Bilder og ord, sier mer enn vi tror…..

Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.

Kanskje vi trenger et ankerfeste.

Noe stabilt og nært.

Noe trygt.

Årene går og vi “slipes” til som mennesker.

Vi blir litt rundere i kantene med årene.

Men likevel med hver vår fasong.

Formet som de vi er.

Både du og jeg.

Vi får slett ikke like enkle stier å vandre på. 

Noen møter flere hindringer enn andre.

Andre møter krevende utfordringer.

Det må vi slett ikke glemme.

Våre veier er ikke like.

Mange strekker seg etter de store høyder i livet.

Målet er å nå toppen av et eller annet.

Glemmer kanskje at veien er livet.

På den stien vi er på i dag.

Ikke den i morgen.

Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.

Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.

De fine og dyrebare øyeblikkene.

Der man minst venter de.

Der er de.

De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager. 

Men de er der, som små glimt av skjønnhet.

Som bare gir og krever så lite.

Gir av seg selv.

Det er kanskje der det er minst at det deles mest.

Der er kanskje mangfoldet størst.

Nærheten mest synlig.

Omtanken.

Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.

Slett ikke prangende og påtrengende synlig.

Men så vakker når du SER den!

Og deler av din godhet.

*****

Alle bilder er tatt rundt Ure Rorbucamping.

 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens vakre mangfold…

Det er vakkert når sola takker for seg og gjemmer seg for natta.

Men det gjør ingenting, så lenge den dukker opp igjen.

Uten alt for langt fravær.

Det er på denne tida at forskjellene fra nord til sør er størst.

Selv om sola er lik, kalenderen er lik, så har naturen en litt forskjellig syklus.

Påska ga fine anledninger for turer.

For vår del, med en del av vår nære familie.

Da snakker jeg ikke om de omfattende turer.

Men enkle og lett tilgjengelige, med bittelita vått og tørt.

Litt næring, med andre ord.

Akkurat som naturen på denne tiden.

Næring for å våkne til liv etter en lang vinter. 

Men noen må ta det litt mer seriøst.

Som et av våre barnebarn.

Det ble for puslete med vårt turopplegg.

Her var det snakk om intervalltrening i trappene i mektige Fløybakken.

Skjønt mektig… det begynner nok å bli en stund siden siste nedslaget her. 

Storfurua på Storjord står han av.

Uansett vær og vind.

Et symbol på naturens mektighet. 

Men bjørka i all sin vårlige nakenhet, fornekter seg ikke.

Et viktig lyspunkt i naturens mangfold.

Snart eksploderer dette i et mangfold av farger.

Her eksisterer ikke noe “om eller men”.

Det er bare snakk om “når”.

Like sikkert som sola gjemte seg bak fjellene i vest, dukket månen opp bak fjellet i øst.

Naturens vakre mangfold til alle døgnets tider.

Takk for disse opplevelser.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Akkurat som om jeg bryr meg….

Når man letter på øyelokkene, og myser ut av vinduet….

“Tinesnø”, kaller de det.

Altså, en slags: “med vondt skal vondt fordrives” filosofi.

Værgudenes infame innfall, kaller jeg det.

Akkurat som mars er og har vært.

En total kollaps mellom menneske hjernens vår-hunger og og værgudenes oppkast.

Nei, den var stygg.

Unnskyld.

De gjør sikkert så godt som de kan.

Skjønt jeg mistenker likevel en slags ironi.

Liksom å lokke frem vårtegn sånn at vi blir blank i øynene.

For så å kline til noe sånt som det her….

Da er det bare en ting å gjøre!

Nemlig!

Å få pinnekjøttet på kok, og gjøre klart til stappe og poteter!

Så kan de derre værgudene leke bajas så mye de vil utenfor.

Akkurat som jeg bryr meg!

Og bare sånn at du vet det…..

Jeg har satt bilen i garasjen!

Så tenk!

Ha det!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Vår vakre dal med sitt fantastiske mangfold….

Vår vakre dal, med sitt fantastiske mangfold.

Fra fjord til fjell, fra fascinerende fosser til bekker og elv.

Naturens mektig mangfold.

Et mangfold som vi mennesker burde lære av.

Slik som naturen kan leve av og med det, slik kan vi mennesker også gjøre det.

Naturen omfavner alt i sin herlighet.

Idag har samene sin nasjonaldag

Lihkku beivviin. Vuorbbe biejuijn. Lakkoeh biejjine.

Slik har det ikke alltid vært for vårt urfolk.

Slik er det heller ikke i dag for alle våre innvandrere.

La oss lære av naturen.

La oss lære av den urett vi har gjort og gjør.

La oss ta i mot og verdsette mangfoldet.

Både i natur og blant oss mennesker.  

 

Her får du en ørliten smakebit på mangfoldet i vår vakre bygd.

God Tur.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen

Naturens mangfoldighet

Det er i alle fall en ting som er sikkert…

Vær det har vi nok av.

Naturen er totalt blottet for motvilje mot omstilling.

Nå er vi heldige her inne i fjordarmen.

Vi blir ikke rammet av de mest infernalske sprell fra værgudene.

Selv om spranget fra minus 20 til søkke våt elendighet er ille nok. 

Det er èn ting det aldri blir nok av.

Når det gjelder været –

Respekt!

Det vet alle som har hatt havet som sin arbeidsplass.

Likevel skjer det att liv går tapt.

Men det nytter ikke å skylde på naturen.

Det nytter kanskje ikke å skylde på noe som helst.

Mange ganger har det ingen hensikt å fordele skyld.

Se hvor vakkert det er.

Fristende vakkert.

Men det er ikke lenge siden Gyda røsket i kystens befolkning.

Nå er et nytt rabalder på vei.

Sies det.

Da kan det være vanskelig å se skjønnheten i naturen.

Vi er jo litt sånn vi mennesker også.

Fra det stille og harmoniske, til mer rabalder og følelser.

Kanskje i en litt annen målestokk.

Men vi slutter ikke å elske for det!

Gjør vi vel?

Det gjelder å være tolerant…

Og ha respekt. 

Se hva som åpenbarte seg når jeg skiftet batteri i røykvarslere.

Et hjerte til takk.

Da måtte jeg smile.  

Sånne meldinger kommer verken på Yr eller Storm.

Nemlig. 

Om du har lyst å lese diktet jeg lagde i morges,

så finner du det om du klikker HER

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

På to hjul i sol…..

Eller rettere sagt, fire hjul, for vi har da hver sin sykkel.

I dag prøvde vi oss på sykkelstien fra Skansen og langs elva.

Det er ganske tettvokst der.

Men det gir jo samtidig ly for vinden.

En del av traseen går i litt mer åpent lende.

Vi er heldige som har så mange flotte muligheter i bygda.

Og i våre nærområder.

Det fins mange tilrettelagte stoppemuligheter.

Ikke minst har Saltdal Turlag bidratt på en flott måte.

Det finnes bevis på naturkreftene.

Elva er vakker, men kan være voldsom når forholdene er der.

Madammen venter tålmodig på at gubben skal bli ferdig med å ta bilder.

Det er ikke bare bare å dra med seg en sånn kar på tur.

Naturen kan bryte ned og rasere med voldsomme krefter.

Men den kan forme restene som vakre kunstverk etterpå.

Det er jo ikke rart man må bremse opp av og til, og dra frem mobil kamera.

Turstien er godt skiltet med alle de muligheter som finnes.

Blir man ikke enig om retning, så går det fint å sette seg ned å diskutere.

En annen metode, er jo den kjente “Elle..,melle”.

Men det kan jo få sine konsekvenser.

Mens jeg knipser og fotograferer, begynner tålmodigheten på brua å tynnes ut.

Så jeg må bare gire opp og komme meg over.

Men jeg MÅ jo bare stoppe midt utpå, og knipse litt mer…

Her er mot sør…

Og her er mot nord…

Den veien vi skal.

Bare på andre siden av elva.

Plutselig er vi ute på E6 og må krysse den og følge den over brua til andre siden av elva igjen.

Når vi svinger av kommer vi til Saltdals gjestfrie rasteplass.

Jeg må bare innrømme at det gjør vondt å se dette.

Når man prøver å profilere bygda på best mulig måte,

så blir man svar skyldig når man får spørsmål om hvorfor.

De argumentene jeg har hørt til nå, holder ikke.

Men det er visst bare tyttebæra som har vett til å rødme.

Enda den ikke har jaget bort en levende sjel.

Såvidt jeg vet.

Og takk for det.

På vei mot havet..

Det er vel det elver skal være.

Selv om de tilsynelatende ligger i dvale vinterstid.

Det er alltid spennende når våren kommer.

I helga var det faretruende lenger oppe i bygda.

Det er noe mektig over elva.

Den skifter karakter mange ganger på tur ut mot havet.

Se gjerne det lille filmklippet over.

Sykkel- og turstien langs elva er flittig benyttet.

Saltdal har unike muligheter for sykkelentusiaster. 

Saltdal Elveeierlag har fått laget en flott film om elva.

“Dronninga i Nord”.

Den kan du se om du klikker i bildet over.

Sykkelstien følger elva mange steder.

Ha en flott kveld alle sammen.

Blank som et speil…

Himmelens speil.

Det er vakkert når fjorden speiler himmelen på denne måten.

Det gir ro i sinn og sjel.

Like vakkert er alle trebåtene som ligger til kai.

Det dufter av fordums tid.

De fortjener virkelig å få speile seg i himmelens speil.

Se bare her. 

Vi får håpe værgudene er med oss et par dager til.

Det gjør ingenting om vi får en touch av vår og sommer.

Riktig God Helg.

På ville veier

I går skrev jeg om NordNorgebanen.

En debatt som blomstrer som bare det.

Infrastruktur engasjerer folk til de grader.

Mye av uenigheten går på “Vei ELLER bane”.

Du kan lese det innlegget om du klikker HER

(advarer om at det er linket flere artige filmer fra Nordlandsbanen’s barndom).

Både Nordlandsbanen og E6 går gjennom bygda mi.

Side om side i lange strekninger.

Fra syd til nord.

Eller omvendt om du vil.

Nå skal det sies at det er gjort mye på vei siden E6 het Riksvei 50.

Bildet over er faktisk en del av Rv 50.

En flott natursti i dag. 

Oluf beskrev jo Rv50 som bare han kunne det.

Om du ikke har hørt den, så MÅ du bare klikke over og kose deg.

Han har bidratt til å profilere NordNorge på sin helt unike måte.

Nå kan vi heldigvis se forskjell på Naturstier og hovedferdselsårer.

Selv her i nord.

Den i bildet over, går fra en rasteplass langs E6.

Beskrevet som en av Norges fineste.

En gave gitt til bygda mi da nye E6 ble åpnet.

Det sies at man eldes med skjønnhet.

De ord er jeg ikke sikker på Nerauran Rasteplass kan beskrives med.

Men jeg er ikke sikker… .

..om man er på gale stier eller ville veier.

Det er neppe en smule forsøpling som er det verste.

Det ble bare et minne om da jeg var på ville veier.

Med røyken lett tilgjengelig.

Da stakk det litt i arret etter lungekreft operasjonen.

Nå var jeg aldri noen sigarrøker.

Det var ikke sterke budskap på pakkene som fikk meg til å slutte.

Det var det barnebarn som gjorde.

Jeg er ganske sikker på at de ikke begår den tabben.

Men du verden så spennende å følge med på deres veivalg.

Det er ikke bare Infrastruktur som er i fokus i dag.

Klima, miljø og forurensning… ja jeg bare nevner det.

Jeg så noen bilder på Nyhetene fra helgens utefester.

Der var tydeligvis miljø&forurensning druknet i nytelser.

Da er man kanskje en smule på Ville Veier.

I skrivende stund snør det ute.

Riktignok bare noen florlette fnugg.

Kalenderen drar seg mot Mai.

Vi får lette blikket oppover.

Nå har vi vært innestengt i over et år.

Trangen til å være på “Ville Veier” er overhengende.

Men vi får kanskje holde oss “på skinnene” litt til.

Der det går skinner altså…

Eller hva ?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat