På to hjul i sol…..

Eller rettere sagt, fire hjul, for vi har da hver sin sykkel.

I dag prøvde vi oss på sykkelstien fra Skansen og langs elva.

Det er ganske tettvokst der.

Men det gir jo samtidig ly for vinden.

En del av traseen går i litt mer åpent lende.

Vi er heldige som har så mange flotte muligheter i bygda.

Og i våre nærområder.

Det fins mange tilrettelagte stoppemuligheter.

Ikke minst har Saltdal Turlag bidratt på en flott måte.

Det finnes bevis på naturkreftene.

Elva er vakker, men kan være voldsom når forholdene er der.

Madammen venter tålmodig på at gubben skal bli ferdig med å ta bilder.

Det er ikke bare bare å dra med seg en sånn kar på tur.

Naturen kan bryte ned og rasere med voldsomme krefter.

Men den kan forme restene som vakre kunstverk etterpå.

Det er jo ikke rart man må bremse opp av og til, og dra frem mobil kamera.

Turstien er godt skiltet med alle de muligheter som finnes.

Blir man ikke enig om retning, så går det fint å sette seg ned å diskutere.

En annen metode, er jo den kjente “Elle..,melle”.

Men det kan jo få sine konsekvenser.

Mens jeg knipser og fotograferer, begynner tålmodigheten på brua å tynnes ut.

Så jeg må bare gire opp og komme meg over.

Men jeg MÅ jo bare stoppe midt utpå, og knipse litt mer…

Her er mot sør…

Og her er mot nord…

Den veien vi skal.

Bare på andre siden av elva.

Plutselig er vi ute på E6 og må krysse den og følge den over brua til andre siden av elva igjen.

Når vi svinger av kommer vi til Saltdals gjestfrie rasteplass.

Jeg må bare innrømme at det gjør vondt å se dette.

Når man prøver å profilere bygda på best mulig måte,

så blir man svar skyldig når man får spørsmål om hvorfor.

De argumentene jeg har hørt til nå, holder ikke.

Men det er visst bare tyttebæra som har vett til å rødme.

Enda den ikke har jaget bort en levende sjel.

Såvidt jeg vet.

Og takk for det.

På vei mot havet..

Det er vel det elver skal være.

Selv om de tilsynelatende ligger i dvale vinterstid.

Det er alltid spennende når våren kommer.

I helga var det faretruende lenger oppe i bygda.

Det er noe mektig over elva.

Den skifter karakter mange ganger på tur ut mot havet.

Se gjerne det lille filmklippet over.

Sykkel- og turstien langs elva er flittig benyttet.

Saltdal har unike muligheter for sykkelentusiaster. 

Saltdal Elveeierlag har fått laget en flott film om elva.

“Dronninga i Nord”.

Den kan du se om du klikker i bildet over.

Sykkelstien følger elva mange steder.

Ha en flott kveld alle sammen.

Blank som et speil…

Himmelens speil.

Det er vakkert når fjorden speiler himmelen på denne måten.

Det gir ro i sinn og sjel.

Like vakkert er alle trebåtene som ligger til kai.

Det dufter av fordums tid.

De fortjener virkelig å få speile seg i himmelens speil.

Se bare her. 

Vi får håpe værgudene er med oss et par dager til.

Det gjør ingenting om vi får en touch av vår og sommer.

Riktig God Helg.

På ville veier

I går skrev jeg om NordNorgebanen.

En debatt som blomstrer som bare det.

Infrastruktur engasjerer folk til de grader.

Mye av uenigheten går på “Vei ELLER bane”.

Du kan lese det innlegget om du klikker HER

(advarer om at det er linket flere artige filmer fra Nordlandsbanen’s barndom).

Både Nordlandsbanen og E6 går gjennom bygda mi.

Side om side i lange strekninger.

Fra syd til nord.

Eller omvendt om du vil.

Nå skal det sies at det er gjort mye på vei siden E6 het Riksvei 50.

Bildet over er faktisk en del av Rv 50.

En flott natursti i dag. 

Oluf beskrev jo Rv50 som bare han kunne det.

Om du ikke har hørt den, så MÅ du bare klikke over og kose deg.

Han har bidratt til å profilere NordNorge på sin helt unike måte.

Nå kan vi heldigvis se forskjell på Naturstier og hovedferdselsårer.

Selv her i nord.

Den i bildet over, går fra en rasteplass langs E6.

Beskrevet som en av Norges fineste.

En gave gitt til bygda mi da nye E6 ble åpnet.

Det sies at man eldes med skjønnhet.

De ord er jeg ikke sikker på Nerauran Rasteplass kan beskrives med.

Men jeg er ikke sikker… .

..om man er på gale stier eller ville veier.

Det er neppe en smule forsøpling som er det verste.

Det ble bare et minne om da jeg var på ville veier.

Med røyken lett tilgjengelig.

Da stakk det litt i arret etter lungekreft operasjonen.

Nå var jeg aldri noen sigarrøker.

Det var ikke sterke budskap på pakkene som fikk meg til å slutte.

Det var det barnebarn som gjorde.

Jeg er ganske sikker på at de ikke begår den tabben.

Men du verden så spennende å følge med på deres veivalg.

Det er ikke bare Infrastruktur som er i fokus i dag.

Klima, miljø og forurensning… ja jeg bare nevner det.

Jeg så noen bilder på Nyhetene fra helgens utefester.

Der var tydeligvis miljø&forurensning druknet i nytelser.

Da er man kanskje en smule på Ville Veier.

I skrivende stund snør det ute.

Riktignok bare noen florlette fnugg.

Kalenderen drar seg mot Mai.

Vi får lette blikket oppover.

Nå har vi vært innestengt i over et år.

Trangen til å være på “Ville Veier” er overhengende.

Men vi får kanskje holde oss “på skinnene” litt til.

Der det går skinner altså…

Eller hva ?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

På vannets veier…

Noe gjentar seg år etter år.

Men sjelden helt likt.

Dette er våren 2020.

Artig med litt tilbakeblikk på vår mektige natur.

Årets snøsmelting blir neppe så dramatisk.

Det spirer og gror, på så mange steder.

Litt jord og litt vann så er det gjort.

Himmelens og jordens allmektige pakt!

Naturlig nok, så er fokus i disse dager på Saltdalselva.

Med sine alle sideelver.

Flomvarslene er sterke og tydelige.

Jeg lagde et innlegg for et par dager siden.

Det finner du om du klikker HER. 

Klikk i pila ovenfor.

Ser du noen forskjell på to dager?

Vannets veier.

 

Bølgene slår mot den gråkvite strand.

Polerer og vasker steiner og sand.

Havets evige vandring i tiden.

Hvor kommer det fra? Hvor drar det siden?

 

Regndråper, lette og tunge som bly.

Treffer ditt ansikt fra himmelens sky.

Vannet det sildrer og finner sin vei.

Sammen med gleder og sorger i deg.

 

Vannet er livets beskyttende pakt.

Vannet kan drepe med dødens forakt.

Regnbuens farger beskriver det best.

Vannet er livet sin mektigste gjest.

Denne lille osen bidrar nok ikke så mye i den store sammenhengen.

Men den har vært der så lenge jeg kan huske.

Et yndet sted for oss unger, for “100 år siden”.

Rumpetroll fanging, var spennende.

Alt havner i sjø og hav til slutt.

Hvis ikke noen finner på å forby det også…..

Men ennå trenger ikke elver og bekker søke om utslippstillatelse…

 

Tekst, film og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Noen tanker på en tur bare…

Det er så stille der.

Bare noen lyder fra sjøfugl som klargjør for hekking.

Nesten sånn at jeg trår med varsomhet.

Snø- og is flekker ligger ennå der.

Standhaftige i stadig lengre og lysere dager.

Store og tause steiner, men så fulle av historie.

Så liten man blir i alt det store….

En løsrevet rot har klort seg fast på land.

Når kom den elvelangs, båret på vårens krefter?

Jeg undres…

Men det er en fururot, tror jeg.

Et av bygdas stolte symboler som måtte gi tapt.

En eller annen gang.

Selv så stor og kraftfull den måtte ha vært.

Så liten man blir i alt det store.

Men hva er stort og hva er lite?

Fjellene blir mindre bak en liten skråning.

Det viser at alt er viktig.

Alt har en sammenheng.

Ingenting er stort alene.

Det minste kan bli det største, i den rette sammenhengen.

Bare se på disse stråene.

De kan rage høyere enn fjellene.

Peke opp mot himmelen, som den stolte furua gjorde en gang.

De står stødige og rotfaste i frossen jord.

De aller fleste.

Naturen er merkelig.

Den fremhever ikke størrelse i all sin prakt.

Det er det vi mennesker som gjør. 

God Helg

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Løssluppen og våryr…

Nå søker folket mot snøkledde fjell og vidder.

Noen søker mot fjære og fjord.

Det gjør elva, som begynner å bli løssluppen og våryr.

Måsene tar seg en tur på Isflakene.

Jeg husker den sporten fra yngre dager.

Men jeg turte ikke en gang tenke tanken nå.

I fall min kjære begynte å ane uråd…. 

Elva er beherskete i år.

Alt foregår kontrollert og still.

Klikk på videoen over, så får du litt av den følelsen.

Er det ikke vakkert?

Isflak på tur utover fjorden.

Møtet med salt sjø er dramatisk.

For et isflak altså.

Det var ikke noen å se lenger ut.

Men vi så antydning til grønnskjær på trærne.

Det går mot vår.

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

En snartur setter også sine spor….

Det ble en liten tur i går.

Ikke mye å skryte av.

Men selv små turer kan sette sine spor.

Du blir kanskje lei denne “utsikten”?

Den har jo satt sine spor gjennom mange innlegg.

Jeg la jo ut et innlegg i forgårs med Storfloget i sentrum.

Fikk du ikke lest det, så finner du det HER 

Spor i snøen er slett ikke uvanlig på denne tida.

Men det er ikke mine.

Det var en smule slapsete og glatt der i området.

Så jeg nøyde meg med å beundre andre sine spor…

De her to fant ut at de skulle stikke av når jeg kom.

Litt synd, men jeg fikk da sett de.

Jaggu setter de sine spor de også.

Særdeles bærekraftige spor. 

Øyeblikket etter er de borte…. 

Den her tok av i en helt annen retning.

Uten antydning av spor.

Det er nok mange som drømmer om “å ta vingene fatt” i disse tider.

Jeg er ikke en av de.

I alle fall ikke i disse tider.

Vi får holde oss her hvor vi lever og bor.

Der vi setter vår fot, der vi trår våre spor.

I vinterens snø, eller sommerens jord.

Hva vet vi hva alle tenker og tror.

Vi som elsker det vakre her oppe i nord. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når natten faller på…..

I går kveld ble det gatekjøkkenmat.

På Perlys.

Da svingte jeg innom kaia en tur.

Det er alltid flotte og populære motiver der ned.

Uansett om man snur seg den ene eller andre veien.

Særlig når det var blikkstille som i går kveld. 

Slike syn som dette vekker mer enn minner.

Særlig for en gammel kall som har opplevd de gamle dager i fjæra.

Men vekker glede også.

Over aktivitet.

Herlig.

Men jeg kunne ikke tusle rundt der nede alene.

Jeg skulle jo på Perlys og hente mat.

Så hjem bar det.

Dit er det alltid godt å komme.

Og maten var kjempegod.