Det er mange år siden vi var på besøk hos min eldre søster. Vi har jo ikke hatt mulighet til å farte så mye på grunn av min gamle mor. Men i februar så gikk hun bort, og da ble mye forandret i livet vårt.

Når vi samles sånn, så dukker det opp noen minner. Dette bildet husker jeg knapt, men er jo faktisk fra min egen konfirmasjon. Nå er det bare min eldre søster (bakerst) og meg igjen.

Jeg fant også et bilde jeg ikke hadde sett på mange år, av mamma sin nære familie. Nå er alle borte.

Det var et tett familieforhold. Hver sommer, fra etter krigen og i nesten 40 år, kjørte bestefar og bestemor fra Kalmar i Sverige og opp til Rognan i Nordland.

De var engler i levende livet, på så mange måter.

Det var min kjære mamma også. I den siste tiden hun levde så snakket hun mye om sin Pappa.

Helt til siste dagen, sa hun at Pappa’en skulle komme og hente henne. Når vi ser på dødsdatoene, så kan man jo undres litt.

Kanskje det er mer mellom Himmel og Jord enn mange tror. 

Årene svinner, de flagrer avsted.

Så fort at man blir nesten svimmel.

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel,

vi kjenner det røyne, og vet det så vel.

Når kvelden den kommer, da finner vi fred.

Som stjerner i stjernenes vrimmel.

Den handa vi kjente, som klemte så godt.

Den kjennes til evige tider. 

Vi ser og vi husker, og minnene strømmer.

Vi klemmer og pusker, aldri vi glømmer.

Tenk alle klemmene handa har fått.

I gleder og stunder som lider.

År og dager og tidene svinner.

Tanken vandrer som tankene gjør.

Alt som vi glemte, alt som ble verre.

De hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges i minner.

Kanskje de lever og kanskje de dør.

Måtte vi lære oss kunsten å gi.

Som rosene deler i evighet.

Vi føler i tanker, for venner så kjær.

Som minnene banker, så inderlig nær.

Det er for sent, når anger må svi.

Når kvelden seg senker mot evig fred.

Tusen takk for alle gode minner.