Denne dagen bærer så mange og tunge og vonde minner med seg. Mange ord er sagt og skrevet, men hjelper det? Hatets makt synes å ha fått et skremmende fotfeste. Jeg deler nok en gang de ordene jeg skrev den 22. juli for 7 år siden. Kan vi ane gode krefter i horisonten?

Jeg kjente et sinne og rennende tårer.

Mens blodet rant ut av de unge årer.

Mens galskapen slo med vanvittig hånd.

Rev så brutalt av familiers bånd.

Det var ikke sant, det kan ikke skje?

Brutalt som det verste øyet kan se.

Ubeskrivelig sakte det trengte seg inn.

Til sannheten spiddet mitt hjerte og sinn.

En mann kunne vandre så rolig omkring.

Blant paniske ungdom som løp i ring.

Se de i øyet og skyte de ned.

Kan de som fikk leve få sjelefred?

Ubeskrivelig grusomt og uten mening.

Selv for erfarne med mange års trening.

Fryktens fortærende svøpe var nære.

Den ville landets verdier fortære.

Hatets kraft, vi så hva den kunne.

Vær våken på vakt, vi må aldri blunde. 

Hva er det som skjer?

Hatets ulmende glød er så nær.

Så truende svær.

Det svir i hjerte og sinn, bare mer og mer.

Det strømmer som blod og trenger seg inn.

Jeg skjønner ikke.

Jeg forstår ikke hva som stenger og gjør blind.

Hatets grusomme makt sprer seg.

Vokser i en skremmende takt.

Hva er det som skjer?

Det skremmer bare mer og mer!

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen/Dedicat

#utøya #22juli #vondeminner #hatetsmakt