Når det går mot høst, og det sakte men sikkert blir åpenbart at sommeren er over, da tutes ørene fulle av: “Nå er det slutt, nå er det over…”. Og gjerne ispedd de mest tragiske beskrivelser av sommerens skuffelser. Og gjerne fra de som stønnet litt ekstra de dagene temperaturen rundet tjue grader.

Men er egentlig hvert minutt i livet slutten på noe? Jeg velger å tro at det er begynnelsen på noe… Så når tro kan flytte fjell, så må den vel jaggu klare å flytte på en liten stein???

Så jeg satte meg ned å krota litt i skriveboka mi… og tok med meg kamera og tok noen bilder ganske så kjapt ikke så langt unna her. Men jeg holder rimet og bildene litt fra hverandre.

 

Nå er det slutt, eller….. ?

Du ser det, og føler og vet hva som skjer.

Du nøler, er sta og kanskje du ber.

Det er jo så trist, men er vi bevisst.

Så er det visst slutten vi ser.

Men er det en ende?

Der vi kan sende – farvel, og si det er kveld?

Løft nå ditt blikk, og se hva du fikk.

På hver eneste kvist, det glitrer så visst.

Høst sola har det på stell.

Naturen kler seg i fargeprakt.

Snart trer den inn i Evas drakt.

Du ser det og tviler, men vet hva som skjer.

Naturen den smiler, og vet enda mer.

 

 

Jeg lette etter mine egne ord. 

Og fant da noen herlige spor.

Av lyng og av strå der fargene bor.

Naturens tale er mektig og stor.

 

Noen gaver fra høstens favn.

Noen til nytte og til gavn.

Noen vil aldri skape et savn.

Men alle en del av naturens sjarm.

Se hvordan høstsola blinker og smiler.

Så om du ennå sitter og tviler.

Her fant jeg den som aldri gir opp.

Selv flua har tillit på dens topp.

 

Så du som orket å følge meg hit.

Takk for du brukte din dyre tid.

Så kanskje vi deler de ord som jeg fant.

Jeg syns de forteller så mye sant.

Når jeg snudde og skulle dra hjem.

Rett bakom bilen så fant jeg den.

I sandgrunnen skinte den med sin prakt.

Som beviset på naturens makt.

 

Ha en nydelig høst 🙂