Bare helt utrolig

Denne dagen var min svoger og jeg invitert ut for å jakte på kveita. Nærmere bestemt å dra lina, eller gangvad som er det rette begrepet. Dette er noe jeg aldri har vært med på, så jeg var rimelig spent når vi ankom Skipperen’s hus.

Da han kommer ut døra, titter sola fram. Jeg føler en enorm respekt! Skipperen fyller 99 år i oktober, og er onkel til min kjære kone. Den kompetansen som møter oss skårunger, får ikke plass i noen CV av normal størrelse.

Skipper’n, han Nils, tar plass i førersetet på bilen sin, så bærer det nedover til dit båten er fortøyd. Det er blikkstille og en flott dag. 

Med faste og vante skritt går han ned gangbrua og ut på flytebrygga. Det er ikke til å legge skjul på at jeg undres på hvor mange ganger han har gjort akkurat det samme. 

Båten bærer preg av mange turer ut på fiskefeltene, og blir klargjort effektivt og uten noen som helst nøling. 

Det er en selvfølge hvem som tar kommandoen ombord! Jeg skulle hatt lyst å “se den i auann” som ville tatt en diskusjon på det! Det bærer utover med stø kurs.

Han Nils har bodd her hele sitt liv, og er lommekjent både til lands og vanns. Både egninga og setting av lina/gangvad gjorde han dagen før. Da hadde han ikke noe mannskap ombord, og det er det nok heller sjelden at han har. 

Plutselig så dreier han båten inn i et trangt sund som jeg hadde betenkt meg på å gå inn i. Det er ikke bare trangt, men veldig grunt også. Men skipper’n nøler ikke et eneste sekund. 

På andre siden er det tydelig at vi nærmer oss! Vi passerer den ene blåsa og går mot den andre, som vi nesten ikke kan se i det fjerne. Jeg er usikker på antall angler og lengda på lina/gangvad, men lang er den. 

Så begynte jobben med dra opp bruket. Det er tungt, selv med motordrevet hjelpemiddel. Jeg vet det, for jeg fikk vannblemmer i begge hender! Men jeg måtte jo late som ingenting, når han Nils satt der og fulgte med “handlaget”!

Jeg vet ikke hva som var tyngst å få opp, steinene eller brosma. Men for skipper’n så var steinen mest interessant, siden den hørte til bruket. Det var nemlig ikke brosme han ønsket på krokene!

Det er ikke snakk om å ta pauser når vi er på sjyen og drar gangvad! Jeg turde ikke en gang å tenke tanken! Her var det bare å peise på!

Omsider så kom siste steinen og blåsa ombord, og stampen var full og klar til å egnes til neste gang. 

Kveite ble det ikke denne gangen, dessverre! Foruten en del brosmer, så ble det bare et par små torsker. 

Skipper’n var tydelig skuffa, og meinte det måtte vær haillet til mannskapet som var for dårlig! Han hadde såvisst ordna seg, det måtte det ikke være noen tvil om!

Da var det bare å legge kursen hjemover. Selv om det ikke ble kveite denne gangen, så hadde det vært en utrolig flott opplevelse. 

Det går fort innover mot land, og snart så runder moloen, og er fremme. 

Når vi tømmer båten, så må linestampen dekkes til. Og hva kan vel være mer naturlig enn en dette?

Vel hjemme så parkeres bilen, og vi takker Skipper’n for turen. La meg få presisere at han har sertifikat, og et gyldig et til og med!

På tur ned bakken så kommer jeg over denne blomsten i grusen! Av en eller annen grunn så la jeg spesielt merke til den !

Tusen takk for turen Nils, det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme!

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

 

#kveitefiske #vestvågøy #opplevelseforlivet #ferieopplevelse 

 

 

Siste innlegg