Når man begynner å bli så gammel som meg, så er det jo en kjensgjerning at begravelser kommer oftere, og man finner flere og flere kjente på kirkegården og som bærer med seg mange minner.
Man klarer nok aldri å venne seg til døden, uansett hva tiden i forkant har båret med seg av sykdom og lidelser. Heldigvis så er det ennå mange som liker å pynte og besøke kjente og kjære på kirkegårdene, særlig på Alle helgens dag.
Nå gir ikke dette bildet det rette inntrykket, siden det ikke er snø og ganske så mørkt. Men det er vakkert når det lyser på nesten alle gravene. Det gir en trøst for den sorgen som ligger bak.
Jeg vil gjerne dele dette diktet jeg skrev for mange år siden. Det er ganske personlig men jeg håper noen setter pris på det.
Ord inn i døden.
Jeg ser et skinn av smerte i dine øyne.
Slitne krefter tæres, det begynner å røyne.
Det vonde, det sitter så langt der inne.
Vil det aldr dunste vekk og forsvinne.
Jeg visker et ord i ditt øre, stryker ditt hår.
Var det det du ville høre, etter alle disse år?
Tunge drag slettes, vender seg mot evig hvile.
Det vonde lettes, du trenger ikke tvile.
Så lite, så lite vi mennesker aner og vet!
Om å leve ut vår ærligste kjærlighet.
Leve i tillit mens livet ennå lever.
Livet er sterkt når døden deg krever!
Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen. Bildene er fra vår vakre Kirkegård på Rognan, men jeg har prøvd å ikke synliggjøre tekst på graver 
Vakkert dikt Jan. Ja, døden er ikke god, hvis man ikke er klar. Og det skal mye til før man BLIR det kanskje, spesielt vi som blir igjen.. Et innlegg som skaper mange tanker dette. Ha en fin mandag
frodith: Tusen takk Solfrid
Som mitt nest yngste barnebarn sa til sin farmor for et par år siden når det var snakk om sånne ting: “Du farmor, det er ingen som overlever livet….” 
Ha en flott mandag og en nydelig uke 
Hei!
Nydelig.
Det rørte meg virkelig.
Gode ord i et vakkert dikt <3
Uansett om vi vet gangen i livet så kommer det ofte uventet på oss, dette med døden. Ja.... av og til passer det men som regel ikke.
TUsen takk
Ønsker deg en flott dag!
Døden er for mange vanskelig å håndtere, for det er jo som regel noen som man har vært veldig vlad som har gått bort. Jeg husker hvilken panikkfølelse jeg hadde i yngre år, for at foreldrene mine skulle dø. Når det først skjedde så var det etter lengre tids sykdom, og det var litt enklere å takle det enn jeg trodde. Trist var det jo allikevel. Det å gå på gravlund å tenne lys for dem er en fin ting å gjøre…
For et nydelig og varmt dikt
Veldig vakkert
Man kommer nok aldri til å bli vant til dette, da er det vel noe rart tror jeg ;o Trist er det uansett.
Takk for flotte ord: Selv om kjente og kjære går bort så er det noe som aldri dør: Minnene lever!
Et nydelig dikt! Døden er vanskelig, det er vondt å være igjen! Klem
Det var et rørende dikt , og veldig fint. Nei, døden er ikke noe man venner seg til, det gjør heller ikke jeg som jobber så tett innpå, og har sett så mange dø på ulike måter…Som oftest så kommer den som en venn…
Vakkert <3
Vera Lynn: Tusen takk
Ja det gjør faktisk godt å gå rundt på kirkegården 
Etdiktomdagen: Tusen takk
Sanne ord 
Nyt dagen 
Søtmonsen ): Tusen takk
barepappamin: Tusen takk og veldig sant
Margrethe: Tusen takk
og klem tilbake 
maiken: Tusen takk ,, og veldig sanne ord
Veronica: Tusen takk