Rett opp nakken og slå ut med armen.
No’ lætna han litt og peisa på varmen.
Men næsa ble lang, også denne gang.
Men jaggu vi prøvde med sjarmen.
Skjælven i kneann når skyggen è først.
Når noen vil være den første og størst.
Når nye røtter, omkransa føtter.
Trængs ikke tanken en gang på en trøst.
På rekke og rad, i sorg og glede.
Vi vandrer forbi, men var vi tilstede?
Forskjellig og like, fattig og rike.
Når rota dør, kan ingen den frede.
Man er kanskje lik denne “Gubben i Kvisten”.
Som gjerne blir med på å leke “Sisten”.
Med stavrende føtter, og halen som støtter.
Glemmer at livet også har “fristen”.
Jeg ser i mot sky, mot sola med smil.
Nå er det jo ikke den minste tvil.
Skrotten er gammel, med rammel og skrammel.
Strammer seg opp, med et forsøk på stil.
#nårdetskranter #løfter #væretilstede #gubber #kvister #tørrpinne
De var fine
Du så artig denne “regla” var. Der var det mange tørrpinner!
Så kule de var:))))) og fint dikt.
deveny: Takk og takk 🙂 Men de var jo ikke mine 😀
Mimremor: Tusen takk 😀 Tørrpinnen va no meg 😛 De andre gjør så godt de kan 😛
stavangerinmyheart: Tusen takk 😀
Så sykt herlig- både bildene og diktet! Helt topp:-)
For noen herlige tørrpinner og artige ord da! Gøy med Knerten! Nyt dagen!
Margrethe: Tusen takk 😀
natheless: Tusen takk 🙂 Straks i farta her 😀