dukker opp, så begynner vi å tenke på etappen fra Trondheim og nedover mot Skedsmo og Lillestrøm. Det er noen mil det også, og da på fire hjul. Det blir tidlig start, for vi legger til piren i Trondheim før sju på morgenen.

Det var en grei følelse å finne igjen bilen på kaia. Bortsett fra at mannskapet hadde justert både seter og speil, og alt, bare for å kjøre bilen på land. Men etter litt “brumling” så var vi klare for å ta fatt på veien sørover. Vi hadde ikke kjørt så veldig langt før vi kom inn i helt andre klimatiske forhold, enn de som var årsaken til at vi måtte ta Hurtigruta i bruk.

Turen gikk smertefritt, og nesten i ett. Bare et kort stopp for en liten matbit på Dombås. Så vi var tidlig fremme på hotellet vårt i Lillestrøm. Det skal sies at det var litt mer romslige forhold der enn lugaren ombord i MS Vesterålen. Med det var vi jo klar over. 

Ikke minst sengene hadde en noe annen standard. Det kunne jo være greit, siden vi skulle hospitere her i fem døgn. Selv om mesteparten av tiden ville være sammen med våre, så mye som mulig.

Men vi hadde litt tid for oss selv også, som her innom “Firenze”, en restaurant på Skedsmosentret. Der var vi et par ganger, hvor vi også traff kjente.

Høydepunktet på turen var selvsagt konfirmasjonen til vårt siste barnebarn. Den skulle foregå i Kulturhuset i Lillestrøm, og var borgerlig. Været var vakkert, og det var flott og sommerlig pyntet utenfor Kulturhuset.

Her er salen klargjort for pulje 3 på den dagen. Det er tydelig at det er mange som velger å konfirmere seg borgerlig. Det var litt spesielt å bevege seg rundt i folkehavet utenfor, for oss som ennå befant oss i et koronamodus i hodet. Men det gikk bra.

Jeg drister meg til å legge ut dette bildet, uten å ha spurt om lov fra noen. Motivet er jo “Seansen”, og ikke enkeltpersoner. Jeg respekterer alle de som ikke ønsker å få lagt ut bilder av seg selv.

Dette har jeg derimot ingen “skrupler” med å legge ut bilde av. Bordet til festen var vakkert pyntet, og farmor og farfar fikk sitte sammen. Får det våkne øyet… så kan man ane en viss fokus på “fotball” som pynt på bordet!

Kakebordet i sånne anledninger er bare helt fantastisk. Også her kan den våkne leser ane at det må være en fotballfrelst kar som stod som konfirmant denne dagen. Og det stemmer på en prikk.

Et annet høydepunkt på denne turen, var å få treffe denne gjengen. Vårt eldste barnebarn, av fem, og eneste jenta, sammen med sin samboer og deres tre gutter – VÅRE tre oldebarn. Det var spennende å kjøre og hente de på Gardermoen. Ville det bli plass for hele gjengen med barneseter, dobbel barnevogn og baggasje. Men det gikk bra.

 

Det ble flotte dager med mange gode minner. Men intet varer evig – ei heller de dager med våre kjære. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

 

 

Ut på tur med glade pensjonister….

Saltdal Røde Kors Omsorg, Saltdal Eldreråd og Saltdal Pensjonistforening samarbeider.

Første av to bussturer til Storjord ble gjennomført 20 oktober 2021.

Den neste arrangeres 10. november.  

Dagen opprant med et artig vær.

Det blåste heftig og snøkav og slett føk rundt ørene.

Men pensjonistene i bygda vår er tøffe.

En etter en dukket de opp før bussavgang!

Jeg observerte til og med en dame som kom på sykkel!

Bibbi Myrvoll fulgte med at vi fikk plukket opp alle oppover bygda!

Mens Knut Saksenvik stilte opp med lokalkunnskap i ypperste klasse.

Tore Oseng kjørte bussen til Albinussen Reiser med stødig hånd.

Klikk i bildet over så får du se en bitteliten filmsnutt. 

Artig å treffe så mange herlige mennesker.

Det er neppe så veldig eksotisk å busse noen kilometet oppover bygda.

Men det er ikke alltid de største hendelser som skaper de beste opplevelsene!

Vel oppe på Storjord, troppet vi opp på Nasjonalparksentret.

Ta en titt innom Facebook siden deres – klikk HER

Der ble vi tatt godt imot av Sigrid Elise Lium og Ellen Solheim.

Det var varme både på peisen og i atmosfæren i hele sentret.

I amfiet fikk vi se film fra livet til Per Adde og Kajsa Zetterquist.

Vi fikk også en flott presentasjon av Nasjonalparksentret.

Omvisning på galleriet er et must. Her er vi inne på gjstegalleriet.

Kunstneren Inger Anne Nyaas hadde utstillingen  “Plantae”.

Som jeg tror er latinsk for “planter”.

Her er et bittelita utsnitt.

Ser du hva det er laget av? 

Lunsjen på Turistsentret tok jeg ikke bilde av.

Men se gjerne innom de på Facebook, klikk HER

Jeg får litt denne følelsen på slike opplegg som dette –

“Hånd i hånd, med mennesker og natur”.

Her er vi vel hjemme utenfor Røde Kors Stua.

Alle bedyret at de hadde storkost seg.

Ta en titt innom Facebooksiden til Røde Kors Omsorg – klikk HER.

Her finner du kontaktinformasjon!

Og har du ikke besøkt Røde Kors Stua ennå, så er det på tide!

Takk for turen alle sammen!

GOD HELG

I farta… avreise…

Men hvor…. ? Det er bare å følge med.. 


Klar i døra med blytung koffert og sekk. Sola åpenbarte seg også. 😄

Der kom toget….

Da var gubben parkert og «klar til avgang».

Det er vakkert å skue inn mot min kjære dal. Det er i sånne stunder man kan skrive noe sånt som dette:

«Der fjell møter fjord.

Der du lever og bor.
I det høyreiste, vakreste nord.

Det er der som jeg tror.

At trivselen gror.

Som den trygghet du fikk fra din mor. «


Kanskje jeg havner på en «øde øy»? Neppe, men det kan hende sjølufta er merkbar.

Aha, for en velkomst. 😄 Men det er nok bare en midlertidig stopp på turen…


Hos «Lokfører Johnsen». Nå hadde han rømt ut av uniformen når jeg kom.

Men beskjeden var klar….
Det ga en litt «heimslig» følelse. 🤗

Men jeg fikk da litt mat og en snill stund… Mens jeg knotter dette innlegget på telefonen.

Litt rart å være på farten alene.
Men min kjære følger med.

Følger DU med på ferden…?
Det hadde vært hyggelig. ❤️

“Når minner blir virkelighet….”

Det er ikke alltid at det bildet man har i hodet, stemmer med det som blir fotografert.

Har du opplevd det ?

Særlig når man vandrer på minnerike steder. 

Her minnes jeg fjæra full av tømmer og båter under bygging.

Men da var det furua som spilte hovedrollen.

Tenk alle båter som har “våknet til liv” i ly av Storfloget.

I Storhetstiden var det et yrende liv i fjæra.

Så ble det stille.

Tomt.

Men så våknet det til liv igjen.

Ære være alle sjeler som bidrar til at det skjer.

Tenk at barndommens minner blir en realitet som åpenbarer seg på denne måten.

Det var noe som manglet.. når vi gikk fjærelangs.

En sånn rar følelse av å ha mistet noe.

Minner og virkelighet kan aldri bli lik.

Men du verden så godt med en følelse av  “å kjenne den igjen”.

Om du skjønner hva jeg mener.

Det gir håp.

Håp om at alt vi føler vi har mistet, kanskje ikke er borte for alltid.

Vi vil aldri få alt tilbake sånn som det var.

Men kanskje noe som vi kjenner igjen på en eller annen måte.

Da trenger ikke horisonten føles like tom.

For det er den ikke.

Der finnes både fortid, nåtid og fremtid.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vi vandret ut av 2020 med Håp…..

I går, på Nyttårsaften, satte vi oss i bilen på kvelden.

Klokka var vel ca 22.30 når vi kjørte avgårde.

Helt på måfå bar det oppover bygda på E6.

En liten avstikker opp i høyden på fv. 812.

Fortsatte E6 mot nord et stykke.

Før vi endte opp på vårt kjære friområde på Øyra.

Kanskje vi skulle forsikre oss at dette Året 2020, virkelig ebbet ut.

Året der alt ble satt på vent.

Bortsett fra tragedier.

Klokka hadde begynt å nærme seg midnatt når vi stoppet.

Månen skinte vakkert.

Det var klart og kaldt.

Fyrverkeriene begynte å ta til for fullt.

Da kom noen flere biler kjørende dit.

To av dem var ambulanser.

Vi kjente det gikk kaldt nedover ryggen.

Hva var det nå som hadde skjedd ?

Fotballsletta på Øyra brukes ofte som landingsplass for helikopter. 

Jeg begynte å filme fyrverkeriet, som du kan se i filmen over.

Mens jeg filmet, begynte det å smelle skikkelig bak meg.

I den retningen Ambulansene stod.

Jeg snur meg uten å stoppe å filme.

Da ser jeg at det er ambulansepersonellet som sender opp fyrverkeri.

Da kjennes det som ildkulene sendes ut som håp.

Håp og ønsker om et helt nytt og mye bedre år.

Du kan skimte ambulansene midt i filmen.

 

Tekst, bilder og film: Jan E Håkonsen/Dedicat

Surprise on bike…

Som noen kanskje vet, så investerte vi i nye sykler i sommer. 

Vi har ikke overdrevet bruken av de ennå.

Vi prøvde en gang å foreta vår ukentlige handling bare med sykkel.

Det var ikke helt vellykket, selv med sekk på ryggen. 

Vi har bryllupsdag om noen få dager.

49 år for å røpe den hemmeligheten.

Da tenkte jeg, “hvorfor ikke kombinere det nyttige med det sunne.”

Jeg har jo profilert at vi handler lokalt.

Og begge syklene ER handlet lokalt.

Men denne eska måtte jeg hente på pakkeutleveringa på Spar.

Damdidei… det åpenbarer seg…

Antagelig ikke de mest spenstige veskene.

Men de så ganske så greie ut… 

Da var de montert og truer bilens faste rutiner.

NÅ blir det spennende å teste de ut.

Men vi har ennå ikke streifet innom tanken på Norgesferie på sykkel.

Så ikke prøv dere.

Men det kan hende det blir mye mer sykkel enn det har vært.

Bare ikke vinter og snø kommer alt for brått på nå…..