Mørketida her nord er jo noe som fascinerer, men også noe som mange sliter med, Når sola blir borte i mange uker så merkes det. Det er skrevet mye om dette.

En sambygding av meg som mange kjenner til og som døde så alt for tidlig, har vært innom dette temaet i mange fine sanger. Blant annet “Et lys i mot mørketida.” Bildet som jeg har lånt på Google er tatt utenfor en bygning på Bygdetunet her på stedet.

Her får dere også en link til en versjon av denne sangen:

Et lys i mot mørketida.

Så får vi se om det virker.

Men ting er sikkert. Når det er som mørkest så går det mot lysere tider…

Nå har jeg ingen ambisjoner om strekke meg etter Trygve Hoff. Men som kjent så liker jeg å rime. Så i denne stille morgenstunden så satte jeg disse ordene på papiret.

Når vinteren sig inn i hjerter.

Da kjennes det at den er her.

Det er ikke kulde som smerter.

Men at du så sjelden er nær.

Du pakket og dro og ble borte.

Med gløden og glansen du har.

Himmel og skyer blir sorte.

Når du forsvinner og drar.

Nå lysner det sakte men sikkert.

Vi kan ane og føle det skjer.

Da trenger vi ikke kikkert.

Når solstråler smiler og ler.

Med dette ønsker jeg alle lesere av bloggen et riktig Godt Nyttår.