Når natten faller på…..

I går kveld ble det gatekjøkkenmat.

På Perlys.

Da svingte jeg innom kaia en tur.

Det er alltid flotte og populære motiver der ned.

Uansett om man snur seg den ene eller andre veien.

Særlig når det var blikkstille som i går kveld. 

Slike syn som dette vekker mer enn minner.

Særlig for en gammel kall som har opplevd de gamle dager i fjæra.

Men vekker glede også.

Over aktivitet.

Herlig.

Men jeg kunne ikke tusle rundt der nede alene.

Jeg skulle jo på Perlys og hente mat.

Så hjem bar det.

Dit er det alltid godt å komme.

Og maten var kjempegod. 

En vakker stund, rett og slett….

I dag var det helt stille og ikke et menneske nede på Øyra.

Fjorden lå nesten helt speilblank…

En enslig måke satt å studerte elva.

Kanskje den lurte på hvorfor vannføring er uvanlig stor… 

Ikke vet jeg om det var på grunn av meg det kom forsterkninger.

Kanskje det bare var gruppemøte… 

Været var det ingenting å si på.

Faktisk en positiv forandring fra de siste dager med regn….

Jeg vet ikke hva som plutselig skjedde her… 

Uten en lyd var det plutselig Årsmøte i Måkeforreninga…

Eller hva den heter…

Bare klikk i videoen over og snurr film….

Det kan jo hende de skulle legge planer om høsten.

Den begynner å bli ganske så synlig oppover lia…

Men jeg kan ikke stå her å glane.

Det syns sikkert måkene også.

Jeg tok meg bare en svingom etter å ha fått på piggdekkene…

Så nå kan vinteren bare komme…. 

Å nei, DET var du slett ikke enig i ? 

Inne eller ute…

Høsten er kanskje den tiden da blandingen av inne– og utevær er størst.

Men man trenger så visst ikke føle seg i fengsel.

Verken inne eller ute.

I alle fall ikke inne i kirka, som dette er fra.  

I går ringte kirkeklokkene for våre konfirmanter.

Vi har fått gjort unna høstens pynting på Kirkegården.

Selv om mye av sommerens planter var flotte enda.

Men man vet jo ikke… plutselig så laver det ned…

Det skifter fort.

Inneplantene har faktisk også vært en fryd i sommer…

Se bare på denne…

Nå skulle jeg vært i gang med å bære ned i kjeller…

Men det er ikke lett å gjemme bort denne vakre i en mørk kjeller…

Det kan fort bli sånn “Inneuteforvirring”.

Men det tåler vi, fremfor en lang vinter…

Den stolte furua tåler det, der den strekker seg mot sola.

Hvis ikke naturkreftene går helt amok.

Da hender det selv den største må gi tapt…

Av og til kan det være greit å være liten og unnselig.

I et vakkert mangfold.

Ha en nydelig søndag der du er. 

Når man ser bakover…..

Det gjør godt å se seg litt tilbake på de “mer åpne tider.”

Akkurat som kua gjør, uten å trekke den sammenligninga for langt.

Dette innlegget laget jeg i 2016. 

Det er fra “Åpen Gård” i Saltdal.

———**——-

Saltdal kommune er ei bygd som er vevd sammen av en vakker blanding –

 Industri, Landbruk, Helse&Omsorg og ikke minst Kultur.

Når man blander alt, så kan det faktisk presenteres på “Åpen Gård”.


Å kappkjøre kjærringer i trillebår er kanskje ikke så omsorgsfullt.

Men har litt helse og en smule kultur i seg.

Nå var ikke konkurransen i gang når jeg var innom.

Men man kan da bruke fantasien 🙂


Kreativitet og fantasi er i alle fall brukt i pynting og profilering.

Det ble faktisk sendt et innslag på TV2 fra dette.



Men traktorer hører med, både i den industrielle delen og landbruksdelen i bygda.

I alle varianter, både for store og små 🙂


Mannen på gården jobber på spreng for å få de kulturelle deler på plass.

Føre til folket strømmer på.

Landbruket er blitt ganske så teknologisk.

Her håndteres PC og film på PC så lett som bare det 🙂


Servering hører med.

De første besøkende er på plass.

Det er jo dette som skaper det sosiale fellesskapet og tilhørighet i bygda vår.


Åpen Gård er jo verdifullt i seg selv.

Men det er klart at det hører med et budskap.

Det skal vi ikke glemme.

Det har ikke blitt mindre åpenbart gjennom Korona tida. 


Men vi må jo ikke glemme noen av de viktigste på en gård!

Selv om jeg kom mitt i Siestaen..



Noen tar det hele med stoisk ro og en smule overbærenhet… 


Jada, du ser helt perfekt ut og er klar til å bli fotografert:)


Tusen takk for en herlig dag !

En vakker kombinasjon av særegenhetene i bygda.

Vi skal være stolte av alt som foregår i bygda vår 🙂

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Det gror der du minst tror….

Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.

Vi trenger et ankerfeste.

Noe stabilt.

Noe trygt.

Årene går og vi “slipes” til som mennesker.

Litt mindre kvasse kanter med årene.

Med hver vår fasong.

Du og jeg.

Alle har ikke like enkle stier de vandrer på. 

Noen møter flere hindringer enn andre.

Krevende utfordringer.

Ulendt.

Mange strekker seg etter de store høyder i livet.

Målet er å nå toppen av et eller annet.

Sloss om plassen på veien.

Men ikke alle vi opp.

Men trives likevel.

Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.

Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.

De fine og dyrebare øyeblikkene.

Der man minst venter de.

Der er de.

De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager. 

Men de er der, som små glimt av skjønnhet.

Som bare gir og krever så lite.

Gir av seg selv.

Det er kanskje der det er minst at det deles mest.

Der er kanskje mangfoldet størst.

Nærheten mest synlig.

Omtanken.

Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.

Slett ikke prangende og påtrengende synlig.

Men så vakker når du SER den!

Og deler av din godhet.

 

Alle bildene er tatt rundt Ure Rorbucamping.

Med stavtak ut i naturen…

Dette er andre del av rundturen vi tok St Hans aften.

Første del kan du lelse om du klikker HER

Nå tok jeg en smule frihet med overskrifta.

Men her stod stavene klare i veikanten.

Øverst i veien til Skipmannvik. 

På tur opp dit, passerer vi Dverset.

Her ligger et av de siste “Småkraftverkene” i bygda.

Ikke kan jeg se at det skjemmer naturen på noen som helst måte. 

Oppe i høyden åpenbarer Skjerstadfjorden seg.

Man blir ydmyk når man ser utover naturen.

Det var ikke bare enkelt å “gå på butikken” for de som bodde her.

Det er frodig, det er vakkert, det er grønt.

Ballblomen strekte hals for å se over busker og kratt. 

Rasfare finner man på mange slike veier som her.

Man skal være varsom, men det er ikke det enkleste.

Dette bildet tok jeg gjennom bilvinduet.

På tur tilbake.

Her møter vi Saltdalsfjorden.

Den siste del av Skjerstadfjorden, inn mot Rognan.

Den vakre dalen vår har mange avstikkere.

Dette var bare en av de.

Du kan se/lese en annen avstikker helt i andre enden av bygda.

Bare klikk HER.

Den er fra 18 mai i år.

#visitsaltdal #visitsalten #saltdal #vakkerbygda

En rundtur på St Hansaften..

Vi tok oss en tur rundt i sommerkvelden.

Vakker bygda vår sviktet ikke på årets St Hans aften.

Saltdalselva svikter heller ikke.

Det ser ut til at den svelger unna uten store flomskader.

Her fanget inn i kveldssola.

Storfloget er et kjent landemerke.

Det svikter heller ikke.

Enten du kommer E6 fra nord eller sør. 

Her kommer enda en liten videosnutt.

“Elva mot Storfloget”.

Den siger frem av skoddehav…..

Nesten trolsk stemning nede i fjæra.

Skodda sig innover fjorden.

Det siger en båt ut av skodda.

Stille den speiler seg.

Aha, her skjer det noe.

Her utvides småbåthavna med ny flytebrygge.

Vil du ta et overblikk, så klikk i pila over.

Da starter en liten videosnutt.

Ikke så lett å få et overblikk av dette bildet.

Båtforeninga er svært aktiv og en positiv faktor i nærmiljøet.

Bli med på tur da vel…..

Lørdag 23 mai.

Tid for en liten tur.

Det trenger ikke være så langt for opplevelser.

“Se så flott hun står og poserer”, sa jeg.

“Hvordan vet du at der er en hun”, repliserte madammen.

Da ble jeg svar skyldig.

Jeg bare veivet ned bilvinduet og ba “den” stå stille.

Men det trenger absolutt ikke være en “hun” av den grunn.

Vi tenkte ta en titt på elva.

Det ligger ennå snø i lavlandet.

I fjellene har det bare såvidt begynt å tine.

Her har det tydeligvis vært tømmerhogst i området også.

Det kribler litt i sjela, for dette er nokså nær min arbeidsplass gjennom mange år.

Her er Saltdalselva mot sør.

Den begynner å vise muskler.

Kanskje du så et innslag på dagsrevyen om flomvarsel herfra ?

Her er mot nord.

Ikke så veldig langt igjen før elva møter fjorden.

Det er bare såvidt begynt å bli et grønnskjær i vegetasjonen.

 

Klikk i pila i bildet over.

Så får du se en videosnutt fra elva og området rundt.

I mine yngre år så var dette et yndet område St Hans aften.

Nå har det grodd mye over.

Kanskje de skulle ha skoget litt her også.

Selv om det er mest løvskog.

I dag går det en svært populær gang- og sykkelsti langs elva.

Rognan er kommunesentret i bygda mi.

Jeg har lagt ut noen blogginnlegg om bygda i det siste.

Du finner et par av de om du klikker HER.

Kanskje du tar turen forbi her i sommer ?

Da jeg var ung sto furuskogen tett helt ned mot sentrum.

Det var i den tiden båtbygging var hoved geskjeften i bygda. 

Båtbygger- og trebåt renovering foregår den dag i  dag.

Men ikke i den grad det en gang gjorde. 

Det betyr ikke at det er mangel på maritime aktiviteter.

Tvert i mot.

Men i en helt annen form.

Rognan Industrikai er en pryd for øyet!

I alle fall for øynene til en gammel Industrimann. 

Småbåt aktiviteten er stor også.

Her ligger det båter ute året rundt.

I bakgrunnen kan du skimte en rekke større fartøyer.

Det minner om tiden som en gang var.

Sånn skal det være. 

Det var her vi traff på “den” som jeg ikke visste var “hun” eller “han”.

Men hva spiller det for rolle. 

Hun var vakker og elegant uansett!

Ikke sant?

Tusen takk for turen!

Tur mot Saltfjellet….

En annerledes 17 mai er over.

Likevel så ble det en flott dag på alle måter.

Ikke minst været.

Vi ble fristet til å ta en tur oppover vår vakre bygd.

Har DU tenkt deg nordover i sommer?

Når du har passert Polarsirkelen, nærmer du deg min kommune.

På tur opp mot Saltfjellet. Vi måtte stoppe her, langs E6.

For å ta et overblikk på elva sine forventninger på vårløsning.

Klikker du i bildet over, så kan du gjøre det samme.

Elva ser puslete ut foreløpig.

Men det er sendt ut flomvarsel.

Vi kjørte videre opp til Lønsdal stasjon.

Den første av Nordlandsbanens tre stasjoner i bygda mi.

Lønsdal stasjon ligger ca 512 meter over havet.

Herfra bærer det nedover dalen.

Her er det endeløse områder å boltre seg i.

Både vinter og sommer.

I 2015 åpnet “Telegrafruta”.

Det kan du lese mer om.

Bare klikk HER

På tur ned fra stasjonen, fanget mine øyne denne furua.

Jeg har sikkert gått forbi mange ganger i mine unge dager.

Da var det i alle fall ikke et skilt der. 

 

Jeg håper du klarer å lese det som står her.

Jeg ville nemlig ikke forstørre bildet mer.

Samene brukte barken fra over 100 år gamle furutrær.

Både som mat og medisin. 

 https://www.frittfallfoto.no/offersteinene-pa-saltfjellet/

Vil du se og lese litt mer samisk historie fra Saltfjellet, så klikk på linken ovenfor.

Vi måtte ta et overblikk rundt oss i dette området.

Klikk i bildet over, så får du også se.

Rett nedenfor ligger Saltfjellet Hotell.

Klikk HER.

Vi stopper ikke på Hotellet, men svinger ut på E6 og hjemover.

Vi har ikke kjørt langt, før dette trekløveret passerer over veien.

Det tåles vel et par bilder til.

Det tåltes i alle fall en stopp midt på E6.

Det var liten trafikk på 17 mai.

Reinen har slitt med å finne mat i denne særdeles snørike vinteren.

Det så ikke akkurat så frodig ut der i veikanten heller.

Litt lenger ned langs E6, går veien over til en sidedal i bygda vår.

Der finner du også Graddis Fjellstue.

Du kan lese mer om den, om du klikker HER

Ny tunnelen gjennom Tjernfjellet har gjort forbindelsen mye tryggere.

Dette kan du se om du klikker HER

Bare noen hundre meter lenger nord på E6, kommer du til Storjord.

Her ligger Nordland Nasjonalparksenter.

Her er du bare nødt til å stoppe.

Saltdal kommune er på størrelse med Vestfold.

70% av dette arealet er vernet i en eller annen form.

Du kan lese mye mer om disse områdene i bygda mi om du klikker HER

Takk for denne turen og velkommen til Saltdal.