For noen dager siden, så ringte det to gutter på døra vår.
“Dere har den eneste lønna her i bygda,” sa de.
Om det er den eneste, det vet jeg ikke.
Men det er ikke mange av de.
Vi hadde en gang to, men nå er det kun denne ene igjen, og den er over 60 år.
Vi har faktisk diskutert frem å tilbake om den skal fjernes.
Det kan du lese om HER – “Leve eller dø”.
Guttene var ivrige som bare det.
De fortalte om at de drev å tappet sevje fra ulike trær.
“Kan vi få lov til å tappe litt fra lønna deres…”?
Jeg er ikke særlig flink til å si nei.
Jeg hadde knapt sagt ja, før de forsvant rundt hushjørnet.
Jeg måtte selvsagt ta meg en tur for å se.
Diskusjonen gikk ivrig mellom guttene.
Lønna har garantert observert mye gjennom sitt gamle liv.
Men dette måtte være nytt.
Det dukket både drill og slange opp av sekkene.
Her var det ikke lange betenkningstida før planen ble iverksatt.
Det var faktisk antydning til jubel da de første dråpene viste seg.
Men jeg har en liten mistanke om at skuffelsen dukket opp.
Det var liksom ikke samme “trykket” som i for eksempel ei bjørk.
Lønna virket svært uvillig til å dele på sine edle dråper.
Og jeg som trodde at “blodtrykket” økte med årene….
Arrangementet henger ennå rundt den alderspregede stammen til lønna.
Guttene har jeg ikke sett noe mer til.
Men de er velkommen tilbake til høsten.
Når lønna deler raust av sitt mangfoldige lauvverk.
Der er den på langt nær så beskjeden som med sevja.
GOD HELG
Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat
