Kanskje en overskrift på kanten, men likevel… Det er jo et faktum at ikke noe i denne verden varer evig. Verken blant alt levende eller alt som dødt. Men det var jo dette bildet som fikk meg til å tenke på den tittelen på dette spesielle innlegget..

Ja det er riktig. Her rives et hus, og nå skal jeg fortelle en liten historie, men først vise en så god oversikt som mulig, over tomta der.

Jeg ble født i ei lita hytte ikke langt bak den røde fjøsen, en iskald vinterdag i januar 1948. Vannet var frosset og de måtte over til de det ekteparet og foreldrene hans som bodde i dette huset for å få vann mens de tinte snø. Etter sigende var det 20 kuldegrader.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Vi bodde litt her og der rundt omkring før vi flyttet i nytt hus i 1955, da var jeg sju år og skulle begynne på skolen. Huset ligger i den retningen jeg står og tar dette bildet, men ikke mer enn et par hundre meter unna. Og skolen jeg skulle begynne på ligger bare et par hundre meter til venstre i dette bildet. Og Sentrum her i bygda, ligger også bare et par hundre meter til høyre i dette bildet.

Området rett rundt her inneholder i dag, barnehage, Idrettshall, store utbyggelser av skolen med svømmehall,, Helsesenter og Samfunnshus. Da jeg begynte på skolen var det beiteområder og slåttmark. Og jeg og andre unger var med og hesjet mange ganger, og hoppet i høyet i den røde fjøsen..

I dag, eller egentlig for mange år siden, så var jo tanken om et gårdsbruk så tett inn på sentrum og de omgivelser som er der nå, helt utenkelig. Men det vandret kyr gatelangs. Og jeg husker jeg ble sendt ut for å samle sammen kukaker som min mamma la i kar og bøtter med vann og vannet blomstene ute med.

Ja nå var jeg ganske så snill med å Google et bilde på kukaker, men jeg formoder at de aller fleste har en formening om hva det er i virkeligheten,, Men jeg er så langt fra sikker på at alle vet hva “Siladråpen” er ?

Varm melk sånn nesten rett fra spenene, ja jeg kan nesten kjenne smaken ennå. Jeg syns det var deilig. Men jeg vet jo om noen som allerede den gang sa at de likte ikke kumelk, bare meierimelk. 😀

Men det var ikke det eneste disse driftige folkene drev på med. Kollektivtrafikk fantes jo nesten ikke. Så hver eneste vinter som jeg kan huske fra jeg var gutt, så kjørte mannen i huset lastebil med hus på plattingen opp på Saltfjellet for å gå på ski. Der satt vi, uten sikring – i noe lignende en Anleggsbrakke (,, men det føltes som på bildet,,,). Helt smekke fullt med voksne og unger. Og veiene opp dit vil jeg ikke snakke om en gang..

Men som jeg begynte med,, Ingenting varer evig. Alt har sin tid, og ender opp i minner før eller senere. Og når jeg så at rivning av dette som har så mange minner med seg for meg, så måtte jeg ta litt tak i det. Det var litt spesielt å stå å se gjennom sperringer..

Men selv om det er vemodig og mange personlige tanker rører seg i en gammel mann, så betyr det så langt fra at drømmer er knust…

Nei det betyr at nye drømmer vokser fram.. Det betyr at i områder der jeg tråkket mine barnesko, samlet kukaker og drakk “siladråpen” og hoppet i høyet. Der skal det komme nye sko,, nye lyder og nye minner skal skapes. Det kalles for utvikling, og det skal vi ta i mot med glede.

Det blir spennende å se hvordan området blir når det blir ferdig.. 🙂 Lykke til

Jeg antar at det er åpenbart hvilke bilder som er mine og hva som er googlet 🙂

Det ble et personlig innlegg, men det var moro å gjenoppleve noen minner på denne måten 🙂