La veien gå hvorhen den vil, med Vuggesang av Grieg

Det er med bange anelser man tar en titt ut av vinduet i kveldsstunden.

Men vi har slutta å få mareritt!

Antagelig så er vi blitt immune mot værgudenes iherdige innsats for å terge oss opp.

Man får litt sånn “du ska bærre prøv dè…” humør!

Men man må jo filme elendigheta.

Så man ikke glemmer hvordan været var i går…

Det er jo fort gjort når man er innestengt i disse tider..

Kortidsminnet altså…  

Meeen, husken var der!

Så det var bare å hente frem “verneutstyret” å liste seg utfor døra.

Der var åpenbaringa – mer vått enn hvitt!

Men er man først kommet seg ut så er det bare å fyre i gang.

Nå har jeg fått beskjed av min kjære å synge når jeg er ute å sloss med naturkreftene.

Det skal visst være bra!

“La veien går hvorhen den vil, nå er det vår og snart April….. ”

Nei jeg tror jeg overlater sangen til mitt kjære Mannskor. 

En helt spesiell Vuggesang til og med.

Bådn låt av Edvard Grieg.

 

La det være en hyllest til alle flotte mennesker i vårt land!

Du gamle du gode, i Mitt Liv

Litt helge mimring skader ikke.

De tre øverste bildene har jeg avfotografert andre steder.

De tre nederste bildene er mine. 

Et gammelt bilde fra vesterfjæra, som viser litt av båtbygger aktiviteten.

Det mørkeste, tre etasjes huset midt i bildet, er Realskolen, som jeg har skrevet litt om i tidligere innlegg.

Det var et eventyr å være guttunge på den tiden.

Jeg må innrømme at det ikke var få robåter vi tjuvlånte.

Hvor mange flåter vi bygde, har jeg ikke tall på.

Ikke kunne vi svømme.

I alle fall husker ikke jeg noen av mine kompiser som kunne det.

Men jeg kan huske bergingen av kompiser som ramlet på hav.

I bak kant av dette bildet, var også den første kinoen jeg husker, “Bille Monsen lokalet”.

Kommunelokalet,  Losjen og ikke minst Telegrafen lå her også, selv om de ikke vises så godt.

I det hvite huset til høyre bodde Dr Pettersen, som lenge var eneste lege som håndterte helsa til folk i bygda.   

Det var den fantastiske furuskogen i bygda, som var grunnlaget for båtbygginga.

Det var ikke bare i fjæra på Rognan det ble bygd båter.

Det var båtbygging i hele bygda.

Her er det tydeligvis samlet en rekke flotte eksemplarer for salg.

Det lille påbygget midt på Samvirkelaget, var nedgangen til fiskebutikken, der han “Fesk Ola” regjerte.

Til høyre ligger Næstbybutikken.

Bortenfor den var Sundt sin fiskebutikk i en annen kjeller.

Hvis ikke jeg husker helt feil.

Vi var ofte og tigget oss til sild, for å ligge langflat på kaia for å fiske mort.

Med et enkelt snøre og angler til ett eller toøre.

Det meste av disse byggene er borte.

Men Storfloget i bakgrunnen forsvinner ikke.

Heldigvis.

Dette bildet har jeg lånt på “Saltdal Før og Nå”.

Det er nok fra krigens dager, med rasjonering.

Altså før min tid.

Men det er mange minner i smugene her likevel.

Hmm.. hva het kafèen i andre etasje til venstre, var det “Hildur kafèen” ?

I alle fall lå Slakter Eriksen sin velduftende butikk inne i smuget til venstre.

Det lille hvite huset i bakgrunnen, var kjørekontoret.

Der tigget vi oss ofte til å bli med lastebilene på oppdrag.

Hvor mange ganger man lekte “Politi&Røver”, “Sisten”, “På boksen” i disse gater og smug, ja det vet ikke jeg. 

Jeg har anbefalt tidligere å gå innom Jan Dagfinn Monssen sin hjemmeside, der er det masse lokalhistorie.

Du kommer rett inn om du klikker HER.

Dett bildet fant jeg hos meg.

Det viser fjellsiden mot vest, og deler av Storfloget.

Fiskvågvannet i forkant.

I riktig gamle dager, gikk det båter opp til Prestegården – som vi ser i bakgrunnen.

Der ble fisken veid og Kirkens andel overlevert.

Det er ikke så lett å se spor av den trafikken i dag.

Såvidt jeg vet, så står prestegården tom i disse dager.

Jeg tror jeg har vært med å lage løype og hoppbakker hele lia her, fra Linebakken til Sæterveien.

I dag går lysløypa i dette området. 

 

Dette bildet er også mitt.

Det er mot øst, og mot Saltnes.

Her er dagens bru under bygging.

I tilknytningen av den første omleggingen av Rv 50 (E6) utenom sentrum.

Jeg lagde faktisk et lite innlegg om spor etter den gamle RV50, inn mot den gamle brua vi kan se til venstre.

Riktig nok sommerstid, det kan du lese om du klikker HER.

Det var når denne veien ble bygget, vi unger var mest aktive med å få sitte på lastebilene som kjørte fyllmasse til veien.

Jeg husker ikke alle, men han Tobias, han Ottar i Vik, han Bjørnvoll – var i alle fall noen av de. 

Den lange bygningen til venstre, Skippergården – er i dag en del av Bygdetunet.

Har du ikke vært der, så sving innom Rognan neste gang du kjører E6!

Der finner du ikke minst Blodveismuseet. Ikke så langt til venstre i bildet, begynner blodveien.

Som Tyskerne bygde under krigen, med i hovedsak Jugoslaviske krigsfanger som arbeidskraft.

Det har jeg også laget et innlegg om. som du finner om du klikker HER. l

Men nå er det påske snart.

Det ligger an til at det blir en “annerledes påske” for mange.

Sikkert for Røde Kors også.

Her er et av mine bilder, tatt utenfor Røde Kors hytta på Saltfjellet.

En påske på 60 tallet.

Her er et par patruljer klare til å dra ut på rekognosering ute i terrenget. 

Denne vakt tjenesten for Røde Kors i påska, foregår neppe på samme måten i dag.

 

Det var spreke gutter og jenter som passet på fjellfolket da også.

Her er en av de, med tung sekk og stort smil.

 

Men forsiktig kan vi være, alle sammen.

Helsevesenet har nok å bale med i disse tider.

God søndag. 

Han gjer se’ f*** meg ikke…

I går ante vi et snev av vår fornemmelse.

Det kan du lese om du klikker HER.

Den blåste bokstavelig talt vekk i natt og i dag.

Selv om vi på saktmodige Rognan bare skal knipe att kjeften, når det er snakk om vind her i nord. 

Det er bare å gi seg over…….

Han kova å fyk i fra alle kainta.

Skinnhua hæng nerførr ørann og slæng.

Vi dræg på oss votta og skjærf og hanska.

Mæn motvind’n finn, kor han trænge sæ inn.

No stænge vi att førr Korona og vær. 

Vi è ikke matt eller sur eller sær.

Vi må bærre stønne og slænge me’ kjæften.

Mæns vi tusla hær hjæmme på strømpelæsten. 

 

God helg. 

ll

 

Vi gamlinger altså, det er ikke måte på…

Denne boka fikk jeg av Frodith og Karidansen, det kan du lese HER.

Klikk på navnet deres om du vil se innom bloggen deres.

Jeg har sendt melding og mail til Lisa om å få bruke noen bilder fra boka, men ikke fått svar henne.

Men jeg tar sjansen på å gjøre det likevel. 

Se innom henne på fb om du vil, da klikker du HER

Vi gamlinger er jo i vinden som aldri før.

Først som en fryktet Eldrebølge

Nå som risikogruppa som kan knekke norsk helsevesen om alt går galt.

Men det er imponerende å se hvordan det mobiliseres for å unngå akkurat det.

Det er faktisk mulig å kjenne en indre stolthet i disse dager.

Vi har jo vært med å bygge opp det velferdssamfunnet som er i stand til å mobilisere på denne måten. 

Det er ikke bare bare å være i målgruppa.

I alle fall når det er et knøttlite virus som regjerer.

Det er jo klin umulig å få øye på den der Korona’en.

Selv om man føler seg som Supermann og stirrer med gamle øyne. 

Det kan nok føles som å vandre på slakk line mot noe ukjent.

Det var liksom så mye lettere før.

Da det var noe håndfast vi kunne klipe tak i.

Nå skal vi bare holde oss borte vekk fra alt og alle.

Låse døra liksom.

Da får vi i alle fall tid til å tenke på “de gode gamle dager”.

Da vi ikke var redde for noe som helst.

Skulle bare fått en sånn virtuell injeksjon i baken med motivasjon.

Skolten skjønner jo ikke at skrotten er gammel.

Bortsett fra når man snubler innom et speil.

Trøste og bære, sier jeg bare.

Nei, vi får gjøre så godt vi kan, vi gamlinger.

Gjøre som vi blir bedt om.

Vi er jo vant til nasjonale dugnader gjennom et langt liv.

Så får vi satse på at de styrende makter i dette landet klarer å holde oss i live.

Ennå noen år.

Det hadde jo vært koselig. 

I mens så får vi sitte her bak “lås og slå” og mimre om gamle dager.

Den gang da et plaster kunne gjøre underverker.

Det holder neppe i dag.

Verken for gamle eller unge. 

 

Vi gamle og sære, bør ikke tvære om gamle dager som ikke er nære!

Men minner er minner, for menn og for kvinner.

Fra tida da slett ikke alt gikk på skinner!

Det er ikke sånn at det gjør det i dag.

Så ikke bær nag til de gamles gnag!

Om gamle dagers velbehag. 

 

Det hender det frister, vi roper og hvisker: “Vi også var unge en gang”.

Det var jo en tid, der det bare var vi, som ante en mangel på tvang.

Det var ikke klubber og organisering.

Jo, kanskje litt med felles trening.

Aller mest vi styra som best.

Lenge før vi fikk gå på fest.

 

Vi klatra i fjellet så steilt og bratt.

Bygde hytter i trær og kratt.

Vi lå langflat på kaia og fisket mort.

Eller i elva uten kort.

 

Vi bodde i fjæra med båter og flåter.

Svømmekunst’n var bare gåter.

Vi kasta på stikka, og øksa og spikka.

Det hendte vi blødde, men ingen klikka.

Vi klatra i trærne og skrubba opp knærne.

Kanskje vi av og til var litt gærne. 

 

Men mamma og pappa var rimelig trygg.

Blå flekk og skrubbsår var slett ikke stygg.

Midt i blant rødkanta stikk av mygg.

Men en ting vi vet både jeg og du!

Ingen kan klare på tida å snu.

 

#korona #corona #covid19 #eldrebølgen #risikogruppa #eldre #gamlinger #lisaaisato #gamletider

Hamstrer bare litt trygghet….

 

Neida, vi skal ikke hamstre mat.

Men vi skal holde oss mest mulig inne.

Da handler vi så sjelden som vi kan.

Ikke oftere enn en gang i uka. 

Da må man på butikken.

Værgudene har tatt et skikkelig “Korona tak”!

Det frister ikke å stikke nesen utfor døra. 

Men nå er det å bli våt neppe det verste man kan rammes av i disse tider. 

Det er neppe så lurt å gå på tryne eller lårhalser. Helsevesenet har nok å bale med nå.

Men det er litt oppløftende å høre det sildre.

Klikk og hør og se ovenfor….

Når vi  er så sjelden ute, er det litt rart å være blant folk.

Nå er sprit det første  man møter uansett hvor man skal.

Det er betryggende.

Det er ikke så lett å holde avstand mellom trange reoler.

Men vi kom gjennom lista vår….

Det ligner hamstring.

Det innrømmes.

Nå skal vi holde våre smukke vesner unna det offentlige rom i over en uke.

Det takler vi helt fint.

Lykke til på dine kanter.

Vi ønsker det beste og riktig God Helg. 

Vaffel og sprit, “kjært barn har mange navn…”

Man kan nok være glad for at “Den store brennvinsdagen” ikke har den posisjonen den hadde en gang i tida. Eller har det bare ”jevnet” seg ut over året? Slik står det skrevet i Wikipedia:

Den store brennevinsdagen i Lofoten ble feiret 25. mars, på Marimesse om våren.

Denne dagen samlet fiskerne seg til en fest der det ble drukket brennevin – dog ikke så mye at de ikke rodde fiske dagen etter. Det var også andre tradisjoner knyttet til dagen, spesielt kjent er hansingen. Det innebar at førstereisgutten, skårungen, skulle spandere brennevin på de andre i båtlaget. Første års høvedsmann skulle spandere høvedsmanns hans, og de som rodde fiske for siste gang skulle spandere stavhans. Når det gjaldt stavhansen, ville det alltid være noe uklart – de fleste mente nok at de ville ro fiske ett år til. Gamlingene som ikke lenger dro på vinterfiske, markerte gjerne brennevinsdagen med en dram hjemme.

Jeg har jo hørt og lest litt om hvordan denne dagen utartet seg for en god del tiår siden. Jeg husker blant annet at vi hadde høytlesning fra denne boka, “Den siste viking” av Johan Bojer, når jeg gikk på Realskolen. Det var saftig kost for en ung gutt på den tida, men helt sikkert svært realistisk fremstillet.

I dag er jo tilgangen til sprit blitt betydelig enklere. Men det er sikkert mange faktorer som har endret slike tradisjoner.

Men det kan jo bety at en tradisjon avløser en annen. Så nå har jo faktisk den 25 mars blitt den store Vaffeldagen. Det er sikkert helt greit 😀

Men jeg kan ikke dy meg for å tenke på hvordan det ville blitt i “hine hårde dager” – når de kom på land fra sjyen, og det stod vafler på bordet i stedet for spritflaska. Jeg har en mistanke om at det hadde blitt noe sånt som dette, bare MYE sterkere 😀

 

Jeg skrev om dette i et av mine første blogginnlegg – les gjerne om du vil ved å klikke HER

 

I disse merkelige tider

For en tid vi har.

Dette bildet tok jeg for en stund siden.

Ble litt fascinert av sykkelen.

Så liksom for meg madammen i “kassen” fremme – og ut på tur!

Bildet fikk faktisk en annen mening i disse koronatider:

Rådhuset med lokalt ansvar for påbud og forbud.

Holde avstand, (et perfekt framkomstmiddel til det).

Ikke oppholde seg for lenge ute (begrenset parkering).

Ikke direkte kontakt med andre (brev kanskje ikke mest aktuelt).

 

Det er ikke tid for å klemme.

Det er ikke tid for den nære kontakt.

Men slett ikke tid for å glemme.

Eller å vise din neste forakt

I tanker og handling kan øynene møtes.

Der varme og kjærlighet vises og røpes.

Da glimter et smil med håp til oss alle.

Omtanken smelter det vonde og kalde.

Jeg er takknemlig for å bo i et land som Norge.

Den takknemligheten har ikke blitt mindre i denne merkelige tiden.

Jeg har en ydmyk respekt for alle som jobber døgnet rundt for min skyld.

Helse, renhold, transport, sikkerhet og forsyning.

Og alle andre som holder viktige funksjoner i gang på nye måter.

Tusen takk.

Det er ikke synd på oss som bare må holde oss hjemme.

Men jeg er takknemlig for at vi er to.

To som kan dele tid og sysler.

Det er en tid for alt.

Kanskje vi møtte DEG gjennom dette innlegget ?

Tusen takk for at du stakk innom.

Lykke til der du er. 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Innsikt eller utsikt….

I går ville det vært bursdagen til min mamma/svigermor.

Da var vi på kirkegården og klarte å finne støtta under dunger av snø.

Madammen fant imidlertid ikke fotfestet.

Etter noen artige bevegelser, og dertil lyder, landet hun elegant og mykt.

Men det vi begge fant ut, var at vi måtte være i slutten av mars.

Mamma sin bursdag er jo 22 mars.

Det fikk tanken på noe som hadde “ulmet” i bakhodet en tid.

Nemlig Salmiakk og Zalo.

Nå er det sånn at vi MÅ av og till ta en titt ut av vinduene.

Med utsikten kommer innsikten!

Den var heller tvilsom.

Om det var utsikten eller innsikten som var tvilsom?

Ja du kan spørre!,, men skitt i det.

Det var i alle fall vindusvask det ble snakk om.

For i dag er det faktisk antydning til takdrypp og tining.

Hele pluss 6 grader. 

For ikke å snuble i bøttene til hverandre, så tar jeg utsiden og min kjære innsiden.

Alle vinduene i første etasje kan snues.

Men de aller fleste når vi fra terrassen, selv uten snø på. 

Her er jeg i gang og gnikker og vasker…. 

Men hva dukker opp midt i mitt nypussa vindu ?!?!

Aha, inspektørinna herself… 😀

Nå er jeg spent….. 

Pjuhh,, det ble godkjent!

Legg merke til de elegante håndbevegelsene!

Sammenlign med bildet fra Kirkegården!

Jepp, du ser det du også.

Nå dufter det bacon og kokt tørrfisk.

For de som husker godt, så lagde jeg et innlegg om Tørrfisk, fra Hjell til Fryseboksen.

Nå blir det middag av resultatet av den prosessen.

Les det gjerne, da klikker du HER.

 

Etter det, så skal vi se litt TV sammen.

En Koronapause.

Vi i risikogruppa trenger ikke å få det inn intravenøst, som noen andre..

Uten å si noe mer.

 

Ha en flott dag. 

Kjære Mamma og Svigermor…

Kjære mamma.

I dag ville du blitt 96 år.

Men nå er det to år siden du forlot oss.

Min kjære og jeg tenker ofte på alle de flotte stunder med intens nærhet.

Med gru tenker vi på om det hadde vært i dag.

Hvor vi kanskje ikke hadde fått besøkt deg en gang…..

Med drømmefanger og en kjær venn godt i hånda.

Det er mange minner som dukker opp gjennom tanker og bilder. 

Årene svinner, de flagrer avsted.

Så fort at man blir nesten svimmel.

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel.

Vi kjenner det røyne, og vet det så vel.

Når kvelden den kommer, da finner vi fred.

Som stjerner i stjernenes vrimmel.

 

Den handa vi kjente, som klemte så godt.

Den kjennes til evige tider. 

Vi ser og vi husker, og minnene strømmer.

Vi klemmer og pusker, aldri vi glømmer.

Tenk alle klemmene handa har fått.

I gleder og stunder som lider.

 

År og dager og tidene svinner.

Tanken vandrer som tankene gjør.

Alt som vi glemte, alt som ble verre.

De hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges i minner.

Kanskje de lever og kanskje de dør.

 

Måtte vi lære oss kunsten å gi.

Som rosene deler i evighet.

Vi føler i tanker, for venner så kjær.

Som minnene banker, så inderlig nær.

Det er for sent, når anger må svi.

Når kvelden seg senker mot evig fred.  

De kjæreste i mitt liv.

Min kjære mamma som beholdt humor og ert til det siste.

Min kjære kone, mamma sin trygghet til det siste. 

Det er ikke så enkelt å legger blomster på gravsteder på disse kanter.

Men det er vakkert.

 

Frodith i fager, siste dagen er Orange….

Utfordringen i farger fortsetter.

Klikk på Frodith så finner du fort ut hva det går ut på.

 

Klikk om du vil lese det Blå

Klikk om du vil lese det Grønne

Klikk om du vil lese det Gule

Klikk om du vil lese den Røde

Klikk om du vil lese den Turkise

Klikk om du vil lese den Lilla

Klikk om du vil lese Burgunder

Orange

Klikk om du vil lese den rosa Rosa 

 

Da var det siste dagen i denne utfordringen til Frodith.

Jeg avslutter med den orange.

Siden det er enorme snøskavler ute, så får jeg holde meg til “floraen” innendørs. 

Det siste jeg så til busker og blomster sin prakt utendørs, var disse!

Men det bekymrer meg ikke.

Jeg er faktisk mer bekymret om det skal slå til med noen frostnetter i sør.

Men jeg håper vi får normale forhold i verden, før lønna begynner å slippe slike blad på bakken igjen.

Vi får tenne lys, for hverandre og for alle.

 

Ha en riktig god søndag. 

 

Da takker jeg Frodith for å sette i gang dette, alltid en fornøyelse å hive seg på de utfordringene.